Rt-1982-722

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-29
Publisert:	Rt-1982-722 (166-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 92B/1982
Parter:	Børge Undheim (høyesterettsadvokat Tor N. Rekve) mot Gudrun Undheim (advokat Johan Haga - til prøve). Hjelpeintervenienter: Aslaug Bruvik og Ragnar Bruvik.
Forfatter:	Røstad, Syvertsen, Skåre, Sandnes, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §14, §16, Tvistemålsloven (1915) §373, Sameigelova (1965) §8, Hendelege eigedomshøvelova (1969) §11

Dommer Røstad: Børge Undheim tok 24. januar 1977 ut stevning for Dalane herredsrett mot Gudrun Undheim, enke etter hans bror Sigmund. I stevningen gjorde saksøkeren gjeldende at han var medeier i eiendommen gnr. 16 bnr. 6 «Puntervoli» i Eigersund for en halvpart - med unntak av de bygninger som eksisterte på eiendommen den 20. april 1957. Påstanden om eiendomsrett var grunnet på kjøpekontrakt, datert 20. april 1957, inngått mellom brødrene Børge og Sigmund. Kjøpekontrakten var ikke blitt tinglyst, slik at hjemmelen til eiendommen tillå selgeren, avdøde Sigmund Undheim.

Under saksforberedelsen for herredsretten erklærte saksøktes datter og svigersønn - Aslaug og Ragnar Bruvik - hjelpeintervensjon til støtte for saksøkte.

Dalane herredsrett - satt med jordbrukskyndige domsmenn - avsa 18. desember 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Børge Undheim er eier av en halvpart av gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund med unntak av de bygninger som eksisterte på eiendommen den 20. april 1957.

2. Gudrun Undheim dømmes til innen to uker å utstede skjøte til Børge Undheim på halvparten av gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund, med unntak av de hus som var oppført på eiendommen den 20. april 1957.

3. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger.»

Gudrun Undheim påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Også her opptrådte hennes datter og svigersønn som hjelpeintervenienter.

Lagmannsretten kom enstemmig til at det i 1957 ble inngått en endelig og gyldig kjøpekontrakt mellom Sigmund og Børge Undheim, og at sistnevnte hadde utøvd en eiers rådighet over eiendommen. Men

Side:723

lagmannsrettens flertall fant at Sigmund Undheim hadde handlet i strid med ektefellelovens §14 da han inngikk kjøpekontrakten, og at vilkårene for omstøtelse etter lovens §16 var oppfylt. Dette flertall fant å måtte gi Børge Undheim medhold i hans subsidiære krav om erstatning for utlegg til investeringer i gården. Det ble også gitt dom på at Gudrun Undheim skulle betale Børge Undheim den kjøpesum på kr. 50.000 som man fant at denne hadde oppfylt. En av lagdommerne dissenterte i spørsmålet om vilkårene for omstøtelse forelå.

Lagmannsrettens dom - avsagt 21. november 1980 - hadde denne domsslutning:

«1. Børge Undheim er eier av en ideell halvpart av driftsbygningen på gnr. 16 bnr. 6, Puntervoll i Eigersund.

2. Gudrun Undheim dømmes til å betale Børge Undheim 143.000,- - etthundreogførtitretusen - kroner med 5 - fem - prosent rente fra 16.12.1976 til 31.12.1977 og 10 - ti - prosent rente fra 1.1.1978 til betaling skjer.

3. Gudrun Undheim dømmes til å betale Børge Undheim 50.000,- - femtitusen - kroner med 5 - fem - prosent rente fra 16.12.1976 til 31.12.1977 og 10 - ti - prosent rente fra 1.1.1978 til betaling skjer.

4. For øvrig frifinnes Gudrun Undheim.

5. Saksomkostninger idømmes ikke verken for herredsrett eller for lagmannsrett.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

Børge Undheim har påanket lagmannsrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Den ankende part hevdet i ankeerklæringen at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det kom til at ankemotparten har rett til å kreve kjøpekontrakten omstøtt. Gudrun Undheim hadde hatt kunnskap om innholdet av kjøpekontrakten i lengre tid enn 6 måneder, før hun i tilsvar for herredsretten tok opp kravet om omstøtelse.

Gudrun Undheim gjorde i anketilsvaret gjeldende at lagmannsretten med rette var kommet til at overdragelsen kunne omstøtes i medhold av ektefellelovens §16. Samtlige dommere fant - ble det anført - at Gudrun Undheim ikke hadde faktisk kunnskap om overdragelsen før etter ektefellens død, og at hun innen 6 måneders fristen krevde overdragelsen omstøtt.

Etter ankemotpartens mening hadde Børge Undheim ikke dokumentert at det var foretatt investeringer slik han påstod overfor domstolene. Hun erklærte motanke for denne del av lagmannsrettens dom.

I motanke gjorde hun videre gjeldende at det ikke hadde funnet sted noen overdragelse av eiendommen til den ankende part.

Også for Høyesterett har Aslaug og Ragnar Bruvik opptrådt som hjelpeintervenienter.

Under ankeforberedelsen fant Høyesteretts kjæremålsutvalg grunn til å bemerke at lagmannsrettens flertall syntes å ha bygd på at fristen for å reise søksmål til omstøtelse i medhold av ektefellelovens §16 var 6 måneder. Utvalget pekte på at denne bestemmelse var blitt endret

Side:724

ved lov av 22. mai 1970. Etter overgangsreglenes VIII punkt 2 gjaldt for omstøtelse av en ektefelles disposisjon på grunn av manglende samtykke eller tillatelse lovgivningen på den tid disposisjonen ble gjort. Etter den tidligere lovgivning var søksmålsfristen 3 måneder. Utvalget bad partene overveie om dette foranlediget noen endring i deres anførsler.

Utvalgets brev gav anledning til utveksling av ytterligere prosessskrift fra partenes prosessfullmektiger.

Kjæremålsutvalget avsa 10. april 1981 kjennelse for at Gudrun Undheims motanke mot lagmannsrettens domsslutning post 2 nektes i samsvar med tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 2. Anken og den øvrige del av motanken ble henvist til Høyesterett.

Til bruk for Høyesteretts behandling av anken har det vært holdt bevisopptak ved Dalane herredsrett, hvor partene, hjelpeintervenienten Aslaug Bruvik og 12 vitner avgav forklaring. Bevisopptak har også vært holdt ved Jæren herredsrett hvor ett vitne avgav forklaring. To av vitnene har tidligere ikke avgitt forklaring i saken. Det er for Høyesterett fremlagt endel dokumenter som tidligere ikke har vært dokumentert. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det nye bevisstoff i saken, bortsett fra et dokument som jeg senere kommer tilbake til. Saken står for Høyesterett i vesentlig samme faktiske stilling som for lagmannsretten.

Etter prosedyren er det klarlagt at saken under ankeforberedelsen er blitt begrenset, samtidig som noen av de gjenstående tvistepunkter er blitt nærmere avklaret. Under saksforberedelsen for Høyesterett er partene kommet overens om at den nyoppførte driftsbygning er i sameie, og at den ankende part eier en halvpart i denne.

Hvis Børge kjennes å være eier av en halvpart av eiendommen, har han ikke krav på den refusjon som lagmannsretten tilkjente ham og som er blitt rettskraftig ved Kjæremålsutvalgets avgjørelse om nektelse av denne del av motanken.

Hvis overdragelsen omstøtes, har Gudrun på sin side erklært at Børge skal ha den refusjon han ble tilkjent.

Godtas Gudruns krav på omstøtelse, har Børge erklært at han ikke vil gjøre krav på renter av den innbetalte kjøpesum.

Slik saken nå står for Høyesterett, er den blitt begrenset til to hovedspørsmål. Det ene gjelder motankens gjenstående problem, om det i 1957 ble inngått en bindende avtale mellom brødrene. Det annet spørsmål er ankens sentrale spørsmål, om Sigmunds ektefelle kan kreve omstøtelse i medhold av ektefellelovens bestemmelser.

Børge Undheim har i det vesentlige anført:

For det førstnevnte spørsmåls vedkommende vil han henholde seg til de tidligere retter, som enstemmig kom til at det forelå en reell, gyldig kjøpekontrakt. Riktigheten av dette forhold er - etter den ankende parts mening - for øvrig blitt bekreftet gjennom nye bevis, dels ved vitneforklaringer og dels ved nye dokumenter.

Det har senere ikke skjedd noe som kan medføre bortfall av kjøperens eiendomsrett. Den ankende part finner det klart at foreldelse ikke kan ha inntrådt, slik ankemotparten nå gjør gjeldende.

I hovedanken vil den ankende part hevde at det nå må anses klart at

Side:725

Gudrun Undheims krav på omstøtelse er fremsatt for sent i relasjon til lovens dagjeldende fristregel. Gudrun Undheim hadde allerede i 1974 sett den kjøpekontrakt som var inngått i 1957, og hun måtte da ha fått klart for seg at det her hadde skjedd en delvis overdragelse av gården til svogeren Børge. I alle fall ble Gudrun en tid etter mannens død kjent med at Børge mente å være medeier i gården. Etter at hun i september 1976 hadde latt utstede preklusivt proklama, meddelte Børges prosessfullmektig i brev av 23. september 1976 til hennes prosessfullmektig at hans klient anmeldte krav i boet - et krav som bestod i at han mente å være eier av en halvpart av eiendommen. Gudrun Undheim gjorde først i tilsvar av 23. februar 1977 gjeldende at kjøpekontrakten måtte anses å være i strid med ektefellelovens §14, og at hun ville kreve disposisjonen omstøtt i medhold av lovens §16. Men dette skjedde først 5 måneder etter at Børges prosessfullmektig hadde underrettet henne om Børges rett. Den ankende part har tatt avstand fra en ny anførsel som motparten under ankeforberedelsen har gjort gjeldende om fristberegningen. Gudrun har nå hevdet at i denne sak kan fristen etter §16 ikke begynne å løpe før fra det tidspunkt det er rettslig fastslått at det har skjedd en bindende overdragelse av en ideell andel av eiendommen fra Sigmund til Børge. Subsidiært har Gudrun hevdet at fristen først kan begynne å løpe fra forkynnelsen av forliksklagen i søksmålet mot henne. Et slikt standpunkt har ingen støtte i bestemmelsens ordlyd eller i rettspraksis, og den ville - etter den ankende parts mening - undergrave grunnlaget for fristberegningen, og formålet med fristansettelse. - I spørsmålet om omstøtelse vil den ankende part subsidiært gjøre gjeldende at Børge - slik forholdet fremstilte seg for ham - hadde grunn til å tro at Gudrun hadde samtykket i den overdragelse Sigmund foretok.

Børge Undheim har lagt ned denne påstand:

«Hovedanken:

Herredsrettens dom stadfestes med unntak av pkt. 3.

Motanken:

Prinsipalt:

Herredsrettens dom stadfestes med unntak av pkt. 3.

Subsidiært:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder pkt. 1 og 3, dog slik at det ikke tilkjennes renter av beløpet kr. 50.000,- (pkt. 3).

I alle tilfeller:

Gudrun Undheim dømmes til å betale Børge Undheim saksomkostninger for alle retter.»

Gudrun Undheim bestrider - med sin motanke - at kontrakten av 1957 var en avtale om overføring av eiendomsrett. Ankemotpartens syn har delvis kommet til uttrykk i lagdommer Solbergs tilleggsbemerkninger, som munnet ut i at han under sterk tvil hadde sluttet seg til flertallet når det gjaldt Børges eiendomsrett til halve gården.

Ankemotparten fremholder at flere omstendigheter taler for at Børge og Sigmund ikke hadde til hensikt med avtalen å overføre reell eiendomsrett. Brødrene var blitt enige om å etablere en samdrift av to

Side:726

bruk som i utmarken grenset mot hverandre, og de skulle gjensidig nytte brukenes jordarealer. Begge skulle således kunne nytte slåtten fra Skåra til dyrene på Puntervoll. Forholdene på avtaletidspunktet, og den senere utvikling, viser at kontrakten ikke skulle følges opp med tinglysing og utferdigelse av skjøte - momenter som ellers er naturlige ledd i en eiendomsoverføring. Kontrakten var ment å tjene som en slags sikkerhet for de investeringer som Børge skulle yte som ledd i samdriften. Det oppsatte dokument skulle Børge kunne bruke, dersom det inntrådte forhold partene imellom som kunne medføre at Børge kunne tape midler han hadde satt inn i driften. Slike omstendigheter inntrådte ikke, og derfor ble det ikke tale om å påberope de rettigheter som dokumentet tilsynelatende tilsikret Børge. Ankemotparten bestrider for øvrig at det er betalt kjøpesum som nevnt i dokumentet. Det foreligger således ingen kvitteringer.

Subsidiært har ankemotparten anført for Høyesterett at kontrakten er blitt omgjort ved senere avtale. Den opprinnelige avtale om samdrift gikk ut på at brødrene skulle svare likt for utgiftene ved oppføring av ny driftsbygning. Fordelingen ble imidlertid en annen, idet Børge dekket 2/3 og Sigmund 1/3. Dette endrede forhold har brødrene også gitt uttrykk for i sine oppgaver til ligningsmyndighetene.

Som en ytterligere subsidiær anførsel er for Høyesterett fremholdt at en mulig rett etter kjøpekontrakten er bortfalt ved foreldelse. Børge kunne etter dokumentet kreve å få utferdiget skjøte på en ideell halvpart av eiendommen. Som «anden Fordring» enn gjeldskrav er slik fordring undergitt foreldelse, og den dagjeldende lovgivning fastsatte en foreldelsesfrist på 10 år. Lovens 10 års-frist må i dette tilfelle regnes fra det tidspunkt da Børge etter avtalen skulle overta eiendommen, 1. januar 1958. Ankemotparten har for foreldelsesspørsmålet vist til avgjørelse i Rt-1958-301.

Det tvistepunkt som hovedanken omhandler, medfører en ytterligere subsidiær anførsel. Gudrun Undheim vil hevde at den påberopte avtale må kunne omstøtes i medhold av ektefellelovens §16 jfr. §14. Ankemotparten aksepterer at det i denne sak gjelder en frist på 3 måneder. Fristens beregning må imidlertid fastlegges under hensyn til ektefellens sterke interesser. Lovgiveren har med sin bestemmelse om omstøtelse villet gi ektefellen en reell og effektiv beskyttelse - et synspunkt som er kommet klart til uttrykk i forarbeidene til endringsloven av 22. mai 1970, se således bemerkninger på side 9 til lovens §16 i Innstilling IV fra Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v. Etter ankemotpartens mening bør fristen ikke begynne å løpe før ektefellen har fått sikker kunnskap om rettshandelen - overført til vår sak kunnskap om avtalens virkelige innhold og konsekvenser. En slik avklaring vil først kunne skje ved Høyesteretts endelige dom i saken. Etter ankemotpartens oppfatning kan fristen i hvert fall først begynne å løpe fra det tidspunkt da den annen part formulerte sitt krav og brakte dette inn til rettslig avgjørelse - gjennom forkynnelse av forliksklage.

Gudrun Undheim har lagt ned denne påstand:

«1. Hovedanken:

Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1, 3 og 4 stadfestes dog slik at det ikke betales renter som bestemt i pkt. 3.

Side:727

2. Motanken:

Lagmannsrettens domsslutning pkt. 1 og 4, stadfestes.

3. Hovedanke og motanke:

Børge Undheim tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og at motanken ikke kan føre frem.

Jeg finner det naturlig først å ta standpunkt til det spørsmål som motanken gjelder - nemlig om brødrene Undheim i 1957 inngikk en reell og bindende kjøpekontrakt. I dette spørsmål er jeg kommet til samme resultat som de tidligere instanser enstemmig har lagt til grunn.

For avgjørelsen av spørsmålet om det ble inngått en reell kjøpekontrakt, tar jeg utgangspunkt i kontraktens ordlyd og vurderer denne i lys av forholdene ved kontraktsinngåelsen. Jeg kan på dette grunnlag ikke finne holdepunkt for en antakelse om at kontrakten var ment som noe annet enn det den utgir seg for: en avtale om overdragelse av en halvdel av eiendommen Puntervoll, fra eieren Sigmund til broren Børge.

Som de tidligere instanser anser jeg at kjøpekontrakten hadde en helt naturlig bakgrunn i brødrenes situasjon. Etter det opplyste må jeg legge til grunn at brødrene ble enige om at Børge skulle tre inn i eiendommen som medeier, og derigjennom bidra til å opparbeide denne.

Jeg anser det godtgjort at Børge har betalt den kjøpesum kontrakten fastsatte. Jeg deler her den bevisvurdering som lagmannsretten har bygd på og redegjort for i sin dom.

Børge har også tiltrådt eiendommen. Han har foretatt disposisjoner, som gir klare uttrykk for den posisjon kjøpekontrakten hadde tilsagt ham. Jeg nevner at han forestod oppføringen av den nye driftsbygning, at han utførte omfattende inngjerdings- og veiarbeider på eiendommen, hvor han også gjennomførte lukking av flere bekkefar. Dette representerte betydelige investeringer, som naturlig kan forklares ut fra at han anså seg som eier. Jeg nevner også at Børge deltok i det vanlige gårdsarbeid på Puntervoll.

Børges eierposisjon kan - slik jeg ser saken - ikke anses rokket ved at det ikke er foretatt tinglysing av kjøpekontrakten eller utferdigelse av skjøte. Jeg tilføyer her at det for Høyesterett er fremlagt et dokument som viser at det i 1969 ble satt opp et utkast til skjøte, bygd på kjøpekontrakten av 1957. Utkastet var utarbeidet på Børges foranledning, og han tok det med til broren. Denne bad Børge om å vente ett års tid med utarbeidelsen av skjøte. Arbeidet med utkast til skjøte støtter synspunktet om at det vel 10 år tidligere var inngått en bindende avtale mellom brødrene.

Slik denne sak ligger an, kan jeg heller ikke tillegge det vekt at brødrenes selvangivelser har gitt uttrykk for et annet eierforhold, og at Sigmund alene har opptrådt som eier ved skjønnsforretninger. For så vidt angår brødrenes oppgaver i selvangivelsene, deler jeg de synspunkter som lagmannsretten har gitt uttrykk for.

Jeg kan ikke i sakens opplysninger finne holdepunkt for at det

Side:728

foreligger en senere omgjøring av avtalen om kjøp, eller at denne avtale senere skulle være bortfalt. Til den nye innsigelse om foreldelse vil jeg kort bemerke at kjøperen i dette tilfelle har betalt kjøpesummen og tiltrådt eiendommen ved disposisjoner som innebærer utøvelse av eierrådighet. Noen foreldelse av hans eiendomsrett kan da ikke være inntrådt.

Det gjenstår da å ta standpunkt til det spørsmål som hovedanken gjelder: om ankemotparten kan kreve kjøpekontrakten omstøtt i medhold av ektefellelovens §16 jfr. §14. Lagmannsrettens dom - som på dette punkt ble avsagt under dissens - bygger på at lovens §16 hjemlet en frist på 6 måneder. Det er senere klarlagt at det gjaldt en frist på 3 måneder.

Slik saken nå foreligger, tar jeg ikke standpunkt til det spørsmål som den dissenterende dommer i lagmannsretten avgjorde i sitt votum om at Gudrun ikke kunne høres med at hun i 1974 manglet kunnskap om kjøpekontrakten. Jeg finner det nemlig klart at fristen for å reise krav om omstøtelse under enhver omstendighet måtte ta til å løpe da Børge Undheim i brev 23. september 1976 overfor Sigmund Undheims dødsbo anmeldte krav som bestod i «at Børge Undheim er eier av en halvpart av eiendommen, og har krav på å få utstedt skjøte». I brevet var også uttalt at «dersom boet vil hevde at Børge Undheim ikke har rett til halvparten av eiendommen, vil Børge Undheim se rettens avgjørelse på spørsmålet». I tilsvar til Dalane herredsrett, datert 23. februar 1977, gjorde Gudrun Undheim gjeldende at kjøpekontrakten var i strid med ektefellelovens §14 og at disposisjonen ble krevd omstøtt i medhold av samme lovs §16. Fristen var imidlertid da oversittet, slik at omstøtelse ikke lenger kunne kreves.

Jeg finner på dette grunnlag at Børge Undheim må kjennes å være medeier av en halvpart i eiendommen Puntervoll, og at herredsrettens dom derfor bør stadfestes.

Som før nevnt er partene enige om at punkt 2 i lagmannsrettens dom er uten betydning, når Børge nå tilkjennes eiendomsrett til Puntervoll.

Den ankende part er ved dette gitt medhold i hovedanken, samtidig som motanken ikke har ført frem.

Jeg finner etter omstendighetene ikke grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men finner at ankemotparten må pålegges å svare omkostninger for Høyesterett. Jeg nevner at den ankende part i prosesskrift etter uttalelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg om 3 månedersfristen fremsatte tilbud om forlik av saken. Tilbudet var basert på at herredsrettens dom skulle godtas, og at partene skulle bære sine egne omkostninger.

Som det fremgår av påstanden, har den ankende part bare krevd saksomkostninger av ankemotparten, og ikke av hjelpeintervenientene.

Etter inngitt arbeidsoppgave er utgiftene kr. 16.835. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen. Omkostningsbeløpet settes etter dette til kr. 55.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Side:729

I hovedanke og motanke:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gudrun Undheim til Børge Undheim 55.000 - femtifem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Kst. dommer Syvertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre og Sandnes og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Reidar O. Henning med domsmenn): - - -

Saksøkte er enke etter avdøde Sigmund Undheim, som døde den 24.2.1976 etter flere års sykdom. Avdøde overtok eiendommen gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund i 1945 etter sine foreldre Sem og Maren Undheim. Saksøkeren Børge Undheim er bror av avdøde Sigmund Undheim. Det er opplyst at den omtvistede eiendom er på ca. 80 da. dyrket mark og ca. 300 da. utmark. Eiendommen har noe strandlinje. På eiendommen er oppført flere bygninger, bl.a. våningshus og driftsbygning. Det er enighet mellom partene om at de bygninger som var oppført på eiendommen før 1957 holdes utenfor tvisten.

Saksøkeren hevder prinsipalt at han er eier av en 1/2 av eiendommen gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund, med unntak av de bygninger som var oppført før 1957.

Utgangspunktet for den foreliggende tvist er en kjøpekontrakt som den 20.4.1957 ble inngått mellom brødrene Sigmund og Børge Undheim. Kontrakten lyder slik:

«Kjøpekontrakt

Mellom undertegnede Sigmund Undheim og Børge Undheim er d.d. inngått følgende kontrakt:

Jeg Sigmund Undheim selger til Børge Undheim halvdelen av min jordeiendom av a. (Landeiendom) gr. nr. 16 br. nr. 6 av skyld mark i Eigersund herred, b. (byeiendom) matr. nr. til gate i - - for omforenet kjøpesum stor kr. 50.000 - femtitusen - kroner. Kjøpesummen avgjøres således: Kr. 25.000 betales kontant ved underskriften av kontrakten. Resten inden 31.12.1958.

Med i handelen følger eiendommens faste tilbehør, samt halvdelen av eiendommen tilhørende rettigheter og herligheter.

Kjøperen overtar eiendommen den 1.1.1958 og svarer fra denne dag halvdelen av eiendommens påhvilende forpliktelser, såsom renter, skatter, avgifter o.l.

Brenner bygningen eller ev. skogen innen overtagelsen, tilfaller assuransesummen kjøperen.

De med eiendomsoverdragelsen forbundne omkostninger, såsom stempel, gebyr for tinglysing av skjøte og ev. utstedte obligasjoner, samt 0% provisjon bæres av kjøperen.

Vi er også enig om følgende:

De nuværende oppførte hus på eiendommen tilhører selgeren.

Kontrakten er utferdiget i 2 eksemplarer.

Puntervoll den 20.4.1957.

Som selger: Som kjøper:

Sigmund Undheim (sign.) Børge Undheim (sign.)»

Side:730

Saksøkeren har ved h.r.advokat Tor N. Rekve prinsipalt, gjort gjeldende at han er eier av en halvdel av gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund, bortsett fra de bygninger som stod på eiendommen da ovennevnte kontrakt ble inngått. Til støtte for dette standpunkt er det bl.a. vist til at ordlyden i kontrakten av 20.4.1957 mellom saksøkeren og broren Sigmund tilsier at man her står overfor en helt ordinær avtale uten noensomhelst karakter av proformaverk. Videre er kjøpesummen - kr. 50.000 - betalt, slik kontrakten forutsetter. I den forbindelse er det vist til at Børge Undheim skaffet til veie kjøpesummen slik: De første kr. 25.000,- ble frembragt ved at Børge Undheim solgte et hus på Bryne til Johs. Finborud i 1957. Han fikk utbetalt kr. 20.000,- av salgssummen fra Finborud, og dessuten fikk han i april 1957 en lønnsutbetaling stor ca. kr. 6.500,-. Kr. 5.000,- av dette beløp gikk til å betale første termin på kjøpesummen iflg. kontrakten av 20.4.1957. Kontrakten er i seg selv, hevdes det, kvittering for at de første kr. 25.000,- er betalt. Den neste halvdel av kjøpesummen ble betalt ved at saksøkeren fikk tilbake kr. 20.000,- i 1958 av et lån stort kr. 70.000,- som han tidligere hadde ytet til sin bror Ingvald Undheim. Dessuten uttok han den 31.12.1957 kr. 6.000,- fra sin konto i Time Sparebank. Videre har saksøkeren til støtte for sitt prinsipale krav gjort gjeldende at han har tiltrådt eiendommen. Eiendommen skulle tiltres den 1.1.1958 iflg. kjøpekontrakten, og saksøkerens tiltredelse er kommet til uttrykk ved at han a) har drevet med sau- og grisehold på eiendommen. Denne drift var avtalt, og forutsetter jordgrunnlag.

b) Etter tiltredelsen har hele saksøkerens inntekt - med uvesentlige unntak - kommet fra driften av hans del av gnr. 16 bnr. 6. Dette fremgår, hevdes det, av saksøkerens selvangivelser fra 1965 og en årrekke fremover som er dokumentert.

c) Videre har tiltredelsen fra saksøkerens side gitt seg utslag i faktiske og rettslige disposisjoner som han har foretatt over eiendommen. I denne forbindelse er det vist til at saksøkeren har bygget en vei i utmarken, har lukket to bekker, gjerdet og bygget silotilbygg samt siloheis. - - -

Saksøkte har ved advokat Jan Svenneby tatt til gjenmæle, og hevder at kontrakten av 20.4.1957 ikke innebærer annet enn en sikkerhet - et pant - for Børge, idet avtalen mellom Børge og Sigmund gikk ut på at de i fellesskap skulle oppføre en driftsbygning på Sigmunds eiendom gnr. 16/6 i Eigersund. At kontrakten av 20.4.1957 var proforma indikeres bl.a. ved at dokumentet bare ble utferdiget i et eksemplar som selgeren beholdt, dokumentet ble ikke tinglyst og skjøte ble heller aldri utferdiget. Saksøkte har dessuten lagt betydelig vekt på at Sigmund i sine selvangivelser i alle år ga uttrykk for å være eier av hele gården gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund. Riktigheten av dette bestyrkes, hevdes det, ved at Børge i sine selvangivelser aldri oppga at han skulle være medeier i gården, men bare at han eide 2/3 av driftsbygningen. Avgjørende vekt må ifølge saksøkte legges på den omstendighet at Børge ventet ca. 20 år og inntil Sigmund var død, før han gjorde sitt standpunkt klart. Denne forsiktighet fra Børges side må anses klanderverdig, og bevisbyrden for tvilen faller derfor på saksøkeren. - - -

Det er videre anført at sannsynligheten taler mot at Sigmund solgte halve gården til Børge. Sistnevnte hadde selv et bruk - «Skåra» - og hadde således først og fremst behov for en tidsmessig driftsbygning. - - -

Saksøkte har subsidiært og for det tilfelle at saksøkerens prinsipale syn fører frem, krevet overdragelsen av en halvpart av gnr. 16, bnr. 6 kjent ugyldig. Som

Side:731

hjemmel herfor er vist til bestemmelsene i ektefelleloven §14 og §16. I tilknytning hertil er det anført at Gudrun av sin mann fikk opplyst at kjøpekontrakten bare var en sikkerhet for Børges eierandel i driftsbygningen. Videre sendte hun datteren Aslaug til sorenskriverkontoret for å undersøke om noen overdragelse var tinglyst. Da intet var tinglyst om kontrakten av 1957, må Gudrun anses for å ha oppfylt sin aktsomhetsplikt, og omstøtelsesretten må være i behold. I denne sammenheng er det pekt på at Sigmund og Gudrun var enkle landsens folk, og aktsomhetskravet må vurderes under denne forutsetning. Hertil kommer at Børge Undheim på den annen side er en velutdannet mann som det vel kunne stilles strenge krav til, med tanke på opplysningsplikt. - - -

Retten skal bemerke:

I. Saksøkerens prinsipale krav om eiendomsrett til en halvdel av gnr. 16/6.

Retten tar utgangspunkt i den dokumenterte kjøpekontrakt av 20.4.1957 mellom Sigmund og Børge Undheim. Etter kontraktens ordlyd foreligger intet som ikke tyder på en reell overdragelse. Omstendighetene omkring inngåelsen av kontrakten er noe uklare, men Børge Undheim har i retten forklart at det var Sigmund som henvendte seg til Børge med forslag om å gå sammen med ham. Retten legger imidlertid ikke særlig vekt på denne omstendighet, da det er gått ca. 20 år siden avtalen mellom brødrene ble inngått. Iflg. kjøpekontrakten var kjøpesummen for halve gnr. 16/6 eksklusive påstående bygninger kr. 50.000,-. Retten legger til grunn som bevist at Børge Undheim betalte kjøpesummen. Ved bevisvurderingen legges betydelig vekt på at Børge ved salget av huset på Bryne, ved pengeuttak i bank, ved å få tilbakebetalt et lån til broren og ved en lønnsutbetaling hadde den nødvendige kapital i det aktuelle tidsrom i 1957/1958.

Det anses videre på det rene at Børge Undheim har tiltrådt eiendommen. Imidlertid legges ikke avgjørende vekt på dette forholdet ved avgjørelsen av hvorvidt Børge var medeier i gården. Da det er innrømmet av saksøkte at han i hvertfall er medeier i driftsbygningens byggetrinn I ser retten det som naturlig at Børge under enhver omstendighet benyttet driftsbygningen, noe som utad og umiddelbart helt vil kunne oppfattes som tiltredelse av hele eiendommen. På grunnlag av den omfattende vitneførsel i saken har retten dannet seg en oppfatning av Børge Undheim som en dominerende person i forhold til broren Sigmund. Denne dominansen synes å ha blitt mer og mer fremtredende etter at Sigmund ble syk og stadig mer svekket. På denne bakgrunn legger ikke retten stor vekt på saksøkerens anførsler om at han ved arbeid med lukking av to bekker, gjerding, legging av utmarksvei og silotilbygg m.v. har opptrådt som eier. Det anses bevist at saksøkeren har foretatt nevnte arbeider, men retten ser ikke bort fra at arbeidene kan være et utslag av en aktiv kontra en noe mer passiv holdning hos h.h.v. Børge og Sigmund.

Retten finner det videre bevist at Sigmund regelmessig førte seg opp som eier av hele gården i selvangivelsene/næringsoppgavene. Retten finner imidlertid ikke å kunne tillegge denne isolerte betraktning særlig vekt i favør av saksøkte. Det anses bevist at Sigmund og Børge neppe har samarbeidet om selvangivelsene. Mens Børge fikk aktivert og derved godkjent avskrivninger på det meste av sine investeringer i driftsbygningens trinn I, unnlot Sigmund å kreve avskrivning, helt frem til byggetrinn II. Imidlertid fortsatte brødrene også etter byggetrinn li å oppføre driftsbygningen med eierforholdet 2/3 - 1/3 i selvangivelsen, til tross for at dette utvilsomt må ha vært uriktig. På grunn av de feil som forekommer i selvangivelsene, finner retten på denne bakgrunn å

Side:732

måtte se bort fra selvangivelsene som bevis vedr. eierforholdet til gnr. 16, bnr. 6.

Saksøkte har videre pekt på at noe skjøte aldri ble utferdiget eller tinglyst. Børge Undheim har i sin partsforklaring opplyst at broren aldri fikk samlet seg til å utstede noe skjøte, og at dette forklarer hvorfor kjøpekontrakten ikke ble etterfulgt av skjøte. Retten finner, at fra det inntrykk vitneførselen har gitt - at Børges forklaring på dette punkt må være riktig. Retten legger derfor til grunn at manglende skjøte i nærværende sak ikke uten videre kan oppfattes slik at kjøpekontrakten av 1957 ble inngått proforma.

Flere av de avhørte vitner i saken har uttalt seg om hvordan de oppfattet eierforholdet til gnr. 16/6. Det eneste vitnet som selv har hørt Sigmund uttale seg om eierforholdet er Ingvald Undheim. Ifølge dette vitnet sa Sigmund på vitnets forespørsel at Børge hadde kjøpt halve gården. På denne tiden var golvet støpt til driftsbygningen. Ingvald Undheims forklaring støttes av hans søster Sigrid Tengsareids forklaring. Imidlertid har Aslaug Bruvik, hjelpeintervenient i saken og datter av Sigmund forklart at faren overfor henne ga uttrykk for at han eide gården, men at Børge mente han eide «så mye» p.g.a. alle arbeidene han hadde utført på eiendommen. Denne opplysning ga faren etter hva retten har forstått på et tidspunkt da han var uføretrygdet og svekket av sykdom, både fysisk og psykisk. På denne bakgrunn legger retten betydelig vekt på Ingvald Undheims opplysning om hva Sigmund mente om eierforholdet til gården.

Retten finner det videre godgjort at Børge Undheim investerte ca. 2/3 av totalomkostningene for byggetrinn I på driftsbygningen, mens Sigmund bar ca. 1/3. Saksøktes anførsel om at tilbygget må anses som tilhørende Sigmund alene, og nå Gudrun Undheim, finnes å ha formodningen mot seg. Dette fordi investeringene ved tilbygget nå ble like store på hver side, nemlig 50% - 50% på Børge og Sigmund. Ved denne vurdering legges liten vekt på saksøktes anførsler om at Sigmund eide grunnen. Når retten kommer til at også tilbygget må reknes for å tilhøre begge parter med fordeling 50 - 50, ser retten bort fra selvangivelsene til Sigmund og Børge. I selvangivelsene er tilbygget alene aktivert som tilhørende Sigmund, men retten viser hertil hva en tidligere har uttalt om betydningen av partenes selvangivelser.

Etter det som hittil er gjennomgått er retten kommet til at avgjørelsen av saksøkers prinsipale synspunkt må bero på en totalvurdering. Under en viss tvil har retten kommet til at eiendommen gnr. 16, bnr. 6 i Eigersund, ved kontrakt av 20.4.1957 ble overdratt med 1/2 til Børge Undheim, og slik at han nå er eier av en halvdel av gården med driftsbygning oppført i to etapper.

II. Saksøktes subsidiære krav vedr. omstøtelse av overdragelsen fra 1957.

Grunnlaget for omstøtelseskravet er ektefellelovens §16, jfr. §14. Retten legger til grunn som ubestridt at den overdragelse som kreves omstøtt er av den art som er nevnt i ektefellelovens §14 første ledd.

Det anses videre på det rene at kravet om omstøtelse først ble reist ved advokat Svennebys tilsvar av 23. februar 1977. Retten legger til grunn at seks måneders fristen i ektefellelovens §16 må reknes fra den 26.8.1976, som hevdet av saksøkeren. I utgangspunktet blir det avgjørende om Gudrun Undheim pr. nevnte dato hadde «kunnskap om handelen», jfr. ektefelleloven §16, 2. ledd.

Gudrun Undheim har i sin partsforklaring opplyst at hun fant kontrakten av 1957 den 16. september 1974 i en skuff. Hun spurte da mannen om betydningen

Side:733

av kontrakten, og fikk til svar at kontrakten bare var en sikkerhet for Børge mot å bli «kastet ut». Tidligere hadde Sigmund fortalt saksøkeren at fellesskapet med Børge bare gjaldt driftsbygningen, og at eierforholdet her var 50/50. Videre har Gudrun Undheim forklart at Petter, en bror av Sigmund, hadde fortalt henne at Børge eide en del av gården. Dette ble avkreftet av Sigmund, men han fikk likevel undersøkt på sorenskriverkontoret om det forelå noen dokumenter av betydning for eierforholdet. Videre har Gudrun Undheim forklart at hun aldri spurte Børge om kontrakten av 1957, idet hun fant dette unaturlig. Retten finner ingen grunn til å trekke Gudruns forklaring her i tvil. På den annen side anses det på det rene at Børge aldri direkte ga til kjenne overfor Gudrun at han mente å være eier av halve gården, før sak ble reist. Retten ser det imidlertid slik at han hadde tiltrådt eiendommen og betalt kjøpesummen. Følgelig kan ikke retten se at Børge har hatt noen særskilt oppfordring til å gjøre sitt syn klart så lenge Sigmund var i live. På den annen side finner retten i noen grad å måtte bebreide Gudrun at hun bare nøyde seg med å spørre mannen og ikke Børge, da hun fant kontrakten i sept. 1974. Da kontraktens ordlyd er klar, og Børge dessuten i mange år hadde opptrådt som medeier utad, finner retten at Gudrun Undheim i forhold til ektefelleloven §16 annet ledd må sies å ha fått kunnskap om overdragelsen i sept. 1974. Etter dette kommer retten til at saksøktes omstøtelseskrav ikke kan tas til følge.

Retten er etter dette kommet til at Gudrun Undheim må dømmes til å utstede skjøte til Børge Undheim i samsvar med den nedlagte påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, C. H. Endresen og Einar Solberg): - - -

Når det gjelder spørsmålet om det i 1957 ble inngått en endelig og gyldig kjøpekontrakt, er lagmannsretten kommet til det samme resultat som herredsretten og kan for en vesentlig del slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Det legges således betydelig vekt på kjøpekontraktens eksistens og ordlyd. Det er intet i kjøpekontraktens ordlyd som kan tas til inntekt for den oppfatning at det ikke var et salg, men en pantsettelse, som ble avtalt. Både Børge og Sigmund var kjent med bruken av pantobligasjon ved belåning av fast eiendom, og det kan ikke sees at det forelå noen fornuftig grunn til at det skulle settes opp en kjøpekontrakt hvis meningen var å pantsette.

Når det gjelder de første kr. 25.000,- av kjøpesummen, legges til grunn at disse ble betalt ved kontraktens underskrift. Etter kontraktens ordlyd må Sigmunds underskrift også innebære en kvittering for at kr. 25.000,- er betalt kontant. Det er intet opplyst som kan sannsynliggjøre at han skulle kvittere hvis han ikke hadde fått beløpet. For så vidt gjelder de resterende kr. 25.000,- foreligger ingen kvittering, men ifølge Børges forklaring ble det vanligvis ikke nyttet kvittering ved oppgjør mellom brødrene. Til støtte for at betaling er skjedd, har han fremlagt et notat visstnok fra 1961 eller 1962. Etter notatet har Sigmund den 1.1.1958 blitt godskrevet kr. 25.000,- ved en utbetaling fra Børge. Lagmannsretten anser det godtgjort at Børge disponerte midler til å dekke kr. 50.000,- på de tidspunkt utbetalingene skal ha skjedd og finner å kunne bygge på at den avtalte kjøpesum er fullt ut betalt. Dette synes også bekreftet av den ankendes forklaring i lagmannsretten.

Hva så angår spørsmålet om tiltredelse av gården finnes det tilstrekkelig å bemerke at det ikke er noe ved Børges forhold og arbeidsinnsats på Puntervoll som taler imot at han utøvet en eiers rådighet. Han hadde sin fulle arbeidsdag

Side:734

og sin inntekt der. En begrensning måtte nødvendigvis ligge i at han bare eide en ideell halvdel av gården og at han bodde på Skåra, mens Sigmund og hans familie bodde på Puntervoll. All den stund Sigmund var den som hadde hjemmel til hele gården, er det ikke noe bemerkelsesverdig ved at han ble saksøkt ved ekspropriasjonsskjønn og ved jordskifte og at han undertegnet pantobligasjonen.

Det er heller ikke vesentlig at det ikke ble utferdiget og tinglyst skjøte, og det kan for så vidt vises til hva herredsretten har anført om dette. Hvis det er riktig som forklart av Børge, at Sigmund fryktet for at hans hustru ikke ville være enig i salg til Børge, kan dette være årsak til at han ville ha minst mulig offentlighet om saken, og Sigmund kan også ha trodd at det kunne bli problemer med tinglysing når hustruens samtykke manglet. Det kan i denne forbindelse også være grunn til å feste seg ved at de slektninger og naboer som har forklart at de kjente til at Børge eide halve gården, må antas å ha hørt dette fra Børge eller fra dem han hadde fortalt det til.

Slik som forholdene er, finnes det ikke grunn til å legge noen avgjørende vekt på at Sigmund har oppført gården i sine selvangivelser mens Børge ikke har ført opp halve gården. Børges forklaring er at brødrene var blitt enige om ikke å la salget komme til uttrykk i selvangivelsene inntil skjøte var tinglyst. Dette kan da forståes slik at de har villet Unngå at selvangivelsene ga opplysninger i strid med hjemmelsforholdet. Som påpekt av herredsretten, gir de fremlagte selvangivelser også andre uriktige og ufullstendige opplysninger, og lagmannsretten har etter en samlet vurdering funnet at selvangivelsene alene ikke kan endre oppfatningen av at det er inngått en reell og gyldig kontrakt.

Til den ankendes subsidiære krav om omstøtelse legger lagmannsrettens flertall, lagdommerne Endresen og Solberg, til grunn at Sigmund Undheim handlet i strid med ektefellelovens §14 da han inngikk kjøpekontrakten av 1957. Riktignok omfattet salget ikke den felles bolig, men den gjaldt en ideell halvpart av den eiendom ektefellenes ervervsvirksomhet var knyttet til. Spørsmålet blir da om vilkårene for omstøtelse etter ektefellelovens §16 foreligger.

Gudrun Undheim erkjenner at hun rent tilfeldig fant kjøpekontrakten i 1974. Selv om det ikke er bestridt at hun ikke tidligere hadde sett kontrakten, foreligger selvsagt muligheten for at hun på annen måte var blitt kjent med salget. Flertallet finner ikke grunn til å betvile Gudrun Undheims forklaring om at hun ikke kjente til avtalen. Selv om det må anses på det rene at salget var kjent for Gudrun Undheims svigermor og flere av Sigmund og Børge Undheims søsken, og også av andre, anser flertallet det forklarlig at disse ikke nevnte saken for Gudrun Undheim. De måtte jo naturlig gå ut fra at hun kjente til salget, og noen grunn til å diskutere det med henne forelå ikke. Større tvil er det egnet til å volde at Sigmund og Børge Undheims søster, Sigrid Tengsareid i 1972 nevnte forholdet for Gudrun og Sigmund Undheims datter Marit. Uttalelsen synes imidlertid å ha vært såvidt uklar, eller iallfall bragt videre til Gudrun Undheim i en slik form at den ikke ga henne grunn til mistanke om at et salg var skjedd.

Gudrun Undheim har forklart at hun, da hun i 1974 hadde funnet kontrakten, straks tok den opp med sin mann to ganger og fikk det svar at det var et pant for å sikre Børge at han ikke skulle kunne jages på dagen om de ble uvenner. Da hun hadde fått konstatert på sorenskriverkontoret at intet var tinglyst, slo Gudrun Undheim seg til ro med forklaringen. Flertallet finner ikke grunn til å bebreide Gudrun Undheim at hun festet lit til ektefellens forklaring

Side:735

og at hun ikke også spurte Børge Undheim hva kontrakten betød.

Forklaringen både om Gudrun Undheims og døtrenes og svigersønnens samtaler med Børge Undheim er både uklare og motstridende. Etter flertallets syn gir opplysningene ikke grunn til å betvile Gudrun Undheims uttalelse om at hun ikke var eller ble kjent med salget før hun mottok h.r.advokat Tor N. Rekve's brev av 23.9.1976.

Flertallet finner etter dette at omstøtelseskravet må bli å ta til følge.

Når det gjelder omstøtelseskravet, er lagdommer Lund kommet til et annet resultat enn flertallet og anfører:

Om den ankende vel allerede i 1972 kan ha hørt at Sigmund hadde solgt halve gården til Børge, er det ikke godtgjort at hun på dette tidspunkt fikk slik kunnskap at fristen for å kreve omstøtelse begynte å løpe eller at det kan bebreides henne at hun da ikke søkte nærmere opplysninger. 11974 fant hun kontrakten, og da hun spurte Sigmund nærmere ut, svarte han at kontrakten var en sikkerhet for at de ikke skulle jage Børge fra gården hvis de ble uvenner. Mindretallet kan ikke se at dette svar nødvendigvis måtte oppfattes slik at kontrakten ikke skulle forståes som den lød. Hensikten med kontrakten kunne allikevel meget godt være den som Sigmund oppga. Heller ikke resultatet av datterens henvendelse til sorenskriverkontoret kan etter mindretallets syn ha utelukket at kontrakten var reell. Spørsmålet blir da om Gudrun under disse omstendigheter bare kunne slå seg til ro, eller om det kan bebreides henne at hun ikke spurte Børge om det virkelig hadde foregått et reelt salg til ham.

Hensikten og formålet med de aktuelle bestemmelser i lov om ektefellers formuesforhold er å gi en ektefelle og eventuelt barna beskyttelse mot å bli berøvet bolig og erverv på eiendommen og dessuten, når det gjelder gårdsbruk, en viss sikkerhet mot at eiendommen går ut av slekten. Det kan her vises til lovens forarbeider, særlig til de alminnelige motiver side 87. Det var i 1974 gått 17 år siden kontrakten ble inngått. Gudrun og hennes døtre hadde bodd på gården, og hun hadde sitt erverv der. Det var intet som ga grunn til frykt for at dette ville bli endret. Noen fare for at gården skulle gå ut av slekten, var det heller ikke.

Bestemmelsen i lovens §16 annet ledd viser at regelen om omstøtelsesrett har vært ansett som så streng at man har villet unngå at det fremsettes krav lenge etter at handelen har funnet sted og har satt en absolutt tidsfrist uavhengig av ektefellens positive kunnskap. Selv om bestemmelsen ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle hvor tinglysing ikke er foretatt, må den allikevel ha betydning for den samlete vurdering.

Selv om det legges til grunn at Gudrun hadde hatt adgang til å kreve omstøtelse i 1974, ville da kravet ha blitt reist helt utenfor det som er lovens intensjoner og på et tidspunkt som lovgiverne neppe har tenkt seg. Det kan formentlig reises berettiget tvil om hun under de daværende forhold og mens Sigmund ennå levet, ville ha reist krav om omstøtelse. Når det da hevdes at hun i 1974 ikke hadde kunnskap om salget, og heri må da ligge at hun av denne grunn ikke hadde mulighet for å kreve omstøtelse, må det da med bakgrunn i hva hun allerede visste, stilles meget strenge krav til henne når det gjelder utnyttelse av muligheten for å skaffe seg nødvendig kunnskap. Hvis hun var interessert i å få sikkerhet med hensyn til kontrakten, var det ingen vesentlige vanskeligheter med å få dette ved å spørre Børge. Når hun unnlot dette, kan hun ikke høres med at hun manglet kunnskap i 1974 og fristen for å reise kravet var da utløpt da kravet ble reist.

Side:736

Lagdommer Lund er da kommet til at Børge er eier av 1/2 gården, unntatt husene i 1957.

Når det gjelder Børge Undheims subsidiære påstand, finner lagdommerne Endresen og Solberg at den må gis medhold. - - -

Som av Børge Undheim anført, er det ikke rimelig grunn til at Sigmund Undheims bo skal overta eiendommen i langt mer verdifull stand uten å betale for de investeringer Børge Undheim i god tro har foretatt. Det finnes støtte for dette syn i det prinsipp §8 annet ledd i sameigeloven og §11 i lov om hendelege eigedomshøve må ses som utslag av, og disse bestemmelser må kunne anvendes analogisk i det foreliggende tilfelle. - - -

Lagdommer Solberg ønsker for sin del å peke på at det er momenter i saken som taler mot at det var inngått bindende avtale om salg mellom Sigmund og Børge i 1957. - - -

Det er såleis under sterk tvil han slutter seg til flertallet når det gjelder Børges eiendomsrett til halve gården. - - -