Rt-1982-1264
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-10 |
| Publisert: | Rt-1982-1264 (313-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 167B/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Aasland, Elstad, Røstad, Bugge, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §375, Veitrafikkloven (1965) §22, §331, §31 |
Dommer Aasland: Trondheim byrett med sorenskriver Kåre Fjærvoll som settedommer avsa 28. mai 1982 dom med slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1912, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.
Han tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med 700 - syvhundre - kroner.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte begjærte på stedet fornyet behandling for lagmannsrett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til lagmannsrettsbehandling ved beslutning av 17. juni 1982. Deretter har domfelte erklært anke over dommen. Det heter i ankeerklæringen at anken gjelder «dommen i sin helhet, både saksbehandlingen og dommens innhold, derunder lovanvendelsen og subsidiært straffutmålingen».
Anken over saksbehandlingen er for det første begrunnet med at domsgrunnene er mangelfulle. Domfelte peker på at Rettstoksikologisk institutt på politiets anmodning avgav en erklæring av 29. mars 1982 om forholdet mellom blodprøveresultatet og det alkoholkonsum domfelte oppgav å ha hatt etter kjøringen. Denne erklæringen er imidertid ikke engang nevnt i byrettens dom, til tross for at den etter domfeltes oppfatning burde ha foranlediget en nærmere drøftelse. Det fremgår heller ikke av domsgrunnene at byretten har tatt hensyn til den sikkerhetsmargin på 0,14 promille som må trekkes fra blodprøveresultatet på 1,67 promille. Heller ikke er det sagt noe om hvilken forbrenningshastighet og forbrenningstid byretten har regnet med. Videre har retten unnlatt å ta klart standpunkt til hvor meget domfelte drakk etter kjøringen, og dens svært omtrentlige uttalelse om at han i hvert fall ikke har drukket mer etter kjøringen enn hva han først oppgav, burde ha vært nærmere begrunnet. Til støtte for sin anførsel om mangelfulle domsgrunner har domfelte henvist til avgjørelsen i Rt-1966-1437.
Videre hevdes det å foreligge saksbehandlingsfeil ved at retten ikke har overholdt sin plikt til å sørge for sakens fulle opplysning, jfr. straffeprosessloven §331 femte ledd. Slik saken lå an, skulle retten ha innhentet en supplerende uttalelse fra Rettstoksikologisk institutt, eventuelt sørget for oppnevnelse av sakkyndig.
Ytterligere har domfelte fremholdt at byretten ved sin bevisbedømmelse ikke synes å ha latt noen form for rimelig tvil komme ham til gode. Han har prinsipalt påstått byrettens dom med hovedforhandling opphevet.
Den subsidiære anke over straffutmålingen er begrunnet med at soning vil representere en ekstraordinær påkjenning for domfelte, som er 70 år og har sterkt nedsatt førlighet etter fire hofteoperasjoner.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Jeg behandler først anken over mangelfulle domsgrunner.
Straffeprosessloven §375, annet ledd om kravene til domsgrunner for skyldspørsmålets vedkommende ved herreds- eller byretten må etter hevdvunnen oppfatning forstås slik at det ikke kreves noen redegjørelse i domsgrunnene for hvordan retten er kommet frem til det bevisresultat som den legger til grunn for dommen. Det er i så måte tilstrekkelig at domsgrunnene klart og uttømmende angir hvilke omstendigheter retten har funnet bevist. I enkelte avgjørelser i saker om domfellelse for kjøring i påvirket tilstand, blant annet saken i Rt-1966-1437 som domfelte har henvist til, har imidlertid Høyesterett opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner for så vidt gjelder drøftelsen av bevisene for at tiltalte har vært påvirket i loven forstand. Men forholdet har da vært at den begrunnelse som er gitt, har vært egnet til å skape tvil om hvorvidt herreds- eller byretten har nådd sitt bevisresultat på grunnlag av misforståelse eller uriktig anvendelse av generelle erfaringssetninger eller andre generelle vurderingsgrunnlag. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen eller rekkevidden av disse avgjørelser. Det begrunnelsesmønster avgjørelsene bygger på kan, slik jeg ser det, under ingen omstendighet gis tilsvarende anvendelse i den foreliggende sak.
Når byretten har funnet det bevist at domfelte var påvirket under kjøringen, bygger dette - slik jeg leser dommen - på en samlet og konkret bevisvurdering, hvor det etter byrettens syn på de øvrige bevis ikke var nødvendig å gå nærmere inn på de forhold domfelte har fremhevet. jeg nevner for ordens skyld at det av rettsboka fremgår at Rettstoksikologisk institutts erklæring av 29. mars 1982 ble dokumentert for retten, og jeg ser ingen grunn til å tvile på at retten har bygd på erklæringen i den utstrekning den har hatt betydning for bevisvurderingen. Jeg legger således til grunn at retten har vært kjent med og har tatt hensyn til de alminnelige erfaringssetninger og vurderingsprinsipper når det gjelder sikkerhetsmargin, forbrenningshastighet og forbrenningstid, forhold som er omtalt i erklæringen. Utgangspunktet for bevisvurderingen i byretten har imidlertid vært at tiltalte ved blodprøven ca 2 1/2 time etter kjøringen hadde en alkoholkonsentrasjon på 1,67% i middelverdi. Med dette utgangspunkt måtte retten ta standpunkt til om tiltalte var påvirket under kjøringen, eller om han, slik han selv hevder det, først etterpå hadde inntatt alkohol i slike kvanta at dette kunne forklare blodprøveresultatet. Retten må her - som allerede nevnt - ha bygd på en konkret, samlet vurdering av det som kom frem under saken. Det fremgår således at den har lagt vekt på et vitneutsagn om at det luktet alkohol av tiltalte etter det sammenstøt som inntraff under kjøringen. Videre har den - særlig ut fra en vurdering av tiltaltes noe avvikende politiforklaringer under etterforskningen - lagt til grunn at han iallfall ikke har drukket vesentlig mer etter kjøringen enn det han først oppgav, det vil si to små drammeglass med vodka. Når retten har lagt dette til grunn, leder det frem til at han før kjøringen må ha inntatt et så vidt betydelig kvantum alkohol at det måtte fremstå som lite påkrevet å gå inn på en nærmere drøftelse av de forhold som er omhandlet i brevet fra Rettstoksikologisk institutt.
Den konkrete bevisvurdering som ligger til grunn for byrettens bevisresultat, kan Høyesterett ikke prøve. Jeg kan etter hva jeg har sagt, ikke se at byretten hadde plikt til å begrunne sitt bevisresultat mer utførlig. Saken atskiller seg etter min mening klart fra den som forelå i Rt-1966-1437.
Det følger av hva jeg allerede har sagt, at jeg ikke kan anse det som en saksbehandlingsfeil at byretten unnlot å innhente nærmere uttalelse fra Rettstoksikologisk institutt eller å oppnevne sakkyndig.
Domfeltes anførsel om at byretten ikke har latt rimelig tvil komme ham til gode, er søkt underbygd med innsigelser mot byrettens konkrete bevisvurdering. Som tidligere nevnt, kan Høyesterett ikke prøve denne.
Jeg går så over til straffutmålingen. Etter min oppfatning er det her tale om et så vidt alvorlig tilfelle av promillekjøring at det til tross for domfeltes alder og nedsatte førlighet ikke kan være plass for betinget dom. Jeg peker særlig på at kjøringen fant sted over et lengre tidsrom i trafikkerte områder i Trondheim, og at domfelte også var innblandet i et kjøreuhell.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Bugge og Tønseth: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Kåre Fjærvoll med domsmenn):
Politimesteren i Romerike som settepolitimester, har den 31/31982 satt A, f. xx.xx.1912, under tiltale ved Trondheim byrett for forseelse mot vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, - - -
ved torsdag 4. februar 1982 ca kl.1300-1415 i Trondheim, å ha ført personbil med kjennetegn VD15457 på forskjellige gater og veger i Trondheim fra bopel i - - - til Heimdal sentrum og tilbake, mens han var påvirket av alkohol.
Tiltalte A er født xxxxxx - - - er statspensjonist, har en inntekt på ca kr. 120000,- pr. år, oppgir å ha en enebolig som formue, er enkemann og uten forsørgelsesbyrde. Han er ikke tidligere straffedømt eller botlagt. - - -
Torsdag den 4/21982 ca kl. 1300 kom tiltalte kjørende med sin personbil, VD15457, nedover Steinberget i Trondheim. Føret var glatt, og i en svak kurve like ved krysset med Schnitlers vei kom bilen så meget over i motgående kjørebane at den støtte sammen med en møtende bil, VD98952. Tiltalte påtok seg skylden for kollisjonen. Ingen av førerne hadde skademeldingsskjema i sin bil. Tiltalte opplyste at han var på vei til en befaring, og avtalte med den annen bilfører å komme til dennes arbeidssted innen kl. 1500 samme dag for utfylling av slikt skjema. Etter at den annen bilfører hadde kjørt videre, trakk en spesialarbeider med traktor fra Televerket tiltaltes bil løs fra brøytekanten, hvor den hadde havnet etter sammenstøtet. - - - På vei hjem var han innom Havstad bensinstasjon, hvor han fikk skademeldingsskjema. Etter å ha vært hjemme vel en halv time dro han til den annen bilførers arbeidssted, hvor han ankom ca kl. 1445.
Den annen bilfører har som vitne forklart at han mente med sikkerhet å kunne konstatere at det luktet alkohol av tiltalte etter sammenstøtet. Dette nevnte han for den spesialarbeideren som senere dro tiltaltes bil ut av brøytekanten, og for bl.a. sin sjef da han kom til arbeidsstedet. Begge de to nevnte har i retten bekreftet at han overfor dem ga uttrykk for dette, men han nevnte ikke da for tiltalte at han mistenkte denne for å være påvirket av alkohol.
Under utfylling av skademeldingsskjema senere på arbeidsstedet konstaterte både den annen bilfører og hans sjef at det luktet alkohol fra tiltalte. Bilføreren nevnte da dette for tiltalte og sa seg villig til selv å gjennomgå alkotest, men tiltalte mente at det ikke var nødvendig og forlot stedet etter at skjemaet var utfylt.
Den annen bilfører meldte imidlertid fra til politiet telefonisk kl. 1455 om sin mistanke, og ca kl. 1535 ankom politiet til tiltaltes bopel. Han opplyste da at han hadde fått et sjokk ved sammenstøtet, og etter at han kom hjem derfor drakk to små drammeglass med vodka før han med drosje dro for å møte den annen bilfører. Det ble tatt alkotest som viste 0.9 %, hvoretter tiltalte ble med politiet til lege, som etter undersøkelse komkluderte med at tiltalte ikke ansåes for å være påvirket. Det ble imidlertid kl. 1635 tatt blodprøve, som viste en alkoholkonsentrasjon på 1.67 % i middelverdi. Tiltalte har senere for politiet og nå i retten forklart at da han kom hjem etter kollisjonen, drakk 2-3 ganger så meget vodka som tidligere angitt.
Hverken spesialarbeideren, som hjalp tiltalte på beina da han falt utenfor sin bil etter kollisjonen, eller betjeningen på den bensinstasjonen hvor han fikk skademeldingsskjema, har etter det de forklarte i retten, kjent noen alkohollukt fra tiltalte.
Retten finner imidlertid at den annen bilførers forklaring må legges til grunn, og anser det da bevist at tiltalte har drukket alkohol før kjøringen. Tiltaltes forskjellige forklaringer om sitt alkoholkonsum etter kjøringen kan ikke bero på unøyaktigheter eller hukommelsessvikt. Etter rettens oppfatning måtte tiltalte forstå hvor viktig det var at han ga eksakte opplysninger om dette til politiet da han ble oppsøkt på bopel. Retten må da legge til grunn at han i hvert fall ikke har drukket vesentlig mer etter kjøringen enn han først oppga. Det blir etter dette ansett for bevist at tiltalte hadde konsumert så meget alkohol før kjøringen at han var påvirket under denne. Den omstendighet at alkotesten viste en betydelig lavere promille enn blodprøven senere, kan etter rettens oppfatning ikke bevise at tiltaltes rus var stigende i det mellomliggende tidsrom.
Retten anser det for bevist at tiltalte har forholdt seg som angitt i tiltalebeslutningen. Han har vist forsett og blir å dømme for overtredelse av de der nevnte bestemmelser.
Straffen finnes passende å burde settes til ubetinget fengsel i 21 dager. Ved straffutmålingen er i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte hadde en høy promille, og at kjøringen foregikk midt på dagen i Trondheim, hvor det er stor trafikk. - - -