Rt-1981-905 (1)
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-05-21 |
| Publisert: | Rt-1981-905 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 180 K/1981 |
| Parter: | 1. A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs ved advokat Torgny Hanisch og 2. Advokat Torgny Hanisch (høyesterettsadvokat Alf Nordhus). Hjelpeintervenient: Forhandlingsutvalget for uprioriterte kreditorer i Hanisch-systemet A/S (advokat Gustav Høgtun) mot 1. Den Østenfjelske Bykredittforening (advokat Pål Sannerud) og 2. Leieboerne i Inkognito terrasse 8 (høyesterettsadvokat Jørgen Fredrik Moen). |
| Forfatter: | Stabel, Michelsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §91, Tvistemålsloven (1915) §373, §384 |
Dommerne Stabel, Michelsen og Røstad.
Side:906
Den Østenfjelske Bykreditforening hadde som panthaver begjært auksjon over Inkognito Terrasse 8. Oslo namsrett stadfestet i kjennelse av 14. november 1980 antagelsen av bud avgitt av leieboerne i Inkognito Terrasse 8. A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs v/styrets formann, advokat Torgny Hanisch og advokat Torgny Hanisch anket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Forhandlingsutvalget for uprioriterte kreditorer i «Hanisch-systemet» A/S erklærte hjelpeintervensjon. I kjennelse av 27. mars 1981 avviste lagmannsretten anken. Lagmannsretten uttalte:
«Lagmannsretten finner at anken må avvises fordi de ankende parter ikke har søksmålskompetanse i den foreliggende auksjonssak, jfr. tvml. §373, 1. ledd.
Det fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, Rt-1980-1666, i sak mellom Eiendomsinstituttet A/S og Christiania Bank og Kreditkasse at konkursdebitor ikke i kraft av sin partsstilling kan reise innsigelser mot fremme av en tvangsauksjon, når saken gjelder eiendom som går inn under boets masse. Hvis Inkognito terrasse 8 må anses for å gå inn i massen til de saksøkte konkursboer, må anken derfor avvises fordi de ankende parter ikke har noen søksmålskompetanse.
Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at de 2 saksøkte konkursboer aldri hverken formelt eller reelt har abandonert eiendommen Inkognito terrasse 8. Heller ikke følger det av pantheftelsenes størrelse i forhold til eiendommens salgsverdi at eiendommen reelt kan ansees som abandonert.
Lagmannsretten kan i det vesentlige gi sin tilslutning til det som er anført fra ankemotpartenes side. Bostyret har hele tiden opptrådt som eier av eiendommen. I skiftesamling 28.4.1980 ble det foretatt formell abandonering av noen andre faste eiendommer, men altså ikke av Inkognito terrasse 8. Etter hva lagmannsretten har forstått gir budet på kr. 4.000.000,- stort sett dekning til panthaverne, men gir intet overskudd til boet. Det fremgår av høyesterettsadvokat Rimes brev at bostyret lenge håpet å kunne realisere eiendommen med overskudd og arbeidet med dette for øyet. Det påberopte notat av 11.10.1980 og notatbrev av 17.11.1980 godtgjør ikke at bostyret har ment at Inkognito terrasse 8 ikke kunne gi overskudd utover dekning av pantegjelden eller at det var noen tanke på å abandonere eiendommen. Lagmannsretten finner at Inkognito terrasse 8 har vært og er en del av boets masse.
For øvrig antas det vesentlige å være at eiendommen er et vanlig økonomisk gode. Hvis panteheftelsene reelt overstiger salgsverdien, fører ikke dette til at en eiendom faller utenfor boets masse så lenge den ikke er abandonert av bostyret.»
A/S Kongshaugen byggeselskap under konkurs og advokat Torgny Hanisch påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæringen ble det uten nærmere begrunnelse påberopt «feil i saksbehandlingen og feil ved rettsanvendelsen». I et tillegg ble det henvist til et samtidig erklært kjæremål fra Forhandlingsutvalget for uprioriterte kreditorer i «Hanisch-systemet» A/S i egenskap av hjelpeintervenient.
Side:907
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålene ikke kan føre frem.
Utvalget peker innledningsvis på at det i denne sak har kompetanse til å prøve alle sider av lagmannsrettens avgjørelse. Grunnlaget for prøvelsen er stort sett samme skriftlige prosedyre og dokumentasjon som forelå for lagmannsretten.
På denne bakgrunn finner utvalget det naturlig å ta utgangspunkt i kjæremålets realitet. De forskjellige angrep på lagmannsrettens saksbehandling får ingen betydning i den utstrekning utvalget etter en selvstendig vurdering kommer til at lagmannsrettens resultat er riktig. Saksbehandlingsfeil som måtte foreligge vil da ikke kunne føre til opphevelse av lagmannsrettens avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §384.
Kjernen i lagmannsrettens avgjørelse er at de ankende parter ikke har søksmålslegitimasjon i den foreliggende auksjonstvist og således heller ikke kompetanse til å påanke stadfestelsen av auksjonsbudet.
Utvalget er enig med lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. I de foreliggende opplysninger kan det ikke ses noe holdepunkt for at konkursboet ved den oppnevnte bobestyrer skulle ha abandonert eiendommen med den virkning at det ikke har rettslig interesse i å avhende eiendommen i henhold til det stadfestede bud, mens Hanisch personlig og/eller som representant for konkursboet derimot skulle ha rettslig interesse i å hindre stadfestelse av budet. Støtte for lagmannsrettens syn finnes i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1980-1666, som gjelder tilsvarende spørsmål i forbindelse med fremme av tvangsauksjon.
Ett spørsmål reist av hjelpeintervenienten i denne sak har imidlertid ingen parallell i den nettopp nevnte avgjørelse. Det gjelder hans prosedyre ut fra konkurslovens §91, hvor han peker på at bestemmelsen gir fordringshaverne en selvstendig rett til å nytte rettsmidler ved hjelpeintervensjon på tvers av konkursboets standpunkt.
Om dette spørsmål skal utvalget bemerke at hjelpeintervenientens holdning på dette punkt ikke har vært klar og entydig. Hjelpeintervensjon ble erklært mens saken sto for lagmannsretten og da i tilknytning til den tidligere erklærte anke fra konkursboet ved Hanisch og fra Hanisch personlig. Tilsynelatende tok hjelpeintervensjonen bare sikte på å støtte disse ankeparters standpunkt og argumentasjon. Forankring i konkurslovens §91 ble først påberopt i forbindelse med kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse. Utvalget går ikke nærmere inn på dette, og heller ikke på spørsmålet om forhandlingsutvalget som selvstendig hjelpeintervenient ville ha en friere stilling i forhold til konkursboet ved den oppnevnte bestyrer enn den som følger av prinsippet i Rt-1980-1666. Avgjørende må være at bruk av rettsmidler ved selvstendig hjelpeintervensjon etter konkurslovens §91 må skje innen utløpet av den ordinære frist for bruk av vedkommende rettsmiddel. I dette tilfellet er hjelpeintervensjonen erklært etter utløpet av fristen for anke over stadfestelseskjennelsen.
Om angrepene på lagmannsrettens saks behandling viser utvalget til det som er sagt foran. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det var riktig av lagmannsretten å avvise anken etter tvistemålslovens §373
Side:908
første ledd uten forutgående partsforhandlinger og uten varsel til partene, viser man også til Bratholm og Hov «Sivil rettergang» side 247-48. Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da forholdet ikke kan ha hatt noen betydning for sakens utfall.»