Rt-1982-718

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-23
Publisert:	Rt-1982-718 (165-82)
Stikkord:	(Rødseth-saken), Justismord, Strafferett, Mishandling, Legemsfornærmelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Sveinung Rødseth (20 år) var tidligere ustraffet når lagmannsretten dømte ham til 2 år og 6 måneder for drapet på sin 5 måneder gamle datter. Straffutmålingen ble anket til Høyesterett, som satte ned straffen til 1 år og 9 måneder. Nedsettelsen ble begrunnet med at Rødseth var frifunnet for legemsbeskadigelse, at det ikke forelå skadeforsett og at det var en impulshandling. Han sonet 14 måneder av straffen. Etter flere forsøk på å få saken gjenopptatt, ble Rødseth frifunnet av lagmannsretten 1. desember 1997 LF-1997-353. I den etterfølgende erstatningssaken for lagmannsretten RG-1999-840, ble han tilkjent erstatning og oppreisning med tilsammen 930.000 kroner.
Saksgang:	Frostating lagmannsrett 19.02.1982 - Høyesterett HR-1982-91-B, L.nr. 91B/1982
Parter:	Sveinung Rødseth (høyesterettsadvokat Olav Hestenes) mot Påtalemyndigheten (kst statsadvokat Norman Rudi)
Forfatter:	Aasland, Holmøy, Sinding-Larsen, Hellesylt, Blom
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §219, §229, §62

Dommer Aasland: Frostating lagmannsrett avsa 19. februar 1982 dom med slik domsslutning:

«I. A, født xx.xx.1961, dømmes for forbrytelser mot straffelovens §219 første ledds annet straffalternativ og mot straffelovens §219 første ledds første straffalternativ, sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 148 - etthundreogførtiåtte - dager for utholdt varetektsfengsel.

II. Han frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens punkter I og II.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

Domfelte har erklært anke over dommen på grunn av straffutmålingen.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

De forhold domfellelsen gjelder, er meget alvorlige. Domfelte har ved to anledninger mishandlet sin datter, som ved anledningen var henholdsvis 3 og 5 måneder gammel. Ved den første anledning kastet eller støtte han barnet fra seg i en seng, slik at bena traff sengekanten med den følge at begge ben hovnet opp og høyre skinneben ble brukket. To måneder senere kastet eller støtte han barnet mot vuggen eller mot vegg eller inventar i soverommet slik at hun ble påført hodeskader, som ledet til døden etter noen dagers forløp. Som fremhevet av lagmannsretten, er det straffskjerpende at han ved den siste anledning, da barnet mistet bevisstheten på grunn av behandlingen, ikke sørget for at barnet straks kom under lege behandling.

For disse to forhold er han domfelt etter straffelovens §219, henholdsvis første og annet straffalternativ. Han var også tiltalt etter straffelovens §229 for legemsbeskadigelse ved disse to anledninger, og ved siste anledning med døden til følge. Ved lagrettens kjennelse ble han imidlertid kjent ikke skyldig etter tiltalen for legemsbeskadigelse, og han er frifunnet for så vidt. Jeg må oppfatte det slik at lagretten ikke fant det bevist at han opptrådte med skadeforsett. Når dette legges til grunn, må det etter min oppfatning prege vurderingen av hans forhold. Jeg legger ellers i formildende retning vekt på at det er tale om impulshandlinger begått av en 19 år gammel far som manglet den nødvendige modenhet til å hanskes med de problemer barnets vedvarende og intense gråtetokter medførte. Det foreligger ellers meget positive opplysninger om domfeltes personlige egenskaper og om hans omsorg i familiesituasjonen.

Jeg finner at straffen bør settes ned til fengsel i 1 år og 9 måneder. Domfelte har siden lagmannsrettens dom vært undergitt varetektsfengsel i ytterligere 63 dager, og tilkommer således varetektsfradrag for 211 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder.

Side:720

I straffen fragår i alt 211 - to hundre og elleve - dager for varetektsfengsel.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Hellesylt og Blom: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Karl Solberg, sorenskriver Einride Einarson og sorenskriver Sverre Torwick):

A (dåpsattesten viser - - -) født xx.xx.1961, fisker ombord i linefartøy, - -, har gjennomgått 9-årig enhetsskole, ingen yrkesutdannelse, inntekt ca. kr. 100.000,- pr. år, ingen formue, har førerkort for motorvogn, som ikke ble fornyet på grunn av varetektsfengsel, har vært på sesjon og skulle ha påbegynt militærtjeneste i Luftvernartilleriet 5.1.1982, gift med B, og har med henne det avdøde barn, ingen forsørgelsesbyrde, kona er nå selververvende, tidligere ikke straffet, men er botlagt 1 gang for overtredelse av tolloven, boten er betalt,

er av statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane ved tiltalebeslutning av 15. januar 1982 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter

I. straffelovens §229 første ledd, 3. straffalternativ,

for å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, med døden til følge,

ved at han torsdag den 17. september 1981 ca. kl. 19.00 i soverommet i sin leilighet på - - - i X kommune, kastet sin datter C, født xx.xx.1981, mot barnets vugge og/eller støtte hennes hode mot vegg, gulv eller inventar i soverommet, slik at hun ble påført hodeskader, med den følge at hun døde av blødning under den hårde hjernehinne tirsdag 22. september 1981 ca. kl. 12.40 på Fylkessykehuset i Ålesund,

II. straffelovens §229 første ledd, 1. straffalternativ,

for å ha skadet en annen på legeme eller helbred,

ved at han om kvelden tirsdag 14. juli 1981 i soverommet i sin leilighet på - - - i X kommune, kastet eller støtte sin datter C, født xx.xx.1981, mot sengekanten på ektefellesengen, slik at hun fikk brudd i høyre skinneben,

III. straffelovens §219 første ledd, 2. straffalternativ, - - -

ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, forholdt seg som der nærmere beskrevet, med den følge at hans datter C, født xx.xx.1981, døde av blødninger under den hårde hjernehinne tirsdag 22. september 1981 ca. kl. 12.40 på Fylkessykehuset i Ålesund.

IV. straffelovens §219 første ledd, 1. straffalternativ, - - -

ved at han til tid og på sted som nevnt under post II, forholdt seg som der nærmere beskrevet overfor sin datter C, født xx.xx.1981.

Lagretten har vært forelagt 4 hovedspørsmål om tiltalte er skyldig i de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen og 2 tilleggsspørsmål i tilknytning til tiltalebeslutningens punkter I og III om hans handling hadde til følge at barnet døde.

Lagretten har besvart hovedspørsmålene vedrørende legemsbeskadigelsene benektende, mens spørsmålene vedrørende forbrytelsene mot straffelovens §219 er besvart bekreftende. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn, og tiltalte vil bli å dømme for forbrytelser mot straffelovens §219 første ledds annet

Side:721

straffalternativ og mot samme paragrafs første straffalternativ. Tiltalte vil bli å frifinne for de forhold som er nevnt i tiltalebeslutningens poster I og II.

Av betydning for straffutmålingen bemerkes:

Tiltalte og hans senere hustru B, født xx.xx.1963, hadde hatt følge med hverandre i ca. 1 år da hun i oktober 1980 forsto at hun var gravid. Tiltalte erkjente straks at han var far til det barn hun ventet, og de var begge innstilt på å inngå ekteskap med hverandre. De fikk tak i en leilighet og flyttet sammen i januar 1981. Barnet ble født 19. april samme år og ble senere døpt C. Tiltalte og B inngikk ekteskap i august samme år.

Tiltalte er av yrke fisker og arbeidet vanligvis ombord i en linebåt som var ute ca. 4 uker på hver tur, med noen dagers landligge mellom turene. I juli måned hadde han ferie og oppholdt seg hjemme hos B og barnet.

Barnet gråt periodevis meget, og spesielt tiltalte har blitt trøtt og lei av barneskriket. Da han skulle legge barnet den 13. eller 14. juli 1981, skrek barnet mye, og tiltalte har åpenbart mistet besinnelsen. Han kastet eller støtte barnet fra seg i ektesengen, slik at begge bena traff sengekarmen, hvorunder begge ben hovnet opp og høyre skinneben ble brukket. Barnet ble først et par dager senere brakt via lege til sykehus, gipset og måtte ligge med gips i flere uker. Bruddet ble pent helet.

Tiltalte var deretter i august 1981 på fiske i ca. 4 uker, kom hjem i en av de første dager av september måned og var hjemme til han ble pågrepet 25. samme måned. Den 17. september var tiltalte alene om å stelle med barnet. Ifølge tiltalte skrek barnet mye og lenge. Da han skulle legge barnet, var tiltalte lei og trøtt, ristet barnet og kastet eller støtte det mot vuggen eller annet inventar i soverommet eller mot veggen. Tiltalte vet ikke selv hvor mye kraft han brukte. Barnet besvimte av behandlingen, men kom senere til seg selv igjen. Dagene etter kastet barnet opp flere ganger, og tilstanden forverret seg slik at det ble lagt inn på sykehus 21. september og døde den følgende dag.

Retten legger til grunn at tiltalte etter å ha mistet besinnelsen har behandlet barnet langt mere hårhendt enn han senere mener å erindre.

I skjerpende retning tillegges vekt at det her gjelder alvorlige overgrep mot et lite barn på et tidspunkt da det var henholdsvis 3 og 5 måneder gammelt. Retten anser det meget alvorlig at tiltalte, spesielt etter at barnet mistet bevisstheten etter behandlingen den 17. september, ikke sørget for at barnet kom under legebehandling, noe som muligens kunne ha reddet barnets liv. Små barn er fullstendig prisgitt sine nærmeste, og de foresattes forklaring om et barns sykdomsbilde er av største betydning ved alvorlige overgrep mot barnet. Hvis de pårørende som i nærværende tilfelle ikke gir de nødvendige opplysninger ved delvis å skjule faktiske omstendigheter, vil en påført skade meget lett få langt alvorlige utfall ved at en behandling kommer for sent.

Lagretten har vært forelagt spørsmål om handlingene er begått under særdeles formildende omstendigheter i sin alminnelighet og har besvart spørsmålet benektende. Retten er enig i dette, men vil bemerke at det foreligger en del formildende omstendigheter som vil bli tillagt noen vekt. Det må antas at tiltalte på gjerningstidspunktene har hatt en lettere innsnevring av bevisstheten som følge av affekt. Det er ikke påvist mangler ved tiltaltes personlighet. Han er av alle karakterisert som en rolig og stabil person som i familie og nærmiljø er oppfattet som en god familieforsørger, og som har gode forutsetninger for å føre et sosialt sett velordnet liv. Retten er enig med de rettspsykiatrisk sakkyndige i at når man skal prøve å finne årsaken til at tiltalte har begått de

Side:722

handlinger han nå skal dømmes for, må noe av forklaringen ligge i at han har manglet den modenhet og innsikt som er nødvendig for å delta i og ha ansvar for stell og pass av barn. Barnets gråt i lange perioder synes å ha oversteget hans toleransegrense, og han har ikke i denne situasjon hatt tilstrekkelig kontroll over sine handlinger ved å mobilisere motforestillinger. I formildende retning legges også vekt på at tiltalte har vist tegn til anger og skyldfølelse. - - -