Rt-1982-1335

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-10-02
Publisert:	Rt-1982-1335 (338-82)
Stikkord:	Foreldreansvar
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 174B/1982
Parter:	A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot B (advokat John Sandvik - til prøve).
Forfatter:	Løchen, Bugge, Hellesylt, Elstad, Michelsen
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §48, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Barneloven (1981) §34

Dommer Løchen: Saken gjelder hvem som skal ha foreldreansvaret for 3 barn, C, født xx.xx.1969, D, født xx.xx.1970, og E, født xx.xx.1974. Foreldrene A og B ble gift 30. september 1967. Det kom til samlivsbrudd mellom foreldrene i desember 1979, og det ble avtalt at barna foreløpig skulle være hos moren. A tok den 29. januar 1980 ut stevning til Stjør- og Verdal herredsrett med påstand om skilsmisse og med krav om at hun skulle bli tilkjent foreldreansvaret for de tre fellesbarna. B krevde skilsmisse etter ekteskapsloven §48, foreldremyndigheten til barna og bruksretten til den felles bolig. Herredsretten avsa den 18. februar 1980 kjennelse hvori blant annet ble bestemt midlertidig separasjon og at A, så lenge saken varte, skulle ha foreldreansvaret for fellesbarna og eksklusiv bruksrett til fellesboligen i X. Barna har bodd hos moren siden desember 1979.

Stjør- og Verdal herredsrett avsa den 18. desember 1980 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1950, og B, født xx.xx.1945, skilles.

2. B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1969, D, født xx.xx.1970, og E, født xx.xx.1974.

«3. A tilkjennes vanlig samværsrett med fellesbarna. Medmindre det oppnås enighet om en annen ordning fastsettes samværsretten slik: 1 ettermiddag pr. uke, annenhver helg, halve juleferien, halve påskeferien og 3 uker i sommerferien.

«4. B tilkjennes bruksretten til fellesboligen i X inntil skiftet er gjennomført.

«5. A frifinnes i spørsmålet om bidrag til fellesbarna.

«6. Saksomkostninger idømmes ikke.

«7. Dommen gis ikke foregrepet tvangskraft.»

A anket dommen til Frostating lagmannsrett for domsslutningens punkter 2, 3, 4 og 6. Lagmannsretten avsa 11. september 1981 dom med denne domsslutning:

«1. Stjør- og Verdal herredsretts dom av 18. desember 1980 stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en dommer ville gi foreldreansvaret til A.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder spørsmålet om foreldreansvaret, bidraget og samværsretten.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene.

Etter lagmannsrettens dom er det skjedd følgende endringer i saksforholdet: A har i desember 1981 flyttet med barna fra X til en bolig i Y, som ligger 7 km fra X, og barna har begynt på skole der. Ved skifteavtale av 26. august 1982 har B overtatt boligen i X og har 1. september meldt flytting dit. A har siden høsten 1980 bodd sammen med F. F har i juli 1982 flyttet fra henne. Hun venter barn med ham i oktober 1982. Samværsordningen, som opprinnelig bød på en del problemer, synes nå å fungere bra.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett, hvor partene og 20 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett, har vært avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

A mener at det standpunkt som er inntatt av lagmannsrettens mindretall, er riktig, og viser til den begrunnelse som er gitt.

Hun hevder at mindretallets rettslige vurderingstema, nemlig om det foreligger behov for å flytte barna over til faren, er det riktige. Det avgjørende er om barna vil få det bedre hos faren enn hos moren. Ingen har kritisert hennes måte å oppfylle oppgavene som mor med den vesentlige omsorg for barna fra ekteskapets inngåelse i 1967 til samlivsbruddet i desember 1979. Bortsett fra B har ingen hevdet at hun ikke skulle være godt nok skikket til å ha foreldreansvaret. Barna er vel fødd og kledd og synes upåvirket av konflikten mellom foreldrene. Flyttingen fra X til Y har ikke skapt problemer for dem.

Forholdet til en venn som flertallet i lagmannsretten har trukket frem, skriver seg fra nyttårsskiftet 1979/80 like etter at krisen i ekteskapet var inntrådt, og er nå et tilbakelagt stadium. I anledning av at hun bebreides for ikke å ha betalt de faste utgifter på boligen, anfører hun at det er uklart etter kjennelsen av 18. februar 1980 om B i tillegg til bidraget til henne og barna skulle innbetale de faste utgifter til X. Utgiftene beløp seg til ca 1200 kr. pr. måned. Med et bidrag på kr. 2000 pr. måned var det umulig å betale dette for henne. Etter råd fra sin advokat unnlot hun å betale de faste utgifter, og hennes standpunkt ble gjort kjent for mannens advokat.

Psykolog Johansen har ikke hevdet at hun var uskikket til å ha foreldreansvaret. Hans uttalelse om hennes manglende grensesetting overfor barna er avgitt i mai 1980 og har liten betydning for fremtidsvurderingen i dag. Barna er nå 2 1/2 år eldre. Johansen observerte dessuten henne og barna undet et par besøk i hjemmet hvor det var vanskelig for henne å praktisere en naturlig fast oppdragelse med ham til stede. Dette moment er derfor tillagt for stor vekt. Det er heller ikke nevnt av andre observatører som helsesøsteren eller representanter for barnevernsnemnda.

Det var et godt forhold mellom F og barna, og hun regner med at bruddet mellom henne og F bare er midlertidig. Også med det nye barn hun venter vil hun kunne ta seg forsvarlig av barna.

I den helhetsvurdering lagmannsrettens flertall har foretatt, er det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at barna har vært plassert hos moren siden samlivsbruddet for 2 3/4 år siden.

Det skal tungtveiende grunner til å påtvinge barna en endring mot deres ønske om å være hos moren. Barnas ønske gikk både på personen, moren, og på stedet, X. De to eldstes klare ønske må være avgjørende også for den yngste, idet det er enighet om å holde søskenflokken samlet.

Det er ikke påvist noe behov for å flytte barna. De har nå tilpasset seg et nytt miljø og en ny skole på Y. Endring av skole og miljø på nytt vil innebære en risiko for barna.

Fru A peker på hvor meget det ville bety for henne å måtte gi fra seg barna nå.

B vil med sitt arbeid i Z ha mindre tid til å ta seg av barna enn hun, og vil være avhengig av hjelp.

Bidraget til barna bør heves ut fra den bedring i B's økonomi som har skjedd, og foreslås satt til kr. 1000 pr. barn fra 1. oktober 1982. Kravet om å overta boligen på X frafalles etter skifteavtalen av 26. august 1982.

A har nedlagt denne påstand:

«1. A tilkjennes foreldreansvaret over fellesbarna C, D og E.

2. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag efter rettens skjønn, regnet fra første månedsskifte efter Høyesteretts dom.

3. Subsidiært i forhold til pkt. 1 og 2: Herredsrettens domsslutning pkt. 3 stadfestes.

4. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

B gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har foretatt en riktig vurdering av saken både faktisk og rettslig. Han hevder ikke at moren er uskikket til å ha foreldreansvaret, men mener at han er bedre skikket og at barna vil få det bedre hos ham. Han har gjort mer for å aktivisere barna enn moren. De uheldige episoder som er nevnt av lagmannsretten, ser han som tegn på morens manglende ansvarsfølelse overfor barna. Han peker videre på psykolog Johansens uttalelse om mangelen av klar grensetrekking. Det erkjennes at barna har tilpasset seg de nye forhold på Y. Men det vil heller ikke være noen risiko ved å flytte dem tilbake til deres gamle miljø og skole på X. Han har nå pusset opp huset med sikte på å bo der med barna og få hjelp av sin mor til daglig omsorg den første tiden.

Den yngste gutten har en sterk følelsesmessig tilknytning til faren. Også når man ser søskenflokken under ett, er den følelsesmessige tilknytning til faren sterkere enn til moren. De to eldste barns uttalte ønske om å bo hos moren, må ses ut fra at de dengang var redde for å måtte flytte fra miljøet på X hvis faren skulle få foreldreansvaret. Det dreier seg om et stedsvalg, ikke et personvalg, idet moren ble identifisert med X. Situasjonen vil nå være en annen i og med at B har overtatt huset på X. Boligen i Y er dårligere enn i X og leieavtalen usikker. Forholdet til F har dessuten skapt en ny usikkerhet, og det nye barn hun venter med ham, gjør at hun ikke vil kunne ta seg av sine tre nåværende barn på en tilfredsstillende måte. Han har en bedre økonomi enn moren og vil kunne gi barna en tryggere tilværelse.

B har nedlagt denne påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom av 11. september 1981 stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostningene ved samtlige retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter og finner at foreldreansvaret bør tilkjennes A med samværsrett for B slik det er enighet mellom partene om. På vesentlige punkter kan jeg tiltre den begrunnelse som er gitt av mindretallet i lagmannsretten.

Barneloven av 8. april 1981 trådte i kraft 1. januar 1982 og skal legges til grunn i saken, jfr. Rt-1982-116 flg. Etter loven §34 skal avgjørelsen, når foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, først og fremst rette seg etter det som er best for barna. Lovvalget har imidlertid ikke betydning for det resultat jeg er kommet til.

Jeg nevner først at den eldste gutt nå er over 13 år, piken fyller 12 år i desember i år, og den yngste gutten er 8 1/2 år. Jeg er enig med partene i at søsknene ikke bør skilles.

Jeg legger til grunn at begge parter er skikket til å ha foreldreansvaret etter barneloven.

Jeg er i utgangspunktet enig med lagmannsrettens flertall når det peker på at hva som er best for barna, må være resultatet av en helhetsvurdering hvor en rekke momenter kan få vekt. Når det gjelder betydningen av de momenter flertallet har trukket frem, vil jeg bemerke:

Jeg legger ikke vekt på A's opptreden i forbindelse med sin venn ved årsskifte 1979-80. Jeg ser på dette som en kortvarig episode under krisen i ekteskapet som ikke kan tillegges betydning for avgjørelsen av foreldreansvaret fremover.

Fru A bebreides også at hun ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp tilbud om logoped og barnehaveplass til den yngste gutten. Hun sendte imidlertid gutten både til logoped og i barnehage. De fravær som forekom, synes å ha skjedd i enkelte vanskelige situasjoner. Hun tok gutten ut av barnehaven fordi han ikke trivdes der og lot ham slutte hos logopeden da hun mente det ikke lenger var behov for dette. I den forbindelse nevner jeg at gutten nå har begynt på skolen, og hans lærer på Y skole, Liv Halten, uttaler den 18. august 1982 at han har hatt god fremgang og at moren har vist en positiv holdning til skolen og interesse for guttens skolearbeid.

Jeg finner heller ikke at fru A kan bebreides for ikke etter evne å ha fulgt opp barnas skolegang mer enn hun har gjort. Skolegangen synes også for de to andre barn nå å gå bra ifølge uttalelser fra skolen. Rektor Aune ved Y skole uttaler således i et bevisopptak for Høyesterett at barnas situasjon i skolen må karakteriseres som bra. Fru A har vært på foreldrekonferanser, og han har ikke noe å utsette på henne i forhold til barnas skolesituasjon.

Psykolog Johansen konkluderte sin vurdering til barnevernsnemnda med at begge foreldre syntes å ha god emosjonell kontakt med barna og ha noenlunde like forutsetninger for det ytre stell av dem. Han la imidlertid avgjørende vekt på at moren virket mer uklar og mindre grensesettende enn faren. Det ligger nær å tenke seg at de situasjoner psykologens observasjon av moren og barna fant sted under, måtte gjøre det vanskelig for moren å håndtere de problemer som måtte oppstå med barna på en naturlig måte. Ingen andre observatører som helsesøsteren eller inspektørene fra barnevernsnemnda har pekt på dette moment eller funnet at barna skulle være preget av manglende grensesetting fra moren. Jeg finner derfor ikke å kunne legge den vekt på psykologens vurdering som de tidligere retter synes å ha gjort.

Etter kjennelsen av 18. februar 1980 oppstod det tvist mellom partene om hvem som skulle betale de faste utgifter på boligen i X som moren hadde fått bruksretten til. Etter råd fra sin advokat betalte fru A ikke disse utgifter. Det ble allerede den 19. mars 1980 meddelt B's advokat at hun mente B var ansvarlig for utgiftene. Ingen av partene synes å ha foretatt seg noe for å få en løsning av dette spørsmål. Så lenge tvisten var uløst, finner jeg ikke ensidig å kunne bebreide fru A for de mislighold av betalingene som senere fant sted. Hun har tatt saken opp med B og kan ikke som anført av lagmannsretten sies fullstendig å ha neglisjert disse utgifter.

Når det gjelder A, uttaler lagmannsrettens flertall at den ikke har holdepunkter for å anta at hun ikke på en tilfredsstillende måte har stelt hjemmet og sørget for mat og klær for barna. Flertallet antar at situasjonen på dette punkt var den samme også mens partene bodde sammen. Hun har videre, uttales det, på en fullt ut tilfredsstillende måte vært kontaktledd mellom skolen og barna når det gjelder den eldste gutt. Jeg er enig i disse uttalelser, som blant annet bekreftes av den eldste gutts lærer som uttaler at han er skikkelig og ordentlig kledd, og at moren har vært til stede på foreldremøtene på skolen.

Helsesøsteren i Ø som hadde ti uanmeldte besøk hos fru A fra januar 1980, hadde heller ikke funnet noe å sette fingeren på i hjemmet. Barnevernsnemnda i Ø var av herredsretten bedt om å uttale seg om hvem som burde ha foreldreansvaret. I den anledning foretok nemnda en rekke inspeksjoner i hjemmet og innhentet uttalelse fra psykolog Johansen. Sosialsjefen uttalte at det ikke forelå opplysninger av en slik art at moren måtte anses uskikket til å ha foreldreansvaret. På bakgrunn av de innhentede opplysninger fant nemnda ikke grunn til å gi en egen konklusjon i barnefordelingssaken. Hvis nemnda hadde funnet moren uskikket, ville den hatt plikt til å uttale seg om dette. Jeg peker videre på uttalelse av overlege i psykiatri ved Innherred sykehus, Håkon Hals, som har hatt kontakt med A siden juni 1981. Han gir følgende vurdering den 18. august 1982:

«A er en kvinne som tidlig har måttet ta på seg ansvar og som i voksen alder har kjempet under vanskelige forhold og maktet å tåle betydelige påkjenninger. Hun har ikke frembudt tegn til alvorlig sinnslidelse og aktuelle innleggelse skjedde i tilslutning til en akutt krise som pasienten synes å ha forutsetninger for å kjempe seg igjennom. Hun vil ha behov for en viss støtte i tiden framover. Når det gjelder barnefordelingssaken har jeg ikke nærmere kjennskap til denne og de argumenter som har vært fremført. Etter min mening er A i stand til å påta seg foreldreansvar og har klart dette under vanskelige forhold på en tilfredsstillende måte.»

Den akutte krisen som hadde sammenheng med at F reiste, synes hun å ha greid godt.

Barna synes å ha klart overgangen til det nye miljø og skole i Y uten problemer. Jeg viser til uttalelse fra rektor Aune ved Y skole som ved bevisopptaket 1. juli i år sier at det er hans og lærernes inntrykk fra det siste halvår at alle tre barna har glidd inn i miljøet og funnet seg godt til rette.

Det knytter seg en viss usikkerhet til om F igjen vil komme tilbake til Y. Han synes å ha hatt et godt forhold til barna. Skulle han ikke komme tilbake, har fru A imidlertid tidligere klart seg alene, og jeg kan ikke tillegge dette moment vesentlig betydning. Boligen i Y synes etter oppussingen å være tilfredsstillende. Leieavtalen er på 10 år, og etter det som er opplyst, er det ikke noe som tyder på at fru A ikke vil kunne beholde den.

Større vekt legger jeg på at fru A nå venter et nytt barn. Dette vil kunne medføre at hun vil kunne få mindre tid til å ta seg av sine nåværende barn. Jeg finner imidlertid ikke dette utslagsgivende. Hun synes å være vel skikket til å ha foreldreansvaret, og jeg kan ikke se at reelle grunner taler imot at hun får beholde det.

Jeg anser også B skikket til å ha foreldreansvaret. Han har vist evne og vilje til å ta seg av barna og aktivisere dem. Det er mulig at han er fastere i sin grensesetting overfor barna enn moren. Men dette gjør det etter min mening ikke berettiget å slutte at det av denne grunn ville være best for barna å være hos ham.

Han vil nå bosette seg i familiens tidligere hjem i X og pusse opp huset med henblikk på å ha barna der. Jeg anser ikke en tilbakeflytting til X som noe problem for barna. På den annen side knytter det seg en viss usikkerhet til hvor lenge B vil bli boende i X i og med at han har sin forretning i Z 48 km borte. Under hans daglige fravær vil barna være henvist til omsorg fra hans mor eller en daghjelp.

Ut fra en helhetsvurdering finner jeg at det vil være best for barna fortsatt å være hos sin mor som de har bodd sammen med hele sitt liv. De to eldste barn uttalte ønske om dette for lagmannsretten. Jeg finner ikke å kunne tillegge dette særlig vekt, idet uttalelsene delvis synes knyttet til ønsket om fortsatt å bo på stedet, X. Den yngste synes nærmest knyttet til faren, men det må her bli avgjørende at barna ikke bør skilles. Noen senere uttalelse fra barna er ikke innhentet. De to eldste vil imidlertid snart selv kunne bestemme hos hvem de vil være.

Når barna blir boende på Y, peker jeg på betydningen av at B fortsatt blir boende på X, slik at barna beholder god kontakt med begge foreldre.

Ved kjennelsen av 18. februar 1980 ble fru A og barna tilkjent bidrag med kr. 500 hver pr. måned inntil endelig dom i saken foreligger. Fru A har nå bare påstått bidrag for barna. Etter de opplysninger som er fremkommet om utviklingen av B's økonomi og forretning, finner jeg at bidraget passende kan settes til kr. 1000 for hvert barn pr. måned med virkning fra 1. november 1982.

Begge parter har for Høyesterett som for de tidligere retter hatt fri sakførsel. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter omstendighetene finner jeg at B ikke bør pålegges å dekke det offentliges utgifter ved saken for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A tilkjennes foreldreansvaret for barna C, født xx.xx.1969, D, født xx.xx.1970 og E, født xx.xx.1974.

2. B betaler i oppfostringsbidrag til hvert av barna 1000 - ett tusen - kroner pr. måned med virkning fra 1. november 1982.

3. B tilkjennes vanlig samværsrett med fellesbarna. Med mindre det oppnås enighet om en annen ordning, fastsettes samværsretten slik: 1 ettermiddag pr. uke, annenhver helg, halve juleferien, halve påskeferien og 3 uker i sommerferien.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Elstad og Michelsen: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Inge Kolberg, Hans Flock og kst. lagdommer Johan Kr. Borten): - - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagdommer Flock og kst. lagdommer Borten - er kommet til samme resultat som herredsretten.

Barna har bodd hos sin mor i partenes enebolig i X siden den midlertidige separasjon i februar 1980. Fra september 1980 har også morens samboer, F, bodd i boligen. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for å anta at ikke moren på en tilfredsstillende måte har stelt hjemmet og sørget for mat og klær for barna. Retten antar at situasjonen på dette punkt var den samme også mens partene bodde sammen. Moren har videre på en fullt ut tilfredsstillende måte vært kontaktledd mellom skole og barn når det gjelder C.

Når lagmannsretten til tross for disse forhold er kommet til at barna i fremtiden vi få det best hos faren, er dette resultatet av en helhetsvurdering, hvor intet moment alene kan sies å være avgjørende.

Retten stiller for det første et spørsmåltegn ved A's ansvarsfølelse overfor barna. Det var lite skjønnsomt å la et nytt bekjentskap, G, feire julaften hos henne sammen med barna julen 1980 da faren lå på sykehus, selv om ektefellene på forhånd var blitt enige om å separeres. Og det var lite ansvarsfullt i tiden som fulgte i så stor grad som tilfellet var å forlate hjemmet, stadig mens faren var på sykehus, uten å sørge for at barna ble tatt hånd om på beste måte. Det forhold at også A var i en vanskelig situasjon på denne tid, gir etter rettens mening ingen fullgod forklaring. Derimot legger lagmannsretten meget liten vekt på at A både til sine nærmeste, sin advokat og til sognepresten snakket usant når hun i januar 1980 fortalte at hun skulle til slektninger i Sør-Norge mens hun i stedet hadde til hensikt å besøke sin venn, G, i Kirkenes, noe hun også gjorde. Lagmannsretten har videre fått inntrykk av at hun ikke så godt som mulig har fulgt opp tilbud om barnehage og logopedhjelp for E, selv om man må ha forståelse for at hun, som enslig forsørger, lett ville få problemer så fremt dette ikke falt sammen med det som gutten selv ønsket. Lagmannsretten finner det endelig kritikkverdig at A i den tid hun disponerte eneboligen alene, i alt for beskjeden grad sørget for å dekke de løpende utgifter på boligen, såsom renter og avdrag, forsikringspremie, bygselavgift og strømregninger. Dette har ført til at B, for å unngå tvangsauksjon, har måttet tre støttende til. Korrespondanse mellom partenes advokater viser at det har vært omtvistet i hvilken grad disse utgifter skulle bæres av A, som for øvrig er hjemmelsinnehaver av eiendommen, og som samtlige regninger er stilet til. Hensett til at fru A månedlig mottok kr. 2000 til seg og barna, og at hun dertil hadde månedlige inntekter i form av husleie for utleie av sokkelleilighet, overgangsstønad og barnetrygd på gjennomsnittlig rundt kr. 3000, er lagmannsretten kommet til at det var ansvarsløst fullstendig å neglisjere alle de foran nevnte utgifter. Det forhold at hun etter det som er opplyst har investert en del penger i den leilighet på Y som er under oppussing, forandrer ikke dette.

Av betydning for herredsretten har vært nåværende sjefspsykolog, Vidar B. Johansens uttalelse om den klare forskjell det er mellom partene når det for det første gjelder å sette grenser for hva barna kan gjøre og hva de ikke kan gjøre, og når det for det annet er tale om å kommunisere med barna på en klar måte. Johansen har som vitne for lagmannsretten fastholdt sin konklusjon, og har utdypet sitt syn på disse punkter. Også lagmannsretten legger vekt på dette, uten at disse forhold på noen måte kan sies å være avgjørende for resultatet.

Det forhold at F fra september 1980 har bodd sammen med A og at de gir uttrykk for at de har til hensikt å inngå ekteskap, ville ha kunne talt i A's favør såfremt man hadde kunnet gå ut fra at F representerte en fast hånd til beste for barna. Lagmannsretten er på langt nær sikker på at dette er tilfellet, selv om barna har gitt uttrykk for å ha et godt forhold til ham. F har stort sett vært arbeidsledig i den tid han har bodd sammen med A, og har vel i denne tiden nærmest blitt forsørget av henne. Han har nå fått arbeid. Det knytter seg etter lagmannsrettens oppfatning en viss usikkerhet til familiens fremtidige bosituasjon på Y. Man har i F's navn leiet en større leilighet. Leieforholdet er uoppsigelig i 10 år. Leiligheten er pusset opp av leieboerne, og det skal ikke betales husleie. F har bidratt til oppussingen med materialer og arbeid, mens A i det vesentlige har bidratt med penger. Det står for lagmannsretten som usikkert hvorledes A's bosituasjon blir såfremt forholdet til F skulle opphøre.

Morens flytning til Y vil bety miljøskifte for barna. Y ligger ca 10 km fra nåværende bolig, barna må skifte skole, og vil vel i stor grad miste kontakten med nåværende nærmiljø. Det er etter lagmannsrettens mening imidlertid liten grunn til å legge vekt på dette i morens disfavør. Barna har over tid vært med til Y i forbindelse med oppussingen og de har fått venner i det nye miljøet. De to eldste gir selv uttrykk for at de absolutt ikke har noe imot å flytte. De er blitt forespeilet hvert sitt rom i den nye leiligheten, og retten antar at de vil kunne bli noe skuffet såfremt flytningen ikke blir en realitet for dem.

I det foran nevnte ligger også at de to eldste under samtale med retten ga uttrykk for at de foretrakk å bo sammen med moren. Selv om de også var glad i sin far, var det av og til noe ulystbetonet å være med ham de ca 50 km til Æ i forbindelse med farens utøvelse av samværsretten. Dels skyldtes vel dette at de to eldste etter hvert hadde egne planer og aktiviteter som kunne kollidere med samværsretten, dels var årsaken at barna oppfattet faren som strengere enn moren, slik at de i mindre grad hos ham fikk gjøre som de selv ville.

B har gitt uttrykk for at han vil flytte til boligen i X såfremt han får foreldremyndigheten til barna, og retten legger denne forutsetning til grunn. Dette betyr i så fall at barna hos faren får fortsette å bo i tilvante omgivelser. B har et personlig firma som driver med mottak av biler i Z, knapt 50 km unna boligen. Reisetiden til og fra arbeid er en ulempe i forhold til barna. På den annen side antas at B til en viss grad selv ville kunne avpasse sin arbeidstid i forhold til barnas behov, f.eks. ved ekstra arbeidsinnsats i de perioder barna er hos moren. Iallefall E vil ennå i mange år trenge omsorg også på formiddagstid. B's mor vil etter hva hun selv har opplyst i retten, flytte med familien til X. Hun er 66 år, er ved god helse og er innstilt på i atskillige år å ta hånd om husarbeidet. Hun har også tidligere i perioder stelt for barna i boligen i X, og det er ikke bestridt at hun er meget vel skikket.

Heller ikke foreldremyndighet for faren er uten usikre momenter. Det er åpenbart at faren er strengere mot barna enn moren, men retten har ikke av den grunn holdepunkter for at han ikke har varme og kjærlighet overfor barna. Han har vist omsorg for dem, også den tid han selv ikke har bodd sammen med dem, og har ved et par anledninger grepet inn på en fornuftig måte når moren ikke helt strakk til. Gjennom bevisførselen har retten fått inntrykk av at den yngste, E, er særlig knyttet til sin far, og at det bl.a. ved flere anledninger i forbindelse med farens henting og tilbakelevering av gutten har oppstått problemer på grunn av dette. Faren har i ekteskapets siste 2 år til en viss grad misbrukt alkohol. Det er ikke holdepunkter for å anta at han senere, etter at ekteskapelige konflikter er stilnet av, kan kritiseres for overdreven alkoholforbruk. Det er opplyst at faren fra tid til annen bruker nervetabletter, men heller ikke dette forhold kan etter rettens mening spille noen rolle i saken. Det kan endelig pekes på en viss usikkerhet når det gjelder B's økonomi. Den skattbare nettoinntekt har fra 1979 til 1980 gått ned fra ca 118000 til ca kr. 7000. Firmaet har imidlertid vært gjennom en periode med betydelige investeringer, og retten finner ikke å kunne legge noen vekt på disse forhold.

Alle forhold tatt i betraktning er således flertallet kommet til at det vil være best for barna om faren fikk foreldremyndigheten over dem, jfr. lov om born i ekteskap §8. Det er enighet om at moren i denne situasjon skal ha samværsrett slik som fastsatt av herredsretten. Det er ikke bestridt at B, når han får foreldremyndigheten, skal tilkjennes bruksretten til fellesboligen i X inntil skiftet er gjennomført. B har ikke krevet oppfostringsbidrag.

Mindretallet, lagdommer Kolberg, er kommet til at barna vil ha best av fortsatt å være hos moren og at hun derfor bør få foreldremyndigheten til dem. Barna har alltid vært hos moren, og fra samlivsbruddet har hun hatt eneomsorgen for dem. Etter mindretallets oppfatning foreligger det intet behov for å flytte barna over til faren.

Det er riktig at det i den vanskelige tiden omkring separasjonen oppsto episoder som var uheldige, spesielt kan nevnes morens forhold til G. Dette er imidlertid et tilbakelagt stadium og det er senere ikke skjedd noe som viser at dette var annet enn et enkeltstående uheldig forhold. Også på farens side forelå det den gang forhold som kunne kritiseres.

Lagmannsretten hadde under ankeforhandlingen en timelang samtale i enerom med de tre barna. Selv om det selvfølgelig er begrenset hva som kan trekkes ut som konklusjoner av en slik samtale, er det ikke tvil om at barna virket sunne, friske og veltilpasset. De 2 eldste virket åpne og det var ikke vanskelig å forstå at de langt heller ville bo sammen med moren enn med faren. Mindretallet er tilbøyelig til å tillegge dette betydelig vekt. Den eldste gutten er nå 12 år gammel, og i en alder da hans mening bør telle, forutsatt at hans mening fremtrer som et selvstendig standpunkt uten press eller påvirkning. Det var intet som tydet på at det forelå noe slikt. Meningen til det nest eldste barnet, 1/2 årige D, bør også telle og i tillegg kommer for hennes vedkommende at hun må antas å ha mer behov for morens daglige omsorg og støtte enn den hun kan få fra sin far. Det må på den annen side være på det rene at den minste gutten føler seg sterkt knyttet til sin far. Hvis ikke uttalelser fra sjefspsykolog Vidar Johansen var gått i en annen retning, ville en deling av søsknene ligget nær for tanken, men også foreldrene har motsatt seg en slik løsning.

Mindretallet finner betydelig støtte for sitt standpunkt i vitneforklaringen fra C's lærer Birgitte Warmedal som har vært guttens klasseforstander i 5 år. Hun forklarte at C virket noe nervøs for 1 1/2 -2 år siden, men at han nå fungerer godt og med god kontakt med kameratene og at han er skikkelig og ordentlig kledd. Hun forklarte videre at hun hadde hatt personlig god kontakt med A som hadde fulgt godt med C og som hadde vært til stede på foreldre- og kontaktmøtene på skolen. D kjente hun ikke så godt, men hun uttalte at også hun så ut til å fungere godt. Helsesøster i Ø, Astrid Tidemann, som hadde 10 uanmeldte besøk hos A siden januar 1980, hadde ikke funnet noe å sette fingeren på i hjemmet.

Etter mindretallets oppfatning er det således intet som tyder på at moren ikke tar seg av barna på en tilfredsstillende måte.

Mindretallet er enig med flertallet i at en flytting til Y ikke vil innebære problemer. En er også enig med flertallet i at forholdet til F nok kan representere en usikkerhet i dette bildet, men på den annen side er det intet som tyder på at barna ikke har et godt forhold til ham.

Etter det som er fremkommet under vitneforklaringene, er det atskillig som tyder på at B har vanskelig for å styre sitt gemytt i omgangen med barna. Det er riktig at han viste større ansvarsfølelse overfor barna enn det moren gjorde i den vanskelige tiden omkring separasjonen. Men disse vanskeligheter er nå over. Til tross for psykologens uttalelser er mindretallet slett ikke overbevist om at farens måte å kommunisere med barna på og sette grenser for dem, er noe bedre enn hva man finner hos moren.

Mindretallet anser det lite trolig at faren på noen sikt vil bo i X om han får foreldremyndigheten. Det måtte i tilfelle bare være for barnas skyld. Han har sin egen bedrift i Z og sitt barndomshjem i Æ ikke langt unna byen. Flytting dit vil innebære et vesentlig miljøskifte for barna.

Mindretallet er enig i at det er kritikkverdig at A har forsømt å betale utgiftene på den faste eiendom i X. Midlene er åpenbart i det vesentlige medgått til oppussing og istandsetting av boligen på Y. Mindretallet kan imildertid ikke se at dette kan få konsekvenser for spørsmålet om barnefordelingen.

Mindretallets konklusjon blir etter dette at A bør få foreldremyndigheten til alle tre barn. - - -

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Svein Olav Albrigtsen): - - -

Retten skal bemerke at begge ektefeller i denne sak har erkjent utroskap på hver sin side både før og etter den midlertidige separasjonskjennelse. Vilkårene for skilsmisse foreligger således og partene er også enige om å skilles. Dette er imidlertid ikke avgjørende for retten, men det skal tilføyes at også retten her er av den oppfatning at det bør gis skilsmisse direkte idet det ikke ser ut til å være noen redning for ekteskapet. Påstanden om skilsmisse tas derfor tilfølge, jfr. §48.

I denne sak, som i så mange andre ekteskapssaker, er det barnefordelingsspørsmålet som er det sentrale. Innledningsvis vil retten bemerke at det i denne sak finnes åpenbare feil hos begge ektefeller, men ikke feil som direkte tilsier at en av ektefellene er uskikket til å ta seg av barna. Det som er spørsmålet er om de rådende forhold gir retten grunnlag for å si at en av ektefellene er bedre skikket enn den andre.

Begge ektefeller har vært gjennom en årelang og opprivende ekteskapskonflikt. Denne har påvirket dem begge både psykisk og fysisk og den har også for begges vedkommende gitt seg utslag i irrasjonelle handlinger. Retten vil så langt det er mulig prøve å se bort fra enkeltepisoder som må antas å være utslag av dette og heller konsentrere seg om handlinger og episoder som er utslag av partenes holdninger og grunnsyn. Saken har vært undergitt grundig behandling og det er blant annet innhentet uttalelser fra barnevernsnemnd, som også har benyttet sakkyndig psykolog. Til tross for advokat Skogrands innvendinger, finner retten å måtte legge til grunn kurator Hægstads og psykolog Johansens uttalelser idet retten ikke finner grunnlag for å trekke deres objektivitet og habilitet i tvil. De har begge hatt i oppgave å undersøke hva som vil være best for barna, og dette har de gjort på en tilfredsstillende måte selvom de kanskje har fått flere henvendelser fra en av partene enn fra den andre. Begge har gitt et solid inntrykk. Barna er avhørt av Johansen og retten har på denne bakgrunn ikke funnet å burde utsette barna for den påkjenning det er i for stor grad å bli trukket inn i saken direkte, og det formodes også at psykologen har bedre grunnlag for å ta seg av samtaler enn dommeren gjennom en kort samtale.

Det har gjennom flere år vært et dårlig forhold mellom ektefellene med uoverensstemmelser, slossing, munnbruk m.v. og dette virket sterkt på dem begge. B begikk også utroskap i 1977. B pådro seg brystsmerter og for disse har han fått behandling både ved Innherrad sykehus og Namsos sykehus. Før han fikk behandling og medikamenter for smertene, benyttet han etter eget utsagn alkohol for å stille smertene. Retten må på grunnlag av bevisføringen legge til grunn at B's alkoholforbruk ihvertfall i 1978 var høyere enn det som kan betegnes som normalt. Retten kan imidlertid ikke finne bevist at han er eller har vært direkte alkoholmisbruker, og retten må også legge til grunn at den Valium som han nå er foreskrevet bare i liten utstrekning benyttes.

Ekteskapskonflikten tok også på hustruen, og i desember 1979 måtte hun ha 14 dagers opphold på rekonvalesenthjem. Her ble hun kjent med G fra Kirkenes, og julen 1979 tilbrakte G sammen med A og hennes barn i ekteparet A og B's fellesbolig i X. Senere flyttet G til Å, og A har erkjent å ha hatt samleie med G i en hytte på Å i januar 1980. Ca. 20. januar 1980 bega hun seg på biltur med G til Kirkenes etter å ha fortalt familien at hun skulle besøke en venninne sørpå. Retten finner at dette er et klart eksempel på hennes lemfeldige omgang med sannheten og det var ubetenktsomt gjort under de rådende forhold å forholde seg som hun gjorde både ved å lyve og i det hele tatt å dra avgårde. Barna overlot hun til sin søster, som retten under hovedforhandlingen stiftet bekjentskap med. Søsteren, H, har en alvorlig balansesykdom som gjør henne meget svak. H har også vært under oppsikt av barnevernsnemnda i Å med hensyn til egne barn, og retten finner at hun var lite egnet til å ta seg av A og B's barn da A dro med G og dette viser et utslag av manglende ansvarsfølelse og dømmekraft hos fru A, men det skal tilføyes at hennes handlinger her har nær sammenheng med ekteskapsproblemene som tilspisset seg i desember 1979.

Da B ble kjent med det som hadde skjedd dro han straks hjem og overtok barna, og retten må legge til grunn at det ved hans hjemkomst ikke så slik ut i huset som man må forvente der hvor tre mindreårige barn skal ha sitt tilhold. A ble kjent med at mannen hadde kommet hjem og returnerte straks fra Kirkenes til X. Det oppsto i denne forbindelse alvorlige uoverensstemmelser og hustruen fikk ikke bo i huset. Det var også i denne tiden at soknepresten kom inn i bildet.

B hadde både julaften og 1. juledag 1979 kjørt fra Namsos til X for å undersøke nærmere dette forholdet med herr G og 1. juledag var huset tomt og han gikk inn for å skaffe beviser. Denne oppførsel er noe påfallende, men også den henger sammen med at det hele da hadde tilspisset seg.

Etter mange opprivende scener i forbindelse med hustruens tilbakekomst fra Kirkenes, flyttet partene sammen i februar 1980, men B var ennå ikke sterk nok til å klare påkjenningen og flyttet derfor hjem til sin mor. Retten må legge til grunn at A da hadde begynt å søke kontakt med religiøse kretser.

B hadde før herr G's mellomkomst funnet hustruen skikket til å ta seg av barna, men forholdet til G og hennes lyving i denne forbindelse fikk han til å endre oppfatning. Retten er enig at dette er uheldige forhold som trekker i en bestemt retning, men finner at man må se på utviklingen også senere.

Retten finner at begge ektefeller oppriktig er glade i sine barn. Fru A har hatt hovedtyngden av de huslige sysler, mens ekteskapet besto, men retten finner på grunnlag av vitneførselen å måtte legge til grunn at også B har deltatt med gjøremål i huset, barnestell m.v. Det er likevel klart at B må ha hjelp i huset dersom han skal ha barna, ikke minst fordi han må være i arbeid. Hans mor har sagt seg villig til å være han behjelpelig til han får etablert en ordning. Moren har gitt et meget positivt inntrykk som er bekreftet gjennom andre vitneutsagn om hvorledes barna har hatt det i perioder da hun har hatt ansvaret for dem. Hun er en eldre dame, men har vist at hun fullt ut behersker barna og har et godt forhold til dem.

Retten må legge til grunn at B kan være hissig og oppfarende av seg og dette kan nok til tider ha medført at barna har reagert. De episoder av denne art som er nevnt har imidlertid sammenheng med ekteskapskonflikten og det må antas at dette vil endre seg. B er frisk av den sykdom han hadde, men på grunn av ekteskapssaken kan han ennå i pressede situasjoner ha behov for beroligende midler. Retten finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at han har noe overdrevent alkoholforbruk eller at han bruker medikamenter i nevneverdig grad. B er klar i sin grensesetting overfor barna, men ikke på en slik måte at barna har vondt av det, og retten er også av den oppfatning at grensesettingen er nødvendig for barn i den aktuelle alder. B er også av den type som viser at når han har sagt noe så mener han det. Til tross for at B har sine feil, finner retten at han er skikket til å ta seg av barna dersom han skaffer seg hjelp i huset, og hjelp vil han få av sin mor på en etter rettens oppfatning tilfredsstillende måte.

A har stelt hus og barn under ekteskapet og er skikket til dette rent praktisk sett. Det er imidlertid kommet frem at også hun har problemer i forbindelse med ekteskapskonflikten. Hun virker svak både fysisk og psykisk, og etter rettens oppfatning i større grad enn mannen. Det skal imidlertid tilføyes at hun virket sterk nok i retten når det gjaldt å få frem sitt syn på saken og å reagere mot B's syn. Retten sitter igjen med det inntrykk at det er riktig som hevdet av psykolog Johansen at hun ikke viser klarhet i sin grensesetting og at barna også vil merke dette. Hun gir også inntrykk av å være en person som ikke klart kan vise at når hun har sagt noe, så mener hun det. Hun viser altså uklarhet i grensesetting og kommunikasjon, noe som er uheldig overfor barna. A har også vist seg å være noe lemfeldig når det gjelder sin omgang med sannheten, jfr. turen til Kirkenes. Også naboene har oppdaget dette i forskjellige sammenhenger ifølge vitneutsagn og dette har gitt seg utslag i at hun ikke går godt inn i miljøet på X. Hun har da også gitt uttrykk for mistrivsel og tanker om flytting selv om hun har endt opp med at hun vil bli boende, noe retten ikke føler seg overbevist om er tilfelle. Det vises også til manglende ansvarsfølelse idet hun har hatt ca kr. 5000,- til disposisjon pr. måned og til tross for dette ikke har betalt avdrag på huset samt strømregninger og barnehage. Huset bør så vidt mulig berges av hensyn til barna, men på grunn av manglende betaling er det nå auksjonsbegjæring på huset og det foreligger trusel om stenging av strømmen. På grunnlag av det beløp hun månedlig har hatt til disposisjon skyldes ikke dette dårlig økonomi, men feildisponeringer.

Etter vitneutsagn og sakkyndige utsagn har minstegutten behov for barnehage og logopedbehandling. Til tross for dette er tilbudene ikke fulgt opp, og selv om det har vært visse praktiske vanskeligheter viser A her liten vilje til å følge opp. Også hennes nekting av samværsrett sier noe om hennes holdning. Det er på ingen måte bevist at B har laget noen vanskeligheter. At det har vært problemer, særlig med minstebarnet er klart, men dette må retten legge til grunn skyldes minsteguttens sterke tilknytning til faren idet vitneutsagnene går i denne retning. For de to andre barnas vedkommende har det ikke alltid passet å dra til faren, men dette kan ikke sees som noe uttrykk for at de ikke ønsker kontakt.

Det at fru A tok G inn i huset var uheldig, og dette forsterkes ved at hun etter et kortere bekjentskap sommeren 1980 tok en ny mannsperson, F, inn i huset sammen med seg og barna. A har kjent F i relativt kort tid og retten kan ikke se at det foreligger sikre holdepunkter for at det vil bli noe varig forhold. B har erkjent at han har hatt samleie med tilfeldige damebekjentskaper det siste året og også at han har vært utro en gang i 1977. Dette har imidlertid foregått på en langt mer diskret måte sett i forhold til barna som må formodes ikke å kjenne til dette i det hele tatt.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at det er flere, vesentlige skår i A's skikkethet enn i B's, og selv om retten ikke vil si at A er direkte uskikket til å ha eneomsorgen for barna, så finner retten at de vil få det bedre hos sin far idet han etter rettens ramme vil kunne gi dem en tryggere ramme om oppveksten. Også økonomisk vil de få det tryggere idet A etter rettens oppfatning feildisponerer midler som er beregnet til å sikre hus og hjem, og retten er mer overbevist om at B vil bli boende i X enn at A vil bli det. Retten er av den oppfatning at barna såvidt mulig bør bli boende i fellesboligen i deres tilvante miljø i X. Retten er klar over at morspresumsjonen gjelder minstebarnet, men finner at den mykhet som A gir går for langt. Selvom gutten mistrives i barnehage så må det forsøkes med positiv påvirkning og trygghetsskapelse for å få han til å trives istedet for å ta han ut av barnehagen. Det samme gjelder oppfølging av logopedisk behandling. Vitneprov og sakkyndige uttalelser tilsier at gutten har behov for begge deler og videre viser de samme prov at gutten har sterk tilknytning til faren. De to største har uttalt ønske om å få være hos sin mor. Dette gjelder imidlertid en søskenflokk og retten mener klart at søsknene ikke bør skilles, noe også partene er enige om. Det er imidlertid ikke slik at retten ofrer de to største til fordel for den minste. Retten finner at også de to største vil få det bedre og tryggere hos sin far og kan derfor ikke legge avgjørende vekt på deres ønsker. Retten er her i overensstemmelse med den sakkyndige og barnevernsnemnda og det kan på ingen måte sees bort fra at deres ønsker er påvirket av at moren tillater mer og også redselen for å måtte flytte fra X idet faren er den som nå ikke bor der.

Etter dette er retten kommet til at B må tilkjennes foreldremyndigheten over barna. Barna har imidlertid krav på samvær med sin mor, og partene er enige om at det bør være samværsrett. Retten er imot å fastsette faste regler for ordningen, men finner det i denne sak nødvendig på grunn av den uenighet som har vært mellom partene om samværsretten hittil. Samværsretten fastsettes slik: 1 ettermiddag pr. uke, annenhver helg, halve juleferien, halve påskeferien og tre uker i sommerferien. Retten oppfordrer partene til å bli enige om en fleksibel ordning slik at man slipper en påtvungen ordning til ulempe for alle berørte.

B tilkjennes foreldreretten til tre mindreårige barn, og av dette følger nærmest automatisk at han får bruksretten til fellesboligen. I samsvar med påstanden begrenses bruksretten til skiftet er gjennomført. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

A plikter å bidra økonomisk til barnas oppfostring og det er lagt ned påstand om bidrag. Hennes økonomi tilsier imidlertid ikke at det nå kan fastsettes bidrag og dette er også erkjent av saksøkte. Hun blir derfor å frifinne på dette punkt idet bidragsspørsmålet må tas opp når hun kommer i ordnede former vedrørende sin økonomi. - - -