Rt-1981-298

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-02-27
Publisert:	Rt-1981-298
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26B/1981.
Parter:	I. Herbrand Hjallen (advokat Rolf Nybakk) mot 1. Knut og Margit Børtnes, 2. Per Fritz Heidenreich (høyesterettsadvokat Atle Roll-Matthiesen) II. Kari Frekeplass (høyesterettsadvokat Atle Roll-Matthiesen) mot Herbrand Hjallen (advokat Rolf Nybakk).
Forfatter:	Bølviken, Schweigaard Selmer, Hellesylt, Holmøy, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §19, §22, §50, Tvistemålsloven (1915) §156, Jordloven (1955) §55, §35, §40, §43, §61, §64, §66

Dommer Bølviken: Ved stevning av 7. februar 1978 reiste Herbrand Hjallen odelsløsningssak mot Kari Frekeplass, eier av eiendommen Mobruset gnr. 54 bnr. 67 i Nes, Hallingdal. Eiendommen hadde Kari Frekeplass ervervet ved arv i henhold til testament fra Herbrand Hjallens eldre bror Knut Hjallen, som døde i mars 1976. Ved prosesskrift av 3. mai 1978 ble Per Fritz Heidenreich og ektefellene Knut og Margit Børtnes trukket inn i saken for så vidt angår bruksnumrene 127 Bjørkebu og 128 Lille Bruset, to tomter som var fradelt bnr. 67 i preskripsjonstiden, og som Herbrand Hjallen ville kreve avløst etter odelslovens §50.

Hallingdal herredsrett avsa dom den 11. mai 1979 med slik domsslutning:

«1. Kari Frekeplass frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Herbrand Hjallen til Kari Frekeplass kr. 3.000 - tretusen - og til Knut og Margit Børtnes kr. 2.600 - totusensekshundre - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen.»

Det er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen, men i realiteten innebar frifinnelsen av Kari Frekeplass også frifinnelse av de to

Side:299

tomtekjøpere.

Herredsrettens dom ble av Herbrand Hjallen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 10. desember 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herbrand Hjallen har i forhold til Kari Frekeplass løsningsrett til eiendommen Mobruset, gnr. 54 bnr. 67 i Nes.

2. Knut og Margit Børtnes og Per Heidenreich frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Denne dom er påanket av Kari Frekeplass for så vidt angår avgjørelsen i odelsløsningsspørsmålet, og av Herbrand Hjallen for så vidt avløsningskravene ikke er tatt til følge.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett, hvor Herbrand Hjallen, Kari Frekeplass, Per Heidenreich for sin umyndige sønn Per Fritz Heidenreich og Knut Børtnes har avgitt partsforklaring. De samme parter avgav forklaring for lagmannsretten, dog slik at Per Fritz Heidenreich der var representert av sin bestefar Knut Eivind Lind. Videre er ved bevisopptaket avhørt 5 vitner. Foruten Knut Eivind Lind, som nå er vitne i saken, gav også et av de øvrige vitner forklaring for lagmannsretten, mens tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter. Den nye bevisførsel har ikke brakt saken i vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Den ankende part Kari Frekeplass hevder at lagmannsretten for så vidt angår odelsløsningsspørsmålet har tatt feil så vel ved bevisvurderingen som ved rettsanvendelsen.

Hun hadde allerede for lagmannsretten fremholdt, og har for Høyesterett understreket, at det i forbindelse med skjøtningen fra Herbrand Hjallen til Knut Hjallen i 1950 ble inngått avtale om fordeling av odelseiendommene. Knut Hjallen overtok langstølen Mobruset for kr. 5.000, langt under eiendommens verdi, men skulle på den annen side ikke gjøre gjeldende sin bedre odelsrett til de øvrige odelseiendommene, hovedbruket Støen, gnr. 53 bnr. 14, og hjemmestølen Volelien, gnr. 54 bnr. 29, de eiendommer Herbrand Hjallen i 1961 fikk overdratt fra sin far. Denne avtale om fordeling av odelseiendommene mener Kari Frekeplass er til hinder for at Herbrand Hjallen nå gjør løsningsrett gjeldende overfor henne.

For øvrig har Kari Frekeplass i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten, gjengitt i disse retters dommer. Hun fastholder at enten man anvender den nye odelslovs §19 eller tidligere gjeldende odelsrett, utløser også salg fra en dårligere til en bedre prioritert odelsberettiget vanlig hjemmelsansvar. Hun fastholder videre at salget i 1950 fra Herbrand til Knut Hjallen var et frivillig salg, og at det ikke forelå noen relevant tvangssituasjon som skulle medføre at hjemmelsansvar ikke oppstod.

Side:300

Lagmannsretten har, anføres det, bygget på antakelser når den har funnet det overveiende sannsynlig at Knut Hjallen, om Herbrand ikke frivillig hadde gitt avkall på Mobruset, ville ha gått til odelssøksmål mot broren. Slike antakelser er ikke tilstrekkelig til å anse salget fra Herbrand som et fremtvunget salg som ikke utløser hjemmelsansvar. Det bestrides videre at det kan trekkes noen analogi fra odelslovens §43, slik Herbrand Hjallen også gjør gjeldende.

Kari Frekeplass, som har hatt fri sakførsel for herredsrett og lagmannsrett og også er innvilget fri sakførsel for Høyesterett, har lagt ned slik påstand:

«1. Hallingdal herredsretts dom av 11.5.1979 stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Herbrand Hjallen har både som ankemotpart i odelsløsningsspørsmålet og som ankende part når det gjelder avløsningskravene, stort sett gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten, slik anførslene er gjengitt i lagmannsrettens dom.

I odelsløsningssaken gjør han - som tidligere - prinsipalt gjeldende at her hvor det er spørsmål om hvilket hjemmelsansvar en skjøtning i 1950 innebar, vil det prinsipielt riktige være å anvende de rettsregler som gjaldt før odelsloven av 1974. Han antar dog ikke at resultatet blir et annet om den nye lov anvendes. Han gjør videre - som tidligere - gjeldende at salg fra en dårligere til en bedre odelsberettiget faller utenfor reglene om hjemmelsansvar. Dette ansvar forutsetter at det løper en preskripsjonsfrist, og det gjør det ikke ved salg til bedre odelsberettiget, som er beskyttet av prioritetsreglene for odelsrekkefølgen. For det syn at en dårligere odelsberettiget må kunne løse eiendommen i et tilfelle som det foreliggende, påberoper Herbrand Hjallen også analogi fra odelslovens §43.

Subsidiært i odelssøksmålet gjør Herbrand Hjallen gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig for så vidt det er lagt til grunn at hans salg i 1950 til den eldre bror Knut ikke utløste et hjemmelsansvar fordi det ikke var et frivillig salg. I tilknytning til dette har han for Høyesterett også anført at det som skjedde i 1950, i realiteten var en omgjøring av farens salg til ham og nytt salg fra faren til sønnen Knut. Ved slik omgjøring av salget inntrer ikke hjemmelsansvar, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1980-702.

Herbrand Hjallen bestrider bestemt at det i 1950 skulle være inngått noen avtale om fordeling av odelseiendommene.

Når det gjelder avløsningskravene mot de to tomtekjøperne, gjør Herbrand Hjallen gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse, og delvis også bevisbedømmelsen, er feilaktig. Han begrunner også i dette spørsmål sitt syn på samme måte som for lagmannsretten. Han understreker at utgangspunktet er at odelsgodset ikke skal forringes ved utparsellering i preskripsjonstiden, og at odelslovens §50, dersom det skal bli sammenheng i lovens system, må forstås slik at så vel fradelte som solgte tomter må kunne kreves avløst når hovedeiendommen løses på odel. Lagmannsretten har her - anføres det -

Side:301

ikke lagt tilstrekkelig vekt på at odelslovens §22 §50 dekker forskjellige situasjoner. Paragraf 22 tillater ikke odelsløsning isolert av fraskilte tomter, men etter §50 er det spørsmål om hva som kan kreves tatt med når hovedeiendommen odelsløses. Sterke legislative grunner taler etter Herbrand Hjallens mening for adgang til avløsning av tomter fraskilt og solgt i preskripsjonstiden. Skulle slike tomter ikke kunne avløses, vil en odelsløser ha oppfordring til å anlegge odelsløsningssak straks det skjer et salg til en odelsfremmed eller til en dårligere prioritert odelsberettiget, uten først å søke å komme til en minnelig ordning, slik Herbrand Hjallen i dette tilfelle gjorde.

Herbrand Hjallen bestrider at det er noe grunnlag for å avvise hans avløsningskrav av formelle grunner.

Herbrand Hjallen har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder slutningens punkt l.

2. Herbrand Hjallen er under løsningssaken vedrørende eiendommen Mobruset gnr. 54 bnr. 67 i Nes, berettiget til å avløse følgende hefte:

a) i forhold til Knut og Margit Børtnes fraskyldsatt tomteparsell gnr. 54 bnr. 127 i Nes,

b) i forhold til Per Fritz Heidenreich v/verger fraskyldsatt tomteparsell gnr. 54 bnr. 128 i Nes.

3. Kari Frekeplass, Knut og Margit Børtnes og Per Fritz Heidenreich v/verger dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Tomtekjøperne Per Fritz Heidenreich og Knut og Margit Børtnes hevder - som for lagmannsretten - prinsipalt at avløsningskravene må avvises, både fordi tomtekjøperne ikke er gjort til parter i saken, og fordi stevningen ikke tilfredsstiller betingelsene etter odelslovens §61, idet de fradelte bruksnumre ikke er nevnt i stevningen.

Når det gjelder realiteten, henholder de seg til lagmannsrettens dom, idet de særlig fremholder at uttrykket «hefte» i odelslovens §50 ikke kan forstås slik at det omfatter gjennomførte salg. Da kjøperne ved prosesskrift av 3. mai 1978 ble trukket inn i saken, var tomtene tilskjøtet dem og skjøtene tinglyst. I forhold til tomtekjøperne er det datoen 3. mai 1978, ikke stevningens dato 7. februar 1978, som er avgjørende.

Per Fritz Heidenreich gjør også gjeldende at det for hans tomt var inngått bindende salgsavtale med Knut Hjallen før denne døde. Tomten er da ikke solgt i preskripsjonstiden, og odelslovens §50 får ingen anvendelse.

Per Fritz Heidenreich og Knut og Margit Børtnes har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt:

1. Kravet om avløsning av salget av «Bjørkebu» gnr. 54, bnr. 127 i Nes - eier Margit og Knut Børtnes avvises.

2. Kravet om avløsning av salget av «Lille Bruset» - gnr. 54 bnr. 128 i Nes - avvises. Subsidiært:

Side:302

Eidsivating lagmannsretts dom av 10.12.1979 pkt. 2 stadfestes.

I begge tilfelle:

Knut og Margit Børtnes og Per Heidenreich tilkjennes saksomkostninger

for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg finner at anken fra Kari Frekeplass over lagmannsrettens avgjørelse av odelsløsningsspørsmålet ikke kan føre frem, og er kommet til at Herbrand Hjallens anke for så vidt angår avgjørelsen av løsningskravene må tas til følge.

Jeg behandler først spørsmålet om Herbrand Hjallen kan gjøre løsningsrett gjeldende overfor Kari Frekeplass.

Det er på det rene at Herbrand Hjallen har odelsrett til Mobruset, mens Kari Frekeplass ikke har slik rett. Odelssøksmål er også anlagt innenfor preskripsjonsfristen etter odelslovens §40. Spørsmålet er om Herbrand Hjallen er avskåret fra å gjøre løsningsrett gjeldende overfor Kari Frekeplass fordi hun har ervervet eiendommen i henhold til testament fra Knut Hjallen, som Herbrand Hjallen skjøtet eiendommen til i 1950.

Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for å anta at skjøtningen fra Herbrand til Knut Hjallen i 1950 var ledd i en avtale om fordeling av odelseiendommene, slik at Herbrand Hjallen av den grunn skulle være avskåret fra å gjøre krav på Mobruset. Jeg viser til lagmannsrettens fremstilling av hvorledes skjøtningen i 1950 kom i stand. Det foreligger intet om at det ble vurdert noen høyere pris ved overdragelsen til Knut Hjallen enn den faren hadde fastsatt for overdragelsen til Herbrand Hjallen, og det foreligger intet om at det i forbindelse med skjøtningen til Knut Hjallen ble forhandlet om de øvrige odelseiendommene. Da faren, Syver Hjallen, i 1961 ikke ønsket å sitte med eiendommene lenger, tilkalte han begge sønnene. Jeg må etter bevisførselen legge til grunn at Herbrand Hjallen overtok de gjenværende eiendommer fordi Knut Hjallen, den best odelsberettigede, ikke ønsket å overta dem.

Jeg er enig i lagmannsrettens syn når den er kommet til at Herbrand Hjallens skjøtning av Mobruset i 1950 til den eldre bror Knut, ikke kan sees som et frivillig salg i relasjon til hjemmelsansvaret. Jeg tiltrer det lagmannsretten uttaler om dette, idet jeg er enig i så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Jeg er også enig med lagmannsretten i at resultatet må bli det samme enten den nye odelslovs §19 annet ledd eller tidligere gjeldende odelsrett blir å anvende. Det er da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om det prinsipielt riktige her ville være å anvende den eldre rett. Jeg kan for øvrig også tiltre Herbrand Hjallens nye anførsel for Høyesterett - at salget til Knut Hjallen i 1950 i realiteten var et salg fra faren til eldste sønn, idet salget til den yngre sønn Herbrand ble omgjort. Heller ikke under denne synsvinkel oppstod hjemmelsansvar, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1980-702. At skjøtningen til Knut Hjallen skjedde fra Herbrand Hjallen som først hadde fått skjøte, var en praktisk fremgangsmåte.

Jeg tar - i motsetning til lagmannsretten - ikke standpunkt til om det overhodet oppstår noe hjemmelsansvar ved salg av odelsgods fra

Side:303

en dårligere til en bedre prioritert odelsberettiget som er beskyttet av prioritetsreglene. Jeg går heller ikke inn på den analogibetraktning som Herbrand Hjallen gjør gjeldende i forbindelse med odelslovens §43.

Mitt resultat i løsningssaken blir etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes for så vidt den fastslår at Herbrand Hjallen i forhold til Kari Frekeplass har løsningsrett til Mobruset gnr. 54 bnr. 67 i Nes.

Jeg går over til å behandle avløsningskravene overfor tomtekjøperne Per Fritz Heidenreich og Knut og Margit Børtnes.

Som lagmannsretten finner jeg at det ikke er grunnlag for en avvisning av kravene på grunn av formelle mangler i forbindelse med fremsettelsen eller behandlingen av kravene.

Jeg kan for det første ikke se at den omstendighet at tomtekjøperne i herredsretten, og for så vidt også i rettsboken for lagmannsretten, har fått betegnelsen prosessvarslet, ikke betegnelsen saksøkt, kan lede til avvisning. Reelt har de fått stilling som parter, så vel i herredsretten som i lagmannsretten, og dette må være avgjørende. Jeg viser til det som lagmannsretten anfører om dette, og som jeg tiltrer.

Jeg kan heller ikke se at det er noen feil som kan lede til avvisning av avløsningskravene at de fradelte bruksnumre ikke ble oppgitt i stevningen. Herbrand Hjallen var ikke på dette tidspunkt, slik lagmannsretten synes å legge til grunn, oppmerksom på tinglysingen av skylddelingsforretningen den 5. januar 1978. Hans advokat hadde undersøkt grunnboken før årsskiftet, og det ble ikke foretatt ny undersøkelse før Herbrand Hjallen gjennom lokalpressen ble oppmerksom på de tinglyste skjøtene. Det kan imidlertid ikke ha hatt noen betydning for tomtekjøperne at de utskilte bruksnumre ikke ble angitt allerede i stevningen. På det tidspunkt var det fremdeles Kari Frekeplass som hadde hjemmelen til de fradelte tomter. At bruksnumrene ble nevnt i det prosesskrift som brakte tomtekjøperne inn i saken, må for dem være tilstrekkelig. Jeg er enig med lagmannsretten i at løsningskravene er fremsatt i rimelig tid etter at skjøtene var tinglyst, og at dette også må være tilstrekkelig for angivelsen av de bruksnumre det gjaldt.

Når det gjelder spørsmålet om odelslovens §50 gir adgang til avløsing i et tilfelle som det foreliggende, skal jeg bemerke:

Etter lovens §22 første ledd kan blant annet fraskilt tomt til bostadshus ikke løses på odel. Bestemmelsen avløser §1 punkt 2 a i lov av 16. juli 1907, som hadde en liknende, men mer begrenset bestemmelse for visse hustomter. I samsvar med det som var antatt etter den tidligere lov, legger jeg til grunn at den nye odelslovs §22 også gjelder tomt til fritidsbebyggelse. Dette er også partene enige om.

Fradeling av tomter er underlagt landbruksmyndighetenes kontroll etter jordlovens §55. Er fradeling godkjent, følger det av odelslovens §22 første ledd at tomten ikke kan gjøres til gjenstand for odelssøksmål.

Etter ordlyden sondrer §22 første ledd ikke mellom særskilt

Side:304

odelsløsning av tomten og løsning sammen med odelsløsning av hovedeiendommen. Det er klart at det ikke er adgang til særskilt odelsløsning. Men det er spørsmål om ikke §22 første ledd sammenholdt med §50 første punktum må forstås slik at det i forbindelse med odelsløsning av hovedeiendommen er adgang til å kreve avløsning av fradelte og eventuelt solgte tomter når disposisjonen er foretatt i preskripsjonstiden.

Ordlyden i §50 første punktum er ikke klar på dette punkt. Etter bestemmelsen kan «hefte» på eiendommen avløses «når dei er påhefta etter at foreldingsfristen tok til». Uttrykket hefte dekker språklig sett kjøpekontrakt, men ikke fradelt tomt som ikke er solgt, og passer heller ikke på salg som er gjennomført.

Den tilsvarende bestemmelse i det lovutkast som loven bygger på, jfr. NOU 1972:22, Rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalget, hadde en annen og noe videre formulering. Etter lovutkastets §44 annet ledd, som tilsvarer lovens §50 første punktum, var det «rettar påhefta etter at foreldingsfristen, jfr. §35, har teke til» som ikke skulle være bindende for odelsløseren. I Ot. prp. nr. 59 for 1972-73 fikk bestemmelsen den formulering som ble lovens. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for den endrede formulering, og det synes ikke å være tatt sikte på noen realitetsendring i forhold til lovutkastet.

Om Sivilbokutvalgets forståelse av de bestemmelser det her gjelder, viser jeg først til følgende uttalelse i Rådsegn 10 side 75, hvor det under kommentaren til utkastets §23 (lovens §22) tilføyes:

« . . Dessutan kjem det til at når tomta er fråskild etter at preskripsjonsfristen har teke til, følgjer det av §44 andre stykket at disposisjonen ikkje er bindende for odelsløysaren.»

Jeg gjengir videre følgende uttalelse på side 87 spalte to i rådsegn 10 til utkastets §44 annet ledd (lovens §50 første punktum):

«At ein odelsløysar må respektere rettar som er påhefta eigedomen før den vart odelsjord er ein nokså sjølvsagd regel, som ikkje treng noko nærare grunngjeving.

Det same kan ein langt på veg seie om regelen i andre stykket: at odelsløysaren ikkje treng respektere rettar som er påhefta i preskripsjonstida. Slike rettar vil alltid vere påhefta av ein som har dårlegare odelsrett enn løysingsmannen, og det ville sjølvsagt bety eit vesentleg inngrep i retten hans om han skulle vere bunden av dei. Det er heller ikkje turvande av omsyn til partane i skipingsavtala: Både eigaren og den som får ein slik rett veit (eller bør i alle høve vite) at så lenge preskripsjonstida ikkje er ute kan eigedomen bli løyst på odel. Rettar skipa i denne perioden vil nok ofte ha til føremål å hindre odelsløysing eller iallfall å gjere løysing mindre freistande for odelsmannen. Men sjølv i dei tilfelle der føremålet i og for seg er legalt nok, kan slike påhefta rettar vere til meins for odelsmannen, og han bør då stå fritt med omsyn til om han vil respektere dei eller ikkje.

Med «rettar som er påhefta» meinest slikt som kjøpekontrakt, forpakting, bortfeste av tomter, positive og negative servituttar, grunntyngsler o.l. Også panterett er meint å skulle gå inn under same regelen, men gjeld det pant til tryggleik for eit banklån vil dette i praksis bli ordna på den måten at

Side:305

pantegjelda går til frådrag i løysingssummen mot at panteretten vert ståande.»

Jeg nevner også at Rygg og Skarpnes i sin kommentarutgave til den nye lov om odels- og åsetesrett side 73 under §22 i forbindelse med henvisning til §50 nevner tomt som er «fraskilt og solgt» i preskripsjonstiden, og på side 137 i bemerkningene til §50 første punktum uttaler at «hefte» antakelig må forstås som rettsstiftelser.

Jeg er kommet til at «hefte» i odelslovens §50 første punktum må forstås slik at både fradelte tomter som ikke er solgt, og solgte tomter kan kreves avløst. For solgte tomter antar jeg at avløsning kan kreves enten salget er gjennomført eller ikke, forutsatt at disposisjonen er foretatt i preskripsjonstiden.

For denne forståelse mener jeg å ha støtte i lovens forarbeider. Jeg viser til de gjengitte avsnitt fra Rådsegn 10, hvor det både er nevnt «fråskild» tomt, «kjøpekontrakt» og «bortfeste av tomter». En rent språklig forståelse av uttrykket «hefte» vil også kunne føre til ganske tilfeldige resultater alt etter hvor i utparselleringsfasen kjøperen av odelseiendommen befinner seg. Jeg antar videre at de hensyn som ligger bak odelsrettsinstituttet, taler for den nevnte tolking, idet lovens utgangspunkt har vært, og fremdeles må antas å være, at odelsløseren skal beskyttes mot forringelse av odelsgodset i preskripsjonstiden. Det av Herbrand Hjallen påpekte hensyn - at det ikke bør få betydning for avløsningsadgangen om odelsløseren forsøker en minnelig ordning før sak anlegges - trekker i samme retning.

Når jeg ikke skiller mellom fradelt tomt, solgt tomt og gjennomført salg, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på lagmannsrettens drøftelse av om et salg må være «endelig gjennomført». Heller ikke behøver jeg gå inn på spørsmålet om stevningens dato eller datoen for det prosesskrift som trakk tomtekjøperne inn i saken, er avgjørende for avløsningsadgangen.

Til slutt nevner jeg at jeg ikke kan finne godtgjort at det allerede mens Knut Hjallen levde, ble inngått endelig og bindende salgsavtale for så vidt angår tomten til Per Fritz Heidenreich.

Etter dette blir det mitt resultat for så vidt angår avløsningskravene at Herbrand Hjallen kan kreve avløsning.

Når det gjelder saksomkostninger, skal jeg bemerke:

Jeg finner ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i odelsløsningssaken. Men jeg mener Kari Frekeplass må betale saksomkostninger til Herbrand Hjallen for Høyesterett. I henhold til oppgave settes omkostningene til kr. 7.300, derav for utlegg kr. 700.

Avløsningskravene har reist så vidt tvilsomme lovtolkingsspørsmål at jeg mener Herbrand Hjallen og ankemotpartene for så vidt disse krav angår bør bære hver sine omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herbrand Hjallen har i forhold til Kari Frekeplass løsningsrett til eiendommen Mobruset, gnr. 54 bnr. 67 i Nes.

Side:306

2. Herbrand Hjallen er under odelsløsningssak vedrørende eiendommen Mobruset gnr. 54 bnr. 67 i Nes berettiget til å avløse følgende hefte:

a) I forhold til Knut og Margit Børtnes fradelt tomteparsell gnr. 54 bnr. 127.

b) I forhold til Per Fritz Heidenreich fradelt tomteparsell gnr. 54 bnr. 128.

3. a) I Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

b) I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kari Frekeplass til Herbrand Hjallen 7.300 - sju tusen tre hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

c) Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke i forholdet mellom Herbrand Hjallen på den ene side og Knut og Margit Børtnes og Per Fritz Heidenreich på den annen side.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver Finn Jervell med domsmenn):

Ved stevning dat. 7.2.1978 har Herbrand Hjallen v/advokat Rolf Nybakk reist odelsløsningssak mot Kari Frekeplass som eier av eiendommen Mobruset. gnr. 54, bnr. 67 i Nes. Kari Frekeplass ble eier av eiendommen i h.t. testament dat. 20.10.1972 fra Knut Hjallen, Herbrand Hjallens eldre bror, som døde 11.3.1976. Hennes grunnbokshjemmel er anmerket 2.8.1976. Knut Hjallen ervervet eiendommen ved skjøte dat. 4.9.1950 fra Herbrand Hjallen.

Eiendommen Mobruset er en langstøl i Bruset seterlag i Nes nordmark sameie som Hjallens foreldre Guri og Syver Hjallen ervervet ved skjøte dat. 15.9.1928, tingl. 26 s.m. Den ble i den etterfølgende tid drevet sammen med heimebruket Støen, gnr. 53, bnr. 1, og Volelien seter, gnr. 54, bnr. 29, en heimestøl som ble kjøpt i 1929. Herbrand Hjallen kjøpte Mobruset av sine foreldre ved skjøte av 5.6.1950, men overdro den til sin eldre bror Knut ved skjøte av 4.9. s.å. Knut Hjallen eiet den så til sin død da den som foran nevnt gikk over til Kari Frekeplass i h.t. testament.

Mobruset består av en setervoll på ca. 15 da.. et volltillegg på ca. 6 da. som er tillagt ved jordskifte, og et skogstykke på ca. 500 da.. alt i seterlaget Bruset. Hertil kommer et barskogareal på vel 100 da. Det totale areal blir således ca. 650 da. Iflg. Nes jordstyre har eiendommen ikke noen tilknytning til jordbrukseiendom. For så vidt angår volltillegget lot Knut Hjallen utarbeide disposisjonsplan for 3 tomter. 2 av disse tomter var det tanken å selge mens han skulle beholde den 3. selv. Jordstyret anbefalte den 19.9.l975 planen. En av tomtene var for øvrig godkjent fradelt tidligere av fylkeslandbruksstyret. Fylkeslandbruksstyret godkjente i møte 19.11.1976 planen. Alle tre tomter er senere fradelt og solgt: Steinbu. gnr. 5, bnr. 126, er fradelt ved skylddelingsforretning av 21.9.1976 og overdratt til Arne Rugtveit ved skjøte tinglyst 21.3.1977, Bjørkebu, bnr. 127, er fradelt ved skylddelingsforretning av 26.9.1977, tingl. 5.1. 1978 og overdratt til Knut og Margit Børtnes ved skjøte tinglyst 3.3.1978. og Lille Bruset, bnr. 128, er fradelt ved

Side:307

skylddelingsforretning 26.9.1977, tingl. 5.1.1978, og overdratt til Per Fritz Heidenreich ved skjøte tingl. 24.2.1978. Samtlige fradelinger og overdragelser er foretatt i Kari Frekeplass's eiertid. Avtale om tomtekjøp var imidlertid inngått mellom Knut Hjallen og Rugtveit og Heidenreich. Avtalen om tomtesalg til Knut og Margit Børtnes er inngått av Kari Frekeplass etter Knut Hjallens død.

I prosesskrift av 3.4.1978 meddelte Nybakk at saksøkeren i medhold av odelslovens §50 ønsket å avløse Olava Smestads bruksrett til den gamle seterbua på Bruset som Arne og Olava Smestad hadde til enedisposisjon så lenge de levet i h.t. overenskomst av 20.10.1972. Arne Smestad er død. Under hovedforhandlingen har saksøkeren imidlertid frafalt kravet om innløsning.

Videre har advokat Nybakk i prosesskrift av 3.5.1978 krevet avløst fradelingene og salget av tomtene til Per Heidenreich og Knut og Margit Børtnes.

Kari Frekeplass har tatt til gjenmæle og gjort gjeldende at saksøkeren ikke har løsningsrett, jfr. odelslovens §19 annet ledd.

Såvel Per Heidenreich som Knut og Margit Børtnes har protestert mot avløsning.

Da løsningsretten er bestridt, er dette spørsmål i medhold av odelslovens §64 tatt opp til særskilt behandling og avgjørelse. Da også avløsningskravene er bestridt, har retten funnet å burde behandle disse samtidig da de må antas å høre under løsningsspørsmålet, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven 169 n.l. - - -

Rettens vurdering:

Det legges til grunn som ikke bestridt at saksøkeren har odelsrett til eiendommen. Det er videre på det rene at saksøkte ikke har odelsrett. Tvisten gjelder om saksøkeren har løsningsrett da han tidligere har avhendet eiendommen og saksøkte er rettsetterfølger til den han overdro eiendommen til idet hun har arvet den ved testament. Saksøkeren solgte i 1950 eiendommen til sin eldre bror Knut Hjallen som var bedre odelsberettiget. Knut Hjallen var eier til sin død i mars 1976 da saksøkte ble eier som testamentsarving.

Etter odelslovens §19 annet ledd har den som har avhendet odelsjord ikke løsingsrett mot kjøperen eller hans rettsetterfølgere. Denne bestemmelse er i samsvar med tidligere gjeldende rett, men den har ikke vært lovfestet. Det har vært noe uklart hvilken rekkevidde dette løsningsforbudet hadde i praksis ut over det at det hindret selgeren å løse eiendommen fra den han selv hadde solgt den til. Det har imidlertid vært antatt at løsningsrett ikke kunne utøves mot kjøperen eller hans arvinger eller singularsuksessorer, jfr. således Skeie: Odelsretten og åsetesretten 116, Voss: Odelsretten og åsetesretten (1944) 28 og Rådsegn 10 frå Sivillovbokutvalet: Om odelsretten og åseteretten (NOU 1972:22) 69, 1. sp. Det er videre enighet om at dette ikke gjelder ved tvangssalg.

Som foran nevnt overdro saksøkeren i l 950 eiendommen til sin eldre bror ved et frivillig salg. Saksøkeren kjøpte eiendommen av foreldrene uten at den eldre bror hadde kjennskap til det og uten at han var blitt spurt om han var interessert. Da han fikk kjennskap til salget, gjorde han iflg. saksøkeren krav om å få eiendommen. Noe mere av foreldrenes eiendom var han ikke

Side:308

interessert i. Heller ikke senere ønsket han å overta foreldrenes eiendom, som i 1961 ble overdratt til saksøkeren som fortsatt eier den. Da saksøkeren var klar over at broren hadde bedre odelsrett enn han selv, gikk han med på å overdra eiendommen til ham. Han ble angivelig også truet med odelssøksmål om han ikke overdro eiendommen frivillig.

Av ordlyden i §19 annet ledd, som er en rnnntaksbestemmelse begrunnet i det såkalte hjemmelsansvar, kan man ikke trekke den slutning at den ikke kommer til anvendelse når det er foretatt salg til en bedre odelsberettiget. At man ikke kan reise løsningssak mot en bedre odelsberettiget sier seg selv da han er beskyttet av sin odelsrett. Spørsmålet oppstår først i forhold til rettsetterfølgerne. Etter bestemmelsens ordlyd gjelder den alle rettsetterfølgere. Retten kan ikke se at et tilfelle som det foreliggende er omhandlet i noen tilgjengelig dom, og heller ikke i odelsrettslige fremstillinger, verken etter den gamle eller den nye odelslov.

Når saksøkeren som nevnt har overdratt eiendommen ved frivillig salg, kan det etter rettens mening ikke være avgjørende at kjøperen teoretisk kunne ta den på odel. Om han for øvrig ville gjort det om saksøkeren hadde nektet å selge vet man ikke. Salget kan etter rettens mening ikke likestilles med et tvangssalg. Det bemerkes for øvrig at når det i teoretiske fremstillinger er tale om tvangssalg er det tvangsauksjon man har for øye, eller konkurs.

Konklusjonen blir etter dette at saksøkeren ikke har løsningsrett mot saksøkte. Saksøkte blir således å frifinne.

Etter resultatet blir det ikke aktuelt for retten å ta standpunkt til avløsningskravene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Midtskaug, H. Byrkjeland og tilkalt dommer, sorenskriver Ingvald Falch): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Retten behandler først spørsmålet om den ankende part, Herbrand Hjallen, har løsningsrett til eiendommen Mobruset.

Som nevnt av herredsretten er det på det rene at Hjallen har odelsrett til eiendommen og at broren Knuts rettsetterfølger, Kari Frekeplass, ikke har det. Det er videre på det rene at Knut hadde best odelsrett av brødrene.

Hjallen mener prinsipalt at hans løsningsrett følger av de materiellrettslige regler som gjaldt forut for odelsloven av 1974 og at disse regler må komme til anvendelse. Lagmannsretten er ikke enig i hans anførsler på dette punkt. Det negative moment han i denne sammenheng har påberopt, nemlig at det ikke gjennom rettspraksis var fastslått at en selger med dårligere odelsrett enn kjøperen hadde hjemmelsansvar overfor sistnevnte og dennes rettsetterfølgere, kan etter rettens oppfatning ikke tillegges noen vekt. Det som bl.a. var på det rene etter rettspraksis var at den som frivillig avhendet odelsjord, ikke kunne løse eiendommen fra kjøperen. Vanlig lære gikk videre ut på at selgeren heller ikke hadde løsningsrett overfor dem som kjøperen overførte eiendommen til ved avtale eller arv. Lagmannsretten kan, med utgangspunkt i disse regler, ikke se at det kan utledes noe om at en selger med dårligere odelsrett enn kjøperen skulle ha en bedre vernet løsningsrett enn andre selgere.

Det fremgår av forarbeidene til den nye odelslovs §19 annet ledd at bestemmelsen er ment å være i samsvar med tidligere gjeldende rett, dog slik

Side:309

at bestemmelsen trolig innebærer en viss utvidelse av løsningsforbudet overfor kjøperens rettsetterfølgere. Denne utvidelsen er imidlertid uten interesse for avgjørelsen av nærværende sak.

Lagmannsretten finner etter det som foran er sagt at det for spørsmålet om Hjallens mulige løsningsrett er likegyldig om man baserer seg på rettstilstanden før den nye odelslov eller på lovens §19 annet ledd. Av praktiske grunner forankrer retten sine betraktninger i lovens bestemmelse.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til den oppfatning som gjøres gjeldende av Hjallen, nemlig at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse når kjøperen er vernet mot selgerens løsning av prioritetsbestemmelsene i §12. Retten kan for så vidt slutte seg til hva herredsretten har uttalt om dette spørsmål, jfr. også anførslene fra Kari Frekeplass. Ved anvendelsen av reglene om begrensning av hjemmelsansvaret kan imidlertid prioritetsbestemmelsene indirekte få betydning, jfr. nedenfor.

Begrensningen av hjemmelsansvaret ligger i at bestemmelsen i §19 annet ledd bare gjelder ved frivillige salg. Noe hjemmelsansvar er således ikke aktuelt ved tvangssalg eller når eiendommen blir løst på odel. Spørsmålet blir så om det også gjelder andre unntak fra løsningsforbudet (hjemmelsansvaret). Forarbeidene gir ingen veiledning på dette punkt og heller ikke tidligere rettspraksis.

I nærværende sak hevder Hjallen, slik det fremgår av hans anførsler, at han solgte eiendommen til broren Knut under «odelsrettslig tvang» og at det derfor ikke dreide seg om frivillig avhendelse i relasjon til bestemmelsen i lovens §19 annet ledd. Hans oppfatning er således at salget under den situasjon som forelå, hadde karakter av en tvangsartet forføyning som han nødtvungent ytet sin medvirkning til.

Hjallens anførsel innebærer at han tolker §19 annet ledd slik at det ikke bare er tvangssalg og gjennomførte odelsløsninger som fritar for hjemmelsansvar, men at dette etter omstendighetene også vil kunne gjelde et i formen ordinært salg. Lagmannsretten er enig i denne forståelse av loven, idet man legger til grunn at det må vurderes konkret - ut fra omstendighetene omkring salget - hvorvidt dette har vært «frivillig» eller ikke.

Herbrand Hjallen har forklart at han i 1949-50 med samtykke fra faren hadde ført opp en hytte på volltillegget i nærheten av setra på eiendommen Mobruset. Da han tok opp spørsmålet om skylddeling av hyttetomten med faren, sa denne at han like godt kunne få kjøpe hele eiendommen, da Herbrands bror, Knut, ikke hadde vist noen interesse for denne. Da Herbrand fikk skjøtet i 1950, ble ikke Knut forespurt. Han reagerte imidlertid sterkt da han fra avisen fikk kjennskap til tinglysningen av skjøtet og tok straks kontakt med advokat Aarstad, som skrev til Herbrand at Knut ville gjøre gjeldende sin odelsrett. Herbrand snakket med faren om saken, og under en samtale, der også Knut var til stede, ga faren uttrykk for at det ikke burde komme til noen krangel mellom brødrene. Han sa til begge at «vi får gjøre handelen om inkje». Herbrand fant da å måtte bøye av, idet han ikke kunne se at det hadde noen fornuftig hensikt å gjøre noe annet. Han overskjøtet så eiendommen til Knut kort tid senere, i september 1950. På dette tidspunkt hadde han, på grunn av Knuts inngripen, ennå ikke betalt faren kjøpesummen. Denne (kr. 5.000) ble derfor betalt direkte av Knut til faren. Skjøtet ble skrevet hos advokat Aarstad i Herbrands og Knuts nærvær.

Kari Frekeplass, som hadde kjent og vært sammen med Knut i 38 år da

Side:310

denne døde i 1976, har forklart at hun husker at Knut ble «arg» da han så tinglysningen av Herbrands skjøte i 1950.

Vitnet Erik Sjong, som var en venn av Knut, forklarte at Knut i 1950 hadde snakket om å ville gå til odelssøksmål og at han ville ha igjen eiendommen for den pris faren hadde forlangt av Herbrand.

Det foreligger ikke opplysninger omkring omstendighetene ved skjøtingen til Knut ut over det som fremgår av foranstående. Brevet fra advokat Aarstad, som er nevnt i Herbrand Hjallens forklaring, har ikke vært fremlagt. Hjallen mener det må være kommet bort, hvilket i seg selv ikke er påfallende i betraktning av den tid som er gått. Advokat Aarstad har ikke vært ført som vitne, og det er heller ikke opplyst om det er foretatt arkivundersøkelser for å fremskaffe en kopi av brevet.

Uansett den uklarhet som for så vidt knytter seg til spørsmålet om Herbrand mottok brev om at Knut ville løse eiendommen på odel, anser lagmannsretten det godtgjort at Herbrand måtte regne med som overveiende sannsynlig at Knut ville reise odelssak hvis han ikke gikk med på å overskjøte eiendommen. Slik situasjonen må ha fortonet seg for Herbrand, kan man da etter lagmannsrettens oppfatning ikke si at hans salg til Knut var frivillig. Han hadde i realiteten valget mellom å selge eller å la seg overgå et odelssøksmål, som han måtte tape i og med at Knut var den best odelsberettigede. Det kan neppe ha vært lovgiverens mening at en eier i et slikt tilfelle må la det komme til odelssøksmål for at han skal kunne bevare sin løsningsrett. Etter lagmannsrettens syn faller tilfellet på siden av det som begrunner en selgers hjemmelsansvar etter odelsloven.

Herredsretten, som la til grunn at salget fra Herbrand var frivillig i lovens forstand, har bemerket at man ikke kan vite om Knut ville tatt eiendommen på odel. Lagmannsretten er enig i at man ikke kan vite noe sikkert om dette, men som nevnt ovenfor, anser retten det overveiende sannsynlig at han ville gjort det, og det må være tilstrekkelig.

Etter dette vil Herbrand Hjallen bli gitt medhold i sin påstand om at han i forhold til Kari Frekeplass har løsningsrett til eiendommen Mobruset.

Hva angår Herbrand Hjallens anke over avløsningskravene, bemerkes:

Kravene om avløsning av de frasolgte tomtene ble fremsatt av advokat Nybakk på vegne av Herbrand Hjallen i prosesskrift av 3.5.1978. l prosesskriftet var rettighetshaverne oppgitt, men de var ikke oppført som parter. I «prosessvarsel» av 8.3.1979 fra herredsretten ble rettighetshaverne gjort kjent med at hovedforhandling ville bli holdt 24. april s.å. og at det ble ansett praktisk å ta avløsningskravene opp til avgjørelse samtidig med løsningsspørsmålet, jfr. lovens §64. Til slutt i varselet var vist til odelslovens §66 annet ledd, «som bestemmer at rettighetshaverne har samme partsstilling som eieren».

I intimasjonen til rettsboken for herredsretten er rettighetshaverne benevnt «prosessvarslet». Lagmannsretten er enig med ektefellene Børtnes og Per Heidenreich i at de prosessuelt skulle ha hatt samme stilling som Kari Frekeplass, d.v.s. at de skulle hatt stilling som saksøkte. Retten finner likevel ikke at dette forhold i seg selv kan lede til at Hjallens avløsningskrav må avvises. Det legges vekt på at de nevnte rettighetshavere under ankesaken har erklært seg innforstått med at de er å anse som ankemotparter. Videre legges vekt på at ektefellene Børtnes, som under hovedforhandlingen var representert ved Knut Børtnes, reelt sett ble behandlet som parter. Dette

Side:311

fremgår av de påstander som under denne ble nedlagt fra begge sider. Per Heidenreich var som tidligere nevnt ikke representert under hovedforhandlingen, men det ble av Herbrand Hjallen også overfor ham nedlagt tilsvarende påstand som overfor ektefellene Børtnes. Endelig tas hensyn til at det etter det resultat som herredsretten kom til i løsningsspørsmålet, var av mer underordnet betydning om de i rettsboken ble betegnet som prosessvarslet istedenfor som saksøkte. En annen sak er at det i herredsrettens domslutning skulle ha kommet til uttrykk at de i likhet med Kari Frekeplass var frifunnet for Hjallens krav. Det dreier seg imidlertid her om en «åpenbar utelatelse» som etter tvml. §156 kan rettes.

Retten går så over til å behandle spørsmålet om avløsningskravene må avvises, fordi disse ikke var nevnt i stevningen, jfr. odelslovens §61.

Da stevning i løsningssaken ble uttatt den 7.2.1978, forelå det tinglyste fradelinger av tomtene. Det var imidlertid intet tinglyst om kjøpekontrakter og skjøter, og det er ikke opplyst noe om at Herbrand Hjallen hadde kjennskap til disse dokumenter. For Hjallen måtte derfor situasjonen, da han reiste løsningssaken, fortone seg slik at det forelå fradeling av tomter, men ikke salg. Mot denne bakgrunn finner retten å måtte godta at kravene tas opp til realitetsprøving, da man etter omstendighetene anser at disse ble fremsatt i rimelig tid etter at skjøtene på tomtene var blitt tinglyst.

Med hensyn til realiteten bemerkes:

Etter odelslovens §22 første punktum kan ikke fraskilt tomt til «bustadhus, forretningsbygg, industriføretak, lager, naust, garasje eller liknande» løses på odel. I nærværende sak dreier det seg om to fraskilte tomter til fritidshus (hytter). Tomtene ble fradelt i henhold til en delingsplan utarbeidet av Knut Hjallen. Om landbruksmyndighetenes behandling av delingsspørsmålet vises til herredsrettens premisser.

I teorien er antatt at også tomter til fritidshus faller inn under bestemmelsen, jfr. Rygg og Skarpnes 1 .c. 74. Thor Falkanger, Forelesninger over odelsretten og åsetesretten, stensilserie nr. 44 7. 16. og Pedersen og Strøm, Kommentar til odelslovens 63.

Herbrand Hjallen er enig i at odelslovens §22 er til hinder for at de to tomtene som Kari Frekeplass fikk fradelt, og som hun solgte, kan løses på odel fra ektefellene Børtnes og Per Heidenreich. Lagmannsretten deler denne oppfatning. Spørsmålet blir derfor om de gjennomførte salgene, som fant sted før avløsningskravene ble fremsatt, kan sies å være slike «hefte» som løsningsmannen til hovedeiendommen kan kreve avløst i medhold av odelslovens §50.

Bestemmelsens ordlyd gir ingen støtte for at tomter (parseller) som er endelig avhendet i preskripsjonstiden ved utstedelse av skjøter, slik tilfellet er i nærværende sak, kan anses som «hefte». Tvert imot synes en naturlig språklig forståelse å måtte lede til at bestemmelsen må forstås slik at salg som er gjennomført på den måte som foran nevnt, ikke omfattes av bestemmelsen. I forarbeidene er som eksempel på «rettar som er påhefta» bl.a. nevnt kjøpekontrakter, men ikke skjøter.

I teorien synes Rygg og Skarpnes 1.c. 73 (note 4 til §22) å være av den oppfatning at en parsellkjøper ikke er vernet mot krav om avløsning fra løsningsmannen, selv om vedkommende har fått tinglyst hjemmel til parsellen. Falkanger, 1.c. 7. 15, imøtegår dette syn. Han uttaler bl.a. at selv om det er meningen at «hefte» i §50 skal tolkes vidt, presser man ordlyden

Side:312

«temmelig hårdt når også det gjennomførte salg skal kunne avløses.» Han konkluderer sin imøtegåelse slik:

«Hensynet til den odelsberettigede bør veie tungt, men på den annen side har vi den klare ordlyd i §22: Lovgiveren har bevisst frafalt de tidligere krav om salg og at selgeren skal være beste odelsmann, for at odelsfrihet skal inntre. I steden har man nøyet seg med kravet om fradeling, og det vern som ligger i at fradeling må godtas av de offentlige myndigheter. Jeg har derfor vanskeligheter med å godta at det som ikke kan skje etter §22, skal kunne oppnås via §50 når §22 er så pass klar og hjemmelsgrunnlaget i §50 er tilsvarende svakt.»

Lagmannsretten er enig i de synspunkter som her er gjort gjeldende av Falkanger og legger til grunn at frasolgte parseller av odelseiendommen i preskripsjonstid ikke er «hefte» på eiendommen i lovens forstand. Slike salg kan derfor ikke kreves «avløst».

Med utgangspunkt i den her nevnte lovforståelse oppstår spørsmålet om parsellsalg fra en odelseiendom - for å falle utenfor området for §50 - må være endelig gjennomført før stevning i løsningssaken blir uttatt. Lagmannsretten finner spørsmålet tvilsomt, men antar at gjennomførte salg ikke kommer inn under bestemmelsen, selv om salgene i tid ligger etter tidspunktet for reisning av løsningssak. I hvert fall må dette antas å gjelde når skylddelingsforretningene over parsellene (tomtene) ble tinglyst før stevning ble uttatt - slik tilfellet er i denne saken - og odelssøksmålet ikke også omfattet parsellene.

Dette innebærer at de tomter som ble solgt til ektefellene Børtnes og Per Heidenreich, ikke kan kreves avløst.

Ektefellene Børtnes og Per Heidenreich blir etter dette å frifinne for Herbrand Hjallens krav om avløsning. - - -