Rt-1982-464
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-03-12 |
| Publisert: | Rt-1982-464 (65-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50B/1982. |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen). |
| Forfatter: | Michelsen, Syvertsen, Røstad, Schweigaard Selmer, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §33, Straffeloven (1902) §329, §333, §353, §253, §310, §374, §377, §438, §27, §35, §52, §62, §63 |
Dommer Michelsen: Trondheim byrett avsa den 23. september 1981 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av straffeloven §329 første ledd, §353 og §333 jfr. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn, jfr. straffeloven §52.
A dømmes til å betale en bot til statskassen, stor kr. 8000,- - åttetusen - kroner, eller hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 35 - trettifem - dager.
A dømmes til å tåle inndragning til statskassen etter straffeloven §35 av ett par Åsnes treski m/staver.
A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 500,- - femhundre - kroner».
Det skulle i domsslutningen i dette tilfellet også vært vist til straffeloven §63 annet ledd, da fellelsen også omfatter §353 som bare gir adgang til å ilegge bot.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Da saken ble behandlet for byretten, forelå det sparsomme personlige opplysninger om domfelte, som uteble fra hovedforhandlingen. Senere har det kommet frem flere opplysninger. Da dommen ble forkynt for domfelte, ble det opplyst at hun hadde «antatt navnet A som nytt etternavn i stedet for B». Domfelte har selv erklært at det ikke er riktig når det i byrettens dom sies at hun er ekspeditrise. Etter hva jeg må anta, har hun uten lønn utført arbeid i Oktober bokhandel i Trondheim. Domfelte er eneforsørger for et barn, og opplyser at hennes inntekt i 1981 har vært en overgangsstønad på kr. 1700,- pr. måned. Hun bor nå i Borkenes.
Domfelte har erklært anke over byrettens dom.
I sin ankeerklæring omhandler domfelte først de forhold som i tiltalebeslutningen er behandlet under post II b og post III, og som har tilknytning til demonstrasjonen den 28. januar 1981. Det anføres blant annet at domfelte og hennes ledsager ikke var klar over at de befant seg innenfor det området som var belagt med ferdselsforbud, og at de av politiet bare ble spurt om legitimasjonspapirer, og således ikke nektet å oppgi navn, stilling og bopel.
Domfeltes forsvarer for Høyesterett har gjort gjeldende at man må anse denne delen av erklæringen som en anke over saksbehandlingen. Forsvareren har i denne forbindelse anført at det er uriktig når byretten under henvisning til straffeprosessloven §377 femte ledd har ansett domfeltes uteblivelse som en tilståelse. Det foreligger her en feil i lovanvendelsen ved saksbehandling. I sin politiforklaring har domfelte om forholdet den 28. januar 1981 gitt en fremstilling som står i strid med beskrivelsen i tiltalebeslutningen. Det foreligger således et forhold som taler mot å anse uteblivelsen som en tilståelse.
Forsvareren har videre hevdet at man i dette tilfellet ikke kan nytte bestemmelsen i §377 femte ledd, da det ikke kan legges til grunn at domfelte i stevningen, som man ikke har kunnet dokumentere for Høyesterett, er gjort oppmerksom på hva som kunne bli følgen av en uteblivelse.
Det er fra forsvarets side også gjort gjeldende at domsgrunnene for øvrig er mangelfulle. Retten har bare når det gjelder forholdet den 28. januar 1981, gitt uttrykk for at domfelte har handlet med forsett, mens det intet sies om de subjektive straffebetingelser i forbindelse med de øvrige straffbare forhold domfelte er funnet skyldig i.
Domfeltes anke retter seg også mot straffutmålingen, som hun mener er for streng. Forsvareren har for Høyesterett anført at han ikke retter noen innvending mot at det i dette tilfelle er anvendt en betinget fengselstraff, men har gjort gjeldende at boten som byretten har ilagt, er for høy i forhold til hva domfelte etter sine livsforhold kan utrede.
Forsvareren har endelig hevdet at byrettens dom må oppheves for så vidt angår avgjørelsen av inndragningskravet. Det er ikke nevnt i tiltalebeslutningen at ski og staver ville bli krevd inndradd, og man kan ikke legge til grunn at en underretning om dette var føyd til den trykte teksten i stevningsblanketten.
Jeg er kommet til at forsvarerens innvendinger mot saksbehandlingen ikke kan gis medhold.
I sin politiforklaring, som ble dokumentert under hovedforhandlingen, har domfelte gitt en fremstilling av hva som skjedde den 28. januar 1981. Hennes versjon av hendelsesforløpet står i strid med den beskrivelse som gis under post II b og post III i tiltalebeslutningen. Etter min oppfatning er dette ikke til hinder for at byretten med hjemmel i straffeprosessloven §377 femte ledd har kunnet anse hennes uteblivelse som en tilståelse av de faktiske forhold. Jeg viser til Andenæs Straffeprosess side 401. Bestemmelsen i §377 femte ledd ville få liten betydning dersom man ikke kunne anse en uteblivelse som tilståelse hvor tiltalte i en tidligere politiforklaring har erklært seg for ikke straffskyldig. Til dette kommer at byretten i dette tilfelle har vurdert domfeltes politiforklaring mot de øvrige beviser som ble ført under hovedforhandlingen, og funnet å kunne legge til grunn gjerningsbeskrivelsen i tiltalen.
Etter straffeprosessloven §253 i.f. skal tiltalte i stevningen gjøres oppmerksom på at hans uteblivelse fra rettsmøtet som han innkalles til, kan bli betraktet som en tilståelse. Det fremgår av byrettens dom at domfelte er innkalt til hovedforhandlingen ved en stevning som ble forkynt for henne. Stevningen finnes ikke i saksdokumentene, og man har således ikke kunnet dokumentere for Høyesterett at domfelte har fått den underretning som kreves i §253 i.f. Det må dog etter min oppfatning legges til grunn at man også i denne saken har nyttet den vanlige stevningsblanketten som inneholder den meddelelsen loven krever.
I domsgrunnene er det bare med adresse til forholdet den 28. januar 1981 uttrykkelig sagt at domfelte har handlet med forsett. Av den beskrivelse retten har gitt av domfeltes atferd den 14. januar, 21. januar og 4. februar, går det imidlertid tydelig frem at hun også ved disse anledninger har handlet forsettlig.
Jeg har funnet at domfeltes anke over straffutmålingen må tas til følge.
Domfelte har ved fire forskjellige anledninger gjort seg skyldig i straffbare handlinger i tilknytning til demonstrasjoner i Stilla i Alta. Ved de tre første anledningene ble det utferdiget forelegg mot henne. Hun gjør seg skyldig i en fjerde overtredelse, og det blir utferdiget tiltale som omfatter samtlige straffbare forhold. Jeg tilføyer dog at jeg ikke legger særlig vekt på at hun ved noen av anledningene samtidig har overtrådt flere straffebestemmelser. På dette grunnlag er jeg enig med byretten i at det her bør nyttes en betinget fengselsstraff og en ubetinget bot.
Den fengselsstraffen byretten har utmålt, er etter min oppfatning passende. Jeg har imidlertid funnet at den boten som er ilagt, bør reduseres. Jeg bemerker at man også i et tilfelle som dette, hvor det utferdiges en tiltalebeslutning for flere lovovertredelser som er begått ved forskjellige anledninger, bør følge det syn som er kommet til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1981-973. Som det også går frem av Høyesteretts praksis, ligger begrensningen i straffeloven §27. Ut fra dette har jeg funnet at domfelte hensett til hennes økonomiske forhold bør ilegges en bot på kr. 4000,-. Den subsidiære fengselsstraff bør settes til 20 dager.
Jeg er kommet til at avgjørelsen av inndragningskravet må oppheves, noe aktor for Høyesterett har erklært seg enig i. Etter straffeprosessloven §438 må det senest ved stevningen meddeles tiltalte at det vil bli fremmet et inndragningskrav. I dette tilfelle er inndragningskravet nevnt i det forelegget som ble utferdiget den 21. januar 1981, men ikke i tiltalebeslutningen som trådte i foreleggenes sted. Man kan da ikke legge til grunn at det er påført stevningen at det vil bli fremmet krav om inndragning av et par ski med staver.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder krav om inndragning av et par ski med staver.
2. I byrettens dom gjøres den endring at boten settes til 4.000 - fire tusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tjue - dager.
Kst. dommer Syvertsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Schweigaard Selmer og Tønseth: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Nanne Kindt Grut med domsmenn): - - -
A født xx.xx.54, ekspeditrise, - - -, Trondheim, personalia forøvrig ikke oppgitt, ikke tidligere bøtelagt eller straffet, er 27. april 1981 av politimesteren i Trondheim satt under tiltale ved Trondheim byrett for overtredelse av I straffeloven §329 første ledd, - - -
ved
a) onsdag 14. januar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet, slik at veiarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil,
b) onsdag 21. januar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross pålegg fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet, slik at veiarbeidet ble forhindret, eller medvirket hertil,
c) onsdag 4. februar 1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross pålegg fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet, slik at veiarbeidet ble forhindret, eller medvirket hertil,
II Straffeloven §353, - - -
ved
a) onsdag 21. januar 1981 sammen med en rekke andre demonstranter å ha begitt seg nærmere anleggsveien Stilla/Jotka i Alta enn 300 meter, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vestfinnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller å ha medvirket hertil,
b) onsdag den 28. januar 1981 uten tillatelse å ha begitt seg nærmere anleggsveien Stilla/Jotka i Alta enn 300 meter, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vestfinnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller medvirket hertil,
c) onsdag 4. februar 1981 sammen med en rekke andre demonstranter å ha begitt seg nærmere anleggsveien Stilla/Jotka i Alta enn 300 meter, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vestfinnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller medvirket hertil,
III Straffeloven §333, - - -
ved onsdag 28. januar 1981 ved anleggsveien Stilla/Jotka i Alta på forespørsel fra politibetjent Hugo Aurdal å ha nektet å oppgi navn, stilling eller bopel.
Hovedforhandling i saken er holdt i dag.
Tiltalte har ikke møtt tross lovlig stevning, og etter påtalemyndighetens begjæring er saken fremmet etter straffeprosessloven §374 jfr. §310, da det ikke forelå opplysninger som kan tyde på at hun har gyldig forfall. Det er foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken, herunder 2 bevisopptak av 2 vitner og politiforklaring av tiltalte vedrørende tiltalens post II b og III.
Aktor har påstått tiltalte dømt etter tiltalen til en straff av betinget fengsel i 75 dager samt å betale en bot til statskassen stor kr. 8000,-, å tåle inndragning av ett par Åsnes treski m/staver etter strl. §35, samt til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1000,-.
Retten anser tiltaltes uteblivelse uten forfall som tilståelse av de faktiske forhold, da det ikke foreligger noe som taler mot dette, jfr. straffeprosessloven §377 femte ledd. Den fremlagte bevisførsel støtter helt opp gjerningsbeskrivelsen i tiltalen, og retten finner bevist på grunnlag av denne at tiltalte forsettlig forholdt seg også som beskrevet i tiltalens II b og III, på tross av hennes politiforklaring.
Retten legger da til grunn at tiltalte deltok i demonstrasjonen på anleggsveien i Stilla 14. januar 1981 på tross av politiets oppfordring om å fjerne seg og at hun nektet å forlate stedet inntil hun fysisk måtte fjernes. Retten legger videre til grunn at tiltalte 21. januar 1981 sammen med andre demonstranter utenfra bega seg inn i det forbudte område på 300 meter fra anleggsveien på tross av politimesterens kunngjøring om forbud, og at hun deretter samme dag tok opphold på anleggsveien i Stilla og hindret veiarbeidet, inntil hun ble fysisk fjernet.
Onsdag 28. januar, bega tiltalte seg sammen med 7 andre på ski fra Alta og inn i det forbudte område, nærmere Stilla enn 300 meter. Hun hadde kurs mot en anleggsmaskin, og ble pågrepet ca 200 meter fra veien. Hun nektet ved pågripelsen å oppgi navn og adresse overfor politibetjent Aurdahl.
Endelig har tiltalte på ny, 4. februar 1981, begitt seg inn i det forbudte område og deretter tatt opphold på anleggsveien og hindret veiarbeidet inntil hun ble fysisk fjernet.
Tiltalte fikk forelegg på kr. 3000,- 14. januar 1981, forelegg på kr. 6000,- 21. januar 1981 og et 3. forelegg på kr. 1000,- 28.januar 1981. Ingen av foreleggene ble vedtatt, og de er senere trukket tilbake, 8. april 1981, og tiltalebeslutning som omfattet forholdene 14., 21. og 28. januar samt det nye forhold 4. februar ble utatt.
Om hjemmelen for politiets pålegg vises til Høyesteretts dom i Rt-1981-21 ff. Tiltalte hadde plikt til å etterkomme politiets pålegg, og blir å domfelle for 3 overtredelser av straffeloven §329 første ledd og 3 overtredelser av straffeloven §353, samt overtredelse av straffeloven §333.
Ved straffutmålingen må i skjerpende retning legges betydelig vekt på at tiltalte 4 ganger, og til sist etter å ha fått 3 forelegg, fortsatte å delta i de ulovlige demonstrasjoner. Videre legges vekt på at handlingene var en del av en aksjon som var planlagt for å stanse utbyggingen. I formildende retning tas hensyn til at tiltalte i likhet med de øvrige demonstranter, må antas å ha handlet ut fra ideelle motiver.
Retten finner at det særlig av almenpreventive grunner må reageres strengt mot gjentatte ulovlige demonstrasjoner av denne art, og at det er nødvendig å idømme fengselsstraff som finnes å kunne gjøres betinget etter straffeloven §52. Den betingede fengselsstraff finnes passende å sette til fengsel i 60 dager med prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Ved siden av den betingede fengselstraff må det klarligvis ilegges en ubetinget bot. Man mangler opplysninger om tiltaltes økonomiske stilling, men etter Høyesteretts praksis finner retten at den påståtte bot på kr. 8000,-, subs. 35 dager fengsel er passende. Straffeloven §62 og §63 er iaktatt.
Det er påstått inndragning til statskassen etter straffeloven §35 av ett par Åsnes treski m/staver, som ble beslaglagt av politiet ved pågripelsen 28. januar 1981. Skiene ble benyttet til en straffbar handling og påstanden tas til følge. - - -