Rt-1983-1532
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-12-22 |
| Publisert: | Rt-1983-1532 (364-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 22. desember 1983 i l.nr. 190 B/1983 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Skåre, Michelsen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, §182, Skatteloven (1911) §118, §182, §62, §67, §68, §69 |
Dommer Røstad: Oslo forhørsrett avsa 30. august 1983 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot strl.s §166 første ledd, og §182 første ledd, 2. strl.alt., jfr. straffeloven §62, til en samlet straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens dom. Da domsgrunnene er meget knappe, finner jeg grunn til kort å redegjøre nærmere for saksforholdet:
Domfelte som er pakistansk statsborger, oppholdt seg i 1974 i Athen. Han søkte derfra om oppholds- og artbeidstillatelse i Norge. I søknaden oppgav han å ha juridisk utdannelse og å være advokat. Han oppgav videre å være gift, og i rubrikkene for «Ektefellens navn og adresse» og «Forsørgelsesbyrde» oppgav han: «B . . .» - «Wife & 2 children. Parents».
Domfelte fikk innvilget søknaden og kom til Norge i desember 1974. Han har siden hatt bopel og arbeid her. I 1981 ble det søkt om oppholdstillatelse for fru A som ble oppgitt som domfeltes hustru.
I avhør for politiet 31. mars 1981 - i anledning av denne søknad - opplyste domfelte at hans første kone var omkommet i en ulykke i november 1976, og at den ene sønnen - C - var omkommet sammen med moren. «Avhørte opplyste dessuten at han hadde fått beskjed fra familien i Pakistan at hans andre sønn, D, døde i mars d.å. . . .». I avhøret fremholdt han at han ville påta seg det fulle økonomiske ansvaret for sin kone etter ankomst til Norge.
Domfelte innleverte til politiet i Oslo dødsattest for den ene sønnen, C, og for hustruen, B.
Gjennom den norske ambassade, Visumkontoret i Islamabad, ble det i juli 1982 foretatt nærmere undersøkelser om domfeltes familieforhold. Det kom herunder frem at søkeren om oppholdstillatelse - fru A - var blitt gift med domfelte for 3-4 år siden, og at verken hun eller domfelte tidligere hadde vært gift. De hadde ett fellesbarn, en sønn på ca 1 år - og domfelte skulle ikke ha andre barn enn dette ene med søkeren.
I avhør for politiet i Oslo 6. september 1982 innrømmet domfelte at han i søknaden av 1974 om oppholdstillatelse hadde gitt gale opplysninger til politi og ligningsvesenet ved å oppgi kone og 2 barn som forsørgede. Dette var oppdiktet og ble gjort i hensikt å få en annen skatteklasse. I virkeligheten giftet han seg først i 1977 med fru A. Han innrømmet videre at han også hadde innlevert falske dødsattester i forbindelse med søknaden om oppholdstillatelse for hustruen.
I avhør 5. oktober 1982 fastholdt han denne forklaring og tilføyde for så vidt angikk de fremlagte attester - at han hadde kjøpt dem på gaten i Islamabad. Han forklarte videre at det var han som hadde fått hustruen til i sin søknad om visum å oppgi «at mistenktes tidligere «kone» var død, likeledes hans barn».
Han erkjente seg straffskyldig og var villig til å ta imot dom i forhørsrett.
I forhørsretten forklarte han seg slik han hadde gjort i de to forannevnte forklaringer, og dom ble avsagt på grunnlag av denne rettslige tilståelse.
Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen. I lovanvendelses-anken er anført at det ikke bestrides at det er gitt uriktige opplysninger, «men da domfelte avga forklaring for Oslo politikammer 31. mars 1981 var han i den situasjon at han ikke kunne forklare seg om de rette forhold uten derved å utsette seg selv for straff». I dette tilfelle må regelen i straffeloven §167 annet ledd lede til straffrihet, jfr. avgjørelsen i Rt-1974-455.
Angående fellelsen etter §182 er det i anken gjort gjeldende at det her dreier seg om et ekte dokument, med uriktig innhold. Det anføres at det ikke medfører riktighet at domfelte skal ha kjøpt dokumentet på gaten i Pakistan.
I anken over straffutmålingen er anført at en evenuell soning vil medføre store problemer for domfeltes hustru. Hun vil bli alene med deres lille barn i fremmede forhold hvor hun med store språkproblemer vil ha vanskelig for å gjøre seg forstått.
Jeg er kommet til at anken delvis bør tas til følge.
Under ankeforhandlingen har aktor sluttet seg til forsvarerens påstand om opphevelse av dommen for så vidt angår fellelsen etter §166. Også aktor har vist til avgjørelse i Rt-1974-455.
Jeg er enig med forsvareren og aktor i at domfelte under avhøret 31. mars 1981 ikke kunne forklare sannheten uten derved å utsette seg for straff. Riktignok ville den falske forklaring - avgitt i desember 1974 ved søknaden om oppholdstillatelse - ikke lenger være straffbar, da foreldelse herfor var inntrådt etter straffeloven §67, §68 og §69. Straffansvar kunne imidlertid formentlig gjøres gjeldende i medhold av skatteloven §118 nr. 1.
Den utformede siktelse - som har dannet grunnlag for forhørsrettens dom - er således utferdiget uten hensyntagen til straffrihetsregelen i straffeloven §167 annet ledd. Denne regel er heller ikke omtalt av forhørsretten. Forhørsrettens dom må etter dette oppheves for så vidt angår fellelsen etter §166. Slik saken foreligger, er det ikke grunnlag for frifinnelse for denne post. Ansvar kan således være aktuelt blant annet etter §166 annet ledd - for medvirkning til hustruens falske opplysninger i visumssøknaden om at domfeltes hustru og barn var avgått ved døden.
I anken er - for fellelsen etter straffeloven §182 - anført at de dødsattester domfelte har fremlagt, skulle være ekte dokumenter, med uriktig innhold. Domfellelsen på dette punkt hviler på tilståelse som domfelte har avgitt utenrettslig og gjentatt i forhøsretten. Riktigheten av tilståelsen har forhørsretten - etter min mening med rette - ansett bestyrket ved de øvrige foreliggende opplysninger.
Jeg nevner at tilståelsen ikke er trukket tilbake, og at det heller ikke i ankeerklæringen - oppsatt av advokat - er gjort gjeldende at tilståelsen trekkes tilbake og at det således fremsettes begjæring om fornyet behandling.
Etter det resultat jeg er kommet til, må det fastsettes straff for forbrytelse mot straffeloven §182. Bruken av de falske dokumenter må ses i sammenheng med at det foreligger en vel planlagt forfalskning av familiestand, med sikte på å oppnå økonomiske fordeler. Den fasthet og planmessighet domfelte herved har vist, gir forgåelsen et graverende preg. Hertil kommer at domfelte har vært seg vel bevisst at norske myndigheter ville ha meget små muligheter for å avdekke de falske oppgaver.
Jeg anser det således berettiget å anvende ubetinget fengselsstraff, og jeg mener at fengselsstraffen passende kan settes til 24 dager.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
Forhørsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt etter straffeloven §166.
A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §182 første ledd annet straffalternativ til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende.
Skåre, Michelsen og Tønseth: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommer Helge Drabløs):
A, født xx.xx.1948, i Pakistan, pakistansk statsborger, - - -, spesialarbeider, inntekt kr. 8000,- pr. måned, brutto, uten formue, gift, forsørger kone og ett barn foruten foreldre i Pakistan, ikke straffedømt og heller ikke bøtelagt, bortsett fra en trafikkbot.
Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er gitt i retten og som styrkes av de andre opplysningene i saken, finner retten det bevist at siktede
I. 31. mars 1981 ved Fremmedkontrollen, Oslo politikammer, i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse i Norge for sin ektefelle, overfor politibetjent Nordgaren uriktig opplyste at han tidligere hadde vært gift med en kvinne ved navnet B og at hun og deres ene barn var omkommet i 1976, og at han
II. i 1981 i Oslo i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse for sin ektefelle fremla for politiet falske dødsattester for en angivelig tidligere hustru B og en angivelig sønn C.
Forholdet under I rammes av straffeloven §166 første ledd, idet retten på samme måte som foran nevnt også finner det bevist at siktede var klar over at dette var å gi falsk forklaring overfor offentlig myndighet som han var pliktig til å forklare seg riktig for og hvor forklaringen også var bestemt til å være bevis, f.eks. i forbindelse med utligning av skatt.
Forholdet under II rammes av straffeloven §182 første ledd, 1. pkt., annet straffalternativ, idet retten likeledes finner det bevist at siktede brukte de falske dødsattestene som om de var ekte og i rettsstridig hensikt, særlig for å skjule at han tidligere uriktig hadde oppgitt å være gift og å ha kone og barn å forsørge i Pakistan for å få mindre skatt.
Siktede kom til Norge over Grekenland ved årsskiftet 1974/75 og var således alt da en voksen mann på 26 år. I virkeligheten giftet han seg først i 1977 og da med fru A, som han søkte om oppholdstillatelse for i 1981. Det er således ingen grunn til å tvile på at han da fullt ut visste hva han gjorde i forbindelse med begge falskneriene. At for eksempel falske dødsattester utstedes og selges av en «gruppe» i Pakistan, slik siktede har forklart, er ingen unnskyldning for at han benyttet seg av det her i landet, og i hvert fall ikke etter å ha vært i arbeid her i 4-5 år.
Mot denne bakgrunn er retten enig med påtalemyndigheten i at en samlet straff av fengsel i 45 dager er passende, jfr. straffeloven §62. Retten er også enig i at de straffbare handlingene siktede her er funnet skyldig i er så grove at særlig generalpreventive hensyn tilsier at det bør reageres med ubetinget straff til tross for at siktede ikke er straffedømt tidligere.
I skjerpende retning har retten tatt hensyn til at det må reageres strengt mot forbrytelser av denne art og til at siktede også synes å ha handlet i den hensikt å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning i form av uberettiget skattelettelse.
I formildende retning har retten tatt hensyn til at siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. - - -