Rt-1980-1699
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-19 |
| Publisert: | Rt-1980-1699 |
| Stikkord: | Underholdsbidrag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 190B/1980 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot fru A (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Holmøy, Blom, Christiansen, Skåre, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §56, Tvistemålsloven (1915) §180, §373 |
Dommer Holmøy: Ektefellene A ble separert ved Sunnhordland herredsretts dom av 23. desember 1977. Ved dommen ble fru A tilkjent foreldremyndigheten til partenes yngste sønn, og A ble pålagt å betale underholdsbidrag med 800 kroner pr. måned til fru A og 700 kroner pr. måned til sønnen. A påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angår foreldremyndigheten over sønnen og plikten til å betale bidrag til hustruen. Gulating lagmannsrett avsa den 19. november 1979 dom med denne domsslutning:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. april 1980 ble anken nektet fremmet etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 for så vidt angår spørsmålet om foreldremyndigheten, og henvist til Høyesterett for så vidt angår A's plikt til å betale underholdsbidrag til fru A.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene.
Til bruk for Høyesterett har partene og fem vitner forklart seg ved bevisopptak. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Jeg vil komme tilbake til de nye opplysninger for så vidt jeg finner det nødvendig for vurderingen av saken.
Fra den ankende parts side er blant annet fremholdt:
Bidraget går delvis med til å dekke utgiftene med ankemotpartens store alkoholforbruk. Hun har både evne og mulighet til å skaffe seg inntekter ved eget arbeid. Den ankende part har selv en anstrengt økonomi. Det må dessuten få betydning for hans bidragsplikt at ankemotparten har etablert et forhold til en annen mann. De må
Side:1700
anses for å ha felles bolig, og i stor utstrekning et økonomisk fellesskap. Det er blant annet vist til Høyesteretts dom i Rt-1975-1118 og de opplysninger som er gitt om administrativ praksis om opphør av bidragsplikt i NOU 1980:50 «Om enkelte lovregler i tilknytning til samliv uten vigsel («papirløse ekteskap»)» side 60 spalte 2.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: A frifinnes for kravet om underholdsbidrag til fru A.
2. Subsidiært: Det av Gulating lagmannsrett fastsatte bidrag nedsettes.
3. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Fra ankemotpartens side er blant annet fremholdt:
Da partene ble separert, hadde ekteskapet vart i 28 år. Partene hadde hatt fem barn. Den yngste ble født så sent som i 1965. Det må være klart at hennes muligheter til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid er blitt sterkt nedsatt på grunn av ekteskapet og omsorgen for barna. Det er nå vanskelig for henne å få lønnet arbeid. Hun har derfor et klart behov for bidrag, og den ankende part har evne til å betale bidrag. Vilkårene for å tilkjenne bidrag etter lovens normalordning er således til stede, og 800 kroner pr. måned må anses som et minimum. Det foreligger ingen spesielle omstendigheter som kan gi grunnlag for å frita den ankende part for bidragsplikt. Ankemotparten bestrider at hun misbruker alkohol. Det forhold hun har til en annen mann, har ikke en slik karakter at det kan få noen betydning for hennes rett til bidrag.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A betaler sakens omkostninger til det offentlige.»
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter når det gjelder ankemotpartens rett til underholdsbidrag.
Jeg finner det klart at ankemotpartens muligheter for selv å sørge for sitt underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet og omsorgen for barna. Jeg finner videre at hun har behov for underholdsbidrag. Utenom bidraget har hun nå ingen andre inntekter enn sosialstønad, og det må antas at hun har svært begrensede muligheter til å få lønnet arbeid i X hvor hun bor. Denne vurdering av hennes arbeidsmuligheter er også lagt til grunn i en nylig utarbeidet rapport til X sosialstyre. - Etter en skifteoverenskomst skal den ankende part betale henne ca. 36.000 kroner som oppgjør for hennes andel i fellesboet. En vesentlig del av dette beløp, som den ankende part hittil ikke har betalt noe av, vil gå med til å dekke lån som ankemotparten har fått i sosialhjelp.
Jeg finner videre at den ankende part har økonomisk evne til å betale bidrag til ankemotparten i tillegg til bidraget til sønnen. Etter de opplysninger som er gitt for Høyesterett, vil den ankende part i år ha en bruttolønn på ca. 73.000 kroner. Hans nødvendige utgifter til hus m.v. er ikke større enn hva som må anses normalt.
Side:1701
Etter dette er vilkårene for å tilkjenne ankemotparten bidrag etter hovedregelen i ekteskapslovens §56 annet ledd til stede. Jeg finner ikke at det foreligger spesielle forhold som kan gi grunnlag for å frita den ankende part for bidragsplikt etter samme paragrafs fjerde ledd.
De opplysninger som foreligger om ankemotpartens alkoholforbruk, mener jeg er uten betydning ved vurderingen av bidragsspørsmålet. Det er ikke noe grunnlag for å anta at hennes alkoholforbruk reduserer hennes ervervsevne.
Jeg finner videre at det forhold hun har etablert med en annen mann, ikke kan få den virkning at retten til underholdsbidrag faller bort. Etter de opplysninger som foreligger, og som i noen grad er nye for Høyesterett, er det spørsmål om et forhold som nå har vart henimot tre år. Det er gitt noe forskjellige uttalelser om hvor lange perioder av gangen ankemotpartens venn har «bodd» hos henne på X, og om hun også har «bodd» hos ham i Y. De forskjeller det her er spørsmål om, har etter min mening ingen betydning for saken. Det dreier seg om spredte opphold som i alle fall ikke har mer enn to til tre ukers varighet. I disse perioder har paret hatt felles husholdning, og ankemotpartens venn har da bidradd til denne. Det er videre opplyst at ankemotparten har vært litt sammen med sin venn på fiske. De kan imidlertid ikke anses for å ha et felles hjem med felles bolig eller husholdning. Det forhold det her er spørsmål om, må antas å være forskjellig fra de samlivsforhold som etter administrasjonens praksis fører til at underholdsbidrag fra separert eller skilt ektefelle faller bort, se NOU 1980: 50 side 60 spalte 2. Denne sak ligger også på flere punkter vesentlig annerledes an enn den sak som er gjengitt i Rt-1975-1118. Etter min mening er det i denne sak ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om under hvilke omstendigheter et fast samlivsforhold kan føre til at retten til underholdsbidrag fra separert eller skilt ektefelle faller bort.
Jeg finner at det ikke er grunnlag for å redusere det bidrag på 800 kroner pr. måned som de tidligere retter har fastsatt.
Anken har ikke ført frem. Begge parter har hatt oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, ankemotparten også for de tidligere retter. Det er ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Da saken for så vidt angår bidraget har reist spørsmål hvor det gjør seg gjeldende en del usikkerhet ved vurderingen, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Skåre og Mellbye: Likeså
Side:1702
Av herredsrettens dom (sorenskriver Mads Grimstad): - - -
Rettens merknader: - - -
Yngste gutten C, født 1965, har ovenfor dommeren gitt uttrykk for at han ønsker å bo hos moren. Dette er også tilrådet av barnevernsnemnda i X. Gutten virker velstelt og synes å ha et godt forhold til moren. Etter dette blir fru A tilkjent foreldremyndigheten til fellesbarnet C. - - -
Etter rettens vurdering er det klart at fru A sine utsikter til selv å sørge for et passende underhold er blitt redusert i løpet av de 28 år ekteskapet har vart, også omsyntatt til at hun var 21 år da ekteskapet ble inngått. En betydelig del av sitt underhold vil hun imidlertid kunne skaffe seg ved eget arbeid. Det bemerkes i denne forbindelse at omsorgen for fellesbarnet C ikke nødvendigvis hindrer henne i å ta heltidsarbeid, men omsorgen vil naturlig nok avgrense noe hennes valgmuligheter. Hennes alder og manglende praksis begrenser så meget hennes muligheter at hun har behov for bidrag fra saksøkte for å kunne ha en rimelig tilværelse. Retten finner derfor at hun har krav på tilkjenning av underholdsbidrag til seg personlig etter ekteskapslovens §56 annet ledd.
På grunnlag av de opplysninger som er framkommet om mannens inntektsforhold blir bidragene fastsatt således:
- Underholdsbidrag til fru A kr. 800,- pr. måned, regnet tilbake til uttak av stevningen 1. juli 1977.
- Oppfostringsbidrag til fellesbarnet C født xx.xx.700,- pr. måned fra ovennevnte tidspunkt. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, Einar Solberg og sorenskriver Rolf Utengen):- - - Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten og bemerker: - - -
Hustrubidraget: Ifølge fremlagt kladdeliste for A's ligning for inntektsåret 1978 hadde han da en kontantlønn på kr. 97.000,-. Selv om dette innebærer en betydelig innsats av overtidsarbeid, noe som A i en alder av 57 år vanskelig vil kunne fortsette med i særlig stor grad, finner lagmannsretten at A's økonomi vil være så vidt god at han bør kunne tåle å utrede et hustrubidrag. Lagmannsretten finner det helt klart at fru A har fått sine muligheter til å forsørge seg selv betydelig redusert gjennom det langvarige ekteskap med 5 barnefødsler. Selv om hun muligens ikke ville gått inn for noen større utdannelse ville hennes plass i arbeidslivet allikevel gjennom ansiennitet og erfaringer ha gitt henne ganske andre muligheter i arbeidslivet enn hun har i dag. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge særlig vekt på at fru A har til hensikt å flytte sammen med herr D. De forhold som er belyst i dommen i Rt-1975-1118 (særlig side 1122) er vesentlig anderledes enn i den foreliggende sak, idet Høyesterett i den nevnte dom bygget på at partenes samliv hadde vært meget kortvarig da hustruen begjærte separasjon.
Det synes åpenbart at fru A vil ha behov for økonomisk bidrag fra mannen i den størrelsesorden som herredsretten har utmålt, og lagmannsretten finner etter dette å måtte slutte seg til herredsrettens avgjørelse. - - -
Side:1703