Rt-1980-852
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-06-13 |
| Publisert: | Rt-1980-852 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 87B/1980 |
| Parter: | Alma Øen (høyesterettsadvokat Bjarte Eikeset) mot John Hetle (høyesterettsadvokat Gunnar Torvund). |
| Forfatter: | Løchen, Syvertsen, Endresen, Røstad, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928), Tvistemålsloven (1915) §105, Jordloven (1928) §21, §42, Jordskifteloven (1950) §29, Jordskifteloven (1950) |
Dommer Løchen: Eieren av gnr. 20, bnr. 1 i Gaular Sverre M. Øen krevde 26. august 1964 jordskifte eller avløsning av beiterett i utmarken på søndre side av Eldalselven. Den 28. november 1964 krevde eieren av gnr. 20 bnr. 3 John Hetle jordskifte for å få utskilt beite. Jordskiftet omfattet hele heimeutmarken for gnr. 20 bnr. 1 og 3, gnr. 22 bnr. 1 eier Otto Skudalsnes, og gnr. 23 bnr. 1 eier Olav Tjønneland. Partene var under jordskiftet uenige om delingsgrunnlaget. Jordskifteretten avsa 18. juni 1973 to ordskurder med slike slutninger:
«I den delen av utmarka til Eldal indre, gnr. 20 i Gaular, som ligg på sørsida av Eldalselva, er beitet felles for Eldal indre, gnr. 20, Bratteteig, gnr. 22 og Tjønneland, gnr. 23, alle i Gaular. Skoggrunnen og sjølve grunnen er særeigedom for gnr. 20, Eldal indre.» - og -
«Eldalsbotnen, gnr. 20 bnr. 33 i Gaular, har beiterett rekna etter skylda av heile beiteverdien til Eldal indre, gnr. 20, i Gaular.»
Eieren av gnr. 20 bnr. 1 (Øen) og eieren av gnr. 22 bnr. 1 (Skudalsnes) anket til Gulating lagmannsrett over ordskurdene.
Gulating lagmannsrett avsa 31. oktober 1975 dom med slik slutning:
Side:853
«1. Jordskifterettens avgjørelse og den til grunn for samme liggende saksbehandling oppheves for så vidt angår spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i skiftefeltet på nordsiden og sydsiden av Eldalselven.
2. For øvrig stadfestes jordskifterettens ordskurder av 18.6.1973.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene.
Eieren av gnr. 20 bnr. 1 Alma Øen påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 20. mai 1976 kjennelse med slik slutning:
«Anken vedrørende eiendomsretten til grunnen syd for Eldalselven nektes fremmet til Høyesterett.
Anken for så vidt angår beiterett for Bratteteig gnr. 22 og Tjønneland gnr. 23 i området syd for elven, og anken vedrørende utmålingen av den beiterett som tilligger gnr. 20 bnr. 3 henvises til Høyesterett.»
Etter begjæring fra partenes prosessfullmektiger ble saken stanset i sin helhet i medhold av tvistemålslovens §105 første ledd fra 13. august 1976 med sikte på å først å få en rettskraftig avgjørelse av spørsmfflet om eiendomsretten til grunnen i tvistefeltet.
Saken ble deretter igjen brakt inn for jordskifteretten som den 24. juni 1977 avsa kjennelse med slik slutning:
«Grunneigedomsretten i utmarka til gnr. 20 Eldal Indre, gnr. 22 Bratteteig og gnr. 23 Tjønneland, alle i Gaular, ligg i fellesskap mellom dei tre gardane.
Beiteretten i utmarka for dei same gardane nord for Eldalselva ligg i fellesskap slik:
1. Gnr. 23 Tjønneland har beiterett i to månader til dei dyra dei kan fø på bruket.
2. Resten av beitet er delt mellom dei tre gardane etter den skylda som galt før lov av 17.12.1836.»
Eierne av gnr. 20 bnr. 1, gnr. 22 bnr. 1 og gnr. 23 bnr. 1 anket kjennelsen til lagmannsretten som 10. november 1978 avsa dom med slik slutning:
«1. Gården Eldal Indre, gnr. 20, bnr. 1 er alene eier av grunnen innenfor de grenser som er beskrevet for denne gård i utskiftningsforretning av 3.7.1837 for gården Eldal (med unntak av det areal som er tillagt Eldalsbotten). Gården Bratteteig, gnr. 22, bnr. 1, er alene eier av grunnen innenfor de grenser som er beskrevet for denne gård i utskiftningsforretning av 3.7.1837 for gården. Gården Tjønneland, gnr. 23, bnr. 1, er alene eier av grunnen innenfor de grenser som er beskrevet for denne gård i utskiftningsforretning av 3.7.1837 for gården.
Side:854
2. I den del av utmarksområdet beskrevet i utskiftningsforretning av 3.7.1837 som ligger nord for Eldalselva har gården Eldal Indre, gnr. 20, bnr. 1, Bratteteig, gnr. 22, bnr. 1 og Tjønneland gnr. 23, bnr. 1, felles beiterett som blir å fordele mellom de tre gårder etter den skyld som gjaldt før lov av 7.12.1836.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet mindretallet sluttet seg til eieren av gnr. 20 bnr. 1's påstand når det gjaldt punkt 1.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett av eierne av gnr. 22 bnr. 1 (Skudalsnes) og gnr. 23 bnr. 1 (Tjønneland).
I forbindelse med bevisopptak til bruk for Høyesterett ble følgende forlik inngått for Sunnfjord herredsrett mellom partene, herunder også eieren av gnr. 20 bnr. 3 John Hetle.
«1. De gamle merker (fra 1837-forretningen) er å betrakte som grensemerker for fullstendig utskiftning (av grunn, beite, skog, fiske m.v.). Dette gjelder sørsida så vel som nordsida av elva. Jaktrettighetene på nord- og sørsiden av elva innen skiftefeltet ligger likevel i fellesskap mellom Tjønneland, Bratteteig og Eldal Indre, herunder også gnr. 3 Eldalsbotten, etter skyld.
2. Forliket får ingen virkning for rettslige disposisjoner som er foretatt senere enn 1837. Det tenkes her spesielt på at gnr. 20, bnr. 1 Eldal Indre har kjøpt gnr. 22, bnr. 3 Almyra som delvis er utgått fra Bratteteig etter 1837.
3. Partene frafaller gjensidig rett til det hagebeitet utenfor egne grenser som er nevnt i utskiftningsforretningen over Tjønneland fra 1837.
4. Forliket griper ikke inn i etablerte vei- og atkomstrettigheter.
5. John Hetle eier av gnr. 20, bnr. 3 Eldalsbotten aksepterer at hans eventuelle andel i beitet nord for elva begrenses av merket for Eldal Indre under punkt li dette forlik.
6. Nye veg- og atkomstrettigheter, gjerde m.v. overlates til avgjørelse av jordskifteretten dersom noen av partene krever det.
7. Hver part bærer sine omkostninger. Da hver av partene har bevilling til fri sakførsel, inngås forliket under forutsetning av at departementet samtykker.»
De to saker ble deretter hevet ved Høyesteretts kjennelser av 26. februar 1980.
Forliket får også betydning for den sak Høyesterett nå behandler, idet spørsmålet om beiterett for gnr. 22 bnr. 1 og gnr. 23 bnr. 1 i området syd for elven også ble løst ved forliket.
Det eneste spørsmål som nå gjenstår for avgjørelse i Høyesterett gjelder anken vedrørende utmålingen av den beiterett som tilligger gnr. 20 bnr. 3.
Den ankende part eieren av gnr. 20 bnr. 1 Alma Øen gjør gjeldende at jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelse om at gnr. 20 bnr. 3 har beiterett regnet etter skylden av hele beiteverdien til Eldal Indre gnr. 20 bnr. 1 er uriktig. Det fastholdes at når utmålingen av beiteretten ifølge ankenemnda skal skje etter skyld, så betyr dette at
Side:855
det bare skal regnes etter beiteverdien på det området gnr. 20 bnr. 3 fikk rett til å beite i på sydsiden av elven. Når ankenemnda uttaler at «men ved eventuell utskiftning får det nye bruk beite etter skyld», så betegner ordet «men» bare motsetningsforholdet mellom beite etter skyld og beite etter fødnad. Det at bruket skulle få beiterett etter skyld ved eventuell utskiftning, var ment som en klar avgrensning av beiteretten for å beskytte hovedbruket. Ankenemnda ville hindre en sterk utvidelse av bnr. 3's beiterett som følge av intensiv oppdyrking av plassen. De beiteverdier som ankenemda regnet med, var derfor bare andel i det beite bnr. 3 fikk rett til på sydsiden av elven. Beite på nordsiden av elven skulle ikke telle med ved utmålingen. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Utstrekningen av den beiterett som gnr. 20, bnr. 3 Eldalsbotnen har på gnr. 20, bnr. 1, Eldal Indre, utmåles etter skylden, regnet av beiteverdien på den del av bnr. 1's utmark som ligger på sydsiden av Eldalselva.
2. Ankemotparten dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»
Ankemotparten, eieren av gnr. 20 bnr. 3 John Hetle, henholder seg til lagmannsrettens dom som han hevder er riktig. Det følger klart av ordlyden i ankenemdas premisser at beiteretten ved utskiftning må deles etter hovedregelen i jordskiftelovens §29. Den ankende parts påstand måtte ha som forutsetning at området syd for elven var særskilt skyldsatt, noe som ikke er tilfelle. Vedlikeholdet av seterveier og broer skulle også ifølge ankenemnda deles etter skyld, og her er i praksis bnr. 3,5 samlede skyld lagt til grunn ved fordelingen. Beiterett etter den ankende parts påstand ville amputere bnr. 3's beiterett. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom - punkt nr. 2 - stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til deres begrunnelse.
Etter jordskifteloven av 22. desember 1950 §29 skal sameige «skiftast etter skatteskylda om ikkje noko anna tilmåtstal er fastsett eller noko bruk har serrettar i sameiga». I Rt-1930-817 er det gitt uttrykk for at det må stilles meget sterke krav til det bevis som må føres for å fravike denne delingsnorm. Jeg forstår ankenemdas avgjørelse slik at så lenge beite ikke er utskiftet, ble bnr. 3 tillagt beiterett i bnr. l's utmark både i heimehamnen og i §stølshamnen. Det ble videre innført den ordning for beitet i heimemarka at dette for bnr. 3 ble avgrenset til sydsiden av elven. Ved en eventuell utskiftning skulle man imidlertid ikke bygge på denne ordning. Bnr. 3 skulle da få beite etter skyld i samsvar med hovedregelen i jordskiftelovens §29. Dette fremgår av ankenemndas premisser hvor det heter «men ved eventuell utskiftning får det nye bruk beite etter skyld». Jeg
Side:856
finner intet grunnlag for å fravike denne delingsnormen.
Etter dette er jeg kommet til at jordskifterettens ordskurd må stadfestes.
Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger. Etter resultatet må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Utgiftene er oppgitt til kr. 1928. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Eldalsbotn gnr. 20 bnr. 3 i Gaular har beiterett regnet etter skyld av hele beiteverdien til Eldal Indre gnr. 20.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Alma Øen til John Hetle 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Kst. dommer Syvertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Røstad og Stabel: Likeså.
Av jordskifterettens orskurd: (jordskiftedommar Helge Barstad m/jordskiftemenn):- - -
2. Orskurd i tvisten om korleis beiteretten til Eldalsbotnen. gnr. 20, bnr. 3 skal rekntast.
Ved Kgl. resolusjon av 19. august 1932 vart det gitt løyve til oreigning av bygselplassen Eldalsbotten, under gnr. 20, bnr. 1 i Eldal indre i Gaular.
Ankenemnda for Fjordane slutthandsama saka den 1. juli 1933. I slutninga heiter det mellom anna: «I samsvar med jordlova §21, jfr. §42, vert det nye bruk tillagt skogteig, beiterett i heimeutmarka og stølsmarka, fosserett i Strufossen og ellers rettar og pliktar som er nemnt ovanfor. Grensane for plassen og skogteigen er som omskrevne i premissane.»
I premissane heiter det om dette: «Båe partar var samde om at det var nok beite for båe bruk, både når det galdt heimehamnen og stolshamnen. Det nye bruk vert difor tillagt beiterett i hovudbruket si utmark, både i heimehamnen og i stolshamnen for dei krøter som vert fora av og på plassen. Beitet i heimemarka vert då avgrensa til sudsia av Eldalselva, men ved eventuell utskiftning får det nye bruk beite etter skyld.»
Tvisten gjeld omfanget av den nemnde beiterettefl Målsmannen for Eldal indre, gnr. 20, bnr. l, Magnus Øen, meiner at bnr. 3, Eldalsbotnen, etter dette har beiterett etter skylda berre av beitet i den delen av utmarka til Eldal indre som ligg på sørsida av Eldalselva.
John Hetle for bnr. 3 meiner at dette må forståast slik at bnr. 3 har beiterett etter skylda av beite i heile utmarka til gnr. 20, bnr. 1.
Jordskifteretten ser det slik at bnr. 3 har fått rett til beite til dei dyra som kan vinterforast på bruket. Det er vidare som ei bruksordning slått fast at beitinga i heimeutmarka skal gå føre seg på sørsida av Eldalselva. Når det så til slutt blir sagt at beiteverdien ved ei eventuell utskifting skal reknast etter
Side:857
skylda, så må det forståast slik at det skal reknast av heile beiteverdien til det bruket det vart skilt frå. Dette er den vanlege reknemåten ved jordskifte, og formannen i ankenemnda, Elias Faleide, som var fylkesagronom, må ein rekne med kjende til dette frå arbeidet sitt. Det som har vore meininga med å føre inn regelen om deling etter skylda, må såleis ha vore at beitet skulle delast slik det vanleg vart gjort ved jordskifte.
Jordskifteretten har og rekna ut kor stort vederlagsareal bnr. 3 måtte få utlagt om det skulle stette trongen til beite til dei dyra som kan fødast på bygselplassen. Det er då brukt den reknemåten som blir nytta i slike jordskiftesaker. Det syner seg då at arealet blir omlag like stort enten ein reknar etter fødnad eller om ein reknar etter skylda av heile beiteverdien til gnr. 20. Skulle ein rekne beiteretten etter skylda berre av den beiteverdien bnr. 1 har på sørsida av Eldalselva, så ville ikkje bnr. 3 på nokon måte få nok for til dei dyra det kan fø på bruket. Dette kan ikkje ha vore meininga, i alle høve så lenge begge partane var samde om at det var nok beite for begge bruka.
Jordskifteretten finn difor at John Hetle må få rett i påstanden sin.
Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Arnt Haarberg, C. H. Endresen og sorenskriver O. Woxholt):- - -
Utmålingen av beiteretten tilliggende gnr. 20 bnr. 3 Eldalsbotnen:
Øen har i det vesentligste pekt på at beiteretten ble fastsatt ved ankenemndens beslutning og at det fremgår av denne at beiteretten var begrenset til sydsiden av elven. Da må det være klart at når beitet utmåles etter skyld - da skal det bare regnes etter beiteverdien på det område hvor bnr. 3 fikk rett til å beite. I motsatt fall kunne beiteretten like godt vært utmålt etter «fødnad», men det har ankenemnden ikke gjort.
Jordskifterettens bemerkninger om at det ville bli for lite beite for bnr. 3 ved avløsning når man legger Øens påstand til grunn, er irrelevante, fordi det her skal fastslåes hva som er rett og ikke hva som er formålstjenlig.
Øen har lagt ned slik påstand:
«Utstrekningen av den beiterett som gnr. 20 bnr. 3 Eldalsbotnen har på gnr. 20 bnr. 1 Eldal indre, utmåles etter skylden, regnet av beiteverdien på den del av bnr. l's utmark som ligger på sydsiden av Eldalselven.»
Motparten, eier av gnr. 20 bnr. 3 John Hetle - heretter kalt Hetle - har henholdt seg til jordskifterettens premisser og avgjøreke som han hevder er riktig. Han har påstått jordskifterettens orskurd stadfestet.
Lagmannsretten kommer til samme resultat som jordskifteretten og tiltrer dens bemerkninger med den tilføyelse at selve ordlyden i bestemmelsen om beiterettens utmåling ved eventuell utskiftning, synes å støtte den oppfatning at det er beiteverdien i hele hovedbrukets beite som skal legges til grunn ved beregningen. I motsatt fall synes ordet «men» å være uten mening i ankenemndens protokoll.
Side:858