Rt-1981-90

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-01-23
Publisert:	Rt-1981-90
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1981
Parter:	Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Christiansen, Skåre, Røstad, Michelsen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, §6, Straffeloven (1902) §326, §31

Dommer Christiansen: Trondenes herredsrett avsa 20. oktober 1980 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av vegtrl. §31, jfr. §6, 1. ledd til en bot til Statskassen på kr. 200,-. subsidiært - hvis boten ikke betales - fengsel i 2 - to - dager.

Han frifinnes for overtredelse av vegtrl. §31, jfr. §22 første ledd og for overtredelse av strl. §326, nr. 2.»

Saksforholdet fremgår av domsgrunnene. Det følger av disse at det i domsslutningen er en feilskrift, idet frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikkloven gjelder tiltalte etter lovens §22 annet - og ikke første-ledd.

Politimesteren i Senja har påanket dommen for så vidt gjelder sistnevnte frifinnelse. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Politimesteren har prinsipalt anført at etter det saksforhold herredsretten har ansett bevist, var det uriktig av retten å konkludere med at tiltalte hadde vært tilstrekkelig aktsom og at de subjektive vilkår for domfellelse etter vegtrafikklovens §22 annet ledd således ikke forelå. Subsidiært har politimesteren gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle, idet dommen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere om herredsrettens lovanvendelse er riktig.

Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.

Vegtrafikklovens §22 annet ledd setter forbud mot å nyte alkohol eller annet berusende middel i de første 6 timer etter kjøringen når vedkommende fører av motorvogn forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av denne kjøring. Herredsretten har lagt til grunn at tiltalte objektivt sett hadde overtrådt bestemmelsen, men at han etter omstendighetene verken forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning.

I uttrykket «må forstå» ligger etter rettspraksis at det til fellelse kreves en kvalifisert uaktsomhet, som må vurderes på bakgrunn av hele den situasjon som forelå ved kjøringen og trafikkuhellet.

Herredsretten har funnet bevist at domfelte 26. juli 1980 ca. kl. 01.00 under kjøring i sentrale deler av Harstad kjørte for fort inn i en sving slik at han mistet herredømmet over bilen. «Bilen skjente tvers over venstre kjørefelt, passerte tvers over fortauet og kjørte utfor en skråning som representerer en skjæring ned mot en parkeringsplass. Tiltaltes bil streifet under luftferden først en parkert folkevogn øverst oppe på veggen bak, og støtte så sammen med en annen bil som stod på en bukk ved siden av. Den ble slengt rundt og vridd på bukken. Tiltaltes bil landet på venstre forhjul og fikk relativt betydelige skader på venstre skjerm og forstilling, og styrestaget røk.» Senere i dommen heter det: «Utgangspunktet må da være at det ikke var noe helt ubetydelig trafikkuhell tiltalte var implisert i. Hans egen bil ble

Side:92

relativt betydelig skadet på venstre side foran, og han streifet to andre biler som fikk dels mindre, dels større skader. Det må videre ha vært adskillig dramatikk over bilens kryssing av det annet kjørefelt og flukt utfor skråningen og ned på parkeringsplassen.» Det fremgår videre av dommen at tiltalte var klar over at kjøringen i hvert fall ble iakttatt av 3-4 personer på parkeringsplassen, hvorav tiltalte tok kontakt med den ene og oppgav navn og adresse med sikte på videreformidling til eierne av de skadede biler.

Herredsretten har funnet at den beskrevne kjøring var en uaktsom overtredelse av bestemmelsen i vegtrafikklovens §31. jfr. §6 første ledd, jfr. den idømte bot. Når retten deretter vurderer aktsomhetskravet i relasjon til vegtrafikklovens §22 annet ledd, synes den hovedsakelig å ta hensyn til forholdene på selve åstedet etter at kjøreuhellet hadde skjedd, reaksjonen hos de personer tiltalte så på parkeringsplassen samt til at den ene av disse opptrådte på vegne av eierne av de skadede biler, og sa seg fornøyd med at tiltalte oppgav navn og adresse. Som allerede nevnt må det imidlertid ved bedømmelsen av aktsomheten foretas en totalvurdering av situasjonen, hvor blant annet også den forutgående kjøring må tas med i bildet som et viktig moment. Utgangspunktet må videre være at dersom det skjer kollisjon eller annet trafikkuhell som leder til skade av betydning, må det normalt regnes med at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Dette gjelder selv om de som direkte er berørt av uhellet, måtte bli enige om eller forutsette at det ikke skal rettes noen henvendelse til politiet. Jeg viser til kjennelse i Rt-1967-1025. På bakgrunn av at denne påfallende og dramatiske kjøring med betydelige materielle skader fant sted i et sentralt byområde, finner jeg at herredsretten her har anvendt en uriktig aktsomhetsnorm når den har frifunnet tiltalte.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt tiltalte er frifunnet for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 annet ledd.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Michelsen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Oddvar Leira med domsmenn): - - -

Retten skal bemerke: - - -

På sin patruljering rundt i Harstad ved rattet i en av politiets biler ble politibetjent Hallgeir Larsen ca. kl. 01.00 natt til den 26.07. i år stoppet på Torvet i Harstad av en for ham ukjent person som kunne fortelle om en utforkjøring som hadde funnet sted med bil ved 6. Divisjons-gate i Harstad og at vedkommende anmelder mistenkte føreren for promillekjøring. Vedkommende nektet på forespørsel fra politibetjent Larsen å oppgi sine personalia, og han har senere ikke kunnet etterspores. Politiet bega seg til åstedet

Side:93

og konstaterte at det hadde foregått et trafikkuhell der. Via en telefon til motorvognregisteret bragte man på det rene at eieren av bilen som hadde kjørt utfor, var A. Sammen med en kollega dro Larsen til A's bopel. Man påtraff her A, synlig beruset av alkohol, sittende bak en halvtømt flaske hvitvin som sto på bordet. Til stede var 3-4 venner av A. Politiet gjorde A oppmerksom på at han var mistenkt for promillekjøring. A erkjente straks at han hadde vært ute for et trafikkuhell i 6. Div.gate, og at han hadde beskadiget to andre biler som var parkert på parkeringsplassen bak Kaserna. Men han hadde oppgitt sitt navn og sin adresse til en gruppe mennesker som befant seg der, hvorav én sa seg å kjenne eierne av de to biler det her var snakk om. A hadde så parkert bilen sin ved siden av de to andre og tatt drosje hjem. Noe alterert etter uhellet - og lei seg fordi en ferietur han hadde tenkt seg på et par dager senere nå så ut til å gå i vasken - hadde han umiddelbart etter at han kom hjem drukket en god slant whisky som han hadde i huset, deretter noe Bitter og til slutt en god del av en flaske hvitvin. Like før politiet kom hadde så hans venner innfunnet seg. På forespørsel erklærte A at han var kjent med den såkalte «seks-timers-regelen», altså vegtrl. §22 annet ledd, men han kunne - sa han til politibetjent Larsen - ikke tenke seg at det skulle bli politietterforskning etter uhellet.

Når det gjelder de nærmere omstendigheter omkring kjøreuhellet, må retten legge til grunn at tiltalte kom kjørende i sin bil YZ-24551 ved midnatt, natt til den 26.07.1980, oppover Hans Egedesgt. B var passasjer i bilen og satt ved siden av sjåføren. Tiltalte svingte til venstre ned 6. Div.gate for igjen å ville svinge til venstre inn i Storgaten. Retten går ut fra at bilen holdt høyre kjørefelt inn i og gjennom svingen, men da tiltalte skulle rette opp bilen igjen, klarte han ikke dette. Bilen skjente tvers over venstre kjørefelt, passerte tvers over fortauet og kjørte utfor en skråning som representerer en skjæring ned mot en parkeringsplass. Tiltaltes bil streifet under luftferden først en parkert folkevogn øverst oppe på veggen bak, og støtte så sammen med en annen bil som sto på en bukk ved siden av. Den ble slengt rundt og vridd på bukken. Tiltaltes bil landet på venstre forhjul og fikk relativt betydelige skader på venstre skjerm og formstilling, og styrestaget røk. - Nøyaktig hva årsaken til uhellet har vært, kan ikke sies nå etterpå. - - -

Retten er for sin del blitt stående ved at det neppe er grunn til å treffe noe valg mellom disse - eller mulige andre alternative - årsaksforløp. Retten ser det slik at tiltalte har kjørt for fort i svingen til at han kunne beholde kontrollen over kjøretøyet hvis noe uforutsett skulle skje. Det faktum at bilen oppførte seg som foran beskrevet viser i seg selv at tiltalte ikke kontrollerte den, og retten finner at tiltalte må klandres for å ha hatt for stor fart ved anledningen eller for å ha vært uoppmerksom ved gearingen, eventuelt for ikke å ha bremset i tide eller godt nok. I alle tilfelle foreligger en uaktsom overtredelse av vegtrl. §6 første ledd som tiltalte derfor må dømmes for.

Når det gjelder tiltalens post 1, punkt 2 bemerker retten at det er på det rene at tiltalte har kjørt som foran beskrevet. Retten må videre legge til grunn at tiltalte tok drosje hjem og der nøt adskillig alkohol. Retten forstår forholdet slik at politiet opprinnelig hadde grunn til å tro at tiltalte også hadde drukket før kjøringen, men noen tiltale for overtredelse av vegtrl. §22 første ledd er ikke reist. Retten må derfor legge til grunn at den alkohol tiltalte hadde nydt denne natten, var drukket etter uhellet. Blodprøveanalyseresultatet

Side:94

viste et alkoholinnhold i blodet på 1,99 promille ca. kl. 02.00. Det er videre et faktum at det ble politietterforskning etter uhellet. I objektiv henseende foreligger følgelig en overtredelse av §22 annet ledd.

Skal tiltalte kunne dømmes etter bestemmelsen, må han imidlertid også selv ha forstått at det skulle bli slik etterforskning, eller i det minste ha utvist grov uaktsomhet i så henseende, jfr. uttrykket «forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen» i lovbestemmelsen. Retten legger uten videre til grunn at tiltalte ikke «forsto» dette. Spørsmålet blir så om han i så henseende har utvist den betydelige form for uaktsomhet i så henseende som loven krever. - Utgangspunktet må da være at det ikke var noe helt ubetydelig trafikkuhell tiltalte var implisert i. Hans egen bil ble relativt betydelig skadet på venstre side foran, og han streifet to andre biler som fikk dels mindre, dels større skader. Det må videre ha vært adskillig dramatikk over bilens kryssing av det annet kjørefelt og flukt utfor skråningen og ned på parkeringsplassen. Noen personskade inntraff imidlertid ikke. Det er også på det rene at tiltalte - da han og passasjeren gikk ut av bilen - straks traff 3-4 personer som sto i en klynge der. En av dem, en befalskoleelev - - -, presenterte seg og anga å kjenne begge eierne av de biler tiltaltes bil hadde vært borti - disse bilene tilhørte venner av ham som også gikk befalsskolen. Tiltalte oppga korrekt sitt eget navn og adresse til vedkommende, som sa seg fornøyd med dette. (Det er videre er faktum at tiltalte allerede to dager etter uhellet ble oppsøkt i sitt hjem av eieren av en av de to berørte biler, skademeldinger m.v. ble skrevet ut og forsikringssakene går nå sin normale gang.) Tiltalte etterlot sin bil på parkeringsplassen. ved siden av de to andre. Rettens medlemmer er godt kjent på åstedet (åstedsbefaring ble derfor ikke ansett nødvendig) og skal bemerke at selv om biler som er parkert akkurat der er lett synlige for trafikk i Hans Egedes gate og 6. Div.gate, vil det på ingen måte være lett å se om noen av bilene skulle være skadet - langt mindre om slike skader skulle ha inntruffet nylig. Det var derfor intet ved selve åstedet, eller ved reaksjonen hos de tilstedeværende som kunne være egnet til å vekke noen mistanke om den etterfølgende politietterforskning. Det er da også et faktum at det var en ren tilfeldighet at slik etterforskning ble satt i gang - nemlig altså fordi politibetjent Larsen fikk den anonyme anmeldelsen på Torvet i Harstad vel en time senere. For ordens skyld bemerker retten at det heller ikke under hovedforhandlingen har kommet fram forhold som tyder på at det kunne være noe ved A' s person som var egnet til å kunne foranledige etterforskning - spesielt nevner retten i så henseende at den etter bevisførselen i saken ikke har grunn til å tro at A var alkoholpåvirket under kjøringen. - Det blir altså rettens konklusjon at tiltalte var så aktsom som han etter omstendighetene kunne være med hensyn til den etterfølgende politietterforskning da han forlot åstedet, bega seg hjem og begynte å drikke. De subjektive betingelser for å kunne domfelle ham for overtredelse av §22 annet ledd mangler, og tiltalte må frifinnes. - - -