Rt-1982-1727
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-30 |
| Publisert: | Rt-1982-1727 (433-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 341K/1982 |
| Parter: | Nesseplast, Kåre E. Nesse (høyesterettsadvokat Torvald C. Løchen) mot Styroprodukter A/S (høyesterettsadvokat Arne Midelfart). |
| Forfatter: | Blom, Sandene, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §266, Tvistemålsloven (1915) §404, §248, §268, §2 |
Dommerne Blom, Sandene og Christiansen.
Nesseplast, Kåre E. Nesse anla sak mot Styroprodukter A/S med krav om saksøktes produksjon og omsetning av en nærmere angitt type fiskekasser skulle opphøre som stridende mot saksøkerens patent nr. 112202 «Transportkasse av ekspandert plast».
Saksøkeren begjærte under saksforberedelsen midlertidig forføyning for å stoppe saksøkerens produksjon og omsetning. Kristiansand byrett tok i kjennelse av 1. mars 1982 kravet om midlertidig forføyning til følge, men fastsatte at forføyningen kunne avverges ved en sikkerhetsstillelse på 1 million kroner. Agder lagmannsrett stadfestet 4. juli 1982 byrettens kjennelse.
I det videre kjæremål hevdet Nesseplast at lagmannsretten hadde tolket tvangsfullbyrdelsesloven §266 uriktig og viste til Rt-1968-1341. Når retten hadde forbudt produksjon og omsetning, kunne retten etter den kjærende parts mening ikke gi motparten adgang til samme produksjon og omsetning mot at det ble stillet sikkerhet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Det dreier seg her om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2. Nesseplast, Kåre E. Nesse, anfører at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §266 første ledd uriktig når Styroprodukter A/S er gitt adgang til å avverge det midlertidige forbud mot produksjon og/eller omsetning av fiskekassene ved å stille sikkerhet. Det er særlig vist til kjennelsen i Rt-1968-1341.
Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet ikke kan gis medhold.
Som påpekt i utvalgets bemerkninger i den nevnte kjennelse er rettens adgang til etter tvangsfullbyrdelsesloven §266 første ledd å avgjøre om iverksettelse av en midlertid forføyning skal kunne avverges mot sikkerhetsstillelse, ikke knyttet til lovfestede kriterier. Avgjørelsen blir for så vidt å treffe etter en skjønnspreget vurdering. Men utvalget tilføyde at bestemmelsen ikke kan gi domstolene en ubetinget adgang til å foreskrive at den som har rett til å kreve en ulovlig virksomhet forbudt eller stanset, skal få denne rett omdannet til et krav på erstatning for tap som måtte bli voldt ved at den ulovlige virksomhet settes i verk eller fortsetter.
Når utvalget i saken fra 1968 kom til at lagmannsretten hadde tolket tvangsfullbyrdelsesloven §266 første ledd feil, skyldtes det at saksøkte overhodet ikke kunne påberope seg noe grunnlag for rettsmessig bruk av den oppfinnelse vedkommende hadde begynt å utnytte. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §266 første ledd kunne da ikke gi domstolene adgang til å gi en slags foreløpig tvangslisens i form av bestemmelse om at et forbud mot urettmessig bruk kunne avverges mot at saksøkte stilte sikkerhet.
Nærværende sak ligger etter utvalgets mening annerledes an. Det er mellom partene omtvistet hvorvidt saksøkerens patent er gyldig og til hinder for at saksøkte fortsetter produksjonen og omsetningen av de fiskekasser han såvidt skjønnes uten innsigelser har produsert i ni år. Når lagmannsretten mot sikkerhetsstillelse har nedlagt midlertidig forbud mot fortsatt produksjon og omsetning, er det alene fastslått at saksøkeren har sannsynliggjort at hans patentrettigheter er krenket, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §268 og §248. Den endelige avgjørelse kan således falle annerledes ut. På denne bakgrunn og ut fra de øvrige forhold i saken måtte lagmannsretten vurdere hvorledes den midlertidige ordning av rettsforholdet mellom partene best burde utformes. Herunder måtte retten også ta stilling til om saksøkte burde få adgang til å avverge iverksettelsen av forføyningen mot sikkerhetsstillelse. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §266 første ledd, og den skjønnsmessige vurdering lagmannsretten har foretatt kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den kjærende part må betale saksomkostninger for utvalget. Disse settes til 800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»