Rt-1981-979
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-03 |
| Publisert: | Rt-1981-979 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 127/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bølviken, Holmøy, Rynning, Skåre, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §52 |
Dommer Bølviken: Halden byrett avsa den 12. mai 1981 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av straffelovens §166, 1. ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager. Fullbyrdelsen av straffen blir å utsette i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Det foreligger etter påtalemyndighetens syn ikke slike særlige grunner at det bør anvendes betinget straff.
Utenom anken har forsvareren for Høyesterett tatt opp spørsmålet om det forhold domfelte er kjent skyldig i, er straffbart. Det kan - anføres det - ikke ses at opplysning om at domfelte etter påkjørselen to ganger hadde vært oppsøkt av en bilfører som han ikke kjente, kunne ha betydning som bevis i saken. Domfelte visste også at en annen av passasjerene i bilen kjente bilførerens navn, og antok at denne passasjer ville bli avhørt og opplyste dette. Forsvareren mener videre at domsgrunnene er uklare når det gjelder de subjektive betingelser for straff. Det er her pekt på uttalelsen i dommen om at domfelte forstod at han hadde plikt til å komme frem med opplysningene, en uttalelse som hevdes å være uklar siden det ikke foreligger noen plikt til å forklare seg for politiet. Det hevdes også å være uklart etter dommen om domfelte forstod betydningen av at han gav opplysningene.
Side:980
Til påtalemyndighetens anke over straffutmålingen anføres at domfeltes unnlatelse av å gi opplysningene i høyden kunne bety en forsinkelse for etterforskningen.
Om de spørsmål som forsvareren har tatt opp utenom anken, skal jeg bemerke:
Domfelte haiket med den bil som kjørte på og skadet en fotgjenger. Mens han sammen med et par andre som også hadde vært passasjerer i bilen, tok hånd om den tilskadekomne, kjørte bilføreren fra stedet. Under politiets etterforskning forklarte han at han ikke kjente bilføreren, men unnlot å opplyse at han etter påkjørselen to ganger var blitt oppsøkt av denne ukjente bilfører. Noen nærmere opplysninger om saken mot bilføreren eller om hva som hadde passert under bilførerens to besøk hos domfelte i nærværende sak, er ikke gitt.
Domfelte er funnet skyldig etter straffelovens §166 for å ha avgitt falsk forklaring - fortiet opplysninger - i et tilfelle hvor forklaringen var «bestemt til å avgi bevis». At den forklaring politiet innhentet av domfelte, var bestemt til å avgi bevis i den straffesak mot bilens fører som etterforskningen tok sikte på, kan ikke være tvilsomt. Som fremhevet av byretten, visste politiet da domfelte ble avhørt, ikke hvem bilføreren var. Det var blant annet dette avhøret tok sikte på å avdekke. Selv om domfelte ikke kjente bilførerens navn, kunne det være av betydning å få opplyst at den ukjente bilfører to ganger etter påkjørselen hadde oppsøkt domfelte. Det kan ikke være avgjørende for spørsmålet om forklaringen var bestemt til å avgi bevis, om de tilbakeholdte opplysninger hadde større eller mindre bevisverdi. Heller ikke kan det etter min mening være av betydning for overtredelse av straffelovens §166 hvilke andre muligheter politiet hadde til å finne frem til bilføreren. Også når det gjelder Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1930-1059, deler jeg byrettens oppfatning.
Jeg kan heller ikke se at domsgrunnene etterlater tvil om at de subjektive betingelser for straff er til stede. Det er i dommen presisert at domfelte bevisst holdt opplysningene tilbake. Det sies videre i dommen at domfelte før han avgav sin politiforklaring, var blitt formant om vitneansvaret og sin plikt til å komme frem med alt som kunne ha betydning for etterforskningen. UttaleIsen i dommen om at domfelte forstod at han hadde plikt til å opplyse om de to besøk han hadde hatt, må antas å sikte til at han - når han først avgav forklaring for politiet - pliktet å si den hele og fulle sannhet. Det sies ikke i dommen at domfelte var gjort kjent med sin plikt til å nekte å gi forklaring til politiet. Han hadde imidlertid før behandlingen i byretten avgitt en detaljert forklaring for forhørsretten. Av denne forklaring fremgår at politiet hadde gjort ham oppmerksom på at han ikke pliktet å forklare seg. Det sies videre ikke uttrykkelig i dommen at domfelte forstod at de tilbakeholdte opplysninger hadde betydning som bevis. Men av det som ellers sies i dommen, kan det ikke være tvilsomt at retten har funnet dette bevist.
Når det gjelder straffutmålingen, mener jeg anken bør forkastes.
En fortielse som den det her gjelder, kommer, etter min mening, i en noe annen stilling enn uriktige opplysninger om et hendelsesforløp eller uriktige opplysninger om en mistenkts identitet. Ellers viser jeg til
Side:981
byrettens begrunnelse for å gjøre straffen betinget, en begrunnelse som jeg er enig i.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.
Kst. dommer Rynning, dommer Skåre og justitianus Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Annæus Kr. Schjødt med domsmenn):
A er født den 27.07.1953- - -. Han er i dag selvstendig næringsdrivende, men har tidligere hatt annet arbeid med inntekt i 1980 på ca. kr. 60.000,-. Han har ingen formue. Han er gift og forsørger to barn. Han er tidligere straffedømt en rekke ganger, men siste gang var i 1974. Han er tidligere bøtelagt to ganger, begge ganger i 1972.
Statsadvokatene i Eidsivating har den 11. februar 1981 satt A under tiltale ved Halden byrett til fellelse etter straffelovens §166 første ledd, - - - ved tirsdag 21. oktober 1980 ca. kl. 12.30 på Halden politikammer, under etterforskning av en straffesak, å ha unnlatt å opplyse til politibetjent Herrebrøden at et annet vitne visste hvem gjerningsmannen var, samt at han selv hadde hatt besøk av denne to ganger tidligere. - - -
Retten skal bemerke.
Natt til lørdag den 18. oktober 1980 var tiltalte passasjer i en bil som kjørte på og skadet en fotgjenger. Tiltalte og to andre passasjerer gikk straks ut av bilen for å hjelpe den påkjørte, mens bilføreren fortsatte fra stedet. Politiet kom til stede, og etter at tiltalte og de andre hadde oppgitt navn og adresse, ble de kjørt hjem. Tirsdag den 21. oktober 1980 ble tiltalte innkalt til avhør på Halden politikammer. Avhøret ble foretatt av politibetjent Herrebrøden. Tiltalte ble formant om vitneansvaret, og straffelovens §166 ble lest opp for ham. Han ble forklart at det pålå ham å komme fram med alt som kunne ha betydning for politiets etterforskning. Tiltalte forsto at politiet ikke hadde, funnet bilføreren, og hele avhøret gikk ut på å få ham til å oppgi hvem denne var. Tiltalte hadde haiket med bilen og kjente ikke bilføreren. Han hadde imidlertid ved to anledninger etter uhellet hatt besøk av denne, og disse opplysningene holdt han tilbake til tross for at han forsto at han hadde plikt til å komme frem med dem. Hans begrunnelse for å holde opplysningene tilbake var at han hadde dårlig erfaring med politiet fra en lignende situasjon flere år tidligere. Tiltalte nevnte heller ikke under avhøret at en bekjent av ham som hadde vært med i bilen hadde fortalt ham at hun visste hvem bilføreren var. Dette var imidlertid ikke en opplysning som han bevisst holdt tilbake. Han rett og slett tenkte ikke på å nevne dette, og forklarer det med at han visste at vedkommende også ville bli avhørt, og at hun selv da ville komme fram med opplysningen.
Retten finner at tiltalte avga en bevisst uriktig forklaring for så vidt gjelder tiltalens punkt om at han unnlot å nevne at han hadde hatt besøk av bilføreren
Side:982
to ganger. Når det gjelder tiltalens punkt om at han unnlot å nevne at et annet vitne visste hvem gjerningsmannen var, finner retten det ikke godtgjort at tiltalte utviste forsett. Tiltalte kan dermed kun bli å domfelle for det førstnevnte forhold.
Retten finner videre at tiltaltes forklaring var bestemt til å avgi bevis. Politiet visste ikke på det tidspunkt hvem bilføreren var, og avhøret tok sikte på å avdekke dette. Tiltaltes forklaring hadde betydning for spørsmålet om hvem tiltale skulle reises mot, og situasjonen er således en annen en den omtalt i Rt-1930-1059, en dom som er påberopt av forsvareren. Forholdet her rammes av straffelovens §166. I det såvel subjektive som objektive vilkår for straff er til stede, blir tiltalte å domfelle for overtredelse av straffelovens §166, 1. ledd.
Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at falske forklaringer for politiet forsinker og hindrer politiet i utførelsen av viktig etterforskningsarbeid. I formildende retning er lagt vekt på at tiltalte synes å ha opptrådt korrekt og ansvarsbevisst ved påkjørselen, og at det nærmest berodde på en tilfeldighet at han ble brakt i en situasjon hvor han avga en uriktig forklaring. Tiltalte har i dag nettopp etablert seg i en jobb i det han har inngått avtale med et feriehjem i Fredrikstad om å bestyre en kafeteria og en kiosk der. Han har således etter lang tids arbeidsløshet med kun tilfeldige småjobber her og der, endelig fått sjansen i en skikkelig jobb. Tiltalte har kone og to små barn, og det er selvsagt av stor betydning for dem alle at han nå lykkes. Et fengselsopphold vil virke opprivende, og retten finner det ikke nødvendig, verken av hensynet til tiltalte selv eller av almenpreventive hensyn å reagere med ubetinget fengsel. Retten fastsetter straffen til fengsel i 30 dager, men fullbyrdelsen av straffen blir å utsette i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 år.
Tiltaltes økonomiske evne er foreløpig usikker, og når han dertil har vært meget samarbeidsvillig og dessuten er delvis frifunnet for tiltalen, finner retten det ikke riktig å ilegge saksomkostninger.
Dommen er enstemmig. - - -