Rt-1982-44
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-01-15 |
| Publisert: | Rt-1982-44 (18-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1982 |
| Parter: | 1. Georg Dybdahl m.fl. (8 parter) (advokat Per Sørum - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet). |
| Forfatter: | Skåre, Løchen, Bølviken, Røstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4 |
Dommer Skåre: Vegsjefen i Nord-Trøndelag traffødt xx.xx.1976 vedtak om eiendomsinngrep i anledning av omlegging av E 6, parsell Branes-Mule N og Okkenhaugveien, i Levanger kommune. Den 25. april 1977 traff vegsjefen vedtak om eiendomsinngrep for anlegg av gang- og sykkelveg langs deler av den eksisterende E 6 på samme sted. Skjønn ble begjært henholdsvis 20. mai 1976 og 24. mai 1977.
Stjør- og Verdal herredsrett avhjemlet skjønnet 2. desember 1977.
Skjønnet omfatter 51 takstnummer hvorav 23 var jordbrukseiendommer. For alle jordbrukseiendommer ble det fastsatt «flat» bruksverdi, men i tillegg ble det gitt erstatning for tilpassingstap og tekniske ulemper m.v.
Skjønnet ble anket til lagmannsretten av 22 parter - i det vesentlige eiere av jordbrukseiendommer. For de flestes vedkommende ble det hevdet at skjønnsgrunnene var mangelfulle i forhold til spørsmålet om tilpassingstap, men det ble også anket over ulempeerstatningen og enkelte mer spesielle poster.
Frostating lagmannsrett avsa 27. mai 1980 dom med slik domsslutning:
«1. Skjønn av Stjør- og Verdal herredsrett, avhjemlet den 2. desember 1977 oppheves for følgende takstnr. og de der angitte poster:
Takstnr. 3: Reidar Due. Ulempeserstatning kr. 7000,-.
Takstnr. 6: Karl Holberg. Tilpasningstap kr. 12000,-.
Takstnr. 8: Spillums dødsbo. Ulempeserstatning 0, som følge av nektet makeskifte.
Takstnr. 9: Roar Staberg. Tilpasningstap kr. 5000,-. Verdiøkning kr. 1,50 pr. m2.
Takstnr. 10: Jarle Jørstad. Tilpasningstap kr. 5000,-. Ulempeserstatning kr. 25500,-.
Takstnr. 11: Ola Jørstad. Tilpasningstap kr. 5000,-.
Takstnr. 13: Inger og Jarle Bye. Tilpasningstap kr. 7000,-. Ulempeserstatning kr. 23000,-.
Takstnr. 16: Gunnar Alstad. Tilpasningstap kr. 15000,-.
Takstnr. 17: Hans Storborg. Tilpasningstap kr. 3000,-. Takst for grunn makeskiftet fra takst nr. 18 kr. 1,50 pr. m2.
Takstnr. 18: Irene og Helge Haugskott. Takst for grunn makeskiftet fra takst nr. 17 kr. 3,25 pr. m2.
Takst nr. 35: Kirknesvaag Sagbruk & Høvleri A/S. Samlet erstatning kr. 20000,-.
2. For øvrig stadfestes skjønnet.
3. I den utstrekning skjønnet oppheves, hjemvises det til ny behandling ved Stjør- og Verdal herredsrett, som settes med ny formann og nye skjønnsmenn.
4. Staten ved Samferdselsdepartementet erstatter advokat Per Sørum, Levanger, på vegne av de parter hvis skjønn helt eller delvis oppheves, ankesakens omkostninger med 31277,50 - trettientusentohundreogsyttisju 50/100 - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Lagmannsrettens dom er anket til Høyesterett av femten grunneiere. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet for så vidt den gjaldt ulempeerstatning, men henviste for så vidt den gjaldt tilpassingstap. Som følge av kjennelsen bortfalt anken for fem av ankepartene. For to av ankepartene er anken senere frafalt og saken hevet ved særskilt kjennelse. De gjenstående åtte ankeparter er: Georg Dybdahl (takstnr. 1), Reidar Due (takstnr. 3), Ola Heir (takstnr. 14), Gunnar Gustad (takstnr. 15), Eivind Tingstad (takstnr. 25), Eivind Berg (takstnr. 47), Olav A. Veie (takstnr. 50) og Inger og Per Olav Folden (takstnr. 52).
Saken foreligger for Høyesterett på samme måte som for lagmannsretten.
De ankende parter anfører at skjønnsretten ikke har forstått skjønnsloven §28 på riktig måte, at begrunnelsen ikke tilfredsstiller de krav som bør stilles, og at feilen må antas å ha hatt betydning for resultatet. Skjønnsretten har således ikke for de enkelte takstnummer gitt alle de faktiske opplysninger som er av betydning for vurderingen av tilpassingstapets størrelse, og den har - med enkelte reservasjoner - ikke sagt noe om hvilke momenter som er tillagt betydning. Skjønnsretten skulle ha redegjort for hvorledes tilpassingen kunne skje for det enkelte bruk og for den tid tilpassingen måtte antas å ville ta. Man kan derfor ikke se om prinsippene for utmåling av tilpassingstap er riktig forstått og anvendt. De resultater skjønnsretten er kommet til, tyder på at det kan være gjort feil, og at retten ikke har foretatt en vurdering for hver enkelt eiendom, slik den skal gjøre det.
De ankende parter har dessuten trukket fram en del konkrete momenter som skjønnsretten hadde særlig foranledning til å nevne, i hvert fall for noen takstnummers vedkommende. Skjønnsretten skulle således ha påpekt og vurdert det forhold at grunneierne risikerte å måtte vente lenger enn forutsatt på erstatningsarealer de skulle få ved oppfylling og makeskifte. For to av takstnumrene skulle skjønnsretten ha vurdert - eller vurdert nærmere - spørsmål som knytter seg til ledig arbeidskapasitet. For et av brukene savnes opplysninger om driftsbygning og maskiner - momenter som var av betydning for dette bruks vedkommende. Dessuten må det antas å foreligge særlige tilpassingsproblemer for de bruk som hadde gras- og melkeproduksjon. Den avgrensede opphevelse som lagmannsretten foretok, virker lite logisk og gir ikke god sammenheng.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens skjønn oppheves i den utstrekning det er påanket.
2. Skjønnet hjemvises til ny behandling ved Stjør- og Verdal herredsrett med ny sammensetning.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler saksomkostninger for Høyesterett.»
Ankemotparten - staten v/Samferdselsdepartementet - har anført at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige. Når man ser skjønnet i sammenheng, har skjønnsretten på en grei og tilstrekkelig måte gjort rede for de generelle prinsipper for vurderingen av spørsmålet om tilpassingstap, og for de momenter som konkret hadde betydning. Den konkrete avveining og vurdering hører under skjønnsretten og kan ikke overprøves ved anke. Spørsmålet om hva man skal kreve av skjønnsgrunnene må for øvrig ses i sammenheng med prosedyren for skjønnsretten og det som da ble trukket fram av momenter av særlig betydning.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Frostating lagmannsretts dom av 27. mai 1980 stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Jeg nevner først at det for samtlige ankeparter dreier seg om meget begrensede grunnavståelser. For fire av dem ligger det dyrkede areal som avstås i størrelsesorden 1,4 til 2,1 dekar. Det bruk som avstår mest dyrket mark - 23,5 dekar - vil få dette areal erstattet gjennom oppfylte arealer som vil kunne dyrkes. En av partene avstår bare udyrket mark og beite. De øvrige to parter skal avstå henholdsvis 13,8 og 5,9 dekar dyrket mark, men særlig det første av disse bruk er stort, og den relative reduksjon av den dyrkede jorden er liten. Det siste gjelder også de bruk jeg nevnte først. Selv om det ikke her dreier seg om «stripeekspropriasjon» slik det er vanlig å bruke ordet, mener jeg at man i spørsmålet om hvilke krav som bør stilles til begrunnelsen, finner vegledning i det som er uttalt i Høyesteretts dom Rt-1979-168.
I den foreliggende sak har skjønnsretten på vanlig måte behandlet de generelle spørsmål vedrørende erstatningsfastsettelsen i en innledende del av skjønnet. Det retten selv sier om erstatning etter «flat verdi» med tillegg for tilpassingstap, er riktig men noe knapt. Skjønnsrettens uttalelser må dessuten ses i sammenheng med den grundige saksforberedelse og den prosedyre som fant sted om tilpassingstap. Opplysninger om eiendommene ble således innhentet allerede under saksforberedelsen, og på grunnlag av dette materiale ble det avgitt uttalelse av to oppnevnte sakkyndige. En sakkyndig i Vegdirektoratet - som også møtte under skjønnet - laget regneeksempler for beregning av tilpassingstapet for tre av eiendommene (som for øvrig ikke omfattes av anken til Høyesterett). Dessuten ble også annet skriftlig materiale lagt fram. Skjønnets framstilling av saksøkerens anførsler bekrefter etter min mening at skjønnsretten har en riktig oppfatning både av den generelle problemstilling og av de enkelte momenter som gjør seg gjeldende.
Det siste får man bekreftet hvor retten for enkelte takstnummer nevner momenter av betydning for tilpassingstapet - momenter som jeg går ut fra ble særlig nevnt under prosedyren. Jeg viser til det som er sagt om takstnummer 3 om ventetid før et oppfyllingsareal kunne stilles til rådighet, og om den erstatningsrettslige betydning av dette. For takstnummer 13 er nevnt at maskiner og driftsbygning ikke blir like anvendbare som før.
Med utgangspunkt i det jeg her har sagt skal jeg knytte noen merknader til de enkelte takstnummer og de enkelte anførsler.
For takstnummer 1 - Georg Dybdahl - sier ikke skjønnsretten noe om hvilke momenter som er tatt i betraktning ved vurderingen av tilpassingstapet. Grunneieren mener at dette er en feil. Skjønnsretten har dessuten ikke i sine premisser gitt opplysning om driftsbygning og maskiner. Etter grunneierens mening var dette momenter av konkret betydning. Dessuten skulle det være tatt hensyn til den ledige arbeidskapasitet han ville få.
Jeg er ikke enig i at dette er en feil fra skjønnsrettens side. Etter det som er opplyst, ble det ikke under skjønnet prosedert på at det forelå momenter av særlig betydning for denne eiendom. Befaringen omfattet bare traseen og ikke driftsbygningen. Kravet til skjønnsrettens premisser må til en viss grad avhenge av hva grunneierne fremhever som viktig. Jeg ser det slik at de momenter som her måtte komme inn, hver for seg ikke ble ansett for å være av fremtredende betydning. Siden det under enhver omstendighet var tale om et tilpassingstap av meget beskjeden størrelse, mener jeg at skjønnsgrunnene må anses tilstrekkelige.
For takstnummer 3 - Reidar Due - har skjønnsretten særskilt anført at tilpassingstapet på grunn av ledig arbeidskapasitet er lite. Etter grunneierens oppfatning skulle dette ha vært begrunnet nærmere. Dette kan jeg ikke være enig i.
De anførsler som ellers gjelder takstnummer 3, og det som er anført for takstnummer 14, 15, 25, 47, 50 og 52, er av mer generell karakter. Jeg kan ikke se at de kan føre fram.
Dette gjelder således anførselen om at skjønnsretten skulle ha omtalt og vurdert betydningen av at grunneierne ville måtte vente en tid før de fikk erstatningsarealer ved oppfylling og makeskifte, og av at det var usikkert hvor lang ventetiden ville bli. Jeg kan ikke se at dette er en feil. Det fremgår av skjønnet at retten er oppmerksom på tidsmomentets betydning ved vurdering av tilpassingstapet. For takstnummer 3 er dette, som allerede påpekt, nevnt i en spesiell sammenheng.
Også det grunneierne har anført om tilpassingsproblemer ved gras- og melkeproduksjon er av mer generell karakter, og jeg kan etter omstendighetene ikke se det som noen saksbehandlingsfeil at dette ikke er nevnt som momenter ved enkelte av takstnumrene. Situasjonen synes for alle takstnummer å ha vært den samme som for nr. 1: Det forelå ikke konkrete tilpassingsproblemer av særlig viktighet eller momenter som var fremhevet som viktige. Og det gjelder også for de andre takstnummer at tilpassingstapet under enhver omstendighet måtte være av forholdsvis beskjeden størrelse.
For de grunneiere som også er parter i Høyesterett kom også lagmannsretten til at skjønnsgrunnene var tilstrekkelige, og med en begrunnelse som i det vesentlige stemmer med den jeg har gitt foran. Lagmannsrettens delvise opphevelse av skjønnet har sammenheng med at skjønnsretten ikke omtaler spørsmålet om hvilken betydning muligheten for nydyrking hadde hatt for skjønnsresultatet i spørsmålet om tilpassingstap. Den opphevet skjønnet for de takstnummers vedkommende hvor den antok at dette kunne være en feil av betydning. De spørsmål som kan reises om lagmannsrettens begrunnelse, og om anvendelsen av disse synspunkter på de enkelte takstnummer, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Det som er avgjørende for meg, er at det ikke for Høyesterett er anført at dyrkingsspørsmålet er et moment av betydning for de eiendommer denne ankesaken gjelder - jeg ser da bort fra det dyrkingsland som enkelte bruk får ved oppfylling med overskuddsmasse. Disse tilfeller har jeg - så langt det har interesse - nevnt foran.
Jeg er kommet til at de ankende parter i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 må pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett. Saksomkostningene settes i samsvar med arbeidsoppgave til 11000 kroner, hvorav 1000 kroner er utlegg.
Jeg stemmer for denne Dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Georg Dybdahl, Reidar Due, Ola Heir, Gunnar Gustad, Eivind Tingstad, Eivind Berg, Olav A. Veie og Inger og Per Olav Folden en for alle og alle for en til staten ved Samferdselsdepartementet 11000 - elleve tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Gunnar Aarvold med skjønnsmenn): - - -
Saksøkeren anfører at det er bruksverdien etter loven av 26. januar 1973 nr. 4 §4 som skal legges til grunn ved fastsettelsen av erstatningene.
Ved avståelse av jordbruksarealer må erstatningene fastsettes til såkalt «flat verdi», d.v.s. den kapitaliserte nettoverdi av eiendommens samlede areal. Til dette kommer som særskilt post eventuelt tap ved at man etter avståelsen ikke fullt ut kan utnytte driftsmidler, bygninger, maskiner og arbeidskraft. Det kan her oppstå tilpasningsvansker, men disse vil i de fleste tilfeller ikke bli store og vil etter forholdsvis kort tid kunne overvinnes.
Det er av vesentlig betydning at det skjer en individuell bedømmelse for hver enkelt eiendom. Det vil ikke bli tatt tilstrekkelig hensyn til nødvendigheten av en slik bedømmelse hvis man innkalkulerer erstatning for ulempene i en ansettelse pr. kvm. på grunnlag av marginalverdibetraktninger. Dette vil føre til en skjematisk bedømmelse som i prinsippet vil være uriktig og som vil føre til at erstatningene blir satt for høyt. Erstatningsfastsettelsene vil også bli for kompliserte og bedømmelsen av tilpasningsvanskene særlig komplisert. Saksøkeren viser til Rt-1975-580 ff. Saksøkeren viser også til Melding nr. 20 fra Institutt for jordskifte og eiendomsutforming, Ås-NLH, fremlagt under saken og til den forklaring jordskiftekandidat Moen har gitt.
Det vil antakelig vesentlig bli uutnyttet arbeidstid som vil være av betydning for beregning av tilpasningstapet i denne sak. Hvis jorden er leiet bort, er det ikke plass for noe tilpasningstap.
Grunnerstatningen må fastsettes pr. kvm. også av hensyn til at man må sette pris pr. kvm. for jord man får igjen ved oppfylling m.v. Hvor avståelse og tillegg for oppfylling m.v. går opp i opp, vil det ikke bli noe tilpasningstap. - - -
Den flate verdi fastsettes etter jordens verdi som produksjonsfaktor, beregnet etter bonitet og beliggenhet.
Det må foretas en neddiskontering ved erstatningsberegningene fordi det dreier seg om kontantutbetaling av erstatninger for fremtidig tap. - - -
Ulemper ut over tilpasningsvansker kan være kantskader, transportomkostninger m.v. Det vil her først og fremst være tale om forlenget arbeidstid. Men dersom det blir overflødig arbeidskraft på grunn av reduksjon i jordareal kan forlenget arbeidstid ikke regnes med ved de ulemper det her er tale om. Tilpasningstap er også noe som gjør seg gjeldende i en overgangstid, mens merarbeide på grunn av kantskader m.v. er av varig karakter. - - -
Når det gjelder ansettelsen av erstatning for avståelse av grunn med tilpasningsvansker mener de saksøkte at marginalberegningsprinsippet ikke er uriktig, men det må nok korrigeres. De sakkyndige anbefaler marginalkalkyler, men det må foretas en individuell vurdering. I alle tilfeller vil det i denne sak ikke bli tale om at det kan foregå noen tilpasning fordi det overalt er tale om avståelse av forholdsvis små arealer. Det må særlig tas hensyn til at arbeidskraft blir ledig. Man kan ikke si at arbeidskraften kan benyttes andre steder enn på gårdene. Det må legges vekt på å få med alle de momenter som vil være til stede og som skal danne grunnlag for erstatningsberegning når det gjelder tilpasningsvansker, således avskrivning både ved slit og ved teknisk foreldelse.
Selv om man i noen tilfeller har dyrkbar jord til erstatning for dyrket jord som avstås, vil man i sin helhet få mindre jordareal. - - -
Retten legger med partene til grunn at det ikke er uenighet om det rettslige grunnlag for erstatningsfastsettelsene, hvilke lovbestemmelser og rettsregler som kommer til anvendelse. Det er heller ingen uoverensstemmelser mellom partene når det gjelder det faktiske grunnlag for skjønnet, hva som skal avstås og hvilke omstendigheter som under forhandlingene er påvist og som kan ha betydning for avgjørelsen. - - -
Det område den nye vei skal gå gjennom, er en typisk jordbruksbygd med alminnelig god jord og hvor jorden er i alminnelig god hevd. Jordens verdi som ledd i jordbruksproduksjon er avhengig av bl.a. arrondering, beliggenhet, foruten av selve jordsmonnet. På denne måte ansees ikke all jord innen ekspropriasjonsfeltet som like verdifull i denne henseende og dette vil fremgå av fastsettelsene for de enkelte eiendommer. Det dreier seg imidlertid overalt om jord som gir anledning til den varierende produksjon som er et vesentlig ledd ved bedømmelse av jordens verdi. - - -
Retten finner at man vil komme frem til det riktigste resultat både i forhold til den enkelte ekspropriat og i forholdet ekspropriatene imellom ved å fastsette erstatningene til såkalt «flat verdi» med tillegg av eventuell erstatning for ulempe ved ikke anvendbar arbeidskraft, maskiner m.v., altså erstatning for de såkalte tilpasningsvansker. Disse vansker vil da være andre enn de såkalte kantskader, transportvansker o.l. som, også når marginalverdiberegninger brukes, ansettes for seg. Retten har ikke med dette uttalt noe om de rent prinsipielle betraktninger som kan gjøres gjeldende for anvendelsen av den ene eller annen beregningsmåte. For de erstatninger som det ved dette skjønn er tale om å fastsette, finner retten at den beregningsmåte som er valgt bør anvendes. De faktiske forhold som skal legges til grunn, blir i et hvert tilfelle de samme.
- - -
Takstnummer 1. Georg Dybdahl. Fossen gnr. 18 bnr. 11.
Samlet areal: 70 da dyrket mark. 10 da beitemark og 50 da skog. Smågrisproduksjon, korn og poteter. Eieren er heldagsbeskjeftiget på bruket.
Det avstås: 2000 kvm dyrket mark. - - -
Erstatning:
1. Grunnerstatning kr. 4,- pr. kvm.
2. Arronderingsskader (kantskader) kr. 3000,-.
3. Tilpasning kr. 3000,-.
Verdiøkning oppfylt areal kr. 2,- pr. kvm.
- - -
Takstnr. 3. Reidar Due. Mo gnr. 314 bnr. 1.
Samlet areal: 550 da dyrket jord. 365 da skog og annen utmark, 100 da. korn, poteter. Eieren driver også en gård på Kolberg i Levanger hvor det er kjøttproduksjon.
Det avstås:
13800 kvm dyrket mark
1200 kvm beite
6200 kvm udyrket mark
3000 kvm fjæregrunn.
- - -
Erstatning:
Det er opplyst at det på eiendommen vanligvis arbeider 5 ansatte foruten egen arbeidsinnsats. Det er i bruk 3 traktorer. Det er lagt frem festekontrakt med A/L Halmluting om leie av grunn til bygning m.v. Dette leieforhold er opphørt på grunn av ekspropriasjonen. Det er likeledes lagt frem kontrakt mellom grunneieren og Levanger kommune og hvoretter kommunen for sin regning kan fylle ut i Eidsbotn og deretter betale samme leie for dette område som for området på land hvor kommunen etter samme kontrakt alt disponerer et areal.
Retten antar at bortsett fra 3 da fjære som eksproprieres, vil ikke eventuell utfylling etter kontrakten med kommunen bli hindret. Atkomst til noen del av området vil heller ikke bli hindret ved ekspropriasjonen selv om den nye veitrasé på en kortere strekning går helt ned mot sjøen. Utfylling er påbegynt i det område som ligger lengst bort fra der hvor den nye veitrasé blir liggende. Det antas å ville ta atskillig tid før utfyllingen vil nå den del av området hvor avståelse nu skjer. Ved erstatningsfastsettelsen må det for så vidt tas hensyn til diskonteringsfaktor.
Grunnerstatning: dyrket mark kr. 4,- pr. kvm, beite kr. 2,- pr. kvm, udyrket mark kr. 1,- pr. kvm, fjæregrunn kr. 0,50 pr. kvm.
Tilpasning (lite tap ved unyttet arbeidskraft) kr. 15000,-.
Ulempe ved omdisponering av trekant mellom gammel og ny vei kr. 4000,-.
Arrondering- og kantskader, tap vedkommende festekontrakt med kommunen og festekontrakt med A/L Halmluting, og annen verdiforringelse kr. 7000,-.
Verdiøkning oppfylte arealer: Areal nr. 1 kr. 2,- pr. kvm, areal nr. 2 kr. 1,50 pr. kvm, Skarpenga kr. 1,50 pr. kvm.
- - -
Takstnr. 14. Ola Heir. Heir vestre gnr. 279 bnr. 1.
Samlet areal: 550 da dyrket mark, 100 da beite. Korn/gress/griser. Heldagsbeskjeftiget på bruket.
Det avstås:
18000 kvm dyrket mark (E 6)
5500 kvm dyrket mark (Trafikkmaskin)
5700 kvm udyrket mark (E 6) - delvis reg. som skog.
- - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 3,50 pr. kvm for dyrket jord, kr. 0,40 for udyrket jord.
Tilpasning kr. 15000,-.
- - -
Takstnr. 15. Gunnar Gustad. Gransveet og Nordgård gnr. 280 bnr. 9 og 18.
Samlet areal: 150 da dyrket mark, dyrkbar mark 20 da og 50 da skog. Melkeproduksjon. Leier beite utenom eiendommen. Heldagsbeskjeftiget på bruket.
Det avstås:
8000 kvm udyrket mark - noe dyrkbart
3000 kvm beite - i det vesentlige dyrket - - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 1,- pr. kvm for udyrket mark og kr. 3,25 for beite (i det vesentlige dyrket).
Tilpasning kr. 3000,-. - - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 3,25 pr. kvm.
Tilpasning, inkludert erstatning for tap vedkommende leiekontrakt med Kvello, kr. 15000,-.
- - -
Takstnr. 47. Eivind Berg. Ulve østre gnr. 275 bnr. 29.
Samlet areal: 200 da dyrket, 10 da beite og 327 da skog.
Det avstås:
2000 kvm dyrket mark. - - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 3,75 pr. kvm.
Tilpasning kr. 1000,-.
- - -
Takstnr. 50. Olav A. Veie. Røstad søndre gnr. 273 bnr. 1.
Samlet areal: 320 da dyrket, 8-9 da beite og 250 da skog. Korn/potet/gris/grønnsaker. Heldagsbeskjeftiget på bruket.
Det avstås:
2100 kvm. dyrket mark. - - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 4,- pr. kvm.
Tilpasning kr. 1000,-.
- - -
Takstnr. 52. Inger og Per Olav Folden. Røstad gnr. 272 bnr. 1. Skogeng gnr. 271 bnr. 27.
Samlet areal: 270 da dyrket mark, 15 da beite og 5 da dyrkbar mark. 120 da drives som grønnsaker på friland, ca 40 da eng og ca 100 da korn. Noe leiet hjelp, ellers fulldagsbeskjeftiget på bruket.
Det avstås:
1450 kvm dyrket mark.
- - -
Erstatning:
Grunnerstatning kr. 4,- pr. kvm.
Tilpasning kr. 1000,-. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Jonas Madsø og Odd Nørstebø med domsmenn): - - -
Lagmannsretten vil under sin behandling bruke den inndeling av ankepostene som er nevnt innledningsvis.
Man peker da på at grunneiernes anførsler dels er spesielle for det enkelte takstnummer, men at ankene i stor utstrekning også bygger på generelle synsmåter, som er felles for en rekke takstnummer og som den enkelte ankepart henviser til. Dette gjelder særlig skjønnsrettens fastsettelse av tilpasningstapet, som behandles under gruppe A.
Innenfor denne gruppe behandler man derfor ankene samlet. - - -
A. Tilpasningstapet.
På en jordbrukseiendom vil det normalt være en viss likevekt mellom jordvidden og det kapitalutstyr brukeren disponerer, det være seg i form av bygninger og anlegg, maskiner og redskaper eller besetning. Likeledes vil det bestå et visst forhold mellom jordvidden og brukerens disponering av egen arbeidskraft, eventuelt til mulig leie av arbeidshjelp.
Ved et eiendomsinngrep kan denne likevekt forrykkes, men den lar seg normalt gjenopprette, f.eks. gjennom oppdyrking av ny jord, omlegging av produksjonen, nedbygging av kapitalutstyr m.v. Men dette vil ofte ta tid, og i mellomtiden vil brukeren sitte med ledig kapasitet, f.eks. i form av bygninger eller maskiner, som han ikke får amortisert på vanlig måte.
Det er dette tap som betegnes som tilpasningstapet, og som ved partielle eiendomsinngrep vil utgjøre en del av de tap som kreves erstattet.
Denne form for erstatning er imidlertid av nyere dato. I tidligere år tok man hensyn til de samme forhold ved å taksere de avståtte arealer etter marginalverdi, det vil altså si etter en høyere pris enn gjennomsnittet for hele eiendommen, dette fordi marginalområdene lar seg drive uten at innsatsen av maskiner eller arbeidskraft økes tilsvarende.
Det følger av det anførte at erstatning av tilpasningstap og taksering til marginalverdi er alternative måter å skjønne på. Valget av den ene utelukker erstatning etter den annen.
Herredsretten anfører om dette:
«Retten finner at man vil komme frem til det riktigste resultat både i forhold til den enkelte ekspropriat og i forholdet ekspropriatene imellom ved å fastsette erstatningen til såkalt «flat verdi» med tillegg av eventuell erstatning for ulempe ved ikke anvendbar arbeidskraft, maskiner m.v., altså erstatning for de såkalte tilpasningsvansker. Disse vansker vil da være andre enn de såkalte kantskader, transportvansker o.l. som, også når marginalverdiberegninger brukes, ansettes for seg.»
Under behandlingen av de enkelte takstnummer er erstatningen for tilpasningstap satt til et rundt beløp uten at retten ledsager dette med særlige merknader. Slike merknader er bare gitt for 3 takstnummer:
Takstnr. 3 (Due):
Tilpasning (lite tap ved unyttet arbeidskraft) kr. 15000,-. - - -
Takst nr. 25 (Tingstad).
Tilpasning, inkludert erstatning for tap vedkommende leiekontrakt med Kvello, kr. 15000,-.
Lagmannsretten finner at begrunnelsen for fastsettelsen av disse erstatningsposter etter dette kan virke så snau, at det er rimelig å stille spørsmålet om den tilfredsstiller kravet i skjønnsloven §28.
Herredsrettens alminnelige skjønnsgrunner - slik de er gjengitt foran - viser imidlertid at retten har en klar og korrekt forståelse av selve prinsippet for erstatning av tilpasningstap.
Det påpekes både at erstatningen av dette tap er et alternativ til taksering etter marginalverdi, og likeledes at dette er et tap som atskiller seg fra de ulemper som også erstattes når man ellers bygger på marginalverdier. Man kan således gå ut fra at det ikke under tilpasningstapet er tatt med andre tapsposter enn de som virkelig knytter seg til tilpasningsproblemene. Og at retten har en klar forståelse av hva dette dreier seg om, har man påpekt foran.
Selv om det i umiddelbar tilknytning til stipuleringen av det enkelte erstatningsbeløp ikke er gitt ytterligere forklaring - bortsett fra de tilfelle som nevnes foran - vil man av de generelle opplysninger om den enkelte eiendom kunne slutte seg til hvilke tilpasningsproblemer retten har regnet med.
For hvert takstnr. oppgir retten eiendommens totalareal fordelt på de forskjellige markslag, og likeledes hvor meget det legges beslag på gjennom eiendomsinngrepet, fordelt på samme måte. Videre gis det opplysninger om hva slags jordbruksproduksjon som drives, og om eieren har full beskjeftigelse på bruket. I noen utstrekning gis det også opplysning om driftsbygninger m.v.
Dette er de grunnleggende momenter også ved vurderingen av tilpasningstapet, og lagmannsretten må gå ut fra at herredsretten har hatt de adekvate forhold for øye og bedømt forholdet ut fra det. Lagmannsretten har heller ikke under gjennomgåelsen av saken - herunder spesielt under befaringen i marken - festet seg ved forhold som utpeker de foretatte ansettelser som eksepsjonelt lave.
Videre har grunneierne ikke kunnet underbygge sin påstand om at ansettelsen er preget av vilkårlighet.
Fra grunneiernes side er det generelt pekt på at man ved å fordele tilpasningstapet på antall avståtte kvadratmeter tildels får meget lave beløp, og også beløp som varierer sterkt.
Lagmannsretten kan ikke se at det av dette kan sluttes noe om skjønnets holdbarhet.
Grunnverdien for dyrket mark varierer fra kr. 4,- til kr. 3,25 pr. m2, en spennvidde som i seg selv ikke er ekstraordinært stor, og man kan ikke innlate seg på en vurdering av dette, uten å overprøve selve skjønnet. Det er imidlertid intet som tyder på at de avvikende resultater bygger på annet enn forskjell i bonitet og andre bestemmende faktorer.
Når det gjelder tilpasningstapet, må avvikelsene nødvendigvis bli større, fordi man her også skal vurdere individuelle forhold hos den enkelte bruker, f.eks. når det gjelder muligheten for sysselsetting utenfor bruket o.s.v. og det sier seg selv at det her er rom for større variasjoner enn når det gjelder ren jordbonitet.
Man peker også på at systemet med taksering av tilpasningstap er bragt inn fordi det i hvert fall i praksis vil lette en korrekt vurdering av individuelle faktorer, og en viss spennvidde når det gjelder resultatene er ikke mer enn hva man da må regne med.
Det ville ha vært en fordel om lagmannsretten ved vurderingen av denne side ved skjønnet hadde kunnet utlede noe av den erklæring som de oppnevnte sakkyndige har gitt. Disse har imidlertid ikke bygget på prinsippet om erstatning for tilpasningstap, men har taksert arealene etter marginalverdi, som er fastsatt etter det såkalte «dekningsbidragsprinsipp», og har derved innkalkulert tapet i den foreslåtte kvadratmeterpris.
Av det foran anførte fremgår at lagmannsretten alt i alt finner at skjønnsgrunnene - på tross av sin knapphet - likevel gir et tilfredsstillende grunnlag for å fastsette erstatningsbeløpene. Dette gjelder imidlertid med vesentlige unntak, som særlig knytter seg til spørsmålet om muligheten for å erstatte den beslaglagte dyrkede mark gjennom nydyrking. Innenfor tilpasningsproblematikken inntar dette spørsmål en sentral stilling. Man kan ikke av skjønnsgrunnene se om og i tilfelle hvorledes retten har trukket dette inn. Ei heller er det i de rettsoppnevnte jordbrukssakkyndiges skriftlige utredning eller i utredningen fra Vegvesenets jordbrukssakkyndige nevnt noe som gir trygghet for at spørsmålet har vært viet nødvendig interesse under saken. For en del av eiendommene kan man bortse fra at det kan ha hatt betydning for erstatningsfastsettelsen at herredsretten ikke har gått inn på spørsmålet. Blant de andre er de eiendommer som avstår forholdsvis stor andel av sin dyrkede mark. De takstnummer hvor ansettelsen av tilpasningstapet ut fra dette bør oppheves, blir:
Takstnr. 6 (Holberg), takstnr. 9 (Staberg), takstnr. 10 (Jarle Jørstad), takstnr. 11 (Ola Jørstad), takstnr. 13 (Bye) og takstnr. 17 (Storborg).
Lagmannsretten finner av spesielle grunner også å burde oppheve skjønnet for takstnr. 16 Gunnar Alstad. For denne eiendom har Vegvesenets egen sakkyndige, jordskiftekandidat Ole Moen, foretatt en beregning som viser et samlet tilpasningstap på kr. 27937,-. Når da retten kommer til et beløp på kr. 15000,-, burde man vente en nærmere forklaring på den betydelige avvikelse, og når en slik ikke er gitt, kan skjønnet ikke anses tilfredsstillende grunngitt. Det må derfor bli å oppheve. - - -