Rt-1981-1337
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-01-30 |
| Publisert: | Rt-1981-1337 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44 K/1981 |
| Parter: | Aspmyra Borettslag I/II v/A/L Bodø og Bodin Boligbyggelag (advokat Tor Andreas Børseth) mot A (advokat Tore Benson). |
| Forfatter: | Mellbye, Endresen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Borettslagsloven (1960) §39, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Ekteskapsloven (1918) §54, Ektefelleloven (1927) §4, Skifteloven (1930) §50, §63, Husleieloven (1939) §31, §32, §15, §16, LOV-1960-02-04-3 |
Side:1338
B overtok i august/september 1978 borettsbevis til en leilighet i Aspmyra borettslag A/L og flyttet inn der sammen med A og hennes da 31/2 år gamle barn. Det kom til brudd mellom dem, og B flyttet ut av leiligheten. A og hennes barn har fortsatt å bo der. A ble begjært utkastet i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd, idet hennes hjemmel for fortsatt beboelse etter lagets oppfatning var åpenbar uholdbar.
A tok til gjenmæle mot begjæringen. Det ble bl.a. anført at hun måtte ha krav på å få overta andelen og boretten i laget i medhold av borettslovens §39.
Bodø namsrett tok i kjennelse av 10. september 1980 ikke tilfølge begjæringen om utkastelse. Hålogaland lagmannsrett stadfestet namsrettens kjennelse den 20. november 1980. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Lagmannsretten er enig med namsretten i at kjæremotpartens påberopelse av borettslovens §39 reiser tvilsomme spørsmål av så vel rettslig som faktisk art. I dette ligger at den hjemmel kjæremotparten påberoper iallfall ikke kan karakteriseres som «åpenbart uholdbar», jfr. tvfbl. §234 tredje ledd. Rettslig sett gjelder spørsmålet om borettslovens §39 kan gis analogisk anvendelse ved oppløsning av samboforhold. I faktisk henseende reiser saken spørsmål om man i dette tilfelle overhodet har med et «samboforhold» å gjøre, samt - i den utstrekning borettslovens §15 kommer til anvendelse - om B har erklært at han vil overdra andelen m.v. til A. Hvis dennes anførsel om bakgrunnen for avhendelse av hennes egen leilighet på Skeid er korrekt, er det i og for seg ikke utenkelig at B kan ha følt seg iallfall moralsk forpliktet til å overdra den omtvistede andel m.v. til henne, for å avbøte den bolignød hun derved er kommet i.
Holdbarheten av den påberopte hjemmel, og klarleggingen for øvrig av de faktiske omstendigheter, er ikke egnet til avgjørelse av namsretten eller kjæremålsinstansene gjennom en utkastelsessak, men må prøves av domstolene ved ordinært søksmål. Det kan ikke sees at hjemmelsspørsmålet er løst ved den påberopte kjennelse i Rt-1978-1558. Som påpekt av kjæremotparten var leieforholdet der oppsagt, uten at det var reist sak om oppsigelsens gyldighet. Besitterens hjemmel var derfor åpenbart uholdbar. Rettsspørsmålet der gjaldt husleielovens §31 tredje ledd, som omhandler hvilke personer som kan tre inn i et leieforhold ved leietakerens død. Kjæremålsutvalget har slått fast at denne bestemmelse ikke gir rom for utvidende tolking. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke «åpenbart» at det samme må gjelde etter borettslovens §39. I forbindelse med konsiperingen av denne bestemmelse fikk også ekteskapslovens §54 annet ledd et tillegg (lov av 4.2.1960 nr. 3), om adgang for «den krenkede ektefelle» til blant annet å tre inn i avtale om rett til å opprette husleiekontrakt. Det foreligger visstnok ingen rettspraksis som tar stilling til om denne bestemmelse er analogisk anvendelig også ved oppløsning av samboforhold. Spørsmålet synes å være åpent, jfr. «Lov og Rett» 1980 405-406. Sett på bakgrunn av bestemmelsenes tilblivelseshistorie synes det iallfall i utgangspunktet naturlig i denne sammenheng å fortolke ekteskapslovens §54 annet ledd og borettslovens §39 på én og samme måte. Hva tolkningen nærmere skal gå ut på, synes det som nevnt naturlig å overlate til domstolene å avgjøre ved ordinær rettergang.
Side:1339
Da A ikke kan sies å påberope seg en åpenbar uholdbar hjemmel kan hun ikke kastes ut i medhold av tvfbl. §234 tredje ledd.»
Borettslaget påkjærte lagmannsrettens kjennelse og Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Det foreliggende kjæremål er et videre kjæremål. Kjæremålsutvalget kan bare prøve kjæremålet så langt det gjelder lagmannsrettens tolking av en lovforskrift. Lagmannsrettens vurdering av de faktiske forhold og den konkrete lovanvendelse kan kjæremålsutvalget ikke overprøve.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av borettslovens §39. Denne bestemmelse gir ikke, slik lagmannsrettens kjennelse forutsetter, noen hjemmel for en ektefelles rett til å tre inn i den annen ektefelles husleiekontrakt, men gir en regel om hvorledes det etter en slik overgang av kontraktsforholdet skal forholdes med den tilhørende andel med borettsinnskudd hvis disse rettigheter ikke følger med ved kontraktsovergangen. Hjemmelen for en ektefelles overtagelse av husleiekontrakten må søkes annet sted, enten i en avgjørelse av retten eller fylkesmannen i henhold til ekteskapslovens §54 og ektefellelovens §4 jfr. husleielovens §32 eller avgjørelse av skifteretten i henhold til skiftelovens §50 og §63, ved en avtale mellom ektefellene i en slik situasjon som disse lovbestemmelser regulerer eller som nevnt i borettslovens §16 eller i medfør av husleielovens §31 ved den ene ektefelles død.
I denne sak foreligger ingen rettsavgjørelse eller fylkesmannsavgjørelse med hjemmel i ekteskapsloven, ektefelleloven eller skifteloven, og heller ikke kan husleielovens §31, tredje ledd om hjemmelsovergang ved dødsfall få anvendelse. Kjæremålsmotparten må følgelig søke sin hjemmel i en avtale med den tidligere samboer, og de avgjørende spørsmål er da dels om det foreligger noen slik avtalt overdragelse, dels om den i tilfelle kan likestilles med en avtale mellom ektefeller.
Det er disse spørsmål lagmannsretten må ta standpunkt til. Foreligger ingen avtalt overdragelse mellom de to tidligere samboere har kjæremålsmotparten åpenbart ingen hjemmel for å bli boende. Foreligger det en avtalt overdragelse må det avgjøres i lys blant annet av kjennelsen i Rt-1978-1558 om avtalepartene kan likestilles med ektefeller i relasjon til borettslaget som part i leieavtalen. I alle fall som utgangspunkt synes det vanskelig å se at spørsmålet kan besvares fortkjellig i en dødsfallsituasjon og i en avtalesituasjon. Men dette må som sagt vurderes under den nye behandling.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve og saken å hjemvise til fortsatt behandling.
Kjæremålsmotparten må betale den kjærende part sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet ansettes skjønnsmessig til kr. 750,- da oppgave ikke foreligger.
Omkostningene ved namsretten og lagmannsretten bør avgjøres ved den nye behandling i lagmannsretten av realitetstvisten.
Kjennelsen er enstemmig.»