Rt-1982-173

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1982-02-10
Publisert:	Rt-1982-173 (47-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 36/1982
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A, B, C, D og E (forsvarer advokat Per L. Bernhardt - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Røstad, Skåre, Tønseth, Bølviken
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §167, §97, Straffeloven (1902) §166, §167, §42, §57, §163, §228, §67

Dommer Endresen: Den 20. januar 1978 deltok fem av Oslopolitiets patruljevogner i en jakt på to biltyver. Ved Skar i Maridalen ble de to biltyvene pågrepet. Ved pågripelsen ble begge skadet, den ene, føreren av den stjålne bil, fikk brudd på kjevebenet, og den annen som var passasjer, fikk brudd på kravebenet. Etter pågripelsen inngav begge de anholdte politianmeldelse for legemsbeskadigelse. Da de ikke kunne identifisere hvem av de ti polititjenestemennene som deltok i aksjonen det var som hadde påført skaden, ble anmeldelsen rettet mot samtlige ti.

Saken ble etterforsket av Asker og Bærum politikammer, og som følge av etterforskningen vedtok en av de ti, D, forelegg for overtredelse av straffeloven §228 første ledd. For tre av de andre polititjenestemennene ble det tatt ut tiltalebeslutning etter straffeloven §228 første og annet ledd.

Ved Oslo byretts dom av 11. februar 1981 ble alle tre frifunnet.

For to av de tiltaltes vedkommende, B og C, bygde frifinnelsen på manglende bevis, for en av dem, E, hadde retten funnet bevist at han hadde overtrådt straffeloven §228 første ledd, men da han ikke hadde fått stilling som siktet innen den toårsfrist som gjelder etter straffeloven §67, ble han frifunnet på grunn av foreldelse.

I byrettens premisser uttales blant annet om saksforholdet følgende:

«... Det har vært holdt en rekke rettslige og utenrettslige avhør, men det har hele tiden i større eller mindre grad vært holdt tilbake opplysninger fra de impliserte. Det er hevet over tvil at det også under den endelige hovedforhandling er gitt uriktige forklaringer fra vitner. Noen vitner har opplyst at det var en stilltiende overenskomst å tåkelegge saken, mens andre har forklart at man vegret seg for å legge alle kort på bordet for å gi de skyldige anledning til selv å fortelle hva de hadde gjort.»

Statsadvokatene i Eidsivating reiste etter dette tiltale mot samtlige ti polititjenestemenn for overtredelse av straffeloven §166, falsk forklaring. Tiltalen rettet seg for alles vedkommende kun mot deres første politiforklaring.

Ved Oslo byretts dom av 30. oktober 1981 ble det avsagt frifinnelsesdom for samtlige ti tiltalte.

For fem av de tiltalte fant retten ikke bevist at de hadde avgitt falsk forklaring.

For de øvrige fem, nemlig de tiltalte A, B, C, D og E, er dommen avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse etter tiltalen.

Retten fant enstemmig at disse under sine første avhør forsettlig hadde fortiet opplysninger som de forstod var av betydning for saken, og bestemt til å tjene som bevis. For deres vedkommende bygde rettens flertall frifinnelsen på straffeloven §167 første ledd, hvoretter straffeloven §166 ikke kommer til anvendelse på den som forklarer seg som siktet for en straffbar handling. Flertallet har videre bygd på at fritagelse etter straffeloven §167 første ledd, som også gjelder forklaring om medskyldiges forhold, må anvendes fordi de tiltalte har samvirket ved pågripelsen. Endelig har flertallet funnet at selv om de tiltalte ikke var å betrakte som siktet etter straffeloven §167 første ledd, må de frifinnes etter straffeloven §42 idet de har trodd seg siktet.

Nærmere om saksforholdet og de tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom.

Statsadvokatene i Eidsivating har påanket byrettens dom til Høyesterett for disse fem tiltaltes vedkommende. For to av de øvrige frifunne har statsadvokatene begjært fornyet behandling for lagmannsrett.

Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen - domsgrunnene.

Det anføres i anken at byrettens flertall har lagt en for vid definisjon av begrepet siktede til grunn. Prinsipalt hevder påtalemyndigheten at begrepet «siktet» i straffeloven §167 første ledd må likestilles med den definisjon som er gitt i straffeprosessloven §97. Subsidiært, dersom man velger en annen avgrensing, har flertallet under enhver omstendighet definert begrepet siktet for vidt. Om man skulle komme til at de tiltalte var siktet, er det videre en feil når rettens flertall har bygd på at det forelå samvirke fordi de var sammen i de straffbare forhold «i forbindelse med pågripelsen». Den relevante omstendighet må være at regelen tilsier straffrihet for falsk forklaring for siktede og hans medskyldige i det straffbare forhold som siktede mistenkes for. En slik vid ramme som flertallet har bygd på, går lenger enn lovgrunnen skulle tilsi. Byrettens flertall har også tatt feil når det har funnet at den omstendighet at de tiltalte trodde de var siktet går inn under straffeloven §42 om situasjonsvillfarelse. Det er etter påtalemyndighetens oppfatning i tilfelle en rettsvillfarelse som må vurderes etter straffeloven §57.

Anken retter seg også mot domsgrunnene på tre punkter. De hevdes å være uklare og mangelfulle når det gjelder flertallets unnlatelse av å ta standpunkt til hvor konkret en mistanke må være for at straffrihet etter straffeloven §167 første ledd skal inntre, og hva flertallet bygger på når det uttales at forfølgningen allerede ved første avhør konkret har vært rettet mot tre polititjenestemenn som alle hadde utpekt seg som mulige skadevoldere. Domsgrunnene er også uklare når det gjelder flertallets generelle behandling for så vidt angår anvendelsen av straffeloven §167 første ledd. Endelig er domsgrunnene ufullstendige når det gjelder flertallets behandling av arten av den villfarelse de tiltalte har påberopt.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Jeg nevner først at tiltalte B overfor Høyesteretts kjæremålsutvalg har gjort gjeldende at anken for hans vedkommende er forkynt for sent. Det er imidlertid for Høyesterett godtgjort at anken i god tid innen fristen er sendt den tjenestemann som skulle foreta forkynnelsen. Anken er da rettidig.

Som tidligere nevnt har retten enstemmig funnet det bevist at alle de fem tiltalte som ankesaken omfatter «i sitt første politiavhør forsettlig har fortiet opplysninger, som de forsto var av betydning for saken og var bestemt til å avgi bevis».

Retten må videre enstemmig ha funnet det godtgjort at ingen av disse tiltalte på tiden for politiavhøret kunne anses som siktet i relasjon til straffeprosessloven §97. Jeg anser det klart at det her ikke forelå noen siktelse i straffeprosessloven forstand. De vilkår som denne bestemmelse setter, var ikke oppfylt for noen av dem, noe også forsvareren for Høyesterett har erklært seg enig i.

Rettens flertall - de to domsmenn - har imidlertid funnet at alle fem må anses som siktet i den betydning dette begrep er brukt i straffeloven §167 første ledd. Flertallet har til støtte for sitt syn vist til mindretallsvotum i Rt-1934-397, og til enkelte uttalelser i juridisk teori som det er henvist til i byrettens dom. Det er her uttalt at gode grunner kan tale for å gi begrepet «siktede» et utvidet betydningsinnhold i henhold til straffeloven §167 første ledd. En slik oppfatning er også gjort gjeldende i Straffeprosesslovkomiteens innstilling til ny straffesakslov av juni 1969.

Påtalemyndigheten har bestridt at det skulle gjelde noe annet siktelsesbegrep etter straffeloven §167 første ledd enn etter straffeprosessloven §97.

Jeg kan ikke dele påtalemyndighetens syn på dette punkt. Etter min mening er det ikke av nødvendighet noe vilkår for straffrihet etter straffeloven §167 første ledd at det foreligger en siktelse i den betydning straffeprosessloven bruker begrepet. En slik forståelse kan vanskelig forankres i lovgrunnen for straffrihetsregelen i §167 første ledd. Også en mistenkt kan etter omstendighetene være i en tvangssituasjon hvor valget er å avgi en forklaring som kan pådra ham straffansvar eller å avgi en falsk forklaring.

Slik denne sak ligger an, finner jeg det ikke nødvendig å foreta en nærmere fastlegging av begrepet «siktede» i straffeloven §167 første ledd. Med en reservasjon som jeg senere vil fremholde, kunne - etter min mening - ingen av de anmeldte på tiden for det første politiavhør anses som «siktet» i relasjon til nevnte regel. Anmeldelsene og de sparsomme opplysninger som ellers forelå kunne ikke gi noe grunnlag for å utpeke en eller enkelte av aksjonsdeltakerne som mulige skyldige. Mistanken var i så henseende helt ubestemt. På grunnlag av den omfattende saksforhandlingen under ankesaken vil jeg for øvrig tilføye at ingen av dem ankesaken omfatter, er tiltalt for å ha forklart seg uriktig om eget forhold under pågripelsen. Tiltalen gjelder fortielse av, og uriktige opplysninger om de andre polititjenestemennenes forhold ved aksjonen i Maridalen. Tiltalens begrensning synes begrunnet i straffeloven §167 annet ledd.

Regelen i §167 første ledd kan - slik jeg forstår bestemmelsen - ikke hjemle straffrihet for en «siktets» falske forklaring om andre personers forhold ved en nærmere angitt anledning.

Byrettens flertall fant at polititjenestemennene i denne sak straffritt kunne avgi falsk forklaring ikke bare om egne, men også om de andre polititjenestemennenes forhold ved anledningen, da det etter flertallets mening hadde vært et samvirke ved pågripelsen. Som byrettens mindretall ser jeg det slik at det var individualiserte skadevoldende handlinger mot to forskjellige arrestanter som polititjenestemenn her kunne komme under mistanke for. De enkelte polititjenestemenn kunne ikke i en slik situasjon - med mindre det forelå samvirke til en straffbar handling - pådra seg straffansvar for andre politimenns overgrep ved anledningen. Den enkelte polititjenestemann kan da ikke med straffrihet til følge forklare seg uriktig om hva han har vært vitne til av handlinger som andre har begått.

Politibetjent D står på en måte i en noe spesiell stilling. Ved første avhør erkjente han at han hadde slått en arrestant. Fra dette tidspunkt måtte han - også om det skjedde under et utenrettslig avhør - bli å anse som siktet i relasjon til straffeloven §167. I denne egenskap ville han likevel ikke - som jeg har fremholdt for de øvriges vedkommende - straffritt kunne forklare seg uriktig om de andre polititjenestemenns forhold. Jeg vil imidlertid ikke unnlate å nevne at han i det første avhør også gav opplysning om at han så en annen polititjenestemann slå en av biltyvene. Han forklarte videre at han ikke kunne si hvem det var som slo, men han kunne iallfall navngi en av to som kunne ha utført denne handling.

Jeg er således kommet til at byrettens flertall har anvendt en uriktig lovforståelse når det har frifunnet de tiltalte med henvisning til §167 første ledd.

Byrettens flertall har imidlertid uttalt at selv om de tiltaltes forhold ikke skulle gå inn under straffrihetsgrunnen i §167 første ledd, måtte de frifinnes etter straffeloven §42 fordi de har trodd seg siktet.

På dette punkt finner jeg domsgrunnene uklare og ufullstendige. Slik flertallet har uttalt seg på dette punkt, kan det ikke ses om det har lagt en riktig lovforståelse til grunn. Det anføres i dommen at de tiltalte har trodd seg siktet «på grunn av selve den holdning etterforskerne har inntatt» uten at det gjøres klart rede for hva det har bygd på i så måte. At enkelte under avhøret er betegnet som «anmeldt», kunne ikke gi grunnlag for en slik oppfatning. En feilaktig oppfatning av innholdet i begrepet «siktet» måtte anses som en rettsvillfarelse som i en sak av denne karakter ikke kan anses som unnskyldelig.

Men flertallets uttalelse kan ellers ha bygd på den oppfatning at de tiltalte som siktet også kunne forklare seg uriktig om de øvrige forhold - et syn jeg som nevnt ikke har kunnet gi min tilslutning. En slik villfarelse må vurderes etter straffeloven §57.

Også på dette grunnlag er jeg kommet til at byrettens dom må oppheves.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår A, B, C, D og E.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre og Tønseth: Likeså.

Dommer Bølviken: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men presiserer min oppfatning slik:

Også jeg legger til grunn at siktelsesbegrepet i straffeloven §167 første ledd ikke er det samme som i straffeprosessloven §97. Men jeg tar ikke standpunkt til om polititjenestemennene i dette tilfelle var å anse som siktet. Jeg bygger resultatet på at straffeloven §167 første ledd bare kan antas å gjelde falsk forklaring om egne straffbare handlinger, ikke om andres handlinger, med mindre det skulle foreligge samvirke eller medvirkning.

Når det gjelder denne forståelse av straffeloven §167, kan det, som påpekt av byrettens mindretall, være vanskelig å trekke grensen dersom en forklaring dels faller innenfor, dels utenfor §167 s område. Men etter det faktiske hendelsesforløp som byretten her enstemmig legger til grunn, var det selvstendige, individuelle, fysiske overgrep den enkelte polititjenestemann kunne mistenkes for. Og da kan straffrihet etter §167 første ledd bare gjelde falsk forklaring om eget forhold under pågripelsen.

Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp med domsmenn): - - -

Det er bare de nevnte fem tjenestemenn som har hatt direkte fysisk kontakt med den ene eller den annen av biltyvene under pågripelsen av dem, nemlig D, E, B, C og A. Retten har for deres vedkommende funnet bevist at de alle i sitt første politiavhør forsettlig har fortiet ovenfor nevnte opplysninger, som de forsto var av betydning for saken og var bestemt til å avgi bevis.

De har alle til sin frifinnelse hovedsakelig gjort gjeldende at de ikke bare straffritt vil kunne forklare seg uriktig om egne forhold etter strl.s. §167 annet ledd. De må alle dessuten oppfattes som siktet i relasjon til strl.s. §167 første ledd. I den egenskap vil de etter denne bestemmelse straffritt kunne forklare seg uriktig også om deres forhold som for øvrig er siktet i saken med de begrensninger som bl.a. ligger i reglene om falsk anklage og ærekrenkelser.

Så langt er dommen enstemmig. Ved vurderingen av de spørsmål som her er reist har imidlertid retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Straffeloven §167 første ledd lyder slik: «Straff etter §163 og §166 kommer ikke til anvendelse på den, der som sigtet for en straffbar Handling har afgivet falsk Forklaring.»

Det første spørsmål retten vil måtte ta standpunkt til er om noen av de fem nevnte tiltalte var å anse som siktet da de avga sin første politiforklaring.

Flertallet, de to domsmenn, finner at de nevnte fem alle må være å anse som siktet i den betydning dette begrep er brukt i strl.s. §167 første ledd. De er enig med forsvarerne i at begrepet ikke kan gis samme innhold i alle de relasjoner det er brukt i lovgivningen. Definisjonen av begrepet er gitt i strpl. §97, men denne er i seg selv ikke uttømmende. Som siktet ifølge denne bestemmelse er ikke bare den som det er innledet forfølgning mot ved domstolene, eller forfølgning er forberedt overfor ved beslutning om eller iverksettelse av tvangsmidler, slik ordlyden sier, men også den som under utenrettslig etterforskning av kompetent påtalemyndighet uttrykkelig er betegnet som siktet. Definisjonen har etter flertallets mening direkte gyldighet bare innenfor straffeprosessloven eget område. Den setter ingen endelig grense ved fortolkningen av straffeloven §167 første ledd. Som forsvarerne viser flertallet til Andenæs: Spesiell strafferett 170 og 171 hvor det bl.a. anføres: «Det har vært vanlig å lære at begrepet må ha samme innhold i alle relasjoner hvor det har betydning. Men det er nok mulig man vil fravike denne lære hvor det er tale om straffansvar for falsk forklaring. Jeg oppfører meg f.eks. på en mistenkelig måte, og blir påtruffet av en politimann som spør meg ut. Hvis vi her skulle følge §97, kunne jeg ikke betraktes som siktet. Men jeg befinner meg i en slik situasjon at gode grunner kan tale for å anvende §167 likevel. Spørsmålet må betraktes som tvilsomt, og det har ikke fått noen løsning i rettspraksis.» Det vises imidlertid også til Skeie: Strafferett, Spesiell del 501 der han i tilknytning til spørsmålet om straffrihet for falsk forklaring etter §167 første ledd uttaler: «Og det må gjelde (altså straffriheten) i alle tilfelle hvor den som blir tiltalt for sin forklaring, var under forfølgning som mistenkt for en straffbar handling, selv om aksjonen mot ham (enda) ikke hadde den karakter som straffeprosessloven angir i §97.» Flertallet støtter seg til den oppfatning professor Skeie her har gitt uttrykk for. Det antar således at den mistenkte har samme adgang til straffritt å forklare seg uriktig som den siktede etter strl.s.§167 første ledd. Det vises i denne forbindelse til dom i Rt-1934-397 (dommer Hanssens votum).

For øvrig vises til innstilling fra Straffeprosesslovkomiteen av juni 1969 180 der det er fremholdt at det i forhold til ansvar for falsk forklaring er naturlig å bruke et vidt siktelsesbegrep. Videre vises til samme innstilling 181 der det bemerkes at bestemmelser om siktede i andre lover ikke uten videre får tilsvarende anvendelse som i straffesakloven. Det er i innstillingen i denne forbindelse eksempelvis vist til strl.s. §167, jfr. Andenæs 59.

Helt klar er etter flertallets oppfatning D s status. Han ble først avhørt den 01. november 1978, og tilsto herunder straks sitt straffbare forhold, nemlig å ha tildelt F et slag i ansiktet. Etter denne tilståelse ble det av etterforskeren skrevet personaliarapport på ham, noe som bare gjøres overfor den som mistenkes konkret for straffbart forhold. Han ble dessuten av etterforskeren gjort kjent med «at han som anmeldt ikke er pliktig til å forklare seg». På samme måte er forholdet overfor E, som forklarte seg samme dag, og overfor A, som forklarte seg allerede den 25. april 1978. Ingen er imidlertid forpliktet til å forklare seg for politiet, - heller ikke vitner er det, og denne opplysning om at de som anmeldt ikke pliktet å forklare seg vil etter flertallets oppfatning være meningsløs hvis man ikke i dette utsagn legger en meddelelse om at de i denne relasjon fra det øyeblikk har en siktets rettigheter; for en siktet har ingen plikt til å forklare seg på noe trinn i saken. Slik har dette etter flertallets oppfatning også vært ment av etterforskerne og oppfattet av de tiltalte. Det er således gitt en meddelelse til dem om at de heretter har en siktets rettigheter til under etterforskningen å nekte å avgi forklaring. Det er på det rene at det hermed er forholdt overensstemmende reglene i påtaleinstruksens §10, første og annet ledd der det bl.a. heter: «Før avhør av mistenkte (siktede) påbegynnes, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med at han ikke har plikt til å forklare seg.» Deretter følger regler for opptak av en særskilt personaliarapport. Tilsvarende regler er ikke gitt i §8 om avhør av vitner, til tross for at heller ikke disse har plikt til å forklare seg for politiet. I denne sondring må etter flertallets oppfatning ligge en erkjennelse av og anvisning om at mistenkte i hvert fall når det gjelder retten til å nekte å avgi forklaring fra dette tidspunkt under saksforberedelsen har en siktets rettigheter.

Slik saken foreligger for retten er det unødvendig for flertallet å ta prinsipielt standpunkt til hvor konkret mistanken må være for at slike rettigheter skal inntre. Flertallet finner klart på det rene at forfølgningen allerede ved første avhør konkret har vært rettet direkte mot de tre nevnte, som alle har utpekt seg som mulige skadevoldere.

Etter flertallets oppfatning må ytterligere to av de tiltalte ved det første politiavhør stilles i samme kategori som de tre foran nevnte, nemlig B og C. Til tross for at C ble avhørt ca 3 uker etter A av samme etterforsker som hadde betegnet sistnevnte som anmeldt, ble C avhørt som vitne, også etter at han hadde erkjent at han hadde vært i fysisk kontakt med F og foretatt ransaking og påsetting av håndjern på denne. Etterforskeren har innrømmet for retten at det saklig sett ikke var grunnlag for å gi C noen annen status enn A. Samtidig ble B under avhør av en annen etterforsker betegnet som vitne til tross for at han hadde erkjent at han hadde fått G ned på bakken og der satt håndjern på ham. Også denne politietterforsker har under hovedforhandlingen gitt uttrykk for at det ville vært riktig å avhøre B som anmeldt/mistenkt etter reglene i påtaleinnstruksens §10. Etter flertallets oppfatning har etterforskerne begått en feil når de under avhøret betegnet de to nevnte som vitner. På samme måte som de tre øvrige har også disse to allerede på dette stadium under etterforskningen utpekt seg som mulige skadevoldere. Som fremholdt av Andenæs i en artikkel i T.f.R. 1941 479 er det klart at ikke påtalemyndigheten kan berøve den mistenkte de partsrettigheter han etter loven skal ha ved å unnlate å bruke betegnelsen siktet. Det samme må etter flertallets mening gjelde unnlatelsen av å bruke betegnelsen mistenkt i relasjon til påtaleinstruksens §10. Avgjørende er ifølge Andenæs om forfølgningen er rettet «mot ham». Politianmeldelsen fra de skadelidte retter seg mot alle de polititjenestemenn som var til stede i Maridalen. Det er unødvendig for flertallet å ta stilling til om alle de ti tiltalte på det innledende stadium under etterforskningen var å anse som mistenkt (siktet) i relasjon til strl.s. §167. Det er tilstrekkelig å fastslå at mistanken konkret i hvert fall har rettet seg mot de fem som hadde vært i direkte fysisk kontakt med de skadelidte og på forskjellige måter utpekte seg som mulige skadevoldere. Flertallet anser det utvilsomt at strafforfølgingen har vært direkte rettet mot hver av disse. De må derfor i realiteten alle være å anse som mistenkt i den betydning dette begrep er anvendt ovenfor, hvilket igjen må ha tilfølge at de får de ovenfor presiserte partsrettigheter.

De er således alle ved politiets opptreden i det ytre gitt stilling som siktet, og som anført i Høyesteretts dom inntatt i Retstidende 1937 539 må dette føre til at de etter strl.s. §167 første ledd under visse betingelser ikke kan gjøres straffrettslig ansvarlig når de forklarer seg uriktig. De kan således ikke bare nekte å gi forklaring, men om de forklarer seg uriktig, er de også beskyttet av straffrihetsregelen i strl.s. §167 første ledd.

Spørsmålet blir så hvor langt denne straffrihet rekker. Det er helt på det rene at den rekker lenger enn å dekke uriktige opplysninger om eget forhold. I prinsippet vil den også gjelde uriktige forklaringer om de medskyldiges forhold. Flertallet viser her til Andenæs: Straffeprosess 54 der det sies: «Denne straffriheten er absolutt; den gjelder selv om den uriktige forklaring bare har betydning for medsiktedes stilling». Videre vises til Andenæs: Spesiell strafferett 170, der det anføres: «Straffriheten gjelder for alt man sier som siktet. Om man forklarer seg falsk for å redde sitt eget skinn, eller for å redde medskyldige, er uten betydning. Paragraf 167 første ledd har fått en helt generell avfatning.»

Etter flertallets oppfatning er de fem nevnte tiltalte å anse som siktet i samme sak. Dette er et bevisspørsmål, og flertallet finner at det har skjedd et samvirke mellom de fem i forbindelse med pågripelsen. D og E som var søkt presset ut av veien av de to biltyvene under forsøk på forbikjøring, og som således av disse var brakt i en livsfarlig situasjon, gikk under pågripelsen løs på hver sin mann. Flertallet oppfatter dette som et samvirke. C har satt håndjern på F, ransaket ham og ført ham bort til sin politibil. Det har vært antydet at han herunder har løftet ham opp etter håret og muligens dratt ham litt etter håret langs bakken. Dette ville i tilfelle i seg selv være å anse som en legemsfornærmelse. A var behjelpelig med å dra bilføreren ut av Cortinaen. Det er noe uklart om han også har grepet fatt i passasjeren fra sin posisjon utenfor førersetet. Han kunne i tilfelle i og for seg ha grunn til å frykte at G ble påført brudd i kravebenet som følge av dette. I samme situasjon var B, som la G i bakken. Hele den ytre situasjon viser at det faktisk har foregått et samvirke mellom dem.

Etter flertallets oppfatning vil de nevnte tiltalte i det foreliggende tilfelle straffritt kunne forklare seg uriktig om sine medsiktedes forhold etter strl.s. §167 første ledd på den måten som her har skjedd. De vil etter flertallets oppfatning således bli å frifinne.

Flertallet vil videre bemerke at de alle under enhver omstendighet måtte bli å frifinne fordi de har trodd seg siktet. De har på grunn av selve den holdning etterforskerne har inntatt oppfattet den ytre situasjon slik at de var å anse som siktet. Dette er etter flertallets oppfatning en situasjonsvillfarelse, som etter strl.s. §42 må lede til straffrihet.

Mindretallet, rettens formann, har - om enn under adskillig tvil - funnet å burde se saken på en annen måte. Han er enig med flertallet i at begrepet siktet ikke i seg selv er gitt noen uttømmende definisjon i strpl.s. §97, og også i den betraktning at begrepet må gis en videre slagvidde ved fortolkingen av strl.s. §167 første ledd enn innenfor straffeprosessloven eget område. Det er imidlertid unødvendig for mindretallet å ta stilling til begrepets omfang ut fra de prinsipielle synspunkter flertallet har gitt uttrykk for. Mindretallet finner allikevel å burde peke på at gyldigheten av disse i teorien er omstridt. Det vises for så vidt til Andenæs, som i sin artikkel i T.f.R. 1941 493 tar avstand fra den tanke å betrakte den mistenkte som siktet allerede ved det første avhør som politiet foretar i en sak, selv i tilfelle hvor det bare er en gjerningsmann som kan komme på tale. Han sier som sin konklusjon for den utenrettslige etterforsknings vedkommende: «En får derfor bli stående ved at der ved ren utenrettslig etterforskning kreves en uttrykkelig siktelse fra kompetent påtalemyndighet. Her hvor en er utenfor området for definisjonen i strpl.s. §97 har en imidlertid en større frihet enn ellers til å utforme begrepet forskjellig i de forskjellige anvendelser.»

For mindretallet fremstår imidlertid vurderingen av bevisspørsmålene anderledes enn for flertallet. Ved de innledende etterforskningsskritt var selvfølgelig legemsskadene hos de fornærmede på det rene. Det var også klart at skadevolderne etter overveiende sannsynlighet måtte søkes blant de polititjenestemenn som hadde vært til stede i Maridalen. Anmeldelsene rettet seg generelt mot alle tilstedeværende. Etter mindretallets oppfatning er denne krets såvidt ubestemt at strafforfølgningen ikke konkret kan sies å være rettet mot hver av dem, og heller ikke kan den sies å være rettet mot de fem, som oppga å ha vært i direkte fysisk kontakt med biltyvene. Det vises igjen til Andenæs: T.f.R. 1941 484. De vil dermed ikke kunne betegnes som siktet verken i den betydning dette begrep er benyttet i strpl. §97 eller i den utvidede betydning begrepet bør tillegges i relasjon til strl.s. §167 første ledd. De er således heller ikke beskyttet av straffrihetsregelen i denne bestemmelse.

Her må imidlertid gjøres unntak for D, som straks tilsto sitt forhold, jfr. Andenæs: T.f.R. 484, som for så vidt angår rettslige forklaringer mener at retten for fremtiden bør betrakte et vitne som siktet når det under avhøret avgir tilståelse. Det samme bør etter mindretallets oppfatning gjelde i forhold til strl.s. §167 første ledd når det under den utenrettslige etterforskning avgis tilståelser.

Subsidiært har de tiltalte gjort gjeldende at de har trodd seg siktet, og at dette i tilfelle må oppfattes som en situasjonsvillfarelse, som må lede til frifinnelse.

Mindretallet finner at dette ikke kan føre frem.

B og C er under avhøret betegnet som vitner og avhørt som det. De kan etter mindretallets oppfatning ikke høres med at de har trodd seg siktet.

A og E er avhørt som anmeldt.

Etter mindretallets mening har de tatt feil av betydningen av begrepet anmeldte og de rettsvirkninger som i denne sammenheng kan knyttes til dette begrep, idet de feilaktig har sidestilt det med begrepet siktede. Etter mindretallets mening gir deres status som anmeldt ingen beskyttelse etter straffrihetsreglen i strl.s. §167 første ledd. Mindretallet er enig med aktor i at de tiltaltes oppfatning er å anse som en rettsvillfarelse, som etter omstendighetene ikke bør anses unnskyldelig, jfr. strl.s. §57.

For D s vedkommende vil mindretallet imidlertid måtte ta standpunkt til om han straffritt har kunnet gi en uriktig forklaring som for hans vedkommende ovenfor er beskrevet.

Også på dette punkt er mindretallet uenig i flertallets bevisbedømmelse. Det kan således ikke ses at det har skjedd noe samvirke mellom de tiltalte under påbegripelsen av biltyvene. Mindretallet vil oppfatte de enkeltes forhold som enkeltstående individuelle handlinger. De atskiller seg fra hverandre i tid og er tildels rettet mot forskjellige personer. C og B s forhold, som D har fortiet, har en annen identitet enn hans eget forhold. De er ikke medskyldige i hans egen straffbare virksomhet og han har ikke medvirket under deres pågripelse. Han vil derfor heller ikke straffritt kunne forklare seg uriktig om deres forhold etter strl.s. §167 første ledd, idet denne - etter mindretallets mening - bare beskytter uriktige forklaringer som gjelder egne medskyldige.

Dette ville på samme måte for så vidt også gjelde for A, B, C og E dersom man skulle ha ansett dem som siktet i relasjon til strl.s. §167 første ledd. De ville etter mindretallets oppfatning ikke etter denne bestemmelse straffritt kunnet forklare seg uriktig om de andres forhold. Mindretallet er oppmerksom på at denne lovforståelse i mange tilfelle vil kunne lede til vanskelige grensetilfelle, idet skillet mellom den rene vitneforklaring og den som avgis av den samme i egenskap av siktet kan være uklar. Dette byr imidlertid ikke på problemer i nærværende sak. I andre tilfelle kan det oppstå komplikasjoner ved at en forklaring avgis av samme person dels i egenskap av siktet, dels i egenskap av vitne, slik at det oppstår et blandet forhold.

Mindretallet finner etter dette at de tiltalte A, B, C, D og E må bli å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningene for overtr. av strl.s. §166, første og annet ledd. - - -