Rt-1981-1133
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-10-09 |
| Publisert: | Rt-1981-1133 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 147/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Michelsen, Hellesylt, Aasland, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §326, Veitrafikkloven (1965) §3, §9, Straffeprosessloven (1887) §377, §452, §458, Straffeprosessloven (1887), §62, §31 |
Dommer Schweigaard Selmer: Vestfinnmark politikammer utferdiget 21. januar 1981 forelegg på bot 3.000 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, mot A for overtredelse av:
«I. Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4, §31 første ledd jfr. §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom
Side:1134
så det ikke voldes skade eller oppstår fare og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved at han den 21. jan. 1981 mellom Gargia og Bossekop i Alta satte seg/la seg i vegbanen på offentlig veg og hindret trafikken i å passere.
II. Lov som nevnt i post I, dens §31 første ledd, jfr. §9 annet ledd, hvoretter enhver pliktes straks å rette seg etter de påbud og forbud om regulering av trafikken som politiet gir muntlig, eller ved tegn, skilt, signal eller på annen måte, ved at han til tid og på sted som nevnt i post I, etter å ha forholdt seg som der beskrevet, nektet å fjerne seg fra vegbanen for at trafikken kunne passere.
III. Straffelovens §326, nr. 1, for å ha hindret eller søkt å hindre en offentlig tjenestemann i den lovlige utførelse av tjenesten, eller medvirket hertil, ved at han på sted og til tid som nevnt under post I og II hindret politiet ved å forholde seg som der beskrevet hindret uniformert politi i uniformerte biler i å kjøre videre.»
Forelegget ble samme dag nektet vedtatt. Saken ble deretter fremmet for Ofoten herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Herredsretten avsa den 1. juli 1981 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §3 og 9 annet ledd ogstraffelovens §326 nr. 1, jfr. §62 første ledd, til å betale til statskassen en bot stor kr. 3.000,- - kroner tretusen 00/100 - og hvis boten ikke betales, en fengselsstraff av 20 - tjue - dager.
2. A, født xx.xx.1953, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1.000,- - kroner tusen 00/100.»
Om sakens nærmere sammenheng og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene. Av disse fremgår blant annet at domfelte kom med buss til Alta natt til 20. januar 1981 og ble hentet til leiren i Gargia. Han var kjent med at leiren var flyttet til Gargia etter at politiet hadde kunngjort ferdselsforbud for Stilla-området. Etter ordre av politimesteren i Vestfinnmark rykket en politistyrke på 110 mann den 21. januar ut til Gargia fjellstue og rev ned den leir som var satt opp der, og beslagla teltene. Bakgrunnen var at teltleiren ble benyttet som utgangspunkt for ulovlige handlinger i anleggsområdet for Alta/ Kautokeino-utbyggingen. Da politiet etter utført oppdrag gjorde seg klar til å kjøre fra Gargia fjellstue, satte en del demonstranter seg i veien foran bilene. Blant disse var domfelte.
Domfelte har anket over herredsrettens straffutmåling - botens størrelse - og de fastsatte saksomkostninger. Han har også - «subsidiært», skriver han - anket over saksbehandlingen, «da jeg mener retten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til min argumentasjon for at jeg utførte den handling jeg gjorde. Min handling, ved å sette meg ned foran politiets kjøretøyer, var spontan.»
Det er noe uklart hva domfelte tar sikte på med sin anke over saksbehandlingen. Den kan forstås slik at den er ment ved jelde forhold av betydning for selve straffutmålingen. Slike momenter kan i tilfelle
Side:1135
prøves av Høyesterett i forbindelse med straffutmålingsanken. Forsvareren for Høyesterett har imidlertid forstått anken slik at den er rettet mot herredsrettens domsgrunner, som hevdes å være for knappe til å vise at det her ikke forelå en nødsrettssituasjon.
For øvrig har forsvareren utenom anken fremholdt at etter gjerningsbeskrivelsene i forelegget dekker post II samme forhold som post I, og at det derfor er uriktig når domfelte også er dømt for å ha overtrådt veitrafikklovens §9 annet ledd.
Når det gjelder anken over straffutmålingen, har forsvareren vist til at domfeltes ulovlige demonstrasjon foregikk utenfor selve anleggsområdet i Alta og var en spontan handling knyttet til at politiet hadde revet leiren. Hans handling hevdes derfor å burde bedømmes mildere enn de egentlige Alta-demonstrasjoner. Forsvareren har ellers vist til domfeltes vanskelige økonomiske stilling. For skoleåret 1981/82 mottar han - ifølge oppgave fra Salangen trygdekontor - attføringshjelp for å gjennomføre teknisk fagskole. Attføringspengene utgjør kr. 5.356 pr. måned, hvorav skatt trekkes med kr. 1.340.
Jeg finner at anken må forkastes.
Jeg finner domsgrunnene fullt tilstrekkelige til å vise at domfelte ikke kan lates straffri ut fra nødrettsbetraktninger.
Når det dernest gjelder foreleggets poster I og II, dekker disse forskjellige forhold - post I at domfelte satte seg i veien og hindret trafikken og post II at han deretter nektet å fjerne seg. I foreleggets gjerningsbeskrivelse under post II er riktignok ikke uttrykkelig sagt at nektelsen skjedde etter at domfelte av politiet var oppfordret til å fjerne seg, men forelegget kan etter min mening vanskelig forstås annerledes enn at slik har det vært forholdt. Dette fremgår dessuten klart av domsgrunnene, der det er uttalt:
«Tiltalte og de andre demonstrantene ble av politiet oppfordret om å fjerne seg og gjort oppmerksom på at det var ulovlig å blokkere trafikken på denne måten. De ble likevel sittende.»
Jeg mener etter dette at herredsrettens dom viser at domfelte med rette er dømt også for overtredelse av veitrafikklovens §9 annet ledd.
Når det gjelder straffutmålingen, viser jeg til at domfeltes straffbare handlinger hadde nær sammenheng med de organiserte ulovlige aksjoner som ble iverksatt i januar og februar 1981 for å bekjempe Altautbyggingen. Domfeltes straffbare aksjon fant riktignok ikke sted i selve anleggsområdet, men den var rettet mot politiets lovlige virksomhet som nettopp tok sikte på å sikre ro omkring anleggsvirksomheten. Når politiet rev leiren i Gargia, var det nettopp fordi den ble benyttet som utgangspunkt for ulovlige handlinger i anleggsområdet.
Jeg finner etter dette ikke grunn til å fravike det generelle bøtenivå som Høyesterett tidligere har lagt til grunn i lignende saker, jfr. særlig kjennelser av 27. juni 1981, l.nr. 106/1981, og 19. september 1981, l.nr. ***139/1981.1)
Når det dernest gjelder hvilket hensyn som bør tas til domfeltes økonomiske forhold når boten skal fastsettes, viser jeg til førstvoteren ***) Rt-1981-887 og 1043.
Side:1136
des uttalelse i l.nr. 106/1981 om at «også for domstolene må det være det straffbare forhold og ikke den enkeltes økonomi som veier tyngst».
Jeg finner ikke at domfeltes økonomi tilsier noen nedsettelse av boten.
I og med at anken over saksbehandlingen og straffutmålingen ikke har ført frem, er Høyesterett avskåret fra å prøve fastsettelsen av saksomkostningsbeløpet, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hellesylt, Aasland og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herreåsrettens dom (dommertullmektig Kjell M. Øymo med domsmenn):- - -
Tiltalte A er født i Y den 19. mai 1953, er for tiden uten fast arbeid, skal fra høsten begynne på attføringsopplæring ved Teknisk fagskole i X, nettoinntekt i 1979 kr. 57.900,-, opplyser at han i 1980 hadde en nettoinntekt på kr. 37- 40.000,- fra arbeidsledighetstrygd og sommerjobb, foreløpig i 1981 oppgir han at hans bruttoinntekt er ca. kr. 12.000,-, vil fra høsten motta attføringspenger fra folketrygden, ingen formue, gift, forsørger en sønn på fem år samt delvis kona, ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.
Retten bemerker: - - -
Tiltalte har erkjent at han har foretatt de handlinger som er beskrevet i forelegget.
Tiltalte kom til Alta med «Nord-Norge bussen» ca. kl. 24.00 natt til 20. januar 1981. Han gikk av ved et hotell eller gjestgiveri og ble hentet dertra til Gargia. Tiltalte var kjent med at leiren ble flyttet til Gargia etter at politiet hadde kunngjort ferdelsforbud for «Stilla»-området.
Om formiddagen onsdag 21.01.1981 fikk politiførstebetjent Sunde ordre av Politimesteren i Vestfinnmark om å dra til Gargia Fjellstue med sitt kompani for å rive den teltleir som var satt opp der. Bakgrunnen var at teltleiren ble benyttet som utgangspunkt for ulovlige handlinger i anleggsområdet for AltaKautokeino utbyggingen. Ca. kl. 13.30 forlot politiførstebetjent Sunde M/S Janina i Alta med en styrke på 110 mann. De ankom Gargia Fjellstue kl. 14.15 i tre busser. Med seg hadde de i tillegg 5 lastebiler og 2 volvojeeper. Ca. 15 minutter senere kom også en ambulanse dit.
Sunde forsøkte å kontakte leirledelsen, men det var ingen ansvarlig leirledelse å treffe. Sunde gjorde da en herre i rød annorakk og med rødlig helskjegg oppmerksom på at leiren skulle rives.
Rivingen av leiren startet kl. 14.20 og ca. en 1/2 time senere var oppdraget utført og beslaglagt materiell lastet opp på politiets kjøretøyer.
Selve aksjonen med riving og beslag av teltene med tilbehør har vært prøvd for domstolene. Alta forhørsrett og Hålogaland lagmannsrett har i den anledning opprettholdt politiets beslag av telt med tilbehør. Avgjørelsen skal være rettskraftig etter det retten får opplyst.
Side:1137
Klokken 15.00 var politiet klar til å kjøre fra Gargia fjellstue. En del demonstranter satte seg da på veien foran bussene, deriblant tiltalte. Tiltalte og de andre demonstrantene ble av politiet oppfordret om å fjerne seg og gjort oppmerksom på at det var ulovlig å blokkere trafikken på denne måten. De ble likevel sittende. Tiltalte forklarte under hovedforhandlingen at han forsto at hans handling var ulovlig. Han mente imidlertid at han hadde valget mellom enten å sitte i veibanen eller ta seg inn på Gargia fjellstue for ikke å fryse ihjel. Tiltalte valgte altså å bli sittende. Samtlige demonstranter ble fjernet og medbrakt til Alta for bøteleggelse.
Ved å forholde seg som foran beskrevet har tiltalte overtrådt vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 §31 første ledd, jfr. §3 og §9 annet ledd og straffelovens §326 nr. 1. Tiltalte handlet forsettlig.
Retten kan ikke se at det foreligger noen straffeutelukkelsesgrunn for tiltalte. Han påberopte seg under hovedforhandlingen nødrett, idet han viste til at han hadde valget mellom enten å fryse i hjel, sette seg foran politiets biler eller ta seg inn på Gargia fjellstue. Retten finner det klart at tiltalte i dette tilfelle ikke kan lates straff-fri på grunn av nødrett. Det vises til at Gargia fjellstue var åpen og at heller ingenting ellers i den aktuelle situasjon tilsa at demonstrantene ville bli forlatt under åpen himmel ved Gargia fjellstue. Retten finner etter dette at såvel de objektive som de subjektive vilkår for straff er tilstede.
Straffen finnes passende å kunne settes til en bot på kr. 3.000,- subsidiært 20 dagers fengsel.
Ved straffutmålingen har retten lagt vekt på at tiltalte forsettlig har nektet å fjerne seg fra veibanen i den hensikt å hindre politiet i deres arbeid med å rydde teltleiren ved Gargia fjellstue. Det må utmåles en straff som kan antas å være nødvendig for å avholde tiltalte fra lignende straffbare handlinger i fremtiden. Almene hensyn gjør det i dette tilfelle nødvendig med en relativt streng reaksjon.
I formildende retning er det tatt hensyn til tiltaltes noe svake økonomiske stilling i dag.
Etter hovedregelen i strprl. §451 pålegges tiltalte å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1.000,-. Ved fastsettelsen av saksomkostninger har retten lagt vekt på de ekstrautgifter tiltalte har påført det offentlige ved ikke å vedta forelegget. Utgiftene før foreleggets utstedelse har retten da sett bort fra. Retten har også tatt hensyn til tiltaltes økonomiske evne og skyld, jfr. strprl. §452.
Dommen er enstemmig. - - -