Rt-1981-1014

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-09-11
Publisert:	Rt-1981-1014
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131/1981
Parter:	A (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad) mot B's dødsbo (advokat Helge Gerhardsen - til prøve).
Forfatter:	Rynning, Schweigaard Selmer, Tønseth, Christiansen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §9

Kst. dommer Rynning: Saken gjelder spørsmålet om det er adgang til å forlange offentlig skifte av de tidligere ektefeller A og B's fellesbo.

A og B ble separert den 29. oktober 1976 ved bevilling av fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Den felles separasjonssøknad er skrevet på vanlig skjema ved utfylling av svar på spørsmål om vilkårene for separasjonen. I følge søknaden skulle mannen ha foreldremyndigheten over de to eldste barna, født henholdsvis i 1951 og 1961, mens hustruen skulle ha foreldremyndigheten over de to yngste, født henholdsvis i 1964 og 1966. Det skulle ikke betales bidrag for barna fra noen av sidene. Skjemaets spørsmål om fellesboet er delt, er besvart således: «Nei, hustruen har tatt noen personlige ting, og krever ikke mere fra fellesboet.» I en anmerkning i margen er anført: «Se baksiden», og på baksiden står følgende: «Hustruen skal motta kr. 10.000 som oppgjør fra felles bo, innen separasjonsåret.» Også denne tilføyelse er underskrevet av begge parter. I november 1977 utarbeidet advokat Gerhardsen som hustruens juridiske rådgiver en søknad til fylkesmannen om skilsmisse. Søknaden som ble underskrevet av begge parter, inneholder blant annet følgende avsnitt:

Side:1015

«I forbindelse med skilsmissen er vi enige om følgende:

5. Fellesboet søkes delt i minnelighet eller ved rettens hjelp. ...»

Skilsmisse ble meddelt ved bevilling av 13. januar 1978.

B giftet seg på ny 26. juli 1978 med G. I dette ekteskapet er det ett barn.

Den 22. mars 1979 fremsatte B begjæring til Gauldal skifterett om offentlig skifte av hennes og A's fellesbo. Hun hevdet prinsipalt at det ikke forelå fullstendig skifteavtale. Gauldal skifterett avsa 16. oktober 1979 kjennelse i saken med denne slutning:

«1. Begjæringen om åpning av offentlig skifte i fellesboet etter A og B som ble skilt ved bevilling av 13.1.1978 tas til følge.

2. A tilpliktes å betale til B ved adv. Helge Gerhardsen saksomkostninger med 630 - sekshundreogtrettikroner - hvorav 565 - femhundreogsekstifem - kroner er salær til adv. Helge Gerhardsen, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

A påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett. Før saken kom opp, døde B. Hennes dødsbo, som er under offentlig skiftebehandling, har imidlertid besluttet å fortsette saken. Frostating lagmannsrett avsa dom den 19. august 1980 med denne domsslutning:

«Gauldal skifteretts kjennelse av 16. oktober 1979 stadfestes.

A erstatter B's dødsbo dets omkostninger for lagmannsretten med kr. 4.130,- - firetusenetthundreogtretti - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Skifteretten har ved sin avgjørelse lagt til grunn at det ikke forelå en fullstendig skifteavtale. Skifteretten la vekt på at den felles bolig ikke var tatt med, og at partene da de underskrev skilsmissesøknaden, ikke selv kan ha vært av den mening at det forelå en avtale som omfattet hele felleseiet.

Lagmannsretten bygger på at det er naturlig å tolke klausulen i pkt. 5 i skilsmissesøknaden derhen at partene slår en strek over det som er gått forut. Skilsmissebegjæringen regulerer selvstendig partenes mellomværende, og det kan ikke legges til grunn at ikke A har vært innforstått med dette.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør for Høyesterett i de vesentlige de samme anførsler gjeldende som for de tidligere retter. Han hevder at ved separasjonsavtalen ble det foretatt en fullstendig deling av boet. Partene hadde fri rådighet til å bestemme hva hver skulle ha. Når man ser på bakgrunnen for separasjonen, var den ordning som ble truffet, naturlig. Det bemerkes at det dreiet seg om et lite og oversiktlig bo. Partene var ikke eiere av det huset som hadde vært deres felles bolig.

Det er ikke skjedd noe senere som kan gi grunnlag for å endre den opprinnelige avtale. Når det gjelder punkt 5 i skilsmissesøknaden,

Side:1016

hevdes at en slik løsrevet formulering ikke er tilstrekkelig til å heve skifteavtalen. Hvis det var meningen å heve avtalen, måtte dette i tilfelle ha vært uttrykt eksplisitt. Lagmannsretten har lagt et annet innhold i punkt S enn det som var hensikten. Innholdet må ses i sammenheng med det som var passert mellom partene i forbindelse med den bidragssak som hadde versert. Dette var ikke kommet frem for lagmannsretten som således ikke har hatt det tilstrekkelige bakgrunnsmateriale.

Hvis en skifteavtale skal kunne settes til side uten at begge parter er enige om det, må det i tilfelle være som ubillig i henhold til ekteskapslovens §59, annet ledd, men i så fall må det skje ved søksmål for de vanlige domstoler.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Begjæringen om åpning av offentlig skifte i fellesboet mellom A og avdøde B avvises.

2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

B's dødsbo hevder prinsipalt at det ved separasjonsavtalen ikke ble foretatt fullstendig skifte, og slutter seg til skifterettens begrunnelse. Den verdi som ligger i huset som B og A må anses som reelle eiere av, er holdt utenfor. A skrev under skilsmissesøknaden vel vitende om at fellesboet ikke var delt. Det kan ikke være spørsmål om at han ikke har forstått hva punkt 5 i skilsmissesøknaden innebar. Han har videre utfylt og underskrevet skjema for «Erklæring om skifte» i forbindelse med at B skulle inngå nytt ekteskap, og har gitt uttrykk for at deling av fellesboet var innledet.

Subsidiært gjøres gjeldende at skifte ikke er gjennomført. Så lenge det ikke er oppfylt, må det være adgang til å begjære offentlig skifte. Det vises for så vidt til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1913-59, samt til Peter Lødrup: Materiell Skifterett 1979 utgave side 57.

B's dødsbo har også påberopt seg at avtalen må settes til side etter ekteskapslovens §59 annet ledd.

B's dødsbo har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett, med avhør av den ankende part A, hans far og G.

Det er lagt frem en del nye dokumenter for Høyesterett, deriblant dokumenter i bidragssaken, en erklæring fra A's tidligere prosessfullmektig i saken, advokat Kollstrøm, og «Erklæring om skifte» fra A i anledning av B's nye ekteskap.

Saksforholdet fremgår av de tidligere avgjørelser.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Det sentrale i saken er avtalen som ble inngått i forbindelse med separasjonen. Som før nevnt er separasjonssøknaden skrevet på et vanlig skjema. Det er utfylt av hustruen og undertegnet av begge. Jeg finner at svaret på spørsmålet om boet er delt - spørsmål 2 a - må

Side:1017

tolkes slik at hustruen ikke krever mer av fellesboet enn de personlige ting hun hadde tatt med seg. Ser man svaret på spørsmål 2 a og påskriften på baksiden om at hustruen skulle ha kr. 10.000 «som oppgjør» i sammenheng, må det legges til grunn at partene har ment å foreta en fullstendig fordeling av boet. Det bemerkes at partene ett års tid i forveien hadde villet søke separasjon, og i den anledning hadde advokat Kollstrøm etter konferanse med begge parter utfylt et tilsvarende skjema. I dette er spørsmålet om boet er delt, besvart med «ja», men skjemaet ble ikke underskrevet av partene idet de hadde flyttet sammen igjen. Advokat Kollstrøm har i sin vitneerklæring uttalt: «Det vil fremgå av denne kladden at vilkårene allerede da var fastlagt slik som de senere ble formulert i separasjonssøknaden av 28.9.1976, med ett unntak: Mens partene i 1975, etter hustruens fraflytning, anså fellesboet som delt, føyde de i søknaden av 1976 til at mannen skulle betale hustruen ytterligere kr. 10.000,- som restskifteoppgjør.» Også dette peker i retning av at det ikke var meningen at hustruen skulle ha noe mer. Jeg antar at partene på dette tidspunkt ikke kan ha ment å ha noen andel i den felles bolig. Boligen var oppført som kårhus på det gårdsbruk som A's far var eier av, huset stod i hans navn.

Jeg finner etter dette at det i separasjonssøknaden er truffet en bindende avtale om deling av hele fellesboet.

Spørsmålet er så om det senere er foretatt noen endring i denne avtale. Det har vært påberopt at advokat Gerhardsen på vegne av hustruen i forbindelse med at hun krevde bidrag for de tre barna hun da hadde hos seg, i et brev av 18. april 1977 til A sier:

«Hustruen overveier også å ta opp igjen spørsmålet om skifte av fellesboet, idet hun mener den felles bolig også skulle være medtatt i delingsgrunnlaget. Jeg vil få komme nærmere tilbake til dette, men ønsker først å høre Deres synspunkt.»

Som svar på dette brevet skrev advokat Kollstrøm den 6. mai 1977 til advokat Gerhardsen og tilbyr å betale et bidrag på kr. 400,- pr. måned. Til slutt sies det i brevet:

«Betalingen vil iverksettes så snart B bekrefter at hun ikke vil gjøre ytterligere krav gjeldende.»

Ankemotparten har hevdet at det med dette siktes utelukkende til bidragskravet. Jeg kan ikke være enig i dette, idet jeg finner at «ytterligere krav» naturlig sikter til hele innholdet i brevet av 18. april 1977. B var ikke fornøyd med det tilbudte bidrag og reiste sak ved Gauldal herredsrett om bidrag til tre barn, og om foreldremyndigheten også over en datter som var flyttet fra faren til henne. Skiftespørsmålet ble ikke tatt opp i forbindelse med denne saken, som for øvrig senere ble hevet som forlikt. Neste gang skiftespørsmålet påviselig ble berørt, er i skilsmissesøknaden av 11. november 1977. Denne er som nevnt ført i pennen av advokat Gerhardsen, og fra ham sendt advokat Kollstrøm, som ikke gjorde noen innvendinger mot utformingen av punkt 5 i søknaden..

Side:1018

«Fellesboet søkes delt i minnelighet eller ved rettens hjelp.»

Formuleringen er uklar. Advokat Kollstrøm har om dette punktet uttalt i sin vitneerklæring at han anså passusen for å gjelde gjennomføringen av separasjonsavtalen. Det kan kanskje innvendes at det burde ha vært reagert på formuleringen. På den annen side har ikke A på noe tidspunkt gitt uttrykk for at ikke avtalen skulle være bindende. Jeg er enig med den ankende part i at slik situasjonen var, måtte B ha sagt klart fra hvis det var hennes mening at skiftespørsmålet skulle tas opp igjen.

I motsetning til lagmannsretten kan jeg heller ikke se at den omstendighet at andre punkter i skilsmissesøknaden avviker fra tilsvarende punkter i separasjonssøknaden, kan tillegges betydning som grunnlag for å anse skifteavtalen som bortfalt eller endret.

Når det endelig gjelder A's underskrift på «Erklæring om skifte» ved hustruens giftermål med G, har A i et brev av 29. august 1981 til høyesterettsadvokat Rogstad gitt følgende forklaring:

«Det er riktig at det ikke var enighet om sluttbeløpet jeg skulle betale. Kollstrøm hadde foreslått min skyld til 7.500 kroner, men etter det jeg visste var det ikke godtatt. Tenkte ikke over at de hadde noen baktanker med det, og skrev under... Men det er i hvert fall sikkert at jeg ikke hadde noen tanke på at bo-ordningen mellom oss skulle bli annerledes enn det vi begge hadde skrevet under på hos fylkesmannen da vi tok ut separasjon.»

Det er forståelig at A utelukkende tenkte på at det avtalte beløp kr. 10.000 ikke var betalt. Man kan derfor ikke se erklæringen om skifte som noe bevis for at han ikke anså den opprinnelige skifteavtale som bindende.

Ankemotparten har subsidiært hevdet at så lenge det som var avtalt ved skiftet ikke er oppfylt, må det være adgang til å begjære offentlig skifte. Dette er jeg ikke enig i. Selv om betaling av et beløp gjenstår, var boet delt. En tvist om betalingen måtte bringes inn for de vanlige domstolene.

Det har endelig fra ankemotpartens side vært anført at hustruen befant seg i en vanskelig situasjon ved inngåelsen av separasjonsavtalen, og at avtalen må settes til side som åpenbart ubillig for henne, jfr. ekteskapslovens §59 annet ledd. Det er ved skifteavtalen ikke tatt hensyn til boligen. Jeg finner at et slikt krav ikke kan danne grunnlag for åpning av offentlig skifte. Kravet måtte i tilfelle vært gjort gjeldende ved søksmål for de vanlige domstoler.

Etter dette er jeg kommet til at den ankende part må gis medhold.

Motparten har tapt saken fullstendig og må betale saksomkostninger for alle retter, jfr. tvistemålslovens §172 første ledd og §180 annet ledd. Det er levert lovbestemt omkostningsoppgave. I denne er imidlertid salæret for skifteretten, kr. 800, medregnet dobbelt, idet omkostningsoppgaven for lagmannsretten også omfatter dette salæret. De samlede utlegg er oppgitt til kr. 3.632. Hertil kommer gebyr for Høyesterett. Jeg finner at det samlede omkostningsbeløp bør settes til kr. 23.000 - hvorav kr. 4.352 for utlegg.

Jeg stemmer for denne

Side:1019

dom:

Begjæringen om åpning av offentlig skifte tas ikke til følge.

I saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler B's dødsbo til A 23.000 - tjuetre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Christiansen og Bølviken: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Helge Olav Fugelsøy):- - -

Retten skal bemerke:

Dersom det foreligger en avtale som omfatter delingen av hele felleseiet og avtalen angripes med hjemmel i ekteskapsl. §59 annet ledd, kan det, etter rettens mening, ikke åpnes offentlig skifte. Avtalen må i så fall angripes ved søksmål for herredsretten. På den annen side - dersom det ikke foreligger noen avtale om skifte, eller dersom en avtale bare tar sikte på delingen av en del av felleseiet, må offentlig skifte kunne åpnes. Skifteretten må derfor prejudisielt ta standpunkt til det underliggende forhold. Det er også mulig at Rt-1913-659 jfr. Lødrups Materielle skifterett 4. utgave 1973 58, kan forstås slik at offentlig skifte kan åpnes selv om det foreligger en avtale om skifte av hele felleseiet, dersom den private skiftebehandling ikke er gjennomført.

Retten er enig med B i at det her ikke foreligger noen fullstendig skifteavtale.

Retten har lagt vekt på at den skrevne teksten i separasjonssøknaden er svært knapp og ufullstendig. Hun har ikke mottatt kr. 10. 000,-. Hun har senere krevet mere av løsøret enn de «personlige ting» hun i følge den skrevne teksten i separasjonssøknaden har tatt med seg.

Etter det som er opplyst. har de tidligere ektefellene oppført en bolig i fellesskap. Den er på 128 m2 og må representere det alt vesentlige av verdi dersom den må anses å tilhøre boet. Retten finner det lite sansynlig at hun, ved den skrevne teksten i separasjonssøknaden, mente å fraskrive seg ethvert vederlag i forbindelse med at han fikk beholde boligen. Det fremgår ikke av den skrevne tekst, og det er ikke påstått av ham, at de kr. 10.000,- representerer vederlag i denne forbindelse.

Teksten i skilsmissesøknaden virker gjennomtenkt og støtter etter rettens mening dette syn. Det er der anført at «vi er enige om følgende: - - -4. Mannen beholder bruksretten til den felles bolig. 5. Fellesboet søkes delt i minnelighet eller ved rettens hjelp.»

Det synes av dette klart at «den felles bolig» anses å tilhøre felleseiet. Videre at partene da de skrev skilsmissesøknaden, ikke selv var av den mening at det forelå en skifteavtale som omfattet hele felleseiet idet fellesboet skulle søkes delt i «minnelighet».

B har begjært offentlig skifte av felleseiet, og det er etter dette klart at skifteretten må ta begjæringen til følge.

Til støtte for avgjørelsen anføres prosessuelle hensyn. Skifteretten vil være saklig kompetent til å avgjøre de tvister som foreligger, og som senere eventuelt vil oppstå. Det vises for så vidt til skiftel. §9 og til Per Augdahls kommentar til skiftel. §9 i hans kommentarutgave, 2. utgave 1956. - - -

Side:1020

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Inge Kolberg og ekstraord. lagdommer, byfogd Arvid Dahle):

A og B giftet seg den 4. oktober 1958. De fikk 4 barn, en sønn født i januar 1959 og 3 døtre, født fra 1961 til 1966.

A er eldste sønn av gårdbruker D og hustru, som eier gården A ved - - -. D er nå 75 år gammel, men har ikke gitt gården fra seg. Sønnen A har imidlertid i flere år stått for den daglige drift, og i de siste 6 år har dette skjedd i henhold til en særskilt forpaktningskontrakt.

A har med sin familie bodd i et eget hus på eiendommen, som ble bygd i 1969 som kårstue for foreldrene. Det ble i den anledning opptatt lån i Landbruksbanken og i - - -Sparebank, som D sto ansvarlig for. A har forrentet og avvdradd lånene, men har da ikke betalt annen leie for bygningen.

Så lenge barna var små, var B hjemmeværende husmor, men senere har hun hatt lønnet arbeid utenfor hjemmet.

Forholdet mellom ektefellene ble etter hvert noe tilspisset, og i 1975 flyttet hustruen fra hjemmet. Hun kom tilbake i januar 1976, og ektefellene gjorde da et forsøk på å gjenoppta samlivet. Det gikk imidlertid ikke. og i september 1976 ble de enige om å søke formell separasjon.

En slik søknad ble satt opp hos fylkesmannen i Sør-Trøndelag den 28. september 1976. Det ble gjort ved å fylle ut et mangfoldiggjort skjema, som også inneholder et avsnitt om separasjonsvilkår partene er enige om. Et spørsmål i den trykte tekst: «Er fellesboet delt» er her med håndskrift besvart slik: «Nei, hustruen har tatt noen personlige ting, og krever ikke mere fra felles bo».

Etter underskriften på selve søknaden er dokumentet gitt følgende påskrift:

«Hustruen skal motta kr. 10.000 som oppgjør fra felles bo, innen separasjonsåret.»

I henhold til søknaden utferdiget fylkesmannen separasjonsbevilling den 29.10.1976.

Ingen av ektefellene hadde juridisk bistand i samband med separasjonssøknaden. I den etterfølgende tid oppsto imidlertid slike uoverensstemmelser om gjennomføring av separasjonsvilkårene at de henvendte seg til hver sin advokat, de samme som prosessfullmektigene i nærværende sak.

Som representant for hustruen utarbeidet advokat Helge Gerhardsen i november 1977 en søknad til fylkesmannen om skilsmisse, som ble forelagt begge parter og underskrevet av dem. Søknaden er datert 11. november 1977. Søknaden inneholder følgende avsnitt:

«I forbindelse med skilsmissen er vi enige om følgende:

5. Fellesboet søkes delt i minnelighet eller ved rettens hjelp. ...»

Skilsmisse ble gitt ved fylkesmannens bevilling av 13. januar 1978.

Den 26. juli 1978 giftet B seg på ny med C. Hun fikk et barn, en datter, i det nye ekteskap.

Ved advokat Gerhardsens brev til Gauldal skifterett av 22. mars 1979 begjærte B sitt og A's fellesbo offentlig skiftet. Ved advokat Kollstrøm tok A til gjenmæle mot begjæringen, idet han hevdet at boet var delt ved minnelig overenskomst. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

De klausuler som er inntatt i partenes separasjonsbegjæring av 28. september 1976 har en del uklare sider, og om man ikke hadde hatt annet å holde seg

Side:1021

til, kunne spørsmålet om deres karakter av endelig avtale fremby en del tvil. Det samme gjelder spørsmålet om mulig tilsidesettelse i henhold til ekteskapslovens §59.

Lagmannsretten antar imidlertid at denne usikkerhetstilstand elimineres gjennom skilsmissebegjæringen av 11. november 1977, der partene som særskilt vilkår vedtar et punkt 5 om at «Fellesboet søkes delt i minnelighet eller ved rettens hjelp».

Å tolke dette slik at man bare tar sikte på å løse mulige uoverensstemmelser knyttet til en tidligere avtale ved minnelig overenskomst eller ved rettergang, virker umiddelbart lite naturlig, og er særlig ikke akseptabelt når man leser den i sammenheng med den situasjon som var oppstått mellom partene.

Mens disse sammen hadde utfylt separasjonsbegjæringen uten juridisk bistand, oppsto det etterpå uoverensstemmelser som medførte at de søkte hjelp av hver sin advokat. Begjæringen om offentlig skifte kom som et resultat av at man ikke ved direkte kontakt mellom advokatene var kommet til noen løsning.

Under slike omstendigheter er det naturlig å tolke den nevnte klausul slik at partene slår en strek over det som er gått forut, og innretter seg på enten å drøfte oppgjøret på fritt grunnlag, eller å søke rettens hjelp, noe som i denne sammenheng naturlig må forstås som skifteretten.

Dette er også en følge av at skilsmissebegjæringen også på andre punkter avviker fra separasjonsbegjæringen.

På spørsmålet om barnefordelingen i denne, svarer således partene «2 hver», mens skilsmissebegjæringen går ut på at faren skal ha foreldremyndigheten over sønnen E. mens moren skal ha slik myndighet over de tre døtrene.

Spørsmålet i separasjonsbegjæringen om det skal betales bidrag til ektefelle eller barn, besvares kort med «Nei», mens punkt 4 i skilsmissevilkårene går ut på at faren betaler nærmere stipulerte underholdsbidrag for de tre døtre.

Man peker også på at mannen ifølge punkt 4 skal ha bruksretten til den felles bolig, noe som ville ha vært en selvfølge om separasjonsvilkårene skulle stå ved lag slik de er formulert.

Lagmannsretten finner således at skilsmissebegjæringen selvstendig regulerer partenes mellomværende, og man kan ikke legge til grunn at A ikke har vært innforstått med dette.

Etter det anførte var partene således enige om eventuelt å dele fellesboet «ved rettens hjelp», og det kan ikke være tvil om at det her siktes til skifteretten og vanlig skiftebehandling.

Skifterettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. - - -