Rt-1981-762
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1981-06-05 |
| Publisert: | Rt-1981-762 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76B/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Stein Husby, aktor mot 1. A og 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Løchen, Sinding-Larsen, Christiansen, Schweigaard Selmer, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §223, §227, §62 |
Dommer Løchen: Eidsvoll herredsrett avsa 2. februar 1981 dom med denne domsslutning:
«A født xx.xx.1941 og B født xx.xx.1952 dømmes for forbrytelser mot str.l. §223, §127 og §227, nr. 1 A til fengsel i 1-ett-år og 1-en-måned og nr.2 B til fengsel i 9 - ni - måneder.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
De domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, idet de mener at straffen er for strengt utmålt.
Jeg er kommet til at det her ikke er grunnlag for å nedsette straffen.
De domfelte, som begge sonte langvarige straffer i Ullersmo landsfengsel, er dømt for å ha tatt en sykesøster som gissel, rettet kniv mot strupen hennes og truet med å ta livet av henne. Hensynet til fengselsbetjeningens sikkerhet tilsier en streng straffereaksjon for slikt forhold. Jeg viser for så vidt til det som er uttalt av førstvoterende i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1977-386:
«Straffutmålingea domineres etter mitt syn helt av behovet for å beskytte fengselsbetjeniagen under utøvelsen av tjenesten. Betjeningen arbeider med et særpreget og vanskelig klientell og under belastende ytre forhold. Det er av vesentlig betydning for tjenesten at tjenestemennene blir beskyttet så godt
Side:763
rettsapparatet kan greie det, og dette må skje ikke bare av hensyn til personellets egen personlige sikkerhet, men også fordi myndighetenes bestrebelser for å gjøre forholdene i fengselene friere for de innsatte og å fremme deres utviklingsmuligheter forutsetter at betjeningen kan ferdes trygt i miljøet.»
De forbrytelser de domfelte har begått, er preget av omhyggelig planlegging og hensynsløshet og skapte en langvarig og opprivende situasjon for den sykesøster som ble tatt som gissel. Jeg finner etter dette ikke noe grunnlag for å sette straffen ned.
Derimot er jeg ikke enig med herredsretten i at det er grunn til å gi domfelte forskjellig straff. Domsgrunnene ses ikke å gi grunnlag for dette. Av etterforskningsdokumentene, herunder B's politiforklaring, fremgår at han planla og tok initiativet til aksjonen, skaffet kniven, holdt denne mot sykesøsterens strupe og truet med å drepe henne.
Selv om påtalemyndigheten ikke har anket over straffutmålingen, finner jeg dertor at straffen også for B bør settes til fengsel i 1 år og 1 måned. At de domfelte til slutt overgav seg frivillig, er det tatt hensyn til ved straffutmålingen.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres for B den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 1 - en - måned.
Anken fra A forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.
Av herreasrettens dom (sorenskriver Bjørn Unneberg med domsmenn):
A (tidligere - - -) er født xx.xx.1941 av norske foreldre som da var gift, men som umiddelbart etter hans fødsel ble skilt. Han er vokset opp hos moren som nå er gift igjen, er blitt enke og har etablert et nytt samboerforhold. Han har gjennomført vanlig folkeskole, men har ingen videregående skolegang eller yrkesopplæring. Han har ikke avtjent verneplikt. Han er ikke gift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han har ikke og har aldri hatt fast arbeid. Siden 1960 har han tilbragt om lag 15 år i fengsel til soning av i alt 16 straffedommer. Han er også bøtelagt 1 gang. For tiden soner han en straff på 18 år for overlagt drap i henhold til Eidsivating lagmannsretts dom av 10.6.1977. Han kom til Ullersmo i august 1977.
B er født xx.xx.1952 av da gifte norske foreldre, som nå er skilt. Han har gått 7 år på spesialskole og er fritatt for militærtjeneste. Han lider av en hørselsvekkelse som synes arvelig betinget. Han har ingen yrkesutdanning, men har i perioder vært i fast arbeid. Han har vært forlovet og har 1 barn, men har i dag ingen kontakt med verken barnemoren eller barnet. Han har tidligere vært straffet 3 ganger og fikk 161/2 år gammel sin første sikringsdom. For tiden soner han en straff på 10års fengsel og 10 års sikring for mordbrann og voldtekt m.v. i henhold til Agder lagmannsretts dom av 10.10.1977. Han kom til Ullersmo i desember 1977, men ble i oktober 1980 etter eget ønske overført til Ila.
Side:764
Ved beslutning av statsadvokatene i Eidsivating av 19. november 1980 er de sammen satt under tiltale ved Eidsvoll herredsrett til fellelse etter
I. straffelovens §223, for ulovlig å ha berøvet en annen friheten eller medvirket til sådan frihetsberøvelse,
ved søndag 7. september 1980 ca. kl. 16.30 i Ullersmo landsfengsel, Kløfta, å ha berøvet sykebetjent Solveig Hegge Bjørnebye friheten ved å stenge henne inne i celle 112, avdeling E, til mandag 8. september 1980 ca. kl. 02.00, eller å ha medvirket hertil,
II. straffelovens §127, for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan, eller å ha medvirket hertil,
ved på sted som nevnt under post I, søndag 7. september 1980 ca. kl. 16.30 da sykebetjent Solveig Hegge Bjørnebye gikk rundt i fengslet for å dele ut medisin til de innsatte, å ha tatt tak i henne, presset henne opp mot veggen og holdt henne over munnen så hun ikke fikk skreket om hjelp, eller å ha medvirket hertil,
III. straffelovens §227, for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretakende som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel under sådanne omstendigheter at truselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, eller å ha medvirket til sådan trusel,
ved på sted og samme dag som nevnt under post II, om ettermiddagen og kvelden gjentatte ganger å ha truet med å drepe Solveig Hegge Bjørnebye og rettet en kniv mot hennes strupe slik at det oppsto alvorlig frykt hos henne, eller å ha medvirket hertil.
Straffelovens §62 får anvendelse.
Almene hensyn krever påtale. - - -
Etter dette legger retten følgende hendelsesforløp til grunn for sin avgjørelse:
Begge de tiltalte tilhører den ressurssvake del av belegget i Ullersmo. De har begge en problematisk familiebakgrunn, de har svak utdannelse og ligger evnemessig under gjennomsnittet. Begge synes å ha hatt store kontaktvansker og har som følge derav levet under en betydelig grad av isolerthet. Seg imellom synes de imidlertid å ha utviklet en form for vennskap og fortrolighet.
På forsommeren 1980 hadde B en mislykket permisjon til sitt hjem, der moren avviste ham. Etter dette har han visstnok hatt ytterligere sviktende selvfølelse.
Begge de tiltalte opparbeidet etter hvert et sterkt behov for og ønske om avveksling, og utover sommeren og tidlig høst utviklet de seg imellom planer om flukt ved hjelp av gisseltaking.
B hevder å ha tatt den reservasjon at han ikke ville være med på drap, men har for øvrig sagt seg villig til å delta.
Etter å ha forkastet en plan om overtagelse av vaktsentralen konsentrerte de etter hvert overlegningene om å ta til fange den sykepleier som delte ut medisiner på deres avdeling, og da fortrinnsvis på søndag ettermiddag, da hun gikk alene. De skaffet til vege tau til å binde døren og kniv som våpen og planen gikk ut på at A skulle holde igjen pleieren inne på cella mens B straks skulle komme etter, stenge døren og delta i å holde pleieren i fangenskap.
Side:765
Aksjonen var først planlagt til søndag 31. august, men ble utsatt da de hadde hørt at den sykepleier som tjenestegjorde denne dag hadde gjennomgått karatekurs.
A sto ikke på listen over dem som skulle ha medisin den påfølgende søndag, men han bestilte om formiddagen forkjølelsemedisiner og fikk således pleieren til å legge vegen om sin celle den 7. september om ettermiddagen.
Straks søster Solveig - 1. vitne i saken - var inne på hans celle, grep han henne i armen, kjørte henne opp mot veggen og hindret henne i å påkalle hjelp. B, som hadde ventet i beredskap utenfor, kom som planlagt inn, sperret døren med en trekloss og med tauet og bandt så kniven fast til sin høyre hånd. Han satte seg på sengen med den tilfangetatte sykepleier foran seg i fanget og holdt hånden med kniven mot hennes strupe. Før dette hadde det lyktes pleieren å skrike og B erkjenner da å ha sagt til A at fortsatte hun med det så fikk de slå henne i svime.
Det ble fra betjeningens side forsøkt å åpne døren med et spett, men de tilkalte - formodentlig med A som talsmann utad - gjorde det klart at dersom noen forsøkte å trenge inn i cella ville fru Bjørneby bli drept. De sa klart fra at dette dreide seg om gisseltaking. Det ble etter hvert etablert forhandlinger og de tiltalte satte herunder fram krav om fritt leide ut av fengselet til porten, der en bil med full tank skulle vente. Under utmarsjen skulle A gå først, deretter gisselet og til sist B fastbundet i henne og med kniven mot hennes strupe klar til aksjon om noen skulle prøve å befri henne. Ved en anledning hugg han kniven i bordet for å streke under alvoret.
Fengslets ansvarlige tilkalte etter hvert politiet og varslet Justisdepartementet. Det ble etablert en aksjonsledelse på Ullersmo, og foruten beredskapstropp tilkalte man psykiater og psykolog som kommuniserte med de tiltalte gjennom et vindu i cella.
Ifølge gisselets vitneprov ble hun holdt i den samme posisjon i flere timer fra ca. kl. 17.00, men etter noen tid begynte stemningen å løsne noe. Hun bragte sin datter på bane og ba om å bli sluppet løs for hennes skyld. Utover kvelden begynte motløshet å prege de tiltalte, og ved midnatt hadde de bestemt seg for å gi opp. De ba imidlertid om å få konferere med den forsvarer som sist hadde bistått A, nemlig h.r.advokat Olav Hestenes. Denne ble tilkalt, og etter en kort samtale med ham erklærte de uten betingelser - uten den ene at politiet skulle fjerne seg - at de overga seg.
Gisselet fru Bjørneby ble ikke påført noen legemlig skade av betydning, men hun var sykemeldt i lengre tid etterpå som følge av psykiske problemer. Hun har stundom panikk-følelse, hun har hatt god hjelp av psykiater Lars Weiseth, men vet ikke i dag noe om varige følger. Hun har enda ikke tatt standpunkt til om hun kommer til å fortsette i stillingen.
De tiltalte satt på isolat 3-4 døgn etterpå, deretter ble de overført til en avdeling for vanskelige (avdeling V), hvor de var ca. 1 mnd. A er nå tilbake i sin gamle avdeling mens B etter eget ønske er overført Ila.
Retten er etter dette kommet til at begge de tiltalte blir å dømme i samsvar med tiltalebeslutningens samtlige punkter. Retten legger her avgjørende vekt på deres egne tilståelser, som både når det gjelder den objektive gjemingsbeskrivelse som de subjektive straffbarhetsbetingelser klart bestyrkes av de øvrige opplysninger i saken. Retten har her lagt stor vekt på at det etter det opplyste dreier seg om overlagte handlinger, planlagt gjennom lengre tid og utført i samsvar med en relativt nøye utarbeidet plan.
Side:766
De blir således begge å domfelle.
De største problemer er etter rettens oppfatning knyttet til straffutmålingen.
Det dreier seg her om langtidsinnsatte med betydelig soningstid både bak seg og foran seg. Det dreier seg enn videre om mennesker som begge har hatt uvanlige vansker av personlig og familiær art tidligere i livet. Dette må utvilsomt danne utgangspunkt for rettens vurderinger, hva det individuelle angår.
Likevel har retten kommet til at de almennpreventive hensyn i den foreliggende sak må bli å tilegge den største vekt.
Retten vil da peke på at fenomenet gissel-taking er en relativt ny forbrytelse hos oss, og at det foreligger få kjente tilfelle i våre fengsler. Det synes derfor meget viktig at domstolene på et så tidlig stadium som mulig sier klart fra hvordan samfunnet og rettsordenen ser på denne nye form for kriminalitet. Retten er da ikke i tvil om at forbrytelser som så åpenbart er rettet mot et annet menneskes integritet må bli å bedømme meget strengt. På en slik hensynsløs måte å utnytte et annet menneske i et forsøk på å oppnå egen fordel må det reageres meget strengt mot, langt strengere enn mot materielle ødeleggelser - så som celleknusing - som en tidligere har opplevet. Retten er uenig med forsvareren som hevder at den omstendighet at offeret ikke ble tilført legemlig skade, ikke ble utnyttet seksuelt eller at de tiltalte ikke søkte økonomiske fordeler, må krediteres dem i formildende retning. Det er her tale om en rekke selvstendige lovbrudd som de tiltalte ved anledningen ikke har begått. Hadde de det gjort, ville tiltalen sett anderledes - og strengere - ut, og unnlatelse av andre forbrytelser kan ikke sees som formildende i relasjon til den begåtte krenkelse, som i seg selv er dypt alvorlig.
Retten er enig med forsvaret i at det ikke er ført fyllestgjørende bevis for slike følger som nevnt i strl. §223 annet ledd. Retten finner derfor ingen grunn til å gå nærmere inn på en eventuell henføring under denne bestemmelse og de prosessuelle problemer som derved måtte oppstå. Retten finner det tilstrekkelig å bemerke at den har lagt vekt på at offeret såvel under dramaet i cellen som etterpå må være påført lidelser av et omfang og en karakter som det er vanskelig for utenforstående til fulle å sette seg inn i. Dette bidrar til å understreke betydningen av en streng reaksjon, som nevnt ovenfor.
I skjerpende retning har retten også lagt stor vekt på hensynet til arbeidsmiljøet for de ansatte i fengslet. Skal denne gruppe offentlig ansatte kunne utøve sine tjenesteplikter med minst mulig fare for liv og helbred, må rettsvesenet reagere strengt mot hendelser av den art som her foreligger. Det må straks statueres at verken langtidsinnsatte eller andre kan regne med samfunnets overbærenhet dersom de forsøker å krenke fengselspersonalets personlige sikkerhet. Dette er understreket av domstoler i tidligere saker, men retten bemerker for ordens skyld at lagmannsrettsdommen av 14. juni 1979 sak 48/79 for øvrig ikke kan påberopes da den gjaldt legemsbeskadigelse utført som impulshandling. Her gjelder det et nøye planlagt anslag mot friheten.
I formildende retning har retten lagt vekt på de tiltaltes personlige bakgrunn og langtidsinnsattes generelt vanskelige psykiske situasjon. Retten er for så vidt enig med forsvareren i at storanstalter av Ullersmos typer er uheldige og at de ikke fremmer de innsattes kontakt-behov, som i det foreliggende tilfellet åpenbart har vært betydelig. Retten er videre enig med fortvareren i at samfunnet nå bør kunne innrømme at bygningen av Ullersmo
Side:767
etter den innsikt vi i dag har ikke var framtidsrettet. Men retten finner ikke at denne innrømmelse, som for så vidt går på behovet for å imøtekomme enkeltmenneskets spesielle behov, kan skje på bekostning av den generelle oppbygging av respekten for nettopp enkeltmennesket og dets rettigheter som reaksjon i denne sak er ment å skulle inngå som ett ledd i.
Straffen settes etter dette for tiltalte A til fengsel i 1 år og 1 måned, hvilket er i samsvar med aktors påstand.
For tiltalte B settes straffen til fengsel i ni måneder, idet retten ønsker å gi klart utrykk for den oppfatning at A var den drivende kraft i planleggingen og at B på et meget tidlig stadium synes å ha kommet i en panikk-tilstand hvorunder hans skyld-evne etter rettens oppfatning har vært nedsatt.
Saksomkostninger er ikke påstått og vil ikke bli idømt. Dommen er på alle punkter enstemmig. - - -