Rt-1980-762

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-05-30
Publisert:	Rt-1980-762
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80B/1980.
Parter:	A (fru B) (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot B (høyesterettsadvokat Jens Edv. Haugland).
Forfatter:	Holmøy, Løchen, Bølviken. Mindretall: Sinding-Larsen, Syvertsen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Skifteloven (1930) §12, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §41, Ekteskapsloven (1918), §50, §54, Skifteloven (1930)

Dommer Holmøy: A og B ble separert ved Stavanger byretts dom av 9. mai 1978. Ved dommen fikk A foreldremyndigheten over de tre fellesbarna som da var mindreårige. B ble pålagt bidrag til A og de to yngste barna, og A fikk bruksrett til partenes boligeiendom, inntil skiftets avslutning, dog i alle tilfelle fram til 1. august 1979.

A påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett for så vidt angikk størrelsen av underholdsbidraget, varigheten av bruksretten og avgjørelsen om saksomkostninger, som ikke var tilkjent. Hun krevde dessuten rett til å utta innbo og løsøre etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. annet ledd, et krav som ikke var pådømt av byretten. Lagmannsrettens dom av 5. februar 1979 hadde denne domsslutning:

«1. B frifinnes for A's krav om fordeling av løsøre etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr annet ledd.

2. For øvrig stadfestes byrettens dom så langt den er påanket.

3. Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr. 3.866,- - kroner tre tusen åtte hundre og sekstiseks -.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår rett til å utta innbo og løsøre, varigheten av bruksretten til boligeiendommen og saksomkostninger. For så vidt angår det førstnevnte spørsmål, ble anken nektet fremmet av kjæremålsutvalget etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1. Saken for Høyesterett er etter dette begrenset til bruksretten til boligeiendommen, foruten saksomkostningsspørsmålet.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har sakens parter og tre av partenes barn

Side:763

forklart seg ved bevisopptak. Det er fremlagt noen nye dokumenter. I det vesentlige står saken i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Fra den ankende parts side er i det vesentlige gjort gjeldende:

Etter en vurdering av partenes forhold må hun ha krav på å bli tilkjent bruksrett til den felles boligeiendom også for tiden etter at skiftet er avsluttet. Hun bor nå sammen med fire av partenes fem barn. Forholdene under ekteskapet og etter bruddet har vært en stor belastning både for henne og barna. Hun er nå 80% ervervsufør og har uførepensjon. Det må tas hensyn til barnas behov for et hjem sammen med moren. Hensyn må også tas til de tre barna som nå er myndige og forsørger seg selv. Boligen kan ikke anses uforholdsmessig stor i forhold til familiens størrelse. Det vil være meget vanskelig å få tak i en annen bolig i Stavanger, og leien for en annen bolig vil også bli dyrere enn den leie det kan bli spørsmål om for - - -gate 7.

Begge parter har kommet inn på forskjellige tvistespørsmål under skifteoppgjøret. Her nevnes at de begge har krevd boligeiendommen utlagt på skifte. Den ankende part bestrider at ankemotparten kan kreve eiendommen utlagt etter skiftelovens §50 første ledd.

Når bruksrett etter byrettens og lagmannsrettens dom bare er tilkjent til skiftet er avsluttet, må dette etter den ankende parts mening forstås slik at bruksretten da vil opphøre. Det må anses som tvilsomt om spørsmålet om bruksrett hører under skifterettens kompetanse, i alle fall når spørsmålet er avgjort ved dom. Det anføres i den forbindelse også at skifteretten ikke kan ha noen kompetanse etter at skiftet er avsluttet.

Den ankende part mener videre at dersom hun ikke får utlagt eiendommen på skifte, vil ankemotparten etter all sannsynlighet tvinge henne og barna til å flytte så snart som mulig. De vil da komme i en meget vanskelig situasjon.

Under henvisning til ankemotpartens subsidiære påstand fremholdes at bruksretten heller ikke bør begrenses til den yngste sønnen er blitt myndig. Blant annet på grunn av det personlige forhold mellom partene bør det heller ikke bli spørsmål om å begrense bruksretten slik at ankemotparten får disponere deler av eiendommen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes bruksretten til ektefellenes tilhørende eiendom, - - -gt. 7, Stavanger.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Den foreliggende tvist dreier seg først og fremst om behandlingsmåten for et viktig spørsmål i skifteoppgjøret mellom partene. Det er forutsatt i byrettens og lagmannsrettens dom at spørsmålet om fortsatt bruksrett skal avgjøres under skiftebehandlingen.

Skifteoppgjøret er meget komplisert, og sterke grunner taler for at spørsmålet om fortsatt bruksrett vurderes i sammenheng med skifteoppgjøret ellers. Skifteretten avventer nå resultatet av denne sak.

Side:764

Etter ankemotpartens syn har skifteretten kompetanse til å avgjøre bruksrettsspørmålet. Det vises i den forbindelse til skiftelovens §50 fjerde ledd. Når en slik henvisning til ekteskapslovens regler om bruksrett er tatt inn i skifteloven, må det også ha den prosessuelle betydning at spørsmålet om bruksrett kan avgjøres av skifteretten.

At bruksretten etter de tidligere retters dommer skal gjelde til skiftet er avsluttet, kan heller ikke avskjære skifteretten fra å behandle spørsmålet under skifteoppgjøret.

Når det gjelder skiftebehandlingen, har ankemotparten blant annet fremholdt at han har krav på å få eiendommen utlagt etter skiftelovens §50 første ledd.

Med sikte på vurderingen av en bruksrett etter at skiftet er avsluttet, anføres blant annet at den nåværende familiesituasjon, hvor fire av barna bor hjemme sammen med moren, må anses som midlertidig. Av de barna som nå bor hjemme, er de tre myndige, og det må anses som uvisst hvor lenge de blir boende. Ved vurderingen av barnas behov, kan det bare tas hensyn til den yngste sønnen. Huset vil da være uforholdsmessig stort i forhold til den ankende parts behov, og den leie som må betales, vil ikke stå i rimelig forhold til hennes inntekter. Det er i denne forbindelse nevnt at hun hittil bare har betalt et relativt mindre beløp i husleien, mens ankemotparten har hatt store utgifter på eiendommen.

Subsidiært gjøres gjeldende at den ankende parts bruksrett ikke bør omfatte to hybler i loftsetasjen og garasjen, og at bruksretten bør begrenses til den yngste sønnen blir myndig.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

« I. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært:

1. Bruksretten begrenses til boligen i 1. og 2. etasje, uten garasje og bortleiehybler i loftsetasje.

2. Bruksretten begrenses til oppnådd myndighetsalder for partenes yngste barn.

III. I alle tilfelle: A erstatter B saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner at anken ikke kan føre fram.

Jeg forstår lagmannsrettens dom slik at det bare er spørsmål om bruksrett fram til avslutningen av skiftet som er avgjort ved dommen. Spørsmålet om bruksrett etter dette tidspunkt er i dommen stilt åpent, idet det er forutsatt at spørsmålet skal avgjøres av skifteretten under den offentlige skiftebehandling av partenes bo. Denne forståelse av lagmannsrettens dom er i samsvar med ankemotpartens anførsler både for lagmannsretten og Høyesterett.

Skifteretten må etter min mening ha kompetanse til å avgjøre spørsmålet om bruksrett til boligeiendom etter ekteskapslovens §54 annet, jfr. fjerde ledd, under offentlig skifte. Dette er forutsatt i lovforarbeidene, se særlig Indst. O.V - - 1918 39 første spalte under merknadene til lovutkastets §53. At skifteretten har en slik kompetanse, har også støtte i praksis.

Videre mener jeg at når en rettssak om bruksrett etter skiftelovens

Side:765

§12 fortsetter etter at offentlig skifte er åpnet, må avgjørelsen kunne begrenses til å gjelde tiden fram til skiftet er avsluttet. Skifteretten må også i et slikt tilfelle ha kompetanse til å avgjøre spørsmålet om bruksrett etter dette tidspunkt.

Det som må vurderes i den sak som nå foreligger for Høyesterett, er om det her skal fastsettes en bruksrett også for tiden etter at skiftet er avsluttet, selv om dette spørsmål kan prøves av skifteretten under det offentlige skifte. Dette må først og fremst bero på en avveining av på den ene side behovet for å få en avklaring av bruksrettsspørsmålet allerede nå, og på den annen side behovet for å vurdere bruksrettsspørsmålet i sammenheng med skifteoppgjøret for øvrig. Jeg finner at det i dette tilfelle må legges avgjørende vekt på behovet for å vurdere bruksrettsspørsmålet som en del av det samlede skifteoppgjør. Etter det som er opplyst for Høyesterett av begge parter, er dette skifteoppgjøret meget komplisert. Etter min mening vil det være uheldig å avgjøre bruksrettsspørsmålet løsrevet fra de øvrige tvistespørsmål mellom partene.

I forbindelse med de problemer som den ankende part mener kan oppstå ved skiftets avslutning dersom hun verken får utlagt eiendommen eller blir tilkjent fortsatt bruksrett, nevner jeg at også disse problemer i tilfelle kan vurderes av skifteretten. Det vil etter forholdene kunne bli spørsmål om å tilkjenne bruksrett i en overgangsperiode, eventuelt til hun mottar skifteoppgjør. Disse spørsmål, som helt vil bero på utfallet av skiftebehandlingen, har jeg ikke foranledning til å gå inn på.

Etter det resultat jeg er kommet til, har jeg heller ikke foranledning til å gå inn på de begrensninger i bruksretten som følger av ankemotpartens subsidiære påstand.

Anken har ikke ført fram. Den ankende part, som selv har fri sakførsel for Høyesterett, skulle etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd pålegges å betale saksomkostninger til ankemotparten. Den ankende part ble pålagt saksomkostninger for lagmannsretten. Under hensyn til sakens karakter finner jeg under tvil at det ikke bør pålegges saksomkostninger i forbindelse med anken over spørsmålet om bruksrett til boligeiendommen. Dette innebærer at saksomkostninger for Høyesterett ikke tilkjennes, og at de pålagte saksomkostninger for lagmannsretten reduseres, idet saken her også gjaldt andre spørsmål enn bruksretten. Etter en skjønnsmessig vurdering finner jeg at saksomkostningene for lagmannsretten bør reduseres til 3.000 kroner.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder bruksrett til eiendommen - - -gate 7, Stavanger.

2. De saksomkostninger som A etter lagmannsrettens dom skal betale til B nedsettes til 3.000 - - tre tusen - - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - - to - - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:766

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder bruksrettsspørsmålet. Jeg kan imidlertid ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at det etter tvistemålslovens §180 første ledd er grunnlag for å frita den ankende part for å betale saksomkostninger og stemmer for at saksomkostninger ilegges både for lagmannsrett og Høyesterett.

Kst. dommer Syvertsen: Som annenvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Bølviken: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Olav T. Laake): - - -

Saksøkeren er hjemmeværende husmor og er født den 1.10.1925. Saksøkte, - - -er født den 15.10.1935.

De inngikk ekteskap i - - -kirke, Stavanger, den 21.5.1955.

Til fellesboet hører 2 faste eiendommer, nemlig boligeiendommen i Stavanger, og ei landsted i Sandnes kommune. Boligeiendommen er saksøktes barndomshjem. Det var opprinnelig en horisontalt delt tomannsbolig med en leilighet i 1. etasje og 1 leilighet i 2. etasje. Etter at partene hadde bodd til leie hos saksøktes far i en årrekke, overtok saksøkte eiendommen vederlagsfritt i 1969. Etter den tid er det utført ombygningsarbeider i huset slik at det hele nå er en leilighet. I 1. etasje er det stuer, kjøkken og badeværelse. I 2. etasje er der 4 soverom, tekjøkken og stort badeværelse. På loftet er det innredet 2 hybler som er utstyrt med kokemuligheter for mat foruten at der er W.C. I kjelleretasjen er det en kjellerstue som nå brukes som hybel, hobbyrom, systue m.v. Der er garasje og have. Eiendommen er meget velholdt og antas å ha en meget høy omsetningsverdi.

De 2 hyblene på loftet er bortleiet med en leie av henholdsvis kr. 650,-og kr. 750,- pr. md. I 2. etasje disponerer saksøkersken, datteren C og sønnen D hver et soverom. Det er midlertidig foretatt utleie av ei soverom for kr. 750,- pr. md. Videre er kjellerstuen utleiet som hybel for kr. 725,- pr. md. Dette vil si at den samlede inntekt av hybelutleie er kr. 2.875,- pr. md. eller kr. 34.500,- pr. år. Husleien omfatter oppvarming og lys, og partene er enige om å sette dette til kr. 4.000,- pr. år slik at nettoen av hybelutleien blir ca. kr. 30.000,- pr. år. - - -

Retten skal bemerke:

Innledningsvis vil retten bemerke at partene er enige om separasjon og er videre enige om at denne kan gis etter ekteskapslovens §41. Retten gir da separasjon etter denne bestemmelse, uten at det blir nødvendig å gå inn på de forhold som har ledet til separasjonen.

Partene er videre enig om at saksøkersken skal ha foreldremyndigheten over de 3 mindreårige barn. Det vil også bli avsagt dom i samsvar med dette. - - -

Ved fastsettelsen av bidrag har retten ikke tatt hensyn til de leieinntekter som måtte komme ved hybelutleie i - - -gate 7. Disse leieinntekter må gå i felleskasse, eventuelt til skifteretten. På den annen side må den felleskasse

Side:767

dekke utgiftene til oppvarming og lys i hyblene. Eventuelt overskudd må bli å dele mellom partene.

Det må videre fastsettes en leie for den del av eiendommen som saksøkersken velger å beholde til eksklusiv bruk for seg og barna. Denne leien må fastsettes av skifteretten og må belastes henne i skifteoppgjøret. - - -

Når det gjelder bruksreiten til eiendommen, står en også overfor vanskelige vurderinger. Det er uten videre klart at den av partene som får tilkjent bruksretten til eiendommen, i realiteten vil låse fast en meget vesentlig del av fellesformuen. Så lenge den ene part har eksklusiv bruksrett til eiendommen, vil neppe noen være interessert i å kjøpe den på det åpne marked, hvilket vil si at det er vanskelig å få fastsatt en verdi og få til et realistisk skifteoppgjør. Dette må vurderes mot det reelle behov som foreligger for å sikre at barna har trygge oppvekstforhold. Det er på det rene etter Høyesteretts dom, inntatt i Rt-1977-1143 flg. at retten står svært fritt til å tilkjenne bruksrett utover rammen i ekteskapslovens §54 annet ledd når klare rimelighetsgrunner tilsier det. Det er også på det rene etter Høyesteretts dom i Rt-1972-944 flg. at retten kan fastsette en tidsbegrensning for bruksretten. I dommen inntatt i Rt-1974-849 uttaler Høyesteretts flertall at bruksbehovet og varigheten av bruksbehovet er avgjørende for anvendelse av ekteskapslovens §54 fjerde ledd.

Retten vil ikke ta standpunkt til spørsmålet om hvem av partene som har krav på å overta eiendommen på skifte. Dette spørsmål er for lite belyst til at retten kan trekke sikre slutninger. Riktig nok er det slik at det er saksøkte som gjennom overdragelse fra sin far opprinnelig må anses å ha brakt eiendommen inn i boet, men vurderingen av hustruens og - - i tilfelle - - barnas innsats før overdragelsen, samt i forbindelse med senere oppussing m.v., er vanskelig fordi spørsmålet ikke er tilstrekkelig belyst.

Det avgjørende for retten må da være at saksøkersken, fordi hun har foreldremyndigheten over de 2 minste barna, vil ha sterkest behov for å disponere eiendommen. Noen delt bruksrett kan etter rettens skjønn ikke komme på tale. Riktignok er det slik at det her dreier seg om ei opprinnelig horisontalt delt hus som er gjort om til enebolig og som muligens med enkle midler kan gjøres om til 2 leiligheter igjen. Men slik huset er innreitet vil det være umulig å unngå at partene vil ferdes i samme gang, samme kjellerrom m.v. og det vil da lett bli konflikter, til skade ikke minst for barna. En delt bruksrett vil derfor etter rettens skjønn være en svært lite heldig ordning og retten kan ikke gå med på det. Avveiningen må da falle ut til fordel for hustruen slik at hun får mulighet for å la barna få bo i sitt tilvante miljø. Det er rettens oppfatning at dette må tillegges stor vekt, spesielt i den første tiden etter de følelsesmessige påkjenninger som en separasjon vil være for barna. Retten er fullt klar over at dette vil lage store problemer for saksøkte, idet situasjonen på boligmarkedet i Stavanger i dag, også for enslige, er meget vanskelig. Men saksøkte har muligheten for, selv om skifieretien kommer inn i bildet å selge landstedet og derved få frigitt så mye kapital at han kan få nok til et innskudd i en leilighet, og da vil situasjonen straks være noe lettere. Retten forstår også fullt ut saksøktes følelser for sitt barndomshjem og at han ved hustruens eksklusive bruksrett vil være utestengt fra dette. Hensynet til barna må imidlertid her komme i første rekke.

Det neste spørsmål er så hvorvidt bruksretten skal avgrenses i tid. Som nevnt ovenfor, vil det ikke være mulig for retten å fastslå med sikkerhet

Side:768

hvorvidt saksøkte har krav på å overta eiendommen på skifte etter skiftelovens §50. Det er bare skiftebehandlingen som kan avgjøre hvem av partene som kommer til å overta eiendommen. Etter rettens skjønn må det være riktig at den ikke instituerer en bruksreit som unødig binder opp skiftebehandlingen. Samtidig må det etter rettens skjønn i en overgangstid skapes ro omkring saksøkersken og barnas boligforhold. Retten ser det da slik at saksøkerskens bruksrett må begrenses til skiftets avslutning, men slik at bruksretten under enhver omstendighet skal vare så lenge at den yngste gutten har avsluttet 6. klasse, altså siste klasse før han begynner på ungdomsskolen. Datoen fastsettes til 1. august 1979. - - -

Av lagmansrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, Oskar Hordnes og byfogd Trygve Kiberg): - - -

Vedrørende bruksretten til - - -gt. 7 har A hevdet at denne bør tilkjennes henne uten noen tidsbegrensning. Det pekes i denne forbindelse på at en bruksrett fastsatt av retten i medhold av §54 fjerde ledd bare varer så lenge den er nødvendig. Det vil i dette tilfellet si så lenge barna er samlet i eiendommen. Det vil da være adgang til å ta spørsmålet opp på ny. - - -

B har gitt tilsvar ved sin prosessfullmektig h.r.advokai Jens E. Haugland og har påstått byrettens dom stadfestet idet han i tillegg hertil bemerker: - - -

Bruksrettens varighet:

Ved at A har fått bruksretten til - - -gt. 7 frem til skifte er avsluttet er dermed dette problem skjøvet over til skifteretten som vil kunne treffe eventuelle bestemmelser om videre bruksrett fra skiftet er avsluttet. B peker for øvrig i denne forbindelse på muligheten for at begge parter gjensidig kan bli fritatt for den annens krav om å bli tilkjent bruksrett. Saken må finne sin samlede løsning på ett sted og det må være i skifteretten. - - -

Bruksrettens varighet: Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten og tiltrer dennes premisser som finnes riktige og tilstrekkelige. - - -