Rt-1981-248
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-02-20 |
| Publisert: | Rt-1981-248 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Elstad, Endresen, Holmøy, Schweigaard Selmer, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §57, Veitrafikkloven (1965) §31 |
Dommer Elstad: Bergen politikammer utferdiget 11. desember 1979 forelegg mot A, født xx.xx.1944, for overtredelse av trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd. Det faktiske forhold var beskrevet slik:
«derved at han onsdag 28. november 1979 før kl. 08.35 i Bergen førte personbil BC-19469 inn på fortauet i Fabrikkgaten ved nr. g og hensatte bilen der med alle hjul på fotauet».
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Bergen byrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Ved byrettens dom av 24. november 1980 ble A frifunnet og tilkjent erstatning for saksomkostninger. Frifinnelsen er begrunnet med at det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse.
Politimesteren i Bergen har påanket dommen. Anken gjelder byrettens lovanvendelse. I ankeerklæringen er særskilt fremhevet at politiet ikke kan dispensere fra forbudet i trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd, at politiet ikke makter å gripe inn overfor alle parkeringsovertredelser, og at politiets unnlatelse av tidligere å påtale den ulovlige fortausparkeringen ikke kan skape en unnskyldelig tro på å ha lovlig adgang til å parkere slik.
Side:249
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Byretten har gitt en fyldig beskrivelse av alle forhold av betydning. Den er kommet til resulatet etter en samlet vurdering av disse forhold. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de enkelte forhold som er tillagt vekt, og som hver for seg bare er deler av helhetsbildet. Ett forhold bør likevel nevnes fordi byretten ikke har berørt det. Som nevnt før, er det i ankeerklæringen fremhevet at politiet ikke har adgang til å dispensere fra forbudet i trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd. Om så er tilfellet, kan det ikke legges særlig vekt på argumentet. Den alminnelige trafikant vil knapt reflektere over hva politiet i så måte har formell adgang til. Det er andre forhold som vil være vesentlige for oppbyggingen av den gode tro. Slik forholdene er beskrevet av byretten, kan jeg ikke se frifinnelsen som utslag av uriktig lovanvendelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Holmøy, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Johan Chr. Hjorth med domsmenn):- - -
Retten finner følgende forhold bevist:
Onsdag den 28. november 1979 før kl. 08.35, førte tiltalte personbil BC-19469 inn på fortauet i Fabrikkgaten ved nr. 8 i Bergen og hensatte bilen der med alle fire hjul på fortauet. Bilen sto hensatt på tvers av fortauet i ca. 90 graders vinkel i forhold til dette og veibanen og med front inn mot bygning tilhørende A/S Luna Metallstøperi, hvor tiltalte arbeidet. Samme dag ca. kl. 08.45 sto 10 andre biler hensatt på samme måte som tiltaltes bil på tvers av fortauet og med front eller bakpart inn mot fabrikkbygningen. Dessuten sto 3 biler på fortauet, men på langs av dette noe øst for de førstnevnte Il biler, og adskilt fra disse ved utkjørsel fra bedriften. Forelegg er utferdiget også mot eierne av de øvrige biler. Tiltalte har erkjent at han rent faktisk har forholdt seg som foran beskrevet, men har hevdet at han ikke har utvist subjektiv skyld, idet han hevder at han gjennom en meget lang tid har fått den bestemte oppfatning at politiet hadde akseptert at de ansatte ved A/S Luna parkerte sine biler på den måten han hadde gjort. Han hevder å ha vært i aktsom god tro.
Retten finner det på det rene at tiltalte objektivt sett har overtrådt de bestemmelser forelegget gjelder. Bilen har stått parkert på en slik måte at bakparten sto på fortauet på offentlig grunn, mens forparten av bilen sto på privat grunn. Hele plassen var imidlertid asfaltert sammenhengende og må betraktes som fortau i relasjon til trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd. Retten viser i den forbindelse til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1974-82.
Når det gjelder tiltaltes påstand om at de ansatte ved A/S Luna hadde forstått det slik at politiet hadde akseptert at de parkerte som de gjorde, vil retten peke på følgende forhold:
Fortauet det gjelder ligger i et typisk industriområde. Parkeringen har
Side:250
skjedd utenfor en fabrikkbygning, og området antas å ha en annen karakter enn det som er beskrevet i dommen av 1974. På det sted det gjelder er det en bred utvidelse av fortauets naturlige løp. Ifølge fremlagt kart skulle bredden på det sted tiltalte hadde parkert være ca. 6 m. Det var således rimelig passasje mellom den parkerte bil og fortauskanten. (En av de øvrige biler som samme dag var parkert på stedet, sto imidlertid så langt ute at det ikke var plass for 2 fotgjengere til å passere hverandre.)
Tiltalte har hevdet at ansatte ved A/S Luna har parkert biler utenfor bygningen på tilsvarende måte i 30 år. To av de øvrige ansatte. B og C, som også har fått forelegg, har som vitner opplyst at de har parkert på samme måte i henholdsvis 9 år og 10-11 år. Steinar Nordahl-Pedersen som har vært ansatt i bedriften Mjølner rett overfor A/S Luna har forklart at han daglig i 7 år har sett at det har stått parkert biler på samme måte.
På den private del av plassen var det tidligere en liten hage med beplantning. I begynnelsen av 1960-årene ble beplantningen fjernet av A/S Luna, og bedriften asfalterte den tidligere hagen i ett med fortauet for at de ansatte skulle få bedre parkeringsmuligheter.
Det har gjentagne ganger i de senere år vært befaringer av politiet i Fabrikkgaten. Foranledningen var at det tidligere var så mange biler parkert langs fortauskantene på begge sider at tungtrafikken til fabrikken ikke kom frem. Det var den gang ikke parkeringsrestriksjoner i gaten. Det ble så innført restriksjoner. Det ble protestert mot disse, noe som førte til nye befaringer av politiet. Under disse befaringer har biler stått parkert utenfor A/S Luna på samme måte som nevnt i forelegget, uten at politiet har sagt fra at dette var ulovlig. Politiets vitner har forklart dette med at deres oppgave var begrenset til å få orden på den kjørende trafikk i veibanen. De ansatte i A/S Luna har imidlertid fått det inntrykk at parkeringen ble godkjent av politiet. Ved en anledning i 1977 gikk politiet til aksjon mot en rekke biler som sto ulovlig parkert i kjørebanen. B og C gikk da ut og snakket med politiet. De har som vitner hevdet at politiførstebetjent Heggenes da direkte ga uttrykk for at bilene utenfor A/S Luna bare kunne stå. Heggenes har som vitne opplyst at han ikke kan huske å ha uttalt noe slikt, og mener at han ikke ville sagt dette. Han kan imidlertid ikke utelukke å ha sagt noe om at befaringen ikke vedrørte A/S Luna, men gjaldt forholdene i kjørebanen.
Den 16.6.1975 sendte Bergen politikammer, Trafikkavdelingen, et brev til de ansatte ved en rekke bedrifter i Fabrikkgaten, deriblant A/S Luna, angående parkerings- og trafikkforhold i Fabrikkgaten. Politiet sier seg tilfreds med de tiltak som da var iverksatt. Det er i brevet ikke nevnt noe om parkeringen utenfor Luna. Det fremgår av brevet at politiet har vært opptatt av trafikken i selve kjørebanen, men det synes naturlig at politiet da også hadde vurdert parkeringsplassforholdene som helhet.
Retten finner at en ulovlig handling ikke blir lovlig fordi man konstaterer at politiet har unnlatt å gripe inn. Parkeringsovertredelser forekommer i Bergen i et slikt omfang at det neppe vil være mulig for politiet å påtale alle. Politiet har begrensede ressurser og må prioritere sitt arbeid.
Retten finner imidlertid at alle de forhold som er nevnt ovenfor, samlet har vært egnet til å gi de ansatte ved A/S Luna den oppfatning at politiet aksepterte at de parkerte som de gjorde, at det forelå en slags stilltiende dispensasjon for parkeringen og den kjøring over fortauet som parkeringen nødvendigvis måtte medføre. På denne bakgrunn finner retten at tiltalte ikke
Side:251
har utvist uaktsomhet, etter vegtrafikklovens §31 første ledd, men har vært i en rettsvillfarelse som i dette tilfelle er unnskyldelig, jfr. strl. §57. Retten viser til Høyesteretts standpunkt i liknende sak inntatt i Rt-1962-624. Retten kommer etter dette til at tiltalte må bli å frikjenne. - - -