Rt-1983-1525
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-12-21 |
| Publisert: | Rt-1983-1525 (362-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. desember 1983 i l.nr. 189 B/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Bugge, Skåre, Michelsen, Røstad, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Domstolloven (1915) §108, Veitrafikkloven (1965) §22, §3, §257, §258, §260, §49, §62, §63, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §31 |
Dommer Bugge: Eidsivating lagmannsrett avsa 26. august 1983 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, veitrafikkloven §31, jfr. §3 og §22 første ledd, straffeloven §258, jfr. §257, straffeloven §258, jfr. §257, jfr. §49, straffeloven §260, første og tredje ledd, jfr. §49, og legemiddelloven §43 første ledd jfr. §22 og §20, jfr. straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder. Han frifinnes for så vidt angår tiltalebeslutningens post VI (straffeloven §260).
2. I saksomkostninger til det offentlige tilpliktes han å betale kr. 2000 - totusen - kroner.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har anket over saksbehandlingen, og subsidiært over straffutmålingen.
Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at ett av lagrettens medlemmer har vært ugild til å tjenestegjøre i saken, fordi det bestod et slikt forhold til den forulykkedes familie at hun ikke var uhildet ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, jfr. domstolsloven §108. Det er anført at vedkommende lagrettemedlem mens rettsforhandlingene pågikk, skal ha hatt flere samtaler med den avdødes søster og ha mottatt hilsninger fra hans familie. Hun skal herunder ha trøstet søsteren med «at dette kom til å gå bra og at hun skulle gjøre sitt for et godt resultat». Disse samtaler ble påhørt av domfelte selv, hans forsvarer og dennes ektefelle, som var tilstede under rettsforhandlingene som forsvarerens sekretær. Videre skal forsvareren under lagmannsrettens åstedsbefaring ha overhørt at det samme lagrettemedlem, da et annet medlem av lagretten kom med en bemerkning om at avdøde ikke kunne ha gått på fortauet da han ble påkjørt, uttalte at hun kjente avdødes familie meget godt, og at det var hennes oppfatning at han verken kunne ha gått i gaten eller ha vært særlig alkoholpåvirket. Den kommunikasjon som det således har vært mellom dette lagrettemedlem og et medlem av avdødes familie er, hevder domfelte, en omstendighet som er egnet til å svekke tilliten til hennes uhildethet, særlig fordi hennes uttalelser knytter seg direkte til vurderingen av bevisene og hendelsesforløpet ved den påkjørsel saken gjelder.
Når det gjelder straffutmålingen, gjør domfelte gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn og tillagt det skjerpende betydning at han hadde en så høy alkoholkonsentrasjon som 1,8 promille og at den avdøde gikk på fortauskanten i påkjørselsøyeblikket. Etter domfeltes mening er de opplysninger som forelå for lagmannsretten om forholdene på åstedet, om avdødes egen tilstand og om hans plassering i veibanen etter påkjørselen, uforenlige med at han befant seg på fortauet; han må ha vært ute i selve veibanen. Det er da ikke grunnlag for den strenge vurdering lagmannsretten har bygget på når det gjelder domfeltes skyld. Det er også vist til domfeltes psykiske problemer, som har forsterket seg etter ulykken.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
I anledning av saksbehandlingsanken har det til bruk for Høyesterett vært foretatt politiavhør av det lagrettemedlem det gjelder og av avdødes søster. Videre er domfelte, hans forsvarer for lagmannsretten og dennes ektefelle avhørt.
Vedkommende lagrettemedlem har forklart at hun på forhånd kjente avdødes far, fordi hun hadde hatt med ham å gjøre som selger hos Ford-forhandleren i X hvor hun og hennes mann tre ganger har kjøpt bil. Familiens øvrige medlemmer kjenner hun ikke, således heller ikke søsteren, som hun så første gang sammen med faren under lagmannsrettssaken. Avdødes søster har forklart at hun ikke kjente eller hadde snakket med lagrettemedlemmet tidligere, og at årsaken til at de hilste på hverandre, var at hun hadde stått utenfor rettslokalet sammen med sin far og to klassekamerater av broren, som lagrettemedlemmet kjente.
Jeg anser det etter disse forklaringer klart at det ikke forut for saken har bestått noe bekjentskapsforhold eller noen annen tilknytning til avdødes familie av en slik art at det er egnet til å svekke tilliten til lagrettemedlemmets uhildethet.
Om de samtaler som skal ha funnet sted mens saken pågikk, har lagrettemedlemmet forklart at hun ikke har snakket med avdødes søster om selve saken. Hun har videre bestemt benektet å ha mottatt noen hilsen fra avdødes familie og å ha kommet med noen av de uttalelser som er tillagt henne i ankeerklæringen. Hun har for øvrig opplyst at hun er fullstendig klar over at hun som medlem av lagretten ikke måtte «snakke sak med partene i en sak under et rettsmøte», og at hun ikke på noe tidspunkt under rettsforhandlingene i lagmannsretten selv følte seg i tvil om sin uhildethet i saken. Avdødes søster har i sin forklaring uttalt at hennes samtaler med lagrettemedlemmet «dreide seg overhodet ikke om ulykkens hendelsesforløp, men kun om hvor forferdelig selve dødsulykken var».
Høyesterett må etter min mening bygge på det som her er forklart. Domfelte selv, hans forsvarer og dennes ektefelle, har i sine politiforklaringer ikke fullt ut kunnet opprettholde at lagrettemedlemmet har uttalt seg slik som det er referert i ankeerklæringen, og deres forklaringer er heller ikke sammenfallende. Jeg legger i denne forbindelse også vekt på, at til tross for at de uttalelser det angivelig gjelder må ha vært kjent for domfelte og hans forsvarer før lagrettens kjennelse om skyldspørsmålet forelå, ble det ikke i retten reist noen innsigelse mot at vedkommende lagrettemedlem fortsatt skulle gjøre tjeneste. Først da dom skulle avsies, heter det i ankeerklæringen, fant forsvareren grunn til å ta forholdet opp med lagmannen. Noen innsigelse mot lagrettemedlemmets habilitet ble imidlertid heller ikke da tilført rettsboken.
Jeg kan ikke se at de opplysninger som foreligger om vedkommende lagrettemedlems opptreden og ytringer under rettsforhandlingene gir grunnlag for å anta at hun skulle ha vært inhabil i domstolsloven forstand.
Jeg tar så for meg anken over straffutmålingen. Som lagmannsretten peker på, er det domfellelsen etter straffeloven §239 som her er det dominerende forhold. Jeg finner det klart at Høyesterett ikke har grunnlag for å fravike den bevisvurdering med hensyn til hendelsesforløpet som lagmannsretten etter åstedsbefaring og umiddelbar bevisføring har bygget på. Domfelte har med en promille som i alle tilfelle var høy, og på en veistrekning med fartsgrense 50 km/t, holdt en fart på 80-100 km i timen og påkjørt og drept en fotgjenger som gikk på fortauskanten. Om Høyesteretts syn på straffutmålingen i slike tilfelle viser jeg eksempelvis til Rt-1982-758, hvor dog kjøringen ikke var forbundet med alkoholpåvirkning. I tillegg gjelder domfellelsen i dette tilfelle overtredelse av legemiddelloven og flere vinningsforbrytelser. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det er utmålt for streng straff. Domfeltes psykiske problemer har lagmannsretten tatt hensyn til ved straffutmålingen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Michelsen, Røstad og Tønseth: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Fr. Gripne, sorenskriver Fredrik Beichmann og byrettsdommer Tor Berge):
Tiltalte A, - - -, er født xx.xx.1963 på Y av norske foreldre. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han oppgir sitt yrke til betongarbeider og har en inntekt på ca kr. 80000 - er uformuende. Han er fritatt for militærtjeneste.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt. Han er bøtelagt 2 ganger i 1981, siste gang etter legemiddelloven. - - -
Følgende saksforhold legges til grunn ved straffutmålingen: Om kvelden 7. mai 1982 drakk tiltalte alkohol sammen med noen kamerater. I følge hans egen forklaring drakk han en halv flaske vodka og noe øl. Sent på kvelden dro han og en kamerat som hadde drukket en hel flaske vodka, på en kjøretur med tiltaltes varevogn. Kjøringen hadde intet fornuftig formål, og tiltalte har forklart at han intet husker av selve kjøringen. Kjøringen ble iakttatt av flere personer som i retten har forklart at tiltalte holdt en fart langt over den tillatte, antagelig 80 til 100 km i timen, og et av vitnene fant kjøringen så graverende at hun tok kontakt med politiet for å få dette til å prøve å stanse tiltalte. Da ulykken fant sted, hadde tiltalte en alkoholgehalt i blodet på ca 1,8 promille og det legges til grunn at han da holdt en fart like stor som den de nevnte vitner hadde iakttatt. Den forulykkede gikk på fortauskanten da han ble påkjørt av tiltaltes bil og ble drept på stedet. Tiltalte har forklart at han bare merket smellet og ikke visste hva som var skjedd. Han kjørte videre, men etter noen tid kom han tilbake til åstedet for å undersøke hva som var hendt.
Det beskrevne bildrap er det dominerende forhold ved straffutmålingen. Det dreier seg om en grovt uforsvarlig kjøring med høy alkoholpromille, og den forulykkede var en fullstendig sakesløs person som befant seg på fortauet da han ble påkjørt. De generalpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende, og tatt i betraktning de øvrige forhold han samtidig dømmes for, finnes en straff av fengsel i 1 år og 3 måneder passende. Det er da også sett hen til tiltaltes unge alder, 19 år på kjøringstidspunktet, og at han i følge det opplyste har visse psykiske problemer som han har prøvd å døyve med rusmidler. Det er også opplyst at han etter bilulykken har fått enda større psykiske problemer og ved en anledning i beruset tilstand forsøkte å ta sitt eget liv. - - -