Rt-1983-1548
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-11-03 |
| Publisert: | Rt-1983-1548 (408-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 3. november 1983 i l.nr. 336 K/1983 |
| Parter: | Interessentskapet Sagveien 17 v/l. Torgny Hanisch og 2. Karsten Skaug (h.r.advokat Georg Lous) mot 1. Christiania Bank og Kreditkasse (h.r.advokat Karl Wahl-Larsen) og 2. Fellesbanken A/S (h.r.advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Aasland |
| Lovhenvisninger: |
Christiania Bank og Kreditkasse (nedenfor kalt Kreditkassen) begjærte tvangsauksjon over eiendommen Sagveien 17 i Oslo. Som saksøkt var oppgitt interessentskapet Sagveien 17 v/advokat Torgny Hanisch, hans konkursbo v/h.r.advokat Finn Rime og Karsten Skaug. Auksjonsgrunnlaget var en pantobligasjon på kr. 25 millioner i Sagveien 17, utstedt av Torgny Hanisch og Karsten Skaug.
Ved tredje gangs tvangsauksjon hadde Hanisch gitt bud på kr. 90 millioner og Fellesbanken A/S på kr. 60 millioner. Da Hanisch ikke stillet sikkerhet innen en fastsatt frist, antok Kreditkassen budet på kr. 60 millioner fra Fellesbanken A/S, og Oslo namsrett avsa 13. april 1982 kjennelse om å stadfeste Kreditkassens antagelse av dette bud.
Interessentskapet Sagveien 17 v/advokat Torgny Hanisch og Karsten Skaug anket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 18. april 1983 avviste anken. Lagmannsretten fant at interessentskapet Sagveien 17 ikke kunne være part i en prosess og således heller ikke hadde kompetanse til å anke. Når det gjaldt Hanisch, måtte hans stilling som konkursdebitor være den samme som i Rt-1980-1666. Siden det ikke kunne legges til grunn at Sagveien 17 var abondonert av konkursboet, fant retten at han ikke hadde kompetanse til å anke. Når det gjaldt Skaug, fant lagmannsretten det godtgjort at selv om han hadde grunnbokshjemmel til 1/10 av eiendommen, var han ikke medeier i den. Siden panthaveren hadde frafalt å forfølge gjeldskravet mot Skaug personlig i den utstrekning det skrev seg fra pantedokumenter som var tinglyst på eiendommen, hadde Skaug etter lagmannsrettens syn ikke rettslig interesse i å anke stadfestelseskjennelsen.
Interessentskapet som hevdet å være den reelle eier av Sagveien 17, påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble bl.a. gjort gjeldende at det var feil rettsanvendelse når lagmannsretten hadde anført at interessentskapet ikke kan være part i en prosess. Interessentskapet var ikke et vanlig tingsrettslig sameie. Det var basert på en nærmere utformet selskapskontrakt med angivelse av formål, organer, kompetanse, økonomi etc. Det ble vist til Mads Henry Andenæs: «Sameie og selskaper» side 385 flg. og Augdahl: «Kompaniskap» side 132 flg.
Videre ble det bl.a. anført at lagmannsretten hadde tatt feil når den hadde kommet til at Sagveien 17 tilhørte bomassen i Hanisch' konkursbo.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket bl.a.:
«Når det gjelder Karsten Skaugs ankerett, er utvalget enig med lagmannsretten. Skaug har selv gitt uttrykk for at han ikke er reell medeier i Sagveien 17, jfr. blant annet hans brev av 9. februar 1983 til lagmannsretten og de uttalelser som er gitt av hans daværende prosessfullmektig i prosesskrift til lagmannsretten 6. september 1982. Kreditkassen har som panthaver frafalt å forfølge gjeldskrav mot Skaug personlig i den utstrekning de skriver seg fra pantedokumenter som er tinglyst på eiendommen Sagveien 17. Utvalget må på grunnlag av bankens anførsler forstå denne frafallelsen slik at den generelt gjelder ansvar i anledning av at han utad har fremstått som interessent i denne eiendom. Det er videre fra de kjærende parter antydet at det kan eksistere interessentskapsgjeld som Skaug hefter for. I denne forbindelse bemerkes at det i hans daværende prosessfullmektigs anke til lagmannsretten i nærværende sak er gitt uttrykk for at Karsten Skaug ikke er eier av noen del av Sagveien 17 og at krav derfor ikke kan gjøres gjeldende mot ham i tilknytning til eiendommen. Det foreligger ingen opplysninger om at denne oppfatning fra hans side er bestridt fra noen av kreditorene eller at det fra kreditorhold er hevdet at han må hefte uansett. Etter den tid som er gått og på bakgrunn av de spørsmål som er reist blant annet vedrørende rettsforholdet til Sagveien 17, burde denne anførsel ha vært dokumentert. Slik saken nå foreligger må utvalget bygge på at Skaug ikke har noe reelt medansvar.
Med hensyn til spørsmålet om ankerett for Hanisch personlig er utvalget enig med lagmannsretten og viser til dens begrunnelse. Det er ikke i kjæremålet fremlagt noen nye opplysninger eller synspunkter som foranlediger merknader fra utvalgets side.
De kjærende parters anførsler vedrørende partsevne i prosess for ansvarlige selskaper, har etter utvalgets mening ingen interesse i denne saken. For så vidt Hanisch er eneste interessent er interessentskapet bare en tom form, og det kan selvsagt ikke ha større partsevne enn Hanisch personlig. For så vidt gjelder Skaugs medinteresse viser utvalget til det som er anført foran. I det siste prosesskriftet til Høyesteretts kjæremålsutvalg, datert 5. oktober 1983, anføres ytterligere når det gjelder interessentskapets partsevne, at 25% av andelene eies av Eiendomsinstituttet A/S - et annet av Hanischselskapene som også er under konkursbehandling. Utvalget finner imidlertid ikke at denne anførsel, fremsatt etter at tvangsauksjonssaken har versert i ca tre år, bør tillegges noen betydning. Utvalget er altså enig med lagmannsretten i at interessentskapet som sådant ikke har ankerett.
De kjærende parter har tapt saken fullstendig og de må betale sakens omkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet settes til 5000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»