Rt-1982-1216

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1982-09-03
Publisert:	Rt-1982-1216 (304-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 158B/1982
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Bugge, Christiansen, Sandene, Holmøy, Bølviken
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §291, Reindriftsloven (1978) §24, §48, Reindriftsloven (1933) §78, Lov om statens grunn i Finnmark (1965) §3, Forvaltningsloven (1967) §41, §11, §15, §20, §25, §26, §27

Dommer Bugge: Vardø byrett avsa dom 16. juni 1982 med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §291 til å betale en bot til Statskassen stor 500 - femhundre - kroner, eller til fengsel i 5 - fem - dager dersom boten ikke betales.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til fremstillingen i domsgrunnene.

Domfelte har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Han mener at han ikke handlet rettsstridig da han skjøt reinsdyret på sin eiendom og derfor ikke skulle vært dømt etter straffeloven §291. Han har for Høyesterett gjort gjeldende de samme frifinnelsesgrunnlag som for herredsretten, nemlig for det første at han etter reindriftsloven hadde rett til å avlive reinen, for det annet at han iallfall var i unnskyldelig rettsvillfarelse, og for det tredje at han handlet i nødverge. Subsidiært anfører han at domsgrunnene er utilstrekkelige.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Herredsretten har i dommen gitt en utførlig redegjørelse for bakgrunnen for saken og sitt syn på rettsspørsmålene. Domsgrunnene er etter min mening tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Saksbehandlingsanken er det derfor ikke grunnlag for.

Anken over lovanvendelsen behandler jeg i den rekkefølge som er angitt ovenfor.

Reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 gir i §24 regler om fjerning av ulovlig beitende rein og de plikter reineieren og reindriftsmyndighetene har i denne forbindelse. Sjette ledd bestemmer:

«Dersom det er nødvendig for å skaffe bevis for hvem som eier den ulovlig beitende rein eller for å få dekket utgiftene ved utdrivingen, kan et passende antall rein avlives eller fanges inn og eventuelt selges.»

Vilkåret for å kunne foreta avliving er altså at den er nødvendig enten for å skaffe bevis for hvem som er eier av dyrene eller for å få dekket utgiftene ved å få drevet dem ut. Det var imidertid ikke i noe slikt øyemed at domfelte gikk til nedskyting av reinsdyret. Herredsretten har bygd på at hans eneste formål med handlingen var et annet, nemlig å påkalle reineiernes og myndighetenes oppmerksomhet på de vanskeligheter han var kommet i ved at reinen stadig trengte seg inn på hans nydyrkingsareal. Jeg er enig med herredsretten i at loven ikke gir adgang til å foreta avliving i et slikt demonstrasjonsøyemed.

Det kan forøvrig reises spørsmål om bestemmelsen i §24, sjette ledd, er slik å forstå at den gir den som er krenket ved ulovlig beiting av rein - det være seg grunneier eller andre - adgang til på egen hånd å avlive dyrene. Som herredsretten sier, gir ikke sjette ledd noen regel om den saksbehandling som skal følges. Etter sammenhengen med de øvrige ledd i §24 og med den tilsvarende bestemmelse i den tidligere reindriftslov av 12. mai 1933 §78 annet ledd, kan det se ut til at det er reindriftsmyndighetene, muligens også fylkesmannen eller politiet, som i tilfelle må treffe vedtak om avliving. Men dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak.

Hva så spørsmålet om rettsvillfarelse angår, fremgår det av dommen at herredsretten har godtatt domfeltes forklaring om at han etter sin samtale med den juridiske konsulent ved landbruksstyret trodde at reindriftsloven gav ham rett til å avlive en rein. Domfelte hadde imidlertid også henvendt seg til fylkesmannen og lensmannen, som hadde frarådet ham å gå til et slikt skritt. Herredsretten fremholder at «avlivning av andres dyr . . . er en såvidt oppsiktsvekkende handling at den som foretar seg noe slikt må være helt sikker på at han har hjemmel til det».

Jeg er enig i at domfelte i en konflikt som den det her er tale om, mellom jordbruk og reindrift i denne del av landet, pliktet å skaffe seg sikker kjennskap til innholdet av loven regler før han skred til handling. Etter min mening har herredsretten ikke stillet for strenge krav til domfeltes aktsomhet når den har funnet at hans rettsvillfarelse ikke var unnskyldelig og derfor straffbefriende.

Jeg behandler så spørsmålet om domfelte har handlet i nødverge.

Herredsretten har vurdert dette spørsmål både i forhold til den konkrete situasjon som var oppstått 1. juli 1981 da en flokk på 20-30 rein var trengt inn på nydyrkingsfeltet i Kramvikdalen, og på den mer generelle bakgrunn at domfelte gjennom lengre tid både i juni 1981 og sommeren 1980 hadde vært plaget av ulovlig beiting og tråkk av rein på feltet. De krav som stilles til lovlig nødverge etter straffeloven §48 er utførlig drøftet i domsgrunnene, herunder spørsmålet om nødverge mot dyr, jfr. også Rt-1978-553. Jeg forstår dommen slik at når domfeltes avliving av den ene reinen ikke er blitt godtatt som en rettmessig nødvergehandling, er det fordi handlingen etter herredsrettens mening både gikk lenger enn påkrevet, og måtte anses som uegnet som forsvar mot det «angrep» på hans eiendom som de ulovlige inntrengende dyr representerte. Som nevnt har herredsretten bygget på at det dreide seg om en demonstrasjonshandling fra domfeltes side.

Forsvareren for Høyesterett har fremholdt at herredsretten har lagt en for streng målestokk på hva som kan være en lovlig nødvergehandling, og har vist til beskrivelsen i dommen av de alvorlige tap domfelte var blitt påført og de mange forgjeves henvendelser han hadde gjort til myndighetene for å få hjelp. Hans handlemåte må betraktes som et nødskrik i en situasjon som for ham fortonet seg som desperat, og den kan ikke bedømmes som «ubetinget utilbørlig» i forhold til det som stod på spill for ham.

Det er nok så at man kan ha forståelse for at domfelte reagerte som han gjorde. Jeg er heller ikke fremmed for at en handling kan ha karakteren av berettiget nødverge, selv om den ikke er svar på et akutt angrep, men på en situasjon som har bygget seg opp over lengre tid. Den konflikt domfelte var kommet opp i med eierne av reinen, var imidlertid av sivilrettslig art, og lovgivningen stiller ikke her en grunneier forsvarsløs, jfr. de ganske vidtgående erstatnings- og refusjonsregler som finnes i reindriftsloven §25, §26, §27 Domfelte hadde allerede i 1980 krevd og fått avholdt erstatningsskjønn etter disse bestemmelser og har også begjært gjerdeskjønn. Etter min mening kan det ikke godtas at den ene part i konflikten tar seg til rette slik som domfelte gjorde, selv om behandlingen av saken etter de regler loven gir, trekker ut.

Jeg kan altså ikke se at herredsretten har anvendt loven uriktig når den har funnet at domfelte heller ikke kan fritas for straff etter nødvergereglene og stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Holmøy og Bølviken: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Gunnar Hanssen med domsmenn):

Etter ordre av Statsadvokaten i Troms og Finnmark ved påtegning på saken av 17. utferdiget Politimesteren i Vardø den 21. november 81 forelegg mot A, - - - for overtredelse av:

straffeloven §291 - - -

ved

onsdag den 1. juli 1981 ca kl. 19.30 i Kramvikdalen, på et nydyrkingsfelt tilhørende ham, rettsstridig å ha skutt og drept et reinsdyr tilhørende Oddvar Smuk, eller å ha medvirket hertil - - -

Etter det som kom fram under hovedforhandlingen, legger retten følgende forhold til grunn for dommen:

Langs kysten av Varangerhalvøya har det vært drevet jordbruk med bl.a. fehold i flere hundre år. Dette gjelder også Kramvika i Vardø kommune. Oppover Kramvikdalen har det vært drevet med utmarksslått fram til annen verdenskrig. Varangerhalvøya har dessuten vært nyttet som beiteområde for reinsdyr så lenge det har vært tamreindrift. Fra 1930-årene har halvøya vært nyttet som sommerbeite for reineiere i Varangerbotnområdet. Vardø kommune ligger i Varanger reinsokn, reinbeitedistrikt nr. 6 - Varnjarga. Reinbeitedistriktet, som omfatter de sør-østlige deler av halvøya, grenser seg mot havet i sør, øst og nord og mot reinbeitedistrikt nr. 7 - Raggonjargga med et reingjerde mot vest. Reinbeitedistriktet nyttes som sommerbeite av 12 reineiere fra Nesseby kommune. Det er oppgitt å være ca 6000 rein i distriktet. Beitetiden er fra 15.04 til 15. november

Det er opplyst at reinbeitedistriktet har visse spesielle egenskaper som reinbeiteområde. Det er flatt med lite avveksling i terrenget. Dette fører til at reinen tidlig på våren og sommeren trekker ned mot sjøen for å nytte de områdene som først blir bare for snø. Dette gjelder i særlig grad strandområdene mellom Komagvær og Persfjorden. Etter som snøen smelter trekker reinen innover på halvøya. Dersom det imidlertid oppstår lengre varme perioder, trekker reinen utover mot kysten igjen for å verne seg mot insektsplagen. I 1981 var snøsmeltingen meget sen. Dette førte til at reinen oppholdt seg lenge ute ved kysten før den trakk innover på halvøya. I tiden rundt 01. juli 81 var det derimot regn og kjølig og ingen spesielle insektsplager for reinen.

Tiltalte etablerte seg som gårdbruker med sauehold i Kramvika i midten av 1970-årene. Tiltalte, som bor i Kiberg, bygget driftsbygning i Kramvika overtok parseller fra sin far, leidde en parsell i Kiberg og søkte dessuten Staten om grunn i Kramvikdalen i 1974. Den 05. november 74 ga Finnmark jordsalgskontor tilsagn om utmål av dyrkingsjord i Kramvikdalen. Den 06. oktober 76 ble det holdt utmålingsforretning, der arealet « - - - » på 288 dekar ble utmålt. Den 21. mars 77 ble det opprettet festekontrakt mellom jordsalgskontoret og tiltalte på arealet. « - - - » ble fra 1976-77 etterhvert ryddet, drenert og dyrket. I 1979 ble det tilsådd en parsell på ca 39 dekar; i 1980 en ny parsell på ytterligere ca 36 dekar og i 1981 enda en parsell på ca 60 dekar. Det var således tilsådd et område på ca 140 dekar sommeren 1981. Inngjerding av « - - - » ble påbegynt våren 1981.

Det er på det rene at tiltalte og de andre gårdbrukere fra Kiberg og utover mot Kramvika i alle fall i 1980 og 1981 har vært plaget av rein som har trukket inn på og tildels ødelagt veksten på dyrket mark. Særlig på våren og første del av sommeren har reinen trukket inn på innmarken langs kysten og da gjerne i flokker på ca 20-30 dyr som kommer igjen gang på gang. I slutten av juli 1980 - under en meget varm periode - kom det en stor flokk på mellom 1000 og 2000 dyr fra skillegjerdet på grensen mot Båtsfjord og ut til kysten mellom Kiberg og Komagvær. Deler av denne flokken trengte seg inn på bl.a. « - - - » og forårsaket tildels betydelige skader på de tilsådde arealer. Som en følge av denne hendelsen begjærte tiltalte erstatningsskjønn i medhold av reindriftsloven §27. Skjønn ble avholdt 17. oktober 80. Skjønnet kom fram til at tiltalte på eiendommen « - - - » og parsellen «Solheim» hadde lidt et tap som måtte tilskrives reinens tråkking på områdene i slutten av juli og utover i august og september 1980. Reineierne i reinbeitedistrikt nr. 6 ble en for alle og alle for en tilpliktet å yte tiltalte en samlet erstatning på kr. 80964,-. For oversiktens skyld kan det nevnes at skjønnet er påklaget til Vardø herredsrett, og at det ble opphevet ved Vardø herredsretts dom av 07. mai 82. 12. september 80 anmeldte advokat Johannessen reineierne for manglende vokting. Denne saken er enda ikke ferdig etterforsket. Retten legger til grunn at reinen også i 1981 en rekke ganger trakk inn på tiltaltes innmark i Kramvikdalen. Den begynte å trekke inn på jordene rundt 01. juni 81 og fortsatte med dette utover i hele juni måned. Det kom flokker på ca 20-30 dyr inn på jordene og tråkket i innmarka. Det er på det rene at reinen tilhørte reineierne i reinbeitedistrikt nr. 6. Så snart tiltalte ble klar over reinen, varslet han Lensmannen i Vardø. I 1981 varslet han Lensmannen første gang i begynnelsen av juni og deretter nesten daglig fram til den aktuelle hendelsen fant sted. Han varslet videre tillitsmannsutvalget v/formannen, andre reineiere, reindriftsadministrasjonen i Karasjok og Lakselv, landbruksselskapet, politimesteren i Vardø, Sorenskriveren i Vardø, Fylkesmannen i Finnmark, Justisdepartementet og Landbruksdepartementet. Ingen av disse henvendelser førte imidlertid til noen bedring i situasjonen for tiltalte. Reineierne ble varslet for å få dem til å passe bedre på reinen og for å få dem til å løse konflikten ved oppsetting av gjerde til vern mot rein. Dette førte imidlertid ikke fram. Det ble tatt kontakt med Lensmannen og politi for å få dem til å pålegge reineierne bedre pass av reinen og for å få reinpoliti inn i området. Det ble tatt kontakt med forvaltningsmyndigheter for dels å påvirke reineierne til å overholde vokteplikten og dels for å få offentlige myndigheter til i alle fall å bidra til en delvis finansiering av gjerder til vern mot rein. Retten må legge til grunn at ingen av de forskjellige initiativ som tiltalte foretok seg førte fram. Han fant det derfor nødvendig å begynne inngjerding av « - - - » for egne midler og uten at det var inngått noen avtaler eller fattet beslutninger om at andre skulle delta i finansieringen. Han har forøvrig begjært skjønn etter reindriftsloven §26 for å få fastsatt hvem som skal dekke utgiftene til gjerde.

Retten legger videre til grunn at tiltalte i siste halvdel av juni 1981 hadde kontakt med juridisk konsulent på landbruksselskapet i Finnmark. Juristen orienterte tiltalte om bestemmelsen i reindriftsloven §24; om at det på visse vilkår er anledning til å skyte rein som beiter ulovlig. Spørsmål om å skyte rein ble også tatt opp med Fylkesmannen i Finnmark og med Lensmannen i Vardø. Etter det som er kommet fram ble tiltalte av både Fylkesmannen og Lensmannen frarådet å skyte rein. Tiltalte bestemte seg imidlertid for at han skulle skyte en rein. Han fikk låne en rifle og hadde denne med seg opp til « - - - » noen dager før 01. juli 81. Den 01. juli 81 kjørte tiltalte sin traktor opp til « - - - ». Han skulle så kunstgjødsel på jordene. Ved denne anledning fulgte vitnet Walter G. Scheffels etter tiltalte i bil. Før tiltalte kom fram til jordene, ble han klar over at det var en flokk på ca 20-30 dyr som hadde trengt seg inn på hans dyrkede mark. Han bestemte seg da for å skyte et reinsdyr. Han så seg ut et dyr og skjøt dette. Dyret falt først om, men slepte seg deretter utenfor nydyrkingsområdet. Her foretok tiltalte den endelige avliving av dyret. Tiltalte dro deretter umiddelbart hjem og varslet lensmannen, som kom til stede dagen etter. Deretter ble reinskrotten tatt hånd om av reinpolitiet. Det viste seg at reinen tilhørte reineier Oddvar Smuk.

Fra reindriftshold har det vært opplyst at reineierne har leiet 2 mann til å vokte reinen i Kibergområdet. Etter reineiernes vurdering er dette nok. Det ble videre opplyst at det er spesielle problemer med å vokte reinen i dette området på våren og forsommeren når det er dårlig med beitemuligheter for reinen lenger inn på Varangerhalvøya og i spesielle varme perioder på sommeren når reinen trekker ut mot kysten for å verne seg mot insektsplagen. I Kibergområdet er spesielt områdene oppover Kramvikdalen utsatt fordi de ligger unna bebyggelse og et stykke fra sjøen.

Fra reindriftshold er det gjort gjeldende at områdene oppover Kramvikdalen, herunder « - - - » ligger i reinbeitedistrikt nr. 6 og at de fortsatt er beiteområder for reinsdyr. Bakgrunnen for et slikt standpunkt er at statens vedtak om å bortfeste « - - - » er fattet uten at reininteressene har fått anledning til å uttale seg, og at denne saksbehandlingsfeil er av en slik karakter at vedtaket blir ugyldig etter forvaltningsloven §41. Etter rettens oppfatning var det en saksbehandlingsfeil at reininteressene ikke ble gitt anledning til å uttale seg før staten utparsellerte bl.a. « - - - » i Kramvikdalen; at reininteressene hadde protestert kunne ha fått betydning for f.eks. vilkår om gjerdeplikt, kompensasjon i andre beiteområder og annen form for erstatning til reindriften. Det kan forsåvidt vises til lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke av 12. mars 65, §3 og forskriftenes §16 tredje ledd og reindriftsloven §15 første ledd. Om en slik feil kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold finner ikke retten det nødvendig å gå nærmere inn på fordi tiltalte under enhver omstendighet må ha sine rettigheter i behold i forhold til både staten og reineierene.

Tiltalte har i god tro innrettet seg i samsvar med den utmålingsforretning og den festekontrakt staten har meddelt ham. Han har foretatt betydelige økonomiske investeringer og nedlagt meget arbeid i klargjøring, drenering og oppdyrking av arealene. På den annen side har ikke reineierne før i forbindelse med klagen over erstatningsskjønnet kommet med innsigelser mot utparselleringen av områdene. Etter det retten kjenner til er det fortsatt ikke framsatt formelle klager eller forsøkt å forfølge saken overfor de myndigheter som har utparsellert grunnen i Kramvikdalen. Dette til tross for at reineierne må ha vært kjent med nydyrkingen fra 1976-77. Til støtte for et slikt resonnement kan det vises til Eckhoffs forvaltningsrett, 586. I denne saken blir det således å legge til grunn at i alle fall de oppdyrkede og tilsådde arealer på ca 140 dekar i Kramvikdalen som tilhørte tiltalte må bli å anse som innmark og som fredet mot reinbeiting. Det følger forutsetningsvis av reindriftsloven §11 at arealer innen reinbeiteområdet skal kunne fredes mot reinbeiting. Dette må også kunne gjøres for nydyrking av arealer. Et annet spørsmål er det om reineierne har krav på erstatning eller kompensasjoner fra staten i forbindelse med utparsellering av nydyrkingsarealer i reinbeiteområder.

Selv om en tar hensyn til den sene snøsmelting med derav følgende dårlige beiteforhold for reinen på forsommeren 1981, kan det reises spørsmål om reineierne har overholdt sin vokteplikt overfor bl.a. tiltalte etter reindriftsloven §20. Det er vel mulig at to personer er tilstrekkelig til å vokte reinen i dette området under normale forhold. Dette forutsetter imidlertid at vokterne hele tiden følger opp. I 1981 ble det nyttet leidde medhjelpere. Disse ble kontrollert ca 2 ganger i måneden av reineierne. Retten har et bestemt inntrykk av at voktingen i alle fall i perioder ikke har vært tilstrekkelig og forsvarlig.

Fra tiltaltes side er det prinsipalt gjort gjeldende at han etter reindriftsloven §24 hadde rett til å skyte reinen og at dette var en fullt ut lovlig og berettiget handling. I den forbindelse er det vist til at reinen ulovlig oppholdt seg inne på tiltaltes nydyrkingsområder, at reineierne hadde forsømt sin plikt til å passe på reinen og at skyting av en rein under ingen omstendighet kan bli å anse som et ikke passende antall etter §24 sjette ledd.

Etter rettens oppfatning er bestemmelsen om adgangen til å avlive rein på visse vilkår en meget spesiell regel samtidig som den reiser en rekke tvilsomme spørsmål; bl.a. om den saksbehandling som må gå forut for en avliving og om det er anledning til å avlive rein som beiter uten hjemmel i et reinbeiteområde eller bare rein som beiter ulovlig utenfor et reinbeiteområde. I dette tilfellet er retten kommet til at det formål tiltalte hadde med å avlive reinen ikke dekkes av ordlyden i loven §24 sjette ledd. Loven gir hjemmel for å avlive rein dersom det er nødvendig for å skaffe bevis for hvem som eier den ulovlige beitende reinen eller for å få dekket utgiftene ved utdrivingen. Det var på det rene at reinen tilhørte reineierne i reinbeitedistrikt nr. 6. Hvem av reineierne som eidde reinen var av mindre interesse fordi tiltalte i alle tilfelle måtte kunne holde seg til tillitsmannsutvalget v/distriktsformannen. Formålet med å avlive reinen var heller ikke å få dekket utgiftene ved utdrivingen av reinen. Tiltaltes formål med avlivingen var å påkalle reineierne og myndigheters oppmerksomhet.

Retten har vurdert, men finner ikke grunnlag for å fortolke bestemmelsene av avliving utvidende, til også å omfatte en slik handling som tiltalte har utført. Retten er bekymret for å gi partene i en interessekonflikt større rett til å ta seg til rette enn det loven uttrykkelig gir grunnlag for. Landbrukskomiteen har i innstilling O. nr. 98 for 1976-77 på side 8 også gitt uttrykk for en viss tilbakeholdenhet når det gjelder avlivingsordningen.

Subsidiært har tiltalte gjort gjeldende at han må bli å frifinne fordi han har handlet i nødverge. I denne forbindelse er det vist til at tiltalte har vært i sin fulle rett når han dyrket opp områdene i Kramvikdalen. Det anføres videre at han i løpet av forsommeren 1981 var kommet inn i en helt desperat situasjon. I 1980 var han blitt påført et tap på nærmere 100000 kroner av den samme reinen. Det tap hadde han enda ikke fått erstatning for samtidig som han klart innså mulighetene for at han ville bli påført tilsvarende tap i 1981 dersom reinen fortsatte å komme inn på hans område. Dette ville i tilfelle føre til at han som ganske nyetablert gårdbruker med en omfattende gjeldsbelastning ville gå konkurs. Ser en denne situasjonen i forhold til de rettsstridige angrep som reineierne ved ikke å overholde vokteplikten påførte tiltalte, synes avliving av en rein å være et adekvat og rimelig forsvar. Avliving av denne reinen hjalp da også en tid. Reineierne passet bedre på reinen i tiden etterpå.

Etter rettens oppfatning er det i og for seg intet i vegen for å anvende bestemmelsen i straffeloven §48 direkte eller analogisk i forhold til angrep fra dyr og særlig når det gjelder dyr som ikke blir voktet på en forsvarlig måte. Reinsdyr som uhjemlet oppholder seg på f.eks. dyrket mark innenfor et reinbeiteområde som følge av at vokteplikten ikke er overholdt vil etter omstendighetene kunne bli å anse som et rettsstridig angrep i forhold til straffeloven §48. Dette betyr at f.eks. gårdbrukere straffritt kan avverge angrep fra dyr på en måte som fortoner seg nødvendig og som samtidig ikke er ubetinget utilbørlig.

I denne saken foreligger det to forskjellige nødsituasjoner for tiltalte. Den første situasjonen er den konkrete flokken på ca 20-30 dyr som 01. juli 81 på kvelden trengte seg inn på nydyrkingsområdet i Kramvikdalen. I forhold til denne ene reinflokken var avliving av rein ved skyting hverken nødvendig eller hensiktsmessig. Flokken registrerte nesten ikke avlivningen av reinen, mens den lett lot seg jage ut av nydyrkingsområdet. Ut fra denne situasjonen var betingelsene for nødverge ikke til stede.

Den andre situasjonen var den stadige tråkking av rein som tiltalte hadde vært utsatt for på « - - - » i 1980 og hele juni 1981. Retten legger tiltaltes forklaring til grunn om at han oppfattet den stadige tilbakevendende reinen kombinert med reineiernes mangelfulle vokting i området som et rettsstridig angrep overfor hans nydyrkingsområder. Retten legger også til grunn at tiltalte gang på gang hadde forsøkt å ta opp problemene med både reineiere og myndigheter, men uten at dette hadde ført til noen løsning på konflikten. Det avgjørende spørsmål for en vurdering av denne situasjonen er om avliving av det ene dyret må karakteriseres som tilføyelse av et ubetinget utilbørlig onde eller ikke. I denne forbindelse er angrepets farlighet, angriperens skyld og det angrepne rettsgode avgjørende momenter. Etter rettens oppfatning representerte tråkking av rein en fare for nydyrkingsområdene, aktuelle og framtidige avlinger og tiltaltes økonomi. Reinen representerte derimot ingen fare for skader på personer eller andre dyr. Etter rettens vurdering handlet reineierne ikke forsettlig. Manglende oppsyn med og pass av reinen i Kramvikdalen må derimot karakteriseres som uaktsom. Retten ser det slik at nydyrkingsområdet i Kramvikdalen må karakteriseres som sårbart. Dette gjelder særlig på våren og forsommeren mens områdene er våte. Unødvendig tråkk av reinsdyr i denne tiden vil lett kunne ødelegge årets og senere års avlinger samt grøfter og kanaler. Det må legges en viss vekt på at tiltalte som nyetablert gårdbruker hadde liten økonomisk evne til å bære tap han ble påført. Til tross for at retten har forståelse for den situasjon tiltalte uforskyldt var kommet opp i, er en kommet til at avliving av et reinsdyr var en lite relevant og en for drastisk handling til å verge seg mot den ulovlig beitende reinen. Selv om tiltalte har utvist meget stor oppfinnsomhet og pågåenhet når det gjelder å finne andre løsninger uten at dette har ført fram, kan avlivingen likevel ikke aksepteres. Etter rettens oppfatning foreligger det andre muligheter for å avverge angrepet og muligheter for å få tilkjent erstatning for påførte tap. En mulig løsning, som tiltalte har benyttet seg av, er for eget initiativ og regning å verne mot reinen ved oppføring av gjerde med etterfølgende gjerdeskjønn. Retten er således kommet til at avliving av reinsdyr i dette tilfellet må bli å karakterisere som tilføyelse av et ubetinget utilbørlig onde, og at tiltaltes handling ikke er straffri som følge av nødverge etter straffeloven §48 annet ledd, jfr. første ledd.

Retten har vurdert, men kan ikke finne at tiltaltes handling kan lates straffri etter straffeloven §48 fjerde ledd. Riktignok har tiltalte vært i en vanskelig situasjon, der han trolig har følt både frykt for sin egen stilling som gårdbruker og harme over reineiernes mangelfulle pass av reinen. På den annen side var avlivingen av reinen ingen spontan handling. Den var planlagt gjennom noen tid. Det er således ikke grunnlag for å si at den har funnet sted som følge av en framkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. En annen sak er at hans frykt og harme må få betydning ved straffutmålingen.

Atter subsidiært har tiltalte gjort gjeldende at han må bli å frifinne på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Tiltalte fikk den beskjed av den juridiske konsulent ved landbruksselskapet at han hadde rett til å avlive en rein. Dette følger da også av reindriftsloven §24 sjette ledd. At han har tatt feil med hensyn til det nærmere innhold av bestemmelsen kan ikke tilregnes ham som uaktsomt. Retten aksepterer tiltaltes forklaring om at han etter samtalene med fylkeslandbruksstyret trodde han hadde rett til å avlive reinen. Spørsmålet er om villfarelse med hensyn til innholdet av reindriftsloven §24 og da særlig sjette ledd var unnskyldelig. Til fordel for tiltalte kan det anføres at reindriftsloven er ny og at den på dette punkt er uklar. Det er videre av betydning at han har fått opplysninger fra et statlig fagorgan som må antas å ha ekspertise på området. På den annen side må det også legges vekt på at både lensmannen og fylkesmannen frarådet tiltalte å avlive rein. Avgjørende vekt legger imidertid retten på det forhold at avliving av andres dyr uten uttrykkelig avtale og samtykke er en såvidt oppsiktsvekkende handling at den som foretar seg noe slikt må være helt sikker på at han har hjemmel til det.

Det legges også vekt på at handlingen ble foretatt i tilknytning til tiltaltes utøving av næring. Etter en samlet vurdering er retten kommet til at tiltaltes villfarelse med hensyn til reglene om avliving ikke var unnskyldelig.

Etter rettens oppfatning er reinsdyr å anse som gjenstander i forhold til straffeloven §291. Dyret tilhørte Oddvar Smuk. Å avlive et reinsdyr må karakteriseres som ødeleggelse eller skading av dyret. Etter rettens oppfatning var avlivingen rettsstridig. Tiltalte var klar over at reinen tilhørte andre og at han skadet det ved å skyte det. Han har således handlet forsettlig. Etter dette blit tiltalte å straffedømme for overtredelse av straffeloven §291.

Det foreligger påtalebegjæring fra fornærmede Oddvar Smuk.

Retten er kommet til at en bot til Statskassen på kr. 500,- eller dersom boten ikke betales til fengsel i 5 dager er passende. Ved fastsettingen av boten er det tatt hensyn til tiltaltes økonomiske forhold; at han som nyetablert gårdbruker ikke har noen formue og at han har hatt underskudd på driften. I formildende retning er det lagt vekt på den frykt og harme han følte i forbindelse med reinens stadige tråkking på hans nydyrkingsområder, og på de mange forsøk han har gjort for å få til løsninger på konflikten mellom reineierne og gårdbrukerne i bl.a. Kramvikdalen. I straffskjerpende retning er det lagt noen vekt på at bruk av skytevåpen og avliving av dyr ikke kan aksepteres som middel til å løse en interessekonflikt. - - -