Rt-1982-833
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-05-19 |
| Publisert: | Rt-1982-833 (185-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92/1982 |
| Parter: | A (advokat Torodd Thorsen - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Torleiv Rike). |
| Forfatter: | Blom, Sandene, Sinding-Larsen, Elstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §21, §52, Odelsloven (1821) §10a, §2, Arveloven (1854) §3, Tvistemålsloven (1915) §388, §12, §43, §79 |
Dommer Blom: C, som hadde best odelsrett til eiendommen - - - gnr. - - - bnr. - - - i X, giftet seg 4. februar 1911 med D. 25. februar samme år fødte hun sønnen B. D er ikke far til ham. A er nest eldste sønn av C og D, men B har som eldste sønn av C bedre prioritet. C døde i 1975, og på skiftet etter henne oppstod det tvist, idet både B og A gjorde krav på å få utlagt eiendommen til åsetestakst.
Sand skifterett avsa 28. juli 1980 kjennelse med slik slutning:
«1. Den faste eiendommen - - -, gnr. - - - bnr. - - - i X i boet etter C, utlegges A for åsetestakst.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
B påanket saken til Agder lagmannsrett. Under ankeforhandlingen for lagmannsrett ble det klarlagt at det var en feil at skifteretten hadde påkjent saken uten domsmenn. Skifterettens kjennelse måtte derfor oppheves, men etter henstilling fra begge parter tok lagmannsretten saken opp til hovedforhandling i medhold av tvistemålsloven §388. Lagmannsretten avsa 29. januar 1981 kjennelse og dom med denne slutning:
«1. Skifterettens kjennelse med forutgående forhandling oppheves.
2. Eiendommen - - -, gnr. - - - bnr. - - - i X utlegges arvingen B etter åsetestakst.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A har påanket lagmannsrettens dom. Han hevder at lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig, og at han i medhold av odelsloven §52 siste ledd jfr. §21 må ha krav på å få overta eiendommen. Han har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten, og har også påberopt seg forklaringer avgitt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Han har nedlagt slik påstand:
«1. Eiendommen - - -, gnr. - - - bnr. - - - i X, utlegges arvingen A til åsetestakst.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
B har tatt til motmæle. Også han har gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:
«1. Agder lagmannsretts dom punkt 2 vert stadfest.
2. B vert tilkjend sakskostnader for lagmannsrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Sand herredsrett med avhør av partene og fem vitner som ikke tidligere er avhørt. Jeg kan ikke se at disse vitneforklaringer bringer saken i noen annen stilling enn for lagmannsretten.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er «klårt urimeleg» at eiendommen blir utlagt til B som den best prioriterte, og kan i det vesentlige henholde meg til lagmannsrettens begrunnelse.
Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, men antar at A må betale saksomkostninger for Høyesterett. B's prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave stor kr. 14400, hvorav for utlegg kr. 2400.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom - slutningens punkt 2 og 3 - stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 14400 - fjorten tusen fire hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen og Elstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Odd Holck-Steen): - - -
Retten skal bemerke: - - -
B er C's eldste barn og er således i utgangspunkt best odelsberettiget, jfr. odelsloven §12.
Det er i nærværende sak reist tvist om A kan få utlagt eiendommen i medhold av §21 i odelsloven.
Retten finner at §21, generelt sett kan nyttes på skifte. Generelt sett må også §21 kunne komme til anvendelse mellom halvsøsken.
Retten finner bevist at B som nyfødt kom i fosterhjem til sin onkel. Han har hatt liten eller ingen kontakt med sin mor. Han har ikke hatt noen tilknytning til den eiendom som denne tvist gjelder.
A på den annen side har vokst opp på gården. Han har alltid bodd der. Han har tildels drevet gården. Også A's søsken har tildels bodd på gården og drevet denne. A har ikke fått betaling for det arbeide han har utført på gården, bortsett fra gratis kost. Sine inntekter fikk han av det han tjente på jakt og birøkting. A har for øvrig, av egne midler lagt inn vann på gården.
I 1962 skjøtet C gården over til A. Da det ble uklart om han var best odelsberettiget, ble eiendommen tilbakeskjøtet til moren.
I 1968 tok A seg fast arbeid i Televerket. Han er 64 år og barnløs - B er 68 år og har barn.
Det er forutsatt i lovforarbeidene til odelsloven, at særkullsbarn, som ikke har vokst opp på gården, bør stå tilbake for barn som har vokst opp på gården. Om dette spørsmål heter det i Ot. prp. nr. 59 side 19-20: «Departementet har voge på om ein burde gje ein særskilt heimel i sjølve lova om at når det gjeld jord som vedkomande far/mor er eigar av skal barn som har vakse opp på eigedomen ha førerett andsynes barn som saknar slik tilknyting til eigedomen. Men mot ein slik lovregel kan det truleg gjerast den motsegn at det i visse høve kan vere uklårt om eit barn har «vakse opp» på eigedomen. Av den grunn synes det mindre heldig å knyte ein skap lovregel til eit slikt kriterium.
Departementet er etter dette kome til at det må vere tilstrekkeleg å byggje på den føresetnad at den generelle heimelen i §21 vert nytta til å nekta odelsløysing når eit eldre barn utan tilknyting til garden krev odelsløysing mot ein yngre bror eller syster (eller halvsysken) som har slik tilknyting. På same måte reknar ein med at eit slikt barn normalt ikkje får utlagt odelseigedom etter faren eller mora på skifte i ein tilsvarande situasjon.»
Etter rettspraksis skal det meget til for å fravike den normale odelsrekkefølge, jfr. Rt-1978-268, RG-1978-103 og RG-1978-256.
Retten finner allikevel at A med hjemmel i §21 skal få eiendommen utlagt til seg på skiftet. Eiendommen skal utlegges ham til åsetestakst. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ola Rygg, kst. lagdommer Hans K. Bjerke og sorenskriver Oddvar Ryen):- - -
Lagmannsretten har funnet realitetsspørsmålet i saken tvilsomt, men er blitt stående ved at B som den best odels- og åsetesberettigede bør gis medhold i sitt krav på å få utlagt eiendommen.
Det er i saken tale om en eiendom som B - og også hans 4 sønner - hele tiden har hatt bedre odels- og åsetesrett til enn A. Foruten B og hans 4 sønner har også A's eldre bror E hatt bedre odels- og åsetesrett til eiendommen enn A, og da A i 1962 fikk skjøte fra faren tok E skritt til odelsløsning, noe som ledet til at A skjøtet eiendommen til moren som var den best odelsberettigede. A har således ikke på noe tidspunkt kunnet ha begrunnede forventninger om å få overta eiendommen. Hvis morens død var inntruffet før 1. januar 1975 (hun døde 18. august 1975), ville A overhodet ikke kunne reist noe krav om å få utlagt eiendommen på skiftet, jfr. odelsloven §79 første ledd sammenholdt med uttalelse i NOU 1972:22 97 midt på sp. 1. Det er den nye odelslovs §21 og den omstendighet at C døde etter at loven var trådt i kraft som har åpnet en rettslig adgang for A til å kreve eiendommen utlagt fremfor de både etter tidligere og någjeldende lov bedre odels- og åsetesberettigede arvingene.
Et annet moment som lagmannsretten legger atskillig vekt på, er at A ikke har eller har hatt sitt erverv knyttet til eiendommen. Han har bodd på gården hele sitt liv og har arbeidet der mens foreldrene levde, uten annen betaling enn husrom og mat. Men A har hatt arbeid utenom gårdsdriften og hatt sine inntekter av dette. Han ble fast ansatt som montør i Televerket fra 1. juli 1968, og hadde da i en årrekke hatt deltidsarbeid der. Fra morens død i 1975 har jorden på eiendommen vært drevet av naboer på leiebasis. At A eventuelt ikke gis medhold i sitt krav, vil således ikke få noen ervervsmessige følger for ham, sammenlignet med situasjonen nå og slik den tidligere har vært. Ved odelsløsning ellers er det som regel spørsmål om å fordrive en eier som, foruten å være bosatt på eiendommen, også har sin næring knyttet til driften av den. Betydningen for A ligger i at han, i en alder av snart 65 år, må fraflytte den eiendom som hele livet har vært hans hjem og som han følgelig kjenner seg sterkt knyttet til. Det er dette alene som i tilfelle må være grunnlaget for å anse en overgang i samsvar med den alminnelige prioritetsorden etter odelsloven som «klårt urimeleg» overfor ham.
For B's vedkommende er situasjonen at han mangler enhver faktisk tilknytning til eiendommen. Dette trekker isolert sett klart i retning av at han ut fra en rimelighetsbetraktning bør stå tilbake, jfr. merknader om spørsmålet i Ot. prp. nr. 59 (1972-73) 19. Uansett om hans manglende tilknytning skyldes forhold som B selv ikke har hatt rådighet over, er det en omstendighet som etter lagmannsrettens mening kommer inn ved rimelighetsvurderingen etter §21. Det kan likevel sies at selv om den faktiske tilknytning har manglet, så har B hatt en rettslig tilknytning, idet han hele tiden har vært den best odels- og åsetesberettigede, han har vært oppmerksom på dette og har etter eget utsagn hatt til hensikt å gjøre bruk av retten når den ble aktuell. Han står for så vidt etter lagmannsrettens mening i en annen tilknytningsmessig stilling enn om det hadde vært spørsmål om farsslektens odelsjord som han etter de tidligere gjeldende bestemmelser ikke hadde odels- eller åsetesrett til (jfr. odelsloven av 1821 §2 annet ledd og arveloven av 1854 §3 annet ledd, som ved den nye arvelov av 3. mars 1972 ble avløst av en ny §10a i odelsloven). De forutsetninger som er kommet til uttrykk i Ot. prp. nr. 59 (1972-73) 19 har etter lagmannsrettens mening mest for seg i relasjon til særkullsbarn som både faktisk og rettslig har manglet tilknytning til eiendommen. Det som der er sagt kan ikke uten videre føre til at prioritetsrekkefølgen fravikes i et tilfelle som det foreliggende.
Lagmannsretten ser etter dette saken slik at det ut fra en ren rimelighetsvurdering ville vært naturlig å legge ut eiendommen til A, - i hvert fall dersom B og hans linje beholdt sin odelsrett etter odelsloven §43 første ledd (som imidlertid etter ordlyden bare gjelder eldre søsken og ikke nevner halvsøsken). Forskjellen med hensyn til faktisk tilknytning gjør at A ut fra en slik fri vurdering må sies å stå sterkere enn B. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at utlegg til B etter omstendighetene kan sies å være «klårt urimeleg» i loven forstand. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til de foreliggende rettsavgjørelser vedrørende odelsloven §21 som B har påberopt seg og som presiserer bestemmelsens karakter av en unntaksregel. Det må kreves den samme overvekt av hensyn for å fravike loven prioritetsordning her som ved andre partskonstellasjoner. Overvekten er etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig stor i det foreliggende tilfelle. Avgjørende for lagmannsretten er særlig de to nevnte forhold at A ikke har hatt grunn til å regne med å få utlagt eiendommen og at han heller ikke har eller har hatt sitt erverv knyttet til den. - - -