Rt-1981-21

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-01-13
Publisert:	Rt-1981-21
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1981
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A, B og C (forsvarer høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Blom, Elstad, Christiansen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §329, §47, §48, §57, Straffeprosessloven (1887) §377, §42, §7, Oreigningsloven (1959) §25, §30

Dommer Sinding-Larsen: Politimesteren i Vestfinnmark utferdiget den 17. september 1979 forelegg mot A og C og den 5. oktober 1979 forelegg mot B for overtredelse av straffelovens §329, som setter straff for «den, som, efterat Paalæg om at begive sig rolig bort af Øvrigheden er forkyndt, forbliver tilstede eller medvirker til, at nogen anden forbliver tilstede i en Samling af et større Antal Personer paa offentlig Vei eller Plads eller paa andet Sted, hvor de ikke er berettigede til at opholde sig». Gjerningsbeskrivelsen er likelydende for A og C:

«ved mandag den 17.9. 1979 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil».

Beskrivelsen er for B's vedkommende den samme, bortsett fra

Side:22

tidspunktet for overtredelsen, som er tirsdag den 18. september 1979.

Tilsvarende forelegg ble utferdiget også mot 91 andre som deltok i samme demonstrasjon. De fleste, herunder A, C og B, nektet å vedta foreleggene. Politimesteren i Vestfinnmark sendte imidlertid i første omgang bare foreleggene mot de tre nevnte til Alta herredsrett til pådømmelse i henhold til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Ved Alta herredsretts dom av 18. september 1980 ble A, C og B frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for domfellelse.

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng, viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Politimesteren i Vestfinnmark har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og lovanvendelsen.

Hovedpunktene i aktors anførsler er:

Herredsretten har lagt til grunn at NVE's veibygging var ulovlig fordi det verken forelå tillatelse fra departementet etter oreigningslovens §25 eller samtykke fra de berørte parter til å påbegynne arbeidet før rettskraftig skjønn forelå. Domsgrunnene er her ikke tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen. Samtykke fra de reindriftsberettigede kunne bare være nødvendig dersom veianlegget medførte skader eller ulemper som reindriftsnæringen kunne kreve erstattet. Dette er det i dommen ikke sagt noe om, og det er heller ikke sagt hvem som i tilfelle måtte ha samtykket. Denne mangel ved domsgrunnene er i seg selv en opphevelsesgrunn.

Selv om det på det daværende tidspunkt ikke var anledning til å påbegynne veibyggingen, er det ikke grunnlag for å frifinne de tiltalte etter straffelovens §48. Herredsrettens lovanvendelse er her uriktig. Det straffbare forhold var unnlatelse av å rette seg etter et pålegg fra politiet. Pålegget fra politiet var ikke et «angrep», og nødvergesynspunktet er av denne grunn forfeilet. Det er spørsmål om en direkte anvendelse av straffelovens §329 og derfor om hvor langt lydighetsplikten overfor politiets pålegg gikk. Hvis det var slike mangler ved pålegget at de tiltalte ikke var forpliktet til å etterleve det, er det ikke nødvendig å gå veien om §48.

Det foreligger imidlertid etter aktors mening et gyldig og bindende pålegg. Herredsretten har gitt en dekkende begrunnelse for at det sted der de tiltalte oppholdt seg må anses som offentlig vei eller plass. Under enhver omstendighet må alternativet «andet Sted, hvor de ikke er berettigede til at opholde sig» være anvendelig.

Det avgjørende ved vurderingen av lydighetsplikten overfor pålegget er situasjonen da det ble gitt. Hvis situasjonen den gang var slik at det måtte anses rimelig og aktsomt av politiet å gi pålegget, er det uten betydning om det senere skulle vise seg at det hvilte på uriktige faktiske forutsetninger eller en feilvurdering av situasjonen ellers. Pålegg som politiet gir som ledd i sin ordenshåndhevelse, står her i en annen stilling enn forvaltningsvedtak i sin alminnelighet. I den situasjon som forelå den 17. og 18. september 1979 var det rimelig og aktsomt av politiet å gi demonstrantene pålegg om å fjerne seg. Det som senere er anført om nødvendigheten av samtykke til veianlegget etter oreigningslovens §25, er i denne forbindelse uten

Side:23

betydning. Selv om det i dette tilfelle ikke er nødvendig å gå veien om straffelovens §48, vil den rettspraksis som foreligger om nødverge mot offentlige tjenestehandlinger være veiledende, idet den også belyser lydighetsplikten. Denne praksis understøtter den oppfatning at det bare er i rene unntakstilfelle det ikke er en lydighetsplikt.

Heller ikke overfor NVE forelå det noen nødvergesituasjon. Staten var grunneier, og tiltak en grunneier setter i gang på egen grunn, kan ikke anses som «angrep» på innehavere av begrensede rettigheter, selv om rettighetene skulle bli krenket.

Selv om Høyesterett skulle finne at politiets forhold innebar et «angrep», ville det bare berettige til avvergehandlinger som ut fra en totalvurdering av situasjonen måtte anses som tilbørlige. Ved denne vurdering må det legges vekt på at de tiltalte ikke selv hadde noen rett som ble krenket ved veibyggingen, og at de ikke uten videre kan sies å ha opptrådt på vegne av mulig krenkede. Deres motiver var heller ikke bare å beskytte reindriftsamenes næringsinteresser mot et uberettiget veianlegg. For de tiltalte var veianlegget bare ett blant flere momenter og heller ikke det sentrale. Det må også ses hen til mulighetene for å få stanset veianlegget på annen måte. Hvis det var så at veianlegget ikke kunne påbegynnes uten tillatelse fra departementet eller samtykke fra de berettigede, hadde de krenkede den utvei å begjære en midlertidig forføyning fra namsretten. Det kan ikke aksepteres at utbyggingen ble stanset ved fysiske midler uten at den utvei å søke domstolenes bistand var forsøkt.

Herredsrettens premisser er uklare når det gjelder de tiltaltes subjektive forhold. Hvis en villfarelse skulle være relevant, måtte den gå ut på at de tiltalte mente at de kunne sette seg opp mot politiet fordi forhåndssamtykke til veibyggingen ikke var innhentet. Dette ville imidlertid være en rettsvillfarelse som ikke var unnskyldelig, og som derfor ikke kunne virke straffbefriende, jfr. straffelovens §57.

Aktor har ellers vist til Mardøla-saken, Rt-1971-1120, som etter hans mening gjaldt et tilfelle som i det vesentlige var parallelt med det foreliggende.

Aktor har nedlagt påstand om at herredsrettens dom oppheves.

Forsvarerne har i det vesentlige anført:

Sakens bakgrunn er en konflikt mellom storsamfunnet på den ene side og et lokalsamfunn og en etnisk minoritet - samene - på den annen side. Utbyggingen av Alta-vassdraget er vedtatt etter en mangelfull saksforberedelse. Forsvarerne har her vist til Alta herredsretts skjønn av 5. desember 1980. Utbyggingen berører livsgrunnlaget for lokalsamfunnet og samene, som ikke har hatt muligheter for å nå frem med sine motforestillinger gjennom de regulære kanaler. Saken må videre vurderes på bakgrunn av de mange spørsmål som reiser seg når det gjelder det som kalles «statens umatrikulerte grunn i Finnmark». Man har inntil i de senere år ikke villet godta at samene hadde noen egentlige rettigheter her. De mange uavklarte spørsmål som her foreligger, har vært avgjørende for de protester som har reist seg.

Det er riktig som herredsretten har lagt til grunn, at NVE ikke har

Side:24

lovlig adgang til å påbegynne veiarbeidet. Det følger av oreigningslovens §25 at anlegget ikke kunne settes i gang før rettskraftig skjønn forelå, med mindre det forelå enten en tillatelse fra departementet, som først kunne gis etter at de berørte hadde fått anledning til å uttale seg, eller samtykke fra de berørte. Samtykke måtte i tilfelle gis av alle som ble berørt av reguleringen, ikke bare av dem som ble berørt av veien. Igangsettelse av veianlegget kan ikke ses isolert, men må vurderes som det første skritt i iverksettelsen av selve Alta-reguleringen. Domsgrunnene er tilstrekkelige. Det fremgår at det ikke forelå tillatelse fra departementet, og at ingen av de berørte reinbeitedistrikter hadde gitt noe uttrykkelig samtykke. Domsgrunnene må for øvrig leses slik at det fra myndighetenes side senere er erkjent at det ikke var lovlig adgang til å påbegynne veianlegget i september 1979.

De tiltaltes prinsipale syn, som imidlertid ikke har fått tilslutning av herredsretten, er at straffelovens §329 overhodet ikke hjemlet det forbud som ble nedlagt. Det er uriktig når herredsretten har funnet at det sted der de tiltalte oppholdt seg - en anleggsvei på ca. 400 meter - kunne anses som «offentlig Vei eller Plads». At det var en del ferdsel der, blant annet av turister, kunne ikke gjøre anleggsveien til en offentlig vei. Heller ikke det annet alternativ i §329 er anvendelig. De tiltalte hadde som alle andre rett til å ferdes på stedet, og det var ikke uberettiget av dem å slå seg ned i veitraseen når veianlegget var ulovlig. De hindret ingen lovlig virksomhet og var da heller ikke noe ordensproblem. Politiets pålegg ble gitt av hensyn til veibyggingen og ikke for å opprettholde den alminnelige orden.

Når påbudet var gitt uten at de vilkår som uttrykkelig er angitt i §329 var oppfylt, oppstod heller ingen lydighetsplikt. Rt-197l-side 1120 - Mardøla-saken - gjaldt et tilfelle hvor veibyggingen var lovlig.

Subsidiært er de tiltalte enige med herredsretten i at frifinnelse kan bygges på nødvergebestemmelsen i straffelovens §48. Nødverge kan anvendes også mot offentlige tjenestehandlinger. Selv om lydighetsplikten går meget langt når det gjelder påbud politiet gir i medhold av bestemmelser som skal sikre den alminnelige fred og orden, er det likevel en grense,jfr. Rt-1949-797.

Her forelå det et ugyldig vedtak fra NVE, og politiets påbud til demonstrantene må ses som en videre oppfølging av dette vedtak. At det ikke var grunnlag for påbudet, burde politiet ha forstått allerede da det ble gitt. Det forelå ikke en slik situasjon at det ikke var tid til nødvendige undersøkelser og overveielser. Politiet kunne ikke uten videre bygge på NVE's opplysning om at alle nødvendige tillatelser forelå. I alle fall etter at politimesteren den 17. september 1979 hadde fått overlevert høyesterettsadvokat Sigmonds brev, måtte han ha forstått at veibyggingen var ulovlig. Brevet, som er nevnt i dommen, er i sin helhet tatt inn i St. meld. nr. 61 (1979-80) på side 128. Det ugyldige utbyggingsvedtak utgjorde sammen med politiets påbud et angrep som demonstrantene måtte ha rett til å verge seg mot. Deres motstand mot angrepet var den minste tenkelige, nemlig en helt passiv motstand. Det moment som har vært fremme i de fleste av de saker hvor nødverge mot politiet ikke har vært godtatt, nemlig at det

Side:25

har vært ytt fysisk motstand, gjerne i form av vold mot politiet, gjør seg ikke gjeldende her. Det kunne ikke kreves at demonstrantene skulle velge andre utveier, som for eksempel saksanlegg, for å få en midlertidig forføyning. Det er ikke rimelig å kreve at de skulle se at spørsmålet om midlertidig forføyning på grunnlag av overtredelse av oreigningslovens §25 var et annet spørsmål enn det Naturvernforbundet forgjeves hadde tatt opp.

Alternativt til nødvergebetraktningene kan man bygge på at det ikke består noen lydighetsplikt overfor påbud som er gitt uten rimelig grunn.

For øvrig hevdes at dersom veibyggingen skulle anses som lovlig, måtte de tiltalte frifinnes på grunn av situasjonsvillfarelse, jfr. straffelovens §42. Selv om villfarelsen anses som en rettsvillfarelse, må de imidlertid frifinnes, idet villfarelsen under enhver omstendighet er unnskyldelig. Særlig høyesterettsadvokat Sigmonds brev av 15. september 1979 måtte sterkt underbygge den oppfatning at NVE ikke hadde rett til å sette i gang anleggsdrift på det daværende tidspunkt.

Endelig hevdes at de tiltalte under enhver omstendighet må kunne frifinnes med utgangspunkt i nødrettsbestemmelsen i straffelovens §47. Det er riktignok så at det ikke i rettspraksis er holdepunkter for å anvende nødrettsbestemmelsen når det gjøres motstand mot formelt lovlige vedtak, men nødrettsprinsippet bør kunne anvendes også på slik motstand når det foreligger helt særlige omstendigheter, slik som det gjør her. De motiver som lå til grunn for de tiltaltes handlemåte, var høyverdige. Det vises videre til den uklare rettstilstand når det gjelder jord og vann i Finnmark, til de kritikkverdige forhold skjønnet har avdekket, og til samenes følelse av maktesløshet. Reindriften som trues av utbyggingen, er ikke bare en næring, men en livsform. Reindriften har en symbolverdi for alle samer, som føler at de vil bli oppslukt av storsamfunnet hvis reindriften må opphøre. Pengeerstatninger er ikke nok i en slik situasjon. Det reageres også mot at samene fratas sine områder bit for bit. Først i den tilspissede situasjon som ble skapt ved aksjonene mot utbyggingen våknet massemedia. Dette er en av grunnene til at en aksjonslinje ble valgt.

Når det under slike omstendigheter er valgt en ren ulydighetslinje, helt uten voldelige innslag, må straffrihet kunne begrunnes ut fra nødrettsbetraktninger, selv om det ikke skulle være grunnlag for å få fastslått at de tiltalte hadde rett til å bli på stedet.

Det tilføyes at også de naturvernhensyn som har veid tungt for mange av demonstrantene, er av slik styrke at nødrettssynspunkter med grunn kan påberopes. Disse hensyn må likevel i denne sak anses som sekundære i forhold til de vesentlige interesser som står på spill for samene og deres kultur og egenart.

De tiltalte påstår anken forkastet.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og herredsrettens dom oppheves på grunn av feil i lovanvendelsen.

Straffelovens §329 retter seg mot den som unnlater å etterkomme et pålegg fra politiet om å fjerne seg. Herredsretten - dens flertall - har funnet at de tiltalte overtrådte §329, men at de må frifinnes etter

Side:26

bestemmelsen om nødverge i straffelovens §48 fordi fortsatt veibygging på det daværende tidspunkt ville være ulovlig og de tiltalte ved sin nektelse av å etterkomme politiets pålegg tok sikte på å avverge «et rettsstridig angrep». Jeg er ikke enig i dette. Hvis det under de foreliggende forhold var rettsstridig av politiet å gi de tiltalte pålegg om å fjerne seg fra stedet, ville det av dette følge at de tiltalte ikke kunne straffes for overtredelse av straffelovens §329. Det ville da ikke være nødvendig å gå veien om nødvergebestemmelsen i straffelovens §48.

Den riktige problemstilling er derfor etter min mening om politiet under de foreliggende omstendigheter hadde adgang til å gi de tiltalte bindende pålegg om å fjerne seg, og om de tiltalte derfor overtrådte bestemmelsen i §329 ved at de nektet å etterkomme politiets pålegg.

Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forsvarernes anførsel om at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at de tiltalte befant seg på «offentlig Vei eller Plads», idet jeg antar at det annet alternativ, «andet Sted, hvor de ikke er berettigede til at opholde sig», under enhver omstendighet kan anvendes. Berettiget til å oppholde seg på stedet i relasjon til dette alternativ kan bare de være som har en særlig rett til det, jfr. Skeie: Strafferett II side 524. Dette er den forståelse av uttrykket som gir best sammenheng med første alternativ hvoretter påbud kan gis til dem som oppholder seg på offentlig vei eller plass, det vil si i kraft av allmennhetens rett til å ferdes der. De tiltalte hadde ingen særlig rett til å oppholde seg på anleggsveien eller i området omkring denne, og vilkårene for anvendelse av §329 var for så vidt til stede.

§329 angir ikke av hvilke grunner et pålegg kan gis. Begrensningen ligger i at politiet må ha en rimelig og fornuftig grunn til å gi pålegget. Om det foreligger en slik grunn, må imidlertid vurderes ut fra situasjonen slik den fortonet seg for politiet da pålegget ble gitt. Det vil ikke være avgjørende om det senere ved en etterprøving kan påvises at pålegget bygde på uriktige faktiske forutsetninger. Pålegg etter §329 og pålegg etter andre bestemmelser som er gitt for at politiet skal kunne opprettholde ro og orden, atskiller seg her fra forvaltningsvedtak i sin alminnelighet, som ikke blir ansett bindende for adressaten dersom de ved en etterprøving viser seg å være bygd på uriktige faktiske forutsetninger. Den lydighetsplikt som pålegges, har sin grunn i de rent praktiske behov som gjør seg gjeldende ved ordenshåndhevelse.

I det foreliggende tilfelle kan det reises tvil om lovligheten av NVE's veibygging på det daværende tidspunkt. Det var ikke holdt skjønn. Det fremgår av herredsrettens dom, og er heller ikke bestridt, at det ikke forelå samtykke fra departementet etter oreigningslovens §25 jfr. §30. For Høyesterett er opplyst at slikt samtykke nå er gitt. Av herredsrettens dom fremgår videre at det heller ikke var innhentet uttrykkelig samtykke fra dem som drev reindrift i området.

Dette er imidlertid ikke avgjørende når det skal tas standpunkt til om de pålegg politiet gav den 17. og 18. september 1979 var bindende for de tiltalte. Det avgjørende ved denne vurdering er om politiet i

Side:27

den situasjon som da forelå, og med de opplysninger politiet den gang satt inne med, hadde rimelig og fornuftig grunn til å gi påleggene. Det fremgår av herredsrettens dom at NVE til politiet hadde opplyst at alle nødvendige tillatelser forelå. Politiet hadde også kjennskap til de vedtak som var truffet av de øverste politiske myndigheter. Det fremgår videre av dommen at politiet ikke på forhånd hadde kjennskap til protester fra noen som ble berørt av veianlegget. Jeg forstår dommen slik at politiet var kjent med at demonstrasjonen ikke først og fremst gjaldt veianlegget, men selve inngrepet i vassdraget, som ikke ble påbegynt i denne omgang. Ut fra de opplysninger som foreligger i dommen, finner jeg at politiet må ha hatt rimelig og fornuftig grunn for sine pålegg.

Under prosedyren for Høyesterett er det fremhevet at politimesteren i alle fall etter å ha fått en henvendelse fra advokat Dunfjeld den l7. september 1979 bilagt med høyesterettsadvokat Sigmonds brev av 15. september 1979 måtte forstå at veibyggingen ikke var lovlig. Dette brevet fikk han imidlertid ifølge herredsrettens dom mens han var opptatt med avhør av demonstranter, og kan neppe ha hatt særlig tid til å sette seg inn i de spørsmål som ble tatt opp. Jeg tilføyer at brevet i den akutte situasjon som forelå, ikke gav tilstrekkelig grunnlag for en omvurdering.

Jeg finner etter dette at en riktig vurdering ut fra det saksforhold herredsretten har beskrevet, må lede til at politiet i den foreliggende situasjon hadde adgang til å gi pålegg til de tiltalte om at de skulle fjerne seg fra området. Påleggene var dermed bindende for de tiltalte, som således har opptrådt i strid med §329 ved å unnlate å fjerne seg.

De tiltalte hevder at de i alle fall har trodd at politiets pålegg var ulovlig. En mulig villfarelse om plikten til å rette seg etter politiets pålegg må bedømmes etter straffelovens §57 som en rettsvillfarelse, det vil si at villfarelsen bare kan frita for straff dersom den er unnskyldelig. Herredsretten har ikke vurdert villfarelse av denne art, men har bare uttalt at en mulig villfarelse fra de tiltaltes side om veibyggingens lovlighet er unnskyldelig. Jeg kan imidlertid ikke se at de opplysninger som foreligger i dommen gir grunnlag for å anse en villfarelse om plikten til å etterkomme politiets påbud som unnskyldelig. Jeg tilføyer at det her også må legges vekt på de interesser som tilsiktes ivaretatt ved §329, og at det må vises varsomhet med å godta villfarelse som straffrihetsgrunn når det gjelder påbud i henhold til denne bestemmelse.

Jeg kan heller ikke se at det kan være grunnlag for frifinnelse etter nødrettsbetraktninger. Når det gjelder motstanden mot selve veianlegget, følger dette etter mitt syn allerede av at de berørte hadde den utvei å ta spørsmålet om forbud mot veianlegget på grunn av manglende samtykke opp med namsretten med krav om midlertidig forføyning. De berørte var representert ved advokat, som kunne ivareta deres interesser ved bruk av domstolene eller gjennom henvendelse til forvaltningen på grunnlag av de nye juridiske synspunkter som var brakt frem. Straffelovens §47 kommer bare til anvendelse når faren er uavvendelig på annen måte. At de tiltalte ikke hadde partsstilling og ikke selv kunne bringe saken inn for retten, har ingen

Side:28

betydning når de som ble berørt selv hadde muligheter for å avverge faren.

Jeg forstår imidlertid forsvarerne slik at det nødrettssynspunktet som er fremhevet, ikke først og fremst gjelder veibyggingen, men hele Alta-utbyggingen, og det hevdes at denne utbyggingen representerer en så betydelig fare og rammer så særegne og beskyttelsesverdige interesser at den motstandsform som er valgt - sivil ulydighet - derfor under enhver omstendighet bør anses straffri.

Jeg kan ikke se at de tiltalte kan frifinnes på dette grunnlag. De som blir berørt av et utbyggingsvedtak, og andre som har rettslig interesse av å få prøvet vedtakets gyldighet, kan for domstolene nedlegge påstand om at vedtaket kjennes ugyldig fordi det foreligger brudd på saksbehandlingsregler eller andre rettsregler. Når det er nødvendig for å få midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold, kan det også fremsettes begjæring til domstolene om midlertidig forføyning. Men selv de som har rettslig interesse av å få prøvet vedtakets gyldighet, kan ikke uten videre ta seg selv til rette. Og det kan ikke aksepteres at andre som er uenige i vedtak som Stortinget og regjeringen har truffet, søker å motvirke gjennomføringen av vedtakene ved ordensforstyrrelser eller ulydighet mot bindende pålegg fra politiet. De som griper til slike midler for å presse sine synspunkter igjennom, følger ikke rettsordenens spilleregler. Uansett hvordan de tiltalte vurderte vedtaket om utbygging av Alta-vassdraget, er det etter min mening klart at de ikke kan påberope seg nødrettsbestemmelsen i straffelovens §47 som grunnlag for at de hadde rett til å nekte å etterkomme politiets pålegg om å fjerne seg fra anleggsveien i Stilla 17. og 18. september 1979.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Hroar Kværner med domsmenn): - - -

Alle tre har erkjent det faktiske forhold som er beskrevet i foreleggene. Retten legger til grunn at bortimot 100 personer mandag 17. september 1979 om morgenen satte seg på anleggsveien som Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) hadde begynt å bygge fra Stilla i Tverrelvdalen i Alta kommune og sydover på østsiden av Altaelven til Cavcu.

Veibyggingen henger sammen med den kraftutbygging som er vedtatt for Alta/Kautokeinovassdraget. De fleste satt lenket sammen og de hadde bygget opp foran seg en mur av løse stener på det såkalte nullpunktet omkring 100 meter nedenfor det sted som anleggsveien var bygget frem til i løpet av sommeren. Omkring 400 meter vei var bygget og NVE hadde planlagt å fortsette veibyggingen mandag 17. september, men fryktet at de ville bli

Side:29

stanset av demonstranter og hadde derfor på forhånd tatt kontakt med politimesteren i Vestfinnmark, som hadde en politistyrke i beredskap på Kvenvikmoen i Alta. Anleggsmaskinene ble stanset slik som det er beskrevet, og NVE anmodet så politiet om bistand til å rydde veien slik at arbeidet kunne starte. Anmodningen ble gjentatt i brev av samme dato, inntatt på 128-129 i St. meld. nr. 61 (1979-80), hvor det står bl.a.: «Det tilføyes at NVE har alle nødvendige tillatelser for igangsetting av arbeidene på anleggsveien». Politistyrken dro opp til Stilla under ledelse av daværende politiadjutant Einar Henriksen. Han snakket til alle de tilstedeværende demonstrantene og påla dem å fjerne seg for at lovlig virksomhet kunne fortsette, og opplyste at det var straffbart ikke å fjerne seg. De ble gitt en frist på 10 minutter, men demonstrantene ble sittende og forholdt seg passive og ordre ble gitt om å fjerne dem. Lenkene ble klippet over og demonstrantene båret bort av politiet uten at det ble gjort motstand av noen art. En hel rekke ble på denne måten tatt hånd om i puljer og kjørt til lensmannskontoret i Alta hvor ialt 91 ble registrert eller botlagt. Politiets pålegg ble gjentatt før hver ny pulje av demonstranter ble båret bort. Blandt dem som ble båret bort og botlagt var A og C. Den siste satt ikke lenket. Mange av dem som ble kjørt vekk dro tilbake til Stilla og sluttet seg igjen til demonstrantene, blandt dem C. Politiet anså aksjonen som nytteløs og avblåste den, men startet på nytt dagen etter, 18. september etter ny anmodning fra NVE. Demonstrantene hadde innrettet seg på samme måte og opptrådte på samme måte som dagen før, og mange av de samme var til stede, men de var mange flere i alt og de hadde sterkere lenker. Politiet kom med samme budskap som dagen før, men med kortere frist for demonstrantene til å fjerne seg. Ingen etterkom pålegget og politiet avblåste aksjonen som denne dagen bare ble fulgt opp med botlegging av 2 personer, D og den tredje av de tiltalte i denne saken, B.

De tiltalte påstår seg frifunnet for overtredelse av Strl. §329 første ledd. De begrunner dette først og fremst med at de må frifinnes direkte etter straffelovens §329 som forelegget gjelder. Subsidiært påstår de seg frifunnet på grunn av nødverge, jfr. Strl. §48, atter subsidiært at betingelsene er til stede for å frifinne på grunn av nødrett, jfr. Strl. §47, og til sist at i et så særegent tilfelle som dette dreier det seg om en form for sivil ulydighet som ikke bare er moralsk forsvarlig, men holdbar som eget frifinnelsesgrunnlag. Om et lignende tilfelle som i denne saken kan i alminnelighet vises til Rt-1971-1120 (Mardøla-dommen).

For å kunne anvende Strl. §329 første ledd må visse betingelser som følger av loven selv være oppfylt. For det første at «pålegg om å begi seg rolig bort av øvrigheten er forkynt». Det er ingen uenighet om og det kan uten videre legges til grunn at dette vilkår ble oppfylt hele tiden 17. og 18. september. For fullstendighets skyld kan nevnes at alt tyder på korrekt fremferd fra politiet under aksjonene. For det andre kreves det at de «forblir til stede i en samling av et større antall personer», et vilkår som på samme måte er oppfylt. For det tredje må stedet være «offentlig vei eller plass eller på annet sted, hvor de ikke er berettiget til å oppholde seg». 1 Strl. §7 nr. 1 står at «ved offentlig sted forstås i denne loven et hvert for alminnelig ferdsel bestemt eller alminnelig beferdet sted». Veien de tiltalte sammen med de øvrige demonstranter satt på er det korte stykket anleggsvei som NVE hadde bygget på statens umatrikulerte grunn i fortsettelsen av veien opp Tverrelvdalen til skiferbruddene i Stilla. Området brukes av mange, bl.a.

Side:30

turister, og må sies å være alminnelig beferdet. Det synes også ellers naturlig at politiet kan utøve sin ordensmyndighet etter Strl. §329 på stedet.

Skyldkravet etter Strl. §329 første ledd er forsett, og kravet er for alles vedkommende oppfylt. De tiltalte var klar over at de deltok i en slik samling som bestemmelsen gjelder, at pålegg ble gitt som den beskriver og at de ikke begav seg rolig bort i lovens forstand.

Frifinnelse påstås først og fremst fordi veibyggingen på den tiden som foreleggene gjelder ikke var tillatt, slik at de tiltaltes opptreden var lovlig motstand mot ulovlig veibygging, som verken kan repareres ved politiets mellomkomst med henvisning til Strl. §329 første ledd eller politiets egen undersøkelse om de sivilrettslige forhold omkring veibyggingen.

Ordlyden i Strl. §329 første ledd og hensynet til politiets arbeid tilsier at man som hovedregel må finne seg i å ha plikt til å rette seg etter politiets anvisninger, og at man i motsatt fall kan straffes. Lydighetsplikten må likevel formodes å ha visse grenser, jfr. for eks. Kjerschow, «Almindelig borgerlig straffelov» (1930) 796 og 786, Skeie «Den norske strafferett» Bind I 2. utgave 143, Andenæs, «Alminnelig strafferett» 2. rev. utg. 172 flg., Castberg, «Innledning til forvaltningsretten» (1938) 81 og Eckhoff, «Forvaltningsrett» 593-594. Det kan ellers vises til Rt-1949-797 (Cecildommen), Rt-1907-89 og Rt-1920-397.

Det som er sagt nedenfor i tilknytning til nødverge. bl.a. om lovligheten av veibyggingen, kunne tale for et unntak fra lydighetsplikten, dersom de som blir direkte berørt, reindriftssamene i området, satte seg mot veibyggingen. Blant demonstrantene var det så vidt retten har forstått ingen reindriftssamer, selv om området demonstrasjonene foregikk i, såvel som demonstrantenes leir i Stilla ble besøkt av reindriftssamer, bl.a. Nils Johan Gaup, formann i distrikt 23, som er et av dem som berøres av veibyggingen. Med reindriftssamene kan de tiltalte i denne sammenheng ikke uten videre identifiseres. Det er neppe avgjørende at samene i alminnelighet og også i forbindelse med saken om Alta/Kautokeino-utbyggingen, ikke har hatt så lett for å komme frem med sine synspunkter selv, på grunn av sin stilling som minoritet med et annet sprog. Rettens syn er etter dette at det ikke er grunnlag for frifinnelse direkte etter Straffelovens §329 første ledd.

Nødverge, jfr. Strl. §48, kan imidlertid utøves til fordel for tredjemann. Rett til nødverge er betinget av «rettsstridig angrep». Politiets oppgave var å sørge for at veiarbeidet ikke ble stoppet, og demonstrantenes opptreden tok direkte sikte på å stoppe veiarbeidet, noe som på grunn av politiets mellomkomst tok form av at de ble sittende slik som det er gjort rede for ovenfor, istedenfor å følge politiets pålegg. Dette må sees i sammenheng og det hele utgjøre det som i lovens forstand eventuelt er et «angrep». De tiltalte har som frifinnelsesgrunnlag påberopt at veibyggingen fra Stilla var ulovlig. Det foreligger ikke rettskraftig skjønn vedrørende utbyggingen av Alta/Kautokeinovassdraget, og veibyggingen kan etter deres mening da ikke lovlig finne sted uten at departementet etter å ha innhentet uttalelse fra partene, har gitt tillatelse til det, jfr. Lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 §25 første ledd, jfr femte ledd. Alternativt samtykke fra den berørte part, reindriftsutøverne i området, forelå heller ikke. Her kan ikke tas det endelige standpunkt til om samtykke av noe slag som nevnt skal innhentes eller om tilstrekkelig samtykke faktisk forelå. Disse spørsmålene vil man være henvist til å løse på annen måte. Imidlertid må det uten videre kunne legges til

Side:31

grunn at det ikke var gitt samtykke fra departementet etter Oreigningslovens §25. Etter det som er fremkommet er det heller ikke grunn til å tro at reindriftsutøverne hadde gitt tilfredsstillende samtykke til at veibyggingen kunne starte før det forelå rettskraftig skjønn. Imidlertid nevnes at det for det motsatte bl.a. er vist til brev av 31. mai 1979 fra formannen i reinbeitedistrikt nr. 23 til NVE.

Det er visstnok delte oppfatninger om hvorvidt samtykke av noe slag som nevnt var nødvendig. De tiltalte har for sitt syn bl.a. henvist til brev av 15.9.1979 fra h.r.advokat Frithjof B. Sigmond til advokat Leif Dunfjeld, hvor det hevdes at samtykke er nødvendig. Videre er det vist til justisministerens brev av 6.11.1979 til Norske Reindriftssamers Landsforbund, som tas til inntekt for samme syn. I brevet er det med hensyn til reindriftsnæringens erstatningsrettslige stilling ved ekspropriasjonsinngrep vist til Rt-1968-429 (Altevannsaken) og Rt-1975-1029. Enn videre har de tiltalte vist til Innstilling til Stortinget nr. 250(1979-80) fra Industrikomiteen 5 (flertallets merknader om forhåndstiltredelse etter Oreigningslovens §25) og til Stortingsforhandlinger nr. 33 (1979-80) 3286 (bemerkninger om det samme fra saksordføreren for Industrikomiteen (Oddbjørn Langlo) i saken om behandlingen av Regjeringens melding om arbeidet med gjennomføringen av Stortingets vedtak om utbyggingen av Altavassdraget). Slik forholdet er belyst, antar retten som grunnlag i denne saken at den riktige fremgangsmåte måtte være å innhente samtykke før man kunne starte med veibyggingen. Dette er nå gjort. Uavhengig av hva som er det juridisk riktige svar på spørsmålet, vil feil oppfatning etter omstendighetene ikke kunne regnes som uaktsom og ikke komme de tiltalte til skade selv om det skulle dreie seg om en villfarelse som går inn under Strl. §57. Alle de tre tiltalte kjente til h.r.adv. Sigmonds brev før de demonstrerte, men de hadde i lengre tid ment at veibyggingen var ulovlig. Sigmonds brev bekreftet således deres mening. A og C fikk rede på brevet 16. september og B 17. september.

Aktor har fremhevet at den mulig ulovlige veibyggingen er et halmstrå som de tiltalte har klamret seg til etterpå, og at det ikke hadde noen betydning for dem da de valgte å demonstrere i Stilla 17. og 18. september.

Retten er enig i at ikke noe tyder på at demonstrasjonen var en spontan aksjon på grunn av rettsforholdene omkring veibyggingen. Alle de tre tiltalte har vært forgrunnsfigurer i arbeidet med å verne Alta/Kautokeinovassdraget. A har vært medlem av «Altautvalget mot regulering av Alta/Kautokeinovassdraget» som ble stiftet 7. juni 1973 og som han var en av initiativtagerne bak dannelsen av. «Altautvalget» har eksistert til nå, men arbeidet er koordinert og samordnet med arbeidet til «Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget», som ble stiftet 12. juni 1978. Her har han vært aktivt med siden 1979 og daglig leder fra 17. september 1979. B har vært leder av «Folkeaksjonen» fra begynnelsen av mai 1979 til mars i år. C har også vært blant de aktive i «Folkeaksjonen»s arbeid. De har alle forklart seg utførlig om bakgrunnen for engasjementet og virksomheten for vernet av vassdraget, og de står på så godt som samme grunnlag i så måte. Drivkraft i arbeidet har uten tvil vært høyverdige og uegennyttige motiver, og de har hatt bred og tverrpolitisk støtte såvel lokalt som på landsbasis. Men de har også møtt sterk motstand. For helhetens skyld skal nevnes enkelte ting: Regjeringen besluttet 15. oktober 1979 å legge frem en melding for Stortinget om Regjeringens arbeid med å gjennomføre Stortingets vedtak av 30.

Side:32

november 1978 om utbygging, og å stanse arbeidet på anleggsveien inntil Stortinget hadde fått behandlet meldingen. Da meldingen. St. meld. nr. 61 (1979-80) ble behandlet i Stortinget 30. mai 1980, falt et forslag om å utsette gjennomføringen av utbyggingsvedtaket med 96 mot 31 stemmer. Finnmark fylkesting er for utbygging, mens kommunestyrene i Alta og Kautokeino (de to direkte berørte) er mot utbygging. Det som fra natur- og miljøvernhold nevnes som skadevirkninger i vid forstand ved regulering av vassdrag i sin alminnelighet, vil etter de tiltaltes mening gjøre seg gjeldende også ved utbyggingen av Alta/Kautokeinovassdraget.

Av viktige årsaker til at de har gått så sterkt inn for vernet av Alta/Kautokeinovassdraget har de fremholdt at den vil skade reindriftsnæringen som allerede over lang tid er innskrenket ved veibygging, bureising, vassdragsregulering og gruvedrift. Også anleggsveien mener de vil skade reindriften, og reindriften har betydning for den samiske kultur. Dette er bare en blant en rekke fremholdte skadevirkninger, på laksefisket i elven og i fjorden utenfor, på natur- og miljøverninteresser av forskjellige slag og på jordbruket i Alta. Mulige skadevirkninger for jordbruket i Masi som følge av oppdemningen av Virdnejavri og Ladnatjavri er også nevnt. Masi er den reneste samebygd i landet, hvor samer driver jordbruk og mange flyttsamer bor i vinterhalvåret. I tillegg til slike direkte følger er nevnt katastrofeangsten ved elveutløpet på grunn av den store demningen som skal bygges ved Cavcu. Dessuten er understreket at utbyggingen langt fra vil dekke Finnmarks behov for vinterkraft, som det er størst mangel på, og at de prognoser om fremtidens kraftsbehov som har vært lagt til grunn for utbyggingen er feilaktige og at alternative måter å dekke kraftbehovet på ikke er tilfredsstillende utredet. Påstått mangelfulle undersøkelser har i det hele vært grunnlag for kritikken de har reist i mange tilfelle.

A har fremholdt at formålet hele tiden har vært å gi informasjon og å få myndighetene til på grunnlag av nye opplysninger å vurdere utbyggingsspørsmålet på nytt. Fordi NVE ikke har tatt nye opplysninger til følge, har det bygget seg opp maktesløshet. B har forklart at det hele for henne til sist er blitt et samvittighetsspørsmål og at hun i begynnelsen av 1979 kom til at hun kunne bli nødt til å prøve å stanse utbyggingen. Den 5. juli 1979 var hun blant dem som satte seg i veitraséen i Stilla for å stoppe anleggsmaskinene. C har vist til tendenser til mer krasse former for motstandsaktiviteter og understreket at aksjonsformen som ble brukt i Stilla 17. og 18. september kunne motvirke voldsbruk. Det har veiet tyngst for ham at samenes rettigheter til land og vann ikke er klarlagt, og det ville være galt av ham ikke å være med på demonstrasjonen i Stilla. Gjengivelsen ovenfor og bevisførselen forøvrig viser at en rekke andre forhold enn bare ulovlig veibygging i lengre tid klart pekte frem mot demonstrasjonen i Stilla 17. og 18. september, og at alle de tiltalte hadde til hensikt å gjennomføre den trolig uavhengig av spørsmålet om veibyggingens lovlighet. A har forklart at den ulovlige veibyggingen likevel ble en svært viktig del av motivasjonen, B at den hadde en viss betydning og C at den forsterket motivasjonen. Det er neppe noen gitt å si med sikkerhet hva som med en annen situasjon ville skjedd. Og når bevisstheten om ulovlig veibygging var til stede da handlingen fant sted, og når den føyet seg inn i hele utbyggingssaken som den gjorde, bør den slik forholdene ligger an komme de tiltalte tilgode.

Etter det som er gjengitt om forsøket på å gjenoppta den påstått ulovlige

Side:33

veibyggingen, mener retten at de tiltalte med rette kan sies å ha vært utsatt for et «angrep» i lovens forstand og likeledes at angrepet i lovens forstand er «rettsstridig». Når det gjelder rettsstridigheten er det tilstrekkelig å henvise til det som er lagt til grunn om rettsforholdene omkring veibyggingen. Det som er opplyst om politiets undersøkelse om disse på forhånd, antas etter omstendighetene ikke i denne sammenheng å være utslagsgivende. For øvrig var politiets grunnlag i hovedtrekk følgende: NVE hadde opplyst at alle nødvendige tillatelser til veibyggingen forelå. Politiet kjente heller ikke til protester fra de berørte. De vedtak om utbyggingen av Alta/Kautokeinovassdraget som var fattet av de øverste politiske myndigheter var en del av bakgrunnen. Dessuten ble det lagt nokså stor vekt på Alta herredsretts kjennelse av 7. september 1979. Her fikk Norges Naturvernforbund ikke medhold i sin begjæring om midlertidig forføyning om stans i veibyggingen inntil det forelå rettskraftig avgjørelse i sak mellom Norges Naturvernforbund og Olje- og energidepartementet om gyldigheten av den Kgl. res. av 15. juni 1979 om utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget. Politimester Bjørn Vesterdal, som den gang var politimester i Vestfinnmark, har ellers som vitne opplyst at han mens han på lensmannskontoret i Alta den 17. september var opptatt med å botlegge demonstrantene etter hvert som disse ble bragt ned dit, av advokat Leif Dunfjeld ca. kl. 10.00 ble overrakt det brev til denne av 15.9.1979 fra h.r.advokat Frithjof B. Sigmond som er nevnt ovenfor. I den hektiske aktiviteten fikk han så vidt lest dette i en pause, uten at det førte til endringer i politiets opplegg. Politimester Vesterdal har for øvrig forklart at politiets aksjon ikke bare hadde betydning direkte for å rydde veien for NVE's fortsatte veibygging. Det var i det hele vanskelige forhold med både demonstranter og motdemonstranter i Tverrelvdalen i fjor høst, slik at politiet var forberedt på å måtte aksjonere før eller siden.

Etter Strl. §48 er det en betingelse for straffrihet at avvergelsen av eller forsvaret mot det rettsstridige angrepet ikke overskrider «hvad der fremstillede sig som fornødent hertil, og det i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet». Det angrepne rettsgode er de reindriftsområder som veien skal legges gjennom. Veien vil som nevnt etter de tiltaltes mening skade reindriftsnæringen og derved den samiske kultur. Det er kommet frem tildels noe motstridende opplysninger om eller i hvilken utstrekning veien vil bli til slik skade. Dette er det unødvendig å ta stilling til, fordi en mulig feiloppfatning vil komme de tiltalte til gode som en villfarelse som går inn under Strl. §42. Det samme gjelder en mulig feiloppfatning med hensyn til om de reindriftssamer som blir berørt, ønsket hjelp eller hjelp på en slik måte som de fikk den. Reindriftssamen Mathis Mathisen Gaup har som vitne forklart at han og andre reindriftssamer støtter demonstrasjonen i Stilla. For oversiktens skyld kan det i denne forbindelse nevnes at spørsmålet om betydningen for samene av de inngrep som vil skje ved veibyggingen og som følge av vassdragsutbyggingen i det hele, er blandt stridspunktene i den skjønnsrettssaken om Alta/Kautokeinoutbyggingen som pågår. Men i kjølvannet av demonstrasjonene som nærværende sak gjelder og demonstrasjonen utenfor Stortinget i oktober i fjor hvor en gruppe samer satte opp en lavvu og gikk til sultestreik, gikk myndighetene inn for tiltak som fra samisk synspunkt er positive.

Side:34

ringen vedtok 7. januar 1980 flere tiltak, blant annet at det skal oppnevnes et utvalg som skal utrede samenes rettigheter til land og vann og andre juridiske spørsmål (samerettsutvalget). For øvrig mener noen at demonstrasjonene bringer samene i miskreditt, andre at de ser positive virkninger. Til de siste hører Mathis Mathisen Gaup som har forklart at samene har våknet, og han har nevnt som eksempel på det at de nå selv i Karasjok bryr seg om det som skjer i Alta og Kautokeino under henvisning til at det har betydning for reindriftsnæringen som helhet.

Den fremferd de tiltalte viste, som utgjør avvergelsen eller forsvaret i lovens forstand, fremtrer som en fysisk sett mild motstand for å stoppe arbeidet på anleggsveien, selv om den viste seg tilstrekkelig for å oppnå det resultat som de umiddelbart tok sikte på.

Det er naturlig å reise spørsmål om ikke de tiltalte kunne og burde gått rettens vei, for eks. med begjæring om midlertidig forføyning til namsretten med krav om stans i arbeidet til lovligheten av veibyggingen var undersøkt og eventuelt bragt i orden.

Rettens flertall - rettens formann og domsmann Erling Wirkola - mener her at når det er akseptert at den påstått ulovlige veibyggingen skal komme de tiltalte til gode ved vurderingen av retten til nødverge, er det også gitt at de slik situasjonen var hadde dårlig tid til å fremme saken for namsretten. For dem måtte det kunne fortone seg usikkert ikke bare om de ville få partsrettigheter eller om namsretten hurtig kunne treffe avgjørelse, men også hvorvidt veibyggingen i mellomtiden ville bli stilt i bero. De refleksjoner de tiltalte her bevisst kan ha gjort seg, kan ikke ventes skilt ut fra utbyggingssaken som helhet hvor de mange ganger har følt at de ikke har nådd frem. Det kan etter dette neppe uten videre ventes at de tiltalte skulle gå rettens vei for å fremme sitt syn.

For fullstendighets skyld skal nevnes at kjennelsen av 7. september 1979 avsagt av Alta herredsrett, som er nevnt ovenfor, neppe er avgjørende, idet spørsmålet om veibyggingens lovlighet her ikke ble tatt opp.

Den umiddelbart tilsiktede virkning av opptredenen til de tiltalte var utsettelse av arbeidet inntil rettsforholdene omkring veibyggingen var bragt på det rene. Alt sett i sammenheng er flertallet kommet til at lovens vilkår for frifinnelse er til stede, idet den nevnte tilsiktede virkningen av de tiltaltes opptreden heller ikke kan betraktes som «ubetinget utilbørlig», jfr. Strl. §48.

Rettens mindretall - domsmann Leif Jansen - er under tvil kommet til at de tiltalte heller ikke kan frifinnes på grunn av nødverge, jfr. Strl. §48. Han bygger på de samme faktiske forhold som flertallet og også de vurderinger og synspunkter som flertallet har, bortsett fra visse forhold som til sist har vært utslagsgivende. Han understreker at nødverge overfor offentlige tjenestehandlinger ifølge rettspraksis bare kan anerkjennes i sterkt begrenset utstrekning og viser som eks. på det til Rt-1979-760. I vurderingen kommer inn bl.a. at siden det tross alt kunne være tvil til stede om hvorvidt veibyggingen var ulovlig måtte det naturligste for å bringe dette på det rene være å gå rettens vei. Rett til nødverge bør i den situasjon som forelå alt i alt ikke kunne godtas. Av samme grunn mener han at det heller ikke er grunnlag for frifinnelse på grunn av nødrett. jfr. Strl. §47. Noe rom for frifinnelse på det grunnlag at det dreier seg om sivil ulydighet, finner han ikke at det er i denne saken. Det vil etter dette bli avsagt frifinnende dom i overensstemmelse med flertallets konklusjon. - - -