Rt-1981-887
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-06-27 |
| Publisert: | Rt-1981-887 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 106/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Blom, Røstad, Skåre, Michelsen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §458, Straffeloven (1902) §329, §252, §323, §366, §377, §451, §452, §27 |
Dommer Blom: Vestfinnmark politikammer utferdiget 15. januar 1981 forelegg på 3.000 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, mot A for overtredelse av straffelovens §329 første ledd.
I forelegget var det straffbare forhold beskrevet slik:
«ved 14. januar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse ham til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring ha politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil».
Siktede nektet å vedta forelegget, og saken ble av politimesteren oversendt Tønsberg politikammer med anmodning om bistand til å få den behandlet ved derværende rett etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Politimesteren i Tønsberg sendte 6. april 1981 saken til Tønsberg byrett, som 18. mai 1981 avsa dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffelovens §329 første ledd, til en bot til statskassen stor 3.000,- - tretusen - kroner, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 20 - tyve - dager.
2. Han tilpliktes å betale til det offentlige saksomkostninger med 500,- - femhundre 00/100 - kroner.»
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen, straffutmålingen og de idømte omkostninger.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Saksbehandlingsanken er begrunnet med at stevning til hovedforhandlingen, som ble holdt 13. mai, først ble forkynt 5. mai og først kom siktede i hende 7. mai, slik at han ikke hadde en uke å forberede seg på å møte i retten. Det var også feil at forkynnelsen ble foretatt for hans forlovede til tross for at det hadde vært mulig å forkynne stevningen direkte for ham.
Jeg innskrenker meg til å bemerke at fristen for innkalling til hovedforhandling etter straffeprosesslovens §252 tredje ledd er tre dager - ikke som av domfelte antatt en uke. Jeg kan heller ikke se at
Side:888
det er begått noen feil ved forkynnelsen, og en slik feil ville i hvert fall måtte settes ut av betraktning etter straffeprosesslovens §323 tredje ledd, jfr. §366, da tiltalte møtte og avgav en lengre forklaring under hovedforhandlingen uten å gjøre innsigelse mot at saken ble fremmet.
Saksbehandlingsanken kan etter dette åpenbart ikke føre fram.
Anken over straffutmålingen gjelder botens størrelse. Domfelte mener at boten er for høy på bakgrunn av at han er uformuende og i 1980 bare tjente kr. 40.000. Han er nå i inntektsgivende arbeid i forbindelse med praksis som ledd i utdanning, men denne praksis blir avsluttet i august måned, og han har da fem år foran seg i en utdanningssituasjon.
Forsvareren har i Høyesterett nærmere begrunnet anken og i det vesentlige fremholdt:
På grunnlag av Høyesteretts avgjørelse 13. januar 1981 i saken om den første Alta-demonstrasjon - Rt-1981-21 - bestrides det ikke at forholdet er straffbart. Men det må komme domfelte til gode at han ikke kjente avgjørelsen, som falt bare én dag før han deltok i demonstrasjonen. Forsvareren har videre fremholdt at det er begått en rekke feil i forbindelse med Alta-utbyggingen. Da arbeidet ble igangsatt sommeren 1979, forelå ikke vilkårene for forhåndstiltredelse. Dette ble først ordnet sommeren 1980. Da arbeidet så ble gjenopptatt etter nyttår 1981, var forholdet til loven om kulturminne ikke brakt i orden, og dette førte til at arbeidet igjen ble innstilt våren 1981. Ved Alta herredsretts skjønn avhjemlet 5. desember 1980 var det konstatert en hel serie av feil, og det var med knepent flertall skjønnet ble tillatt fremmet. Skjønnet er påanket til Høyesterett, som skal behandle det i plenum i november 1981, og først da vil det bli klarlagt om utbyggingsvedtaket er lovlig eller ikke. Gode grunner kan derfor tale for å utsette saken, men formell utsettelsespåstand er ikke nedlagt. Det må også legges vekt på at bak demonstrasjonen lå ønsket om å beskytte viktige interesser som samenes minoritetsrettigheter og miljøvernhensyn, og at skulle arbeidene ha fortsatt før det endelig var avgjort om utbyggingen var lovlig, ville naturinngrepene være irreversible. I en slik situasjon måtte det moralsk sett være riktig å søke arbeidene stanset ved ikke-voldelig motstand. Det er i strid med straffelovens §27 når bøtenivået i Alta-sakene stort sett er lagt på kr. 3.000 med få variasjoner nedover og oppover. En unyansert bøteleggelse på rent skjematisk grunnlag vil innebære en uheldig utvikling i norsk kriminalpolitikk.
Aktor har fremholdt at den form for demonstrasjon som fant sted i Alta, er noe helt nytt i Norge. Man er vel kjent med lovlige og ulovlige demonstrasjoner som uttrykk for politiske meninger, men Altademonstrasjonene var noe langt mer i og med at hensikten var gjennom et stort oppbud av demonstranter fysisk å forhindre gjennomførelse av vedtak truffet av våre høyeste politiske myndigheter.
Oppmarsjen var så stor at det ble nødvendig å innkalle flere hundre politifolk fra landet ellers, og den ledet til en meget farlig situasjon og et voldsomt ressursforbruk. Det var derfor nødvendig å reagere med bøteleggelse øyeblikkelig og å sette bøtene så høyt at de kunne bidra til å forhindre gjennomføringen av demonstrantenes trusler om å komme
Side:889
igjen og igjen. Aktor er enig i at domfelte ikke var motivert av egeninteresse, men det å ha tro på en sak unnskylder ikke bruk av ulovlige midler for å sette sin vilje igjennom. Om bøtenivået i Alta-sakene har han opplyst at en bot på 3.000 kroner har vært det normale, men med avvikelser oppad hvor tiltaltes økonomi var god eller hvor det forelå skjerpende omstendigheter, som for eksempel gjentakelser av demonstrasjonen. Avvikelser nedover har det vært hvor demonstrantene har vært ganske unge mennesker som var uten inntekt fordi de fremdeles gikk på skolen. For øvrig er demonstranter ofte unge mennesker under utdannelse og uten nevneverdig inntekt, og skal det kunne reageres effektivt i en sak som denne, må man legge den helt vesentlige vekt på det alvorlige straffbare forhold. I alt er utstedt ca. 600 forelegg. Selve aksjonslederne har ennå ikke fått sine saker avgjort av politiet.
Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen ikke kan føre fram.
Denne saken gjelder ikke lovligheten av Alta-utbyggingen. Den vil Høyesterett ta standpunkt til i den kommende plenumssak. Her dreier det seg om overtredelse av et lovlig påbud fra politiet om å fjerne seg fra stedet. For så vidt henviser jeg til den nevnte avgjørelse i Rt-1981-21 flg. Domfeltes forhold vil være ulovlig og alvorlig enten Alta-utbyggingen blir gjennomført eller ikke. Det kan ikke være tale om a utsette sakens pådømmelse nå.
Når det gjelder domfeltes motiver, ser jeg ingen grunn til å tvile på at han har ment at det var moralsk riktig å delta i demonstrasjonen. Slik vil vel forholdet være for de fleste som deltar i en slik aksjon. Men skal politiet være i stand til å motvirke slike aksjoner, må deltakernes subjektive tro på at det var moralsk riktig å motsette seg politiets pålegg, nødvendigvis spille en underordnet rolle ved straffutmålingen.
Situasjonen i Alta i januar 1981 var ulik det man tidligere har stått overfor i vårt land. Utbygging var besluttet av regjeringen og godtatt av Stortinget etter flere gangers behandling, og etter en intens offentlig meningsutveksling. Et forsøk på å få stanset utbyggingen ved midlertidig fortøyning var gjort, men forføyning ble nektet ved Alta herredsretts kjennelse 7. september 1979. I denne situasjon var politiet pålagt den vesentlige samfunnsoppgave å forhindre at utbyggingen ble stanset ved fysisk makt. Demonstrasjonene ble lagt opp på en slik måte og i et slikt omfang at politiets oppgave måtte bli meget vanskelig, og at det var nødvendig å samle store politistyrker. Det måtte være klart at en konfrontasjon mellom hundrevis av demonstranter og politifolk var en meget farlig situasjon, hvor en enkelt feilreaksjon på den ene eller annen side kunne utløse uoverskuelige følger. Skulle slike konfrontasjoner bli alminnelige, ville det kunne ha alvorlige konsekvenser for samfunnet og den demokratiske styreform. Alt dette måtte demonstrantene forstå, og ved straffutmålingen må det veie tungt at de allikevel ikke fjernet seg etter at politimesteren hadde gitt sitt pålegg.
Det var nødvendig for politiet å reagere fort. En trussel om at demonstrantene engang i fremtiden måtte stå til ansvar, ville ikke ha noen vesentlig virkning. Det var altså etter min mening påkrevd å utstede bøteforelegg etter hvert som demonstrantene ble innbrakt, og
Side:890
det var da også nødvendig å reagere med forelegg hvor bøtestraffens størrelse lå på et jevnt nivå med forholdsvis få avvik oppad og nedad. Jeg er således ikke enig i at det ble begått noen feil når politimesteren valgte en slik fremgangsmåte som her, og jeg kan ikke se det annerledes enn at også domstolene når det gjelder prøving av straffutmålingen i det vesentlige må følge samme prinsipper når det gjelder bøtenes størrelse. Jeg er enig i det bøtenivå påtalemyndigheten har lagt til grunn. Selvsagt vil man måtte ta hensyn til særlige forhold som tilsier at boten bør settes ned eller opp, men også for domstolene må det være det straffbare forhold og ikke den enkeltes økonomi som veier tyngst.
Straffelovens §27 lyder slik:
«Når bot idømmes, bør det foruten til det straffbare forhold tas særlig hensyn til den dømtes formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede.
Boten tilfaller statskassen.»
Jeg kan ikke innse at denne bestemmelse er til hinder for at det alt etter forholdets karakter legges vekslende tyngde på det straffbare forhold og tiltaltes økonomi. Dette syn har Høyesterett også lagt til grunn tidligere, se således avgjørelser i Rt-1934-605. Den gang henviste §27 bare til tiltaltes økonomi. Ved endring 19. juli 1946 ble ordene «foruten den straffbare handling» tilføyd for at bestemmelsen språklig skulle gi bedre uttrykk for det som måtte være dens selvfølgelige mening.
I det foreliggende tilfelle har domfelte vært i inntektsbringende arbeid både i 1980 og i første halvår 1981. Jeg kan ikke finne at den idømte bot er for høy.
Når det gjelder anken over de idømte saksomkostninger, følger det av straffeprosesslovens §458 annet ledd at den ikke kan prøves av Høyesterett når anken for øvrig ikke fører fram.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skåre, Michelsen og Stabel: Likeså.
Av by rettens dom (kst. sorenskriver Leif Fjeld med domsmenn):
A er født xx.xx.1957, - - -, pleier ved - - - Sykehjem, ugift og uten forsørgelsesbyrde, inntekt i 1980 kr. 40.000,-, uten formue. Han er tidligere ustraffet. - - -
Retten finner det ved tiltaltes erkjennelse bevist at han 14. januar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget tok opphold på anleggsveien frem til Altaelven og tross oppfordring fra politiet nektet å fjerne seg fra området, men forble på stedet slik at han var med på å forhindre veiarbeidet.
Side:891
Politiførstebetjent Hermanrud har forklart at demonstrantene fikk en frist på 2 minutter til å fjerne seg, og at folk som frivillig forlot området ikke ble hindret i det. Disse ble heller ikke bøtlagt.
Retten mener at politimesteren i Vestfinnmark hadde adgang til å gi pålegg om at demonstrantene skulle fjerne seg. Retten kan ikke se at det foreligger noen straffeutelukkelsesgrunn for tiltalte. Retten viser for så vidt til Høyesteretts kjennelse av 13. januar 1981 i sak mot B m.fl. der førstvoterende bl.a. uttalte at det ikke kan aksepteres «at andre som er uenige i et vedtak som Stortinget og regjeringen har truffet, søker å motvirke gjennomføringen av vedtakene ved ordensforstyrrelser eller ulydighet mot bindende pålegg fra politiet. De som griper til slike midler for å presse sine synspunkter igjennom, følger ikke rettsordenens spilleregler.» Tiltalte har forsettlig overtrådt strl. §329 første ledd.
Retten setter overensstemmende med forelegget straffen til en bot stor kr. 3.000,-, idet det ut fra tiltaltes stilling og økonomiske forhold ikke finnes å være grunnlag for å fravike det generelle nivå for størrelsen av de bøter som Alta-demonstrantene er forelagt. Retten finner ellers ikke noe å bemerke verken i skjerpende eller formildende retning.
Etter bestemmelsene i straffeprosesslovens §451 og §452 ilegges tiltalte saksomkostninger til det offentlige som fastsettes til kr. 500,-.
Dommen er enstemmig. - - -