Rt-1981-513

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-04-03
Publisert:	Rt-1981-513
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48B/1981
Parter:	A (advokat Tor Andreas Børseth - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Johannes Sellæg).
Forfatter:	Mellbye, Hellesylt, Løchen, Endresen, Stabel
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §61, Husleieloven (1939), Prisloven (1953) §18

Dommer Mellbye: C, som satt i uskiftet bo etter sin ektefelle D, døde 30. juni 1975. Boet ble overtatt til privat skifte av ektefellenes to barn, A og B. Arvingene ble imidlertid uenige om skifteoppgjøret, og etter begjæring av B ble det åpnet offentlig skifte 11. februar 1977 ved Trondenes skifterett.

Boets vesentlige aktivum er eiendommen Storgaten - - - i X Begge arvinger gjorde på skiftesamling 28. oktober 1977 krav på å få denne eiendom utlagt til seg med hjemmel i skiftelovens §61 annet ledds annet punktum. Om disse krav ble det reist skiftetvist som Trondenes skifterett avgjorde ved kjennelse 20. mai 1978 med denne slutning:

«1. Boets eiendom Storgt. - - -, X utlegges ingen av partene på skiftet.

2. Boets eiendom Storgt. - - -, X selges på auksjon i skifterettens regi og på de nærmere vilkår som retten setter. På auksjonen blir det også anledning for andre enn partene til å by. Høyeste lovlig pris etter prislovens §18 fastsettes av retten først etter at auksjonen er holdt. Partene får anledning til å høyne sine bud etter at høyeste lovlige pris for eiendommen er fastsatt. Dersom partene blir stående på samme bud, skal det ved loddtrekning avgjøres hvem som skal få overta eiendommen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne kjennelse påanket B til Hålogaland lagmannsrett som avsa dom i saken 19. november 1979 med denne domsslutning:

«Eiendommen, Storgt. - - - i X utlegges B til skiftetakst.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»

I lagmannsretten var det dissens, idet én lagdommer stemte for stadfestelse av skifterettens kjennelse.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og påstår skifterettens kjennelse stadfestet. B har tatt til gjenmæle og påstår lagmannsrettens dom stadfestet.

Side:514

Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor partene har avgitt partsforklaring, og det er tatt imot forklaringer fra 7 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner en verditakst av 11. januar 1980 over Storgt. - - - avgitt av vitnet Alf Johansen, en oppgave fra Trondenes skifterett over inntekter og utgifter vedrørende Storgt. - - - i de år boet har stått under skifterettens behandling, en utskrift av strafferegistret vedrørende B, samt en separasjonsbevilling av 19. november 1979 for B og E.

Det saksforhold skifteretten og lagmannsretten har bygd på er for Høyesterett noe endret. Ankemotparten B, som bodde i Storgt. - - - sammen med sin hustru og deres felles barn da hovedforhandlingen i lagmannsretten fant sted, er som nevnt nå separert og bor alene i leiligheten i Storgt. - - -. Videre har B under ankeforhandlingen i Høyesterett inntatt det standpunkt at om han får medhold i at eiendommen skal utlegges ham, er forutsetningene til stede for å fastsette vederlaget for dette ved ny skiftetakst. Endelig er det på det rene at den ankende part har bodd i Storgt. - - - frem til 1951, deretter bare i feriene i tiden frem til 1958, hvoretter hun som gift bodde sammenhengende i Storgt. - - - til midtsommeren 1974, da hun flyttet med sin mann og deres barn til nybygd enebolig i utkanten av X, hvor hun fremdeles bor. Med disse korreksjoner og suppleringer foreligger saken i faktisk henseende for Høyesterett i samme skikkelse som for skifteretten og lagmannsretten.

Den ankende part har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Hun peker på at det boligbehov hos B som så vel skifteretten som lagmannsretten enstemmig har ansett som en «god grunn» for hans krav på naturalutlegg, er knyttet til hans families behov. Han er nå alene og hans behov tilsvarende mindre og også enklere å tilfredsstille på annet vis. Hun erkjenner at B har vanlig leieboers status i huset om hun eller noen annen får overta det, men at B da har den beskyttelse som husleieloven gir ham mot oppsigelse. Dermed er etter hennes oppfatning også boligbehovet tilstrekkelig ivaretatt, det er ingen «god grunn» for at han også skal bli eier av eiendommen. Hun peker videre på at det resosialiseringssynspunkt som med tyngde har vært tillagt vekt ved de tidligere avgjørelser, nå er mindre fremtredende, idet forholdene etter hvert har stabilisert seg, og må anses mindre avhengig av B's tilknytning nettopp til Storgt. - - -, selv om det også erkjennes at separasjonen i alle fall i en viss tid kan trekke i motsatt retning.

Den ankende part anfører at det ikke kan legges til grunn at noen av foreldrene har hatt noe uttrykt ønske om at B skulle overta Storgt. - - -. Hun benekter også at hun har påvirket ham til å flytte til X etter morens død.

På den annen side anfører den ankende part at hun etter sin lange botid i Storgt. - - - i forbindelse med det tilsyn, den hjelp og tidvis den pleie hun ytet moren, er følelsesmessig sterkt knyttet til eiendommen. Hun har et sterkt personlig ønske om å flytte tilbake dit, selv om hun

Side:515

også opplyser at hennes ektefelle og deres barn ikke vil flytte fra den enebolig de nå har. Videre understreker hun at Storgt. - - - er boets helt dominerende aktivum, og hvis B får eiendommen utlagt til seg, får han alene alle fordeler ved å overta boets realverdier og ved å få den til skiftetakst med de økonomiske fordeler det innebærer. Hun mener at begge disse momenter er slike rimelige grunner som etter skiftelovens §61 er til hinder for at broren kan få eiendommen utlagt til seg. Hun erkjenner imidlertid at det siste argument avsvekkes en del om det blir holdt ny skiftetakst, men det elimineres ikke. Også på grunnlag av en ny takst vil broren få en fordel som gir henne rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg til ham.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1 og 2 i skifterettens kjennelse stadfestes.

2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger til A for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

B har henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Han peker på at lagmannsretten enstemmig og på samme måte som skifteretten har ansett at han har gode grunner for å begjære eiendommen utlagt til seg. At han nå er separert, endrer ikke dette. Han anser ikke søsterens følelsesmessige tilknyning til eiendommen som reell, og mener det ikke kan bygges på at hun vil flytte inn der uten mann og barn. Og hennes økonomiske innvendinger mot naturalutlegg er i alle fall imøtekommet ved at det holdes ny takst for å få frem dagens omsetningsverdi på eiendommen som basis for skifteoppgjøret.

B, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale B saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten, og til det offentlige for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse. Jeg er således enig i at B's helt spesielle situasjon gjør hans behov for å beholde boligen i Storgt. - - - særlig sterkt. De opplysninger som for Høyesterett foreligger gjennom det fremlagte strafferegister viser at omslaget i hans livsførsel på den tid da han flyttet til X har vært helt usedvanlig, og selv om også andre forhold har medvirket, må jeg legge til grunn at det fullstendige skifte av miljø og det at han vendte tilbake til oppvekstårenes omgivelser og foreldrenes hjem, har vært av vesentlig vekt. Jeg må videre legge til grunn at disse påvirkninger fremdeles gjør seg gjeldende, og at B i den nye situasjon og med den omstilling som separasjonen medfører, fremdeles vil være avhengig av at de ytre levevilkår ikke endres vesentlig. Han må fremdeles anses å stå i en personlig utsatt situasjon med hensyn til stabilitet. Det er nok så at disse grunner langt på vei kan anses imøtekommet ved at han også etter booppgjøret kan bevare sin status som leieboer i eiendommen, men det ligger en trygghet og en mulighet for å tilrettelegge bomiljøet i

Side:516

eiendommen i det å være eier som etter mitt skjønn tilsier at de grunner han påberoper seg for å beholde sin bopel, også må kunne godtas som «gode grunner» for å kreve eiendommen utlagt til seg. Ikke minst gjelder dette overfor søsterens sterkt uttalte ønske om så snart som mulig selv å flytte inn i eiendommen, samtidig som hun erklærer ikke å kunne bo under samme tak som broren.

Som påpekt i Høyesteretts dom i Rt-1978-1513 er det sammenheng i gjennomslagskraften av de grunner som taler for og de som taler mot et naturautlegg etter skiftelovens §61. I vår sak kommer dette særlig inn ved at jeg som lagmannsretten - som i dette punkt er enstemmig - må legge til grunn at A i 1975 etter morens død aktivt medvirket til at broren flyttet fra Oslo til X og flyttet inn i foreldrenes leilighet. B hadde da fast arbeid og skikkelig bolig i Oslo, men gav opp dette for å flytte til X. Dette var sikkerlig et riktig skritt i lys av hans lite stabile livsførsel til da, men det må telle med i vurderingen av om hans krav nå kan tas til følge at den situasjon som ble skapt og som han nå påberoper seg, også er etablert ved søsterens aktivitet.

Når det gjelder A's grunner for å motsette seg naturalutlegg, er jeg enig med lagmannsrettens flertall. Jeg finner det ikke realistisk å bygge noe på hennes anførsel om sin følelsesmessige tilknytning til eiendommen. Det er nok å peke på at hun med sin familie flyttet fra Storgt. - - - på en tid da moren for alvor begynte å skrante. Hun hadde åpenbart intet ønske om å flytte tilbake da moren året etter gikk bort, og tilbød tvert imot broren å overta morens leilighet. Og når hun nå anfører at hun overveier å flytte tilbake, er det bare å si at dette ikke kan anses realistisk i lys av at hennes mann og barn motsetter seg dette, og heller ikke synes rimelig i og med at hun erkjenner at hun ikke kan bo sammen med sin bror under samme tak. Jeg kan derfor ikke finne at det på det følelsesmessige plan finnes noen rimelig grunn for henne til å motsette seg brorens overtakelse av eiendomen.

Når det gjelder hennes økonomisk begrunnede innvendinger mot brorens krav på naturalutlegg, var disse inntil ankebehandlingen for Høyesterett knyttet til en skiftetakst som partene foranlediget innhentet allerede 12. september 1977. før spørsmålet om naturalutlegg overhodet var reist. Hun har anført at denne takst allerede fra avsigelsen var under omsetningsverdien, og at den etter hvert som tiden er gått, er blitt stadig mer i utakt med dagsverdien. Overfor den situasjon som ankemotparten har skapt under ankeforhandlingen i Høyesterett gjennom å erklære seg innforstått med at det avholdes ny skiftetakst på grunn av prisutviklingen i den lange tid som er gått og de endringer eiendommens standard i den samme tid har undergått, har hun anført at fremdeles må det ved vurderingen av hennes innsigelser legges til grunn at skiftetakster generelt er for lave sammenliknet med omsetningsverdien.

Jeg er ikke enig i at disse innvendinger gir rimelig grunn for henne til å motsette seg naturalutlegget.

Blir det avholdt ny skiftetakst, skal denne fastsette eiendommens omsetningsverdi på taksttidspunktet. Dette siste vil da ligge så nær utlodningstidspunktet som det er praktisk mulig. Uansett om det måtte

Side:517

være så at skiftetakster ofte synes å være rimelige sammenliknet med de priser som kan oppnås ved omsetninger i eiendomsmarkedet, er retten til naturautlegg etter skiftelovens §61 knyttet til skiftetakst. Den ankende parts generelle innvending går således på at lovens ordning i seg selv er urimelig. En slik innvending mot naturautlegg kan etter min mening ikke tillegges vekt. I motsatt fall ville lovens ordning i realiteten bortfalle.

Spørsmålet blir derfor om det kan legges til grunn at det er anledning til å avholde ny skiftetakst over boets eiendom, i betraktning av at det allerede under det samme skiftet foreligger en skiftetakst over eiendommen. Partene er i og for seg enige om at ny takst skal holdes, og det ligger da nær å anta at likesåvel som de må kunne avtale en annen pris enn skiftetaksten må de kunne avtale en ny skiftetakst. Iallfall i det foreliggende tilfelle antar jeg dette er riktig, sett på bakgrunn av den lange tid som er gått siden forrige takst ble avholdt, 12. september 1977, og i lys av at eiendommen i den forløpne tid har fått et øket behov for vedlikehold. Men dertil kommer at det vel må anses tvilsomt om den foreliggende takst av 12. september 1977 er en skiftetakst i skiftelovens forstand. Taksten er som nevnt avholdt ved det offentlige skiftets begynnelse, før spørsmålet om naturalutlegg var reist, og uten noen oversikt over om og når taksten ville få rettslig betydning. Det ligger da nær å anse taksten bare som et hjelpemiddel til bruk for den praktiske bobehandling og for partenes overveielser, men at spørsmålet om skiftetakst i lovens forstand stod og står åpent. Jeg finner derfor at ankemotpartens standpunkt med hensyn til avholdelse av ny takst er det standpunkt som rettslig må følge av at eiendommen utlegges ham, og at den gamle takst ikke hører hjemme i det oppgjøret som nå forestår. Av dette følger da uten videre at den ankende part ikke kan hente noen rimelig grunn til å motsette seg naturautlegg fra den måte hvorpå vederlaget til boet blir å fastsette.

Anken har etter dette ikke ført frem. Når det gjelder omkostningene for skifteretten og lagmannsretten, tiltrer jeg lagmannsrettens avgjørelse og begrunnelse. Jeg finner videre at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg legger da vekt på at B's separasjon kunne tilsi en annen vurdering av hans grunnlag for å kreve naturalutlegg, og at det med en viss grunn kan bebreides ham at han ikke nevnte sine familieproblemer da hovedforhandlingen i lagmannsretten fant sted, skjønt de da må ha vært svært aktuelle. Jeg legger også vekt på at betydningen av den ankende parts økonomiske anførsler endret seg vesentlig under ankeforhandlingen i Høyesterett på grunn av ankemotpartens endrede holdning til takseringsspørsmålet. Særlig i dette punkt ville en tidligere klarleggelse av ankemotpartens standpunkt ha kunnet endre den ankende parts vurdering av ankespørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:518

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Endres en og Stabel: Likeså.

Av skifte rettens kjennelse (dommerfullmektig Henrik 5. Porsmo):

- - -

Retten bemerker:

Etter hovedregelen i skiftelovens §61, første ledd skal boets eiendeler selges dersom loddeierne ikke blir enige om fordelingen.

Begge parter hevder imidlertid prinsipalt at unntaksregelen i §61, annet ledd, annet punktum må komme til anvendelse til fordel for dem, slik at boets faste eiendom Storgt. - - -, X utlegges dem til skiftetakst.

Både saksøker og saksøkte har således gjort gjeldende at «gode grunner» taler for at eiendommen utlegges henne/han, samtidig som «det ikke er noen rimelig grunn» for motparten til å sette seg imot det.

Saksøker har særlig vist til den tilknytning hun har til eiendommen Storgt. - - -. Hun har bodd der mesteparten av sitt liv. En betydelig del av denne tiden var hun partenes gamle, syke foreldre til støtte og hjelp og hun og hennes mann utførte også vedlikeholdsarbeide på eiendommen i denne tiden.

Retten mener det kan være noe tvilsomt hvor omfattende saksøkers hjelp til foreldrene var. Etter det som er kommet frem, er det lite som tyder på at foreldrene var for pleiepasienter å regne - i hvertfall ikke mesteparten av tiden. Det er også noe tvilsomt hvor omfattende vedlikeholdsarbeid saksøker og hennes mann utførte på eiendommen. Samtidig er det ikke bestridt at hun og familien bodde svært rimelig i Storgt. i mange år.

Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på en bedømmelse av saksøkers innsats for foreldrene - alle forhold tatt i betraktning. Det som er sikkert, er at hun har vært sine foreldre til ikke ubetydelig hjelp/støtte og med rette må kunne påberope seg en langt sterkere tilknytning til eiendommen enn saksøkte. Det er jo ikke bestridt at han bodde utenbys mesteparten av tiden etter 1948 frem til C's død i 1975. Han bidro således minimalt til å støtte og hjelpe foreldrene i deres sykdom/alderdom. Samtidig bidro han ikke nevneverdig til vedlikehold av eiendommen. Det må vel også legges til grunn at han med sin alkoholisme/kriminalitet var en stadig kilde til uro og bekymring for foreldrene.

Ut fra disse betraktninger er retten enig med saksøker i at gode grunner taler for at hun får utlagt eiendommen. I teorien nevnes da også spesiell følelsesmessig interesse knyttet til en gjenstand (eiendom) som eksempel på hva som er «god grunn» i denne sammenheng.

Saksøkte har som begrunnelse for sine «gode grunner» særlig vist til det behov han har for eiendommen. Det vises da særlig til hans fortid og de problemer han derfor vil få med å skaffe nytt bovære i X. Eiendommen med sitt verksted i kjelleren har betydd og betyr meget for hans resosialisering.

Retten finner det hevet over tvil at eiendommen betyr mye for saksøktes fortsatte resosialisering og at han således har et behov for å få den utlagt til seg.

Saksøker på sin side har her gjort gjeldende at tvisten dreier seg om eiendomsrett, ikke borett. Saksøkte vil således etter saksøkers oppfatning i medhold av det vern husleielovens regler gir ham, kunne bo relativt trygt i Storgt. i mange år fremover selv om hun utlegges eiendommen.

Side:519

Etter rettens vurdering bor ikke saksøkte særlig trygt i Storgt. dersom saksøker får eiendommen utlagt. Hun har utvetydig gitt uttrykk for at hun ikke kan bo under samme tak som broren, samtidig som hun og hennes familie ønsker å flytte dit. Det må være klart at hun som eier vil stå relativt sterkt dersom hun først går inn for å få broren fjernet fra eiendommen.

Saksøker har også gjort gjeldende at det nærmest vil være å «premiere» saksøktes fortid om denne skulle telle i hans favør ved avgjørelsen av tvisten. I hvertfall bør ikke hans tidligere alkoholisme/kriminalitet gi ham noe pre for å få eiendommen utlagt.

Til dette vil retten bemerke at det ikke er tvilsomt at saksøktes fortid har skapt et særlig behov for ham til å få eiendommen utlagt, jfr. da for øvrig det som er sagt ovenfor med hensyn til borett kontra eiendomsrett. Etter rettens vurdering er det likegyldig hvordan behovet er oppstått, om det til en viss grad kan sies å være selvforskyldt eller ikke. Retten kan således ikke se det som «en premiering» at saksøktes fortid om denne gir ham et pre ved avgjørelsen av tvisten. Det er nok å konstatere et det foreligger et behov hos ham. Hvorfor behovet er der er da ikke særlig interessant i denne sammenheng.

Det er dessuten sikkert at saksøkte har et langt sterkere behov for eiendommen enn saksøker. Det er i den forbindelse nok å vise til at hun allerede er eier av 2 eiendommer med bomuligheter.

Retten vil oppsummere dette med at saksøkte etter rettens vurdering har «god grunn» til å kreve eiendommen utlagt til seg ut fra det behov han har dokumentert. Større behov enn andre arvinger er da også blant de momenter teorien nevner som kriterium på at det foreligger «gode grunner».

Retten vil altså så langt konkludere med at begge parter har gode grunner for å kreve eiendommen utlagt til seg. Saksøker ut fra sin særskilte tilknytning til eiendommen - saksøkte ut fra sitt større behov for den.

Dette bringer retten over til neste spørsmål som må drøftes, nemlig om noen av partene har «rimelig grunn» til å sette seg imot at motparten får seg utlagt eiendommen.

Svaret på dette spørsmål skulle på det nærmeste være gitt ut fra de tidligere konklusjoner retten har truffet ovenfor. I og med at begge parter har «gode grunner», ligger det etter rettens vurdering i sakens natur at de også har rimelig grunn til å motsette seg at motparten får utlagt eiendommen. Altså - etter rettens vurdering har begge «rimelig grunn» til å motsette seg at motparten utlegges eiendommen ut fra sine egne «gode grunner».

Saksøker har også gjort gjeldende at det er slik misforhold mellom eiendommens reelle verdi og skiftetaksten at det er rimelig grunn for henne å kreve at eiendommen ikke utlegges broren. Hun vil lide et betydelig økonomisk tap ellers.

Retten mener det kan være tvilsomt hvor meget Storgt. - - - kan utbringe ved fritt salg. Det som er sikkert, er imidlertid at skiftetakster tradisjonelt settes en god del lavere enn eiendommens reelle verdi. Så selvom eiendommen er bygget av gamle materialer som påpekt av saksøkte, er det god grunn til å anta at den ved et salg vil kunne utbringe betydelig mer enn kr. 165.000,- - også uten å komme i strid med prislovens §18. Ut fra rettens vurdering må dertor saksøker også gis medhold i at hun har rimelig grunn til å motsette seg at broren utlegges eiendommen til skiftetakst ut fra det økonomiske tap hun da vil lide.

Iflg. forarbeidene til loven bør da heller ikke unntaksregelen i skifteloven

Side:520

§61 annet ledd, 2. punktum brukes hvor det er en reell mulighet for at salg vil utbringe mer enn skiftetaksten.

Etter dette er det klart at eiendommen Storgt. - - - ikke utlegges noen av partene på skiftet. Eiendommen blir å selge i overensstemmelse med partenes likelydende subsidiære påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Gaute Gregusson. Odd Blomdal og Hans Chr. Rittun): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Tvisten må løses på grunnlag av bestemmelsen i skiftelovens §61 annet ledd, 2. punktum. At bestemmelsen må brukes med varsomhet - følger av bestemmelsens ordlyd, jfr. den påberopte høyesterettsdom i Rt-1978-1513 flg. (1517) og Lødrups Skifterett (5. utg. side 205).

Etter skiftelovens §61 annet ledd. 2. pkt. kan en loddeier bare få naturalutlegg når «gode grunner» taler for det, og det ikke er «noen rimelig grunn» for de andre loddeiere til å motsette seg det. I samsvar med det som er uttalt av Høyesterett i dommen i Rt-1978-1513 på side 1517 legges til grunn at det verken er en rimelighetsvurdering eller en alminnelig interesseavveining bestemmelsen tar sikte på. Den som krever naturalutlegg må godtgjøre å ha «gode grunner» for det før det blir spørsmål om en interesseavveining mot de andre loddeieres «rimelige grunner» til å motsette seg det.

Lagmannsretten er kommet til at B har «gode grunner» til å kreve Storgt. - - - utlagt til seg.

Han bor nå sammen med sin familie - kone og et mindreårig barn - i Storgt. - - - og har et klart behov for fortsatt å bli boende der. Selv uten hans fortid som kriminell og alkoholmisbruker vil det være meget vanskelig å skaffe annen egnet bolig i X med det stramme boligmarked som er der. Det kan således ikke legges til grunn at han for sin andel av salgssummen vil kunne skaffe seg ny tilfredsstillende bolig i X. Dersom eiendommen blir solgt på auksjon vil han på kortere eller lengre sikt risikere å bli sagt opp fra leiligheten.

Høyesterett har i dommen av 1978 uttalt tvil om et boligbehov i seg selv er tilstrekkelig til at det foreligger «gode grunner» i skiftelovens forstand. Det ble ikke tatt stilling til spørsmålet fordi det forelå andre momenter som ble tillagt vekt ved siden av boligbehovet. Det samme er tilfelle i den foreliggende sak.

B har en sterkt belastet fortid som kriminell og alkoholmisbruker. Han har i tiden etter han forlot X i 1948 og frem til 1974 vært straffet en rekke ganger med til dels lange fengselsopphold. Dette er vel kjent i X. Han vil derfor i konkurranse med andre boligsøkende i byen være dårlig stillet. - Etter at han kom tilbake til X i slutten av 1975 har det etter det opplyste ikke vært noe å utsette på hans livsførsel. Det later også til at han har etablert et godt forhold til sine naboer og skaffet seg nye venner. I hobby-verkstedet han har innredet i kjelleren utfører han mindre sveisearbeider o.l. for naboer og kjente. Det er lite tvilsomt at virksomheten i verkstedet, i hvertfall den første tiden etter tilbakekomsten til X, var medvirkende til at han tilpasset seg så godt som han gjorde. Fortsatt bidrar nok virksomheten i verkstedet til at hans gode utvikling fortsetter. Dersom han må forlate sitt etablerte hjem i Storgt. - - - med de små muligheter han har til å skaffe seg annet husvære i X, kan man ikke se bort fra at den positive utvikling han har gjennomgått de siste 4-5 år kan bli ødelagt.

Videre legges det vekt på at når B nå er i den situasjon at han bor i Storgt. - - - og i det hele tatt kom tilbake til X, skyldes det søsterens tilskyndelse. Hun

Side:521

har i sin partsforklaring selv erkjent at hun to ganger - i juli og sannsynligvis november 1975 - har gitt uttrykk for at leiligheten sto ledig og at han kunne overta den. Det er uklart hvordan ordene falt - og om hun siste gang skrev eller ringte - men det må legges til grunn at B måtte oppfatte det slik at han ble tilbudt leiligheten. Da B forlot Oslo i 1975. hadde han både fast arbeid og bra leilighet. En legger derfor til grunn at han ikke ville reist nordover uten søsterens tilskyndelse.

B har til støtte for sin påstand også anført at begge foreldrene har gitt uttrykk for at de ønsket at han skulle overta eiendommen. Vitnet Normann Nilsen har bekreftet at de har uttalt seg i slike vendinger. Uttalelsene må vel ses i sammenheng med B's kriminelle adferd og foreldrenes ønske om og tro på at han ville forandre sin livsførsel om han kom tilbake til hjembyen. Uttalelsene viser at foreldrene ikke på noen måte hadde «slått hånden av ham», og hans utvikling synes å bekrefte at de hadde rett.

Spørsmålet blir så om A har rimelig grunn til å motsette seg utlegget. Hun hevder at også hun har «gode grunner» til å få eiendommen utlagt, selv om hun godtar skifterettens avgjørelse om salg på auksjon. Den omstendighet at hun har «gode grunner» til å få naturalutlegg hevdes å medføre at hun også har rimelig grunn til å motsette seg at B får overta eiendommen.

Ankemotparten har bodd sammenhengende i Storgt. - - - fra 1946/47 til 1961. Fra 1961 til 1968 bodde hun utenbys, mens hun fra 1968 til 1974 igjen bodde i Storgt. - - -. I den siste perioden bodde hun der sammen med ektefelle og en mindreårig datter. 11974 flyttet de til en ny enebolig ca. 3 km. fra X sentrum. Hennes anførsel om at moren den siste perioden de bodde i Storgt. - - - nærmest måtte betraktes som pleiepasient, bekreftes verken av den fremlagte legeerklæring eller av de avhørte vitner. Hun har nok hjulpet sin mor med tyngre husarbeid, men moren har på den annen side delvis passet hennes mindreårige datter mens hun og mannen var på arbeid. I tillegg betalte de en rimelig husleie 160,- til 200,- kroner pr. måned. Det synes heller ikke som det vedlikehold hun og mannen har utført i den tid de bodde der var særlig omfattende. Det synes å være på det rene at A i tiden etter hun flyttet fra morens hus til moren døde i 1975, nær sagt hver dag besøkte moren og så til henne. For lagmannsretten fremstår likevel forholdet som om mor og datter har hatt gjensidig nytte av hverandre, uten at det kan sies noe om hvem som har ytt mest.

A har i sin partsforklaring også gitt uttrykk for at hun nå ønsker å flytte tilbake til Storgt. - - - fordi hun ikke trives i sitt nåværende miljø og lengter tilbake til sin gamle leilighet og miljøet der. Det er ikke kommet klart frem om hun har drøftet dette med sin familie, men så vidt lagmannsretten forstår vil hun flytte uansett hva den øvrige familie ønsker. - Lagmannsretten forstår denne anførsel slik at hun regner med å gjennomføre dette ved å kjøpe eiendommen på auksjon, dersom hun får medhold i sin påstand. - Hun bor nå sammen med sin familie i en relativt ny enebolig og har dessuten både en leilighet og en hybel i den forretningsgården hun eier i samme strøk som Storgty. - - -. Anførselen er derfor lite tungtveiende.

Lagmannsretten finner ikke at disse forhold verken hver for seg, eller samlet kan betegnes som «gode grunner» til å få eiendommen utlagt i medhold av skiftelovens §61 annet ledd.

Det avgjørende blir etter dette om de anførte forhold eller andre

Side:522

omstendigheter likevel gir henne rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegget.

Høyesterett har i dommen som er inntatt i Rt-1978-1513 flg. forutsatt at det er en sammenheng mellom «krav» og «motkrav» slik at jo bedre grunner en loddeier har til å kreve naturalutlegg, jo mer skal til for at andre loddeiere kan sies å ha rimelig grunn til å motsette seg det.

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Gregasson og Rittun - er kommet til at de forhold A har påberopt seg ikke kan karakteriseres som rimelige grunner til å motsette seg utlegget. Heller ikke anførselen om at det er et åpenbart misforhold mellom omsetningsverdi og skiftetakst kan i dette tilfellet forhindre naturalutlegg. Ved skiftetaksten er eiendommen verdsatt til kr. 165.000,-. Byggmester Oddmund Røkenes har som sakkyndig vitne forklart at han anslår omsetningsverdien til ca. kr. 170.000,- til 180.000.-. Vitnet har lang praksis som takstmann, og lagmannsrettens flertall har ikke grunnlag til å anta at han tar feil. Den omstendighet at partene ikke har angrepet skiftetaksten må i denne forbindelse også tillegges en viss vekt. - En annen sak er at A på en eventuell auksjon over eiendommen nok er villig til å by vesentlig mer enn taksten for å få hånd om eiendommen. Om hun ikke får anledning til det, går hun ikke glipp av noen økonomisk fordel.

Lagdommer Blomdal er kommet til at A har rimelig grunn til å motsette seg at B gis naturalutlegg i eiendommen, og vil tilføye:

I Ot. prp. nr. 36 (1968-69) uttales på 121, sp. 2 i forbindelse med den foreslåtte endring i skiftel. §61 annet ledd, at krav om naturalutlegg i alminnelighet ikke vil føre frem dersom en annen loddeier enten har en personlig interesse i å overta samme gjenstand eller har interesse i å selge fordi det er en reell mulighet for at gjenstanden derved vil utbringe mer. Mindretallet finner at begge disse vilkår foreligger i dette tilfelle. Selv om A ikke er funnet å ha gode grunner for å kreve naturalutlegg, legger mindretallet til grunn at hun har en genuin interesse i å overta eiendommen. Etter synfaringen og vitneførselen for øvrig legges videre til grunn at eiendommens lovlige pris ved salg vil være høyere enn taksten. Dessuten har A gitt uttrykk for selv å ville betale mere for eiendommen. Selv med intern auksjon mellom partene, vil således prisen bli høyere enn skiftetaksten, og boet få tilført ytterligere midler. Det vises i den forbindelse til mindretallets anførsler i dommen gjengitt i Rt-1978-1513 flg. hvor saksforholdet gjaldt en tvist mellom førstavdødes livsarving og to testamentsarvinger som lengstlevende innsatte. Den omtvistede eiendom var kommet fra førstavdøde, m.a.o. livsarvingens side. Forholdet er for så vidt vesensforskjellig i den foreliggende sak hvor partsforholdet gjelder to livsarvinger i samme ledd.

Selv om det for B's vedkommende foreligger grunner utover interessen for å sikre bolig, som taler for at han gis naturalutlegg, kan man ikke se bort fra at hans borett foreligger uavhengig av eiendomsforholdet. Selv om forholdet blir anstrengt om hans søster står som eier, er han av den grunn ikke rettsløs i sitt leieforhold. B har også selv muligheten av å by på eiendommen ved en auksjon og ha mulighet for å overta den innen rammen av de grenser som prislovens §18 setter for omsetningsbeløpet. Halvparten av det beløp som dette vil utgjøre faller på B's arvelodd. Med hans intektsforhold og utleieinntektene på eiendommens øvrige boenheter, legges til grunn at B vil makte forrentning av en høyere pris enn skiftetaksten.

Ved den konkrete vurdering som må foretas er derfor mindretallet kommet

Side:523

til at B's begrunnelse for naturalutlegg er for svak i forhold til den særfordel han krever. Han ville i tilfelle bli tilført en betydelig fordel på A's bekostning. En legger også til grunn at dette vil virke ekstra støtende for henne sett i relasjon til brorens bakgrunn og den vesentlige forskjell i foreldrekontakten som de har hatt. B's gode grunner for å få eiendommen utlagt må derfor vike fordi A har rimelig grunn til å sette seg mot det. - - -