Rt-1983-251

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-02-19
Publisert:	Rt-1983-251 (37-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 19. februar 1983 i l.nr. 20/1983.
Parter:	A (advokat Helge Lochner - til prøve) mot B (h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen) og B (h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot A (advokat Helge Lochner - til prøve).
Forfatter:	Løchen, Aasland, Endresen, Bølviken, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §17, §419a, Ekteskapsloven (1918) §42, Barneloven (1981) §34, §66, Domstolloven (1915) §34, §148, §18, §416, §417, §419, §421, §423, §98, §31, §41, Lov om born i ekteskap (1956) §16, §8, §30, §52, §64, §70

Dommer Løchen: B og A inngikk ekteskap den 19. desember 1974 i Pakistan. De var den gang begge pakistanske statsborgere. B var ved ekteskapets inngåelse tidligere gift med C. Dette ekteskapet består fremdeles, men det er etter pakistansk lov ikke til hinder for inngåelse av det nye ekteskap med A.

B kom til Norge første gang 22. juni 1971 for å ta seg arbeid og har senere oppholdt seg i landet, bortsett fra besøk i Pakistan. Hans første hustru har hele tiden oppholdt seg i Pakistan. A kom til Norge første gang i januar 1975 og bodde deretter sammen med sin mann i Oslo. Ektefellene har to døtre som begge er født i Norge, X født xx.xx.1976, og Y født xx.xx.1977.

Etter at det var oppstått uoverensstemmelser mellom partene, tok mannen den 20. juli 1978 begge barna med seg til Pakistan. Etter noen dager reiste hustruen til Pakistan for å få barna tilbake. Hun greide ikke dette, og drog alene tilbake til Norge 16. september 1978. I oktober 1978 kom B tilbake til Norge, men uten barna, som han hadde etterlatt hos sin familie i Pakistan. A flyttet sammen med mannen igjen i begynnelsen av november 1978. Hun oppgir at hun gjorde dette for å prøve å få kontakt med barna. Den 4. desember 1978 reiste ektefellene sammen til Pakistan, men da moren bare i meget begrenset utstrekning fikk adgang til kontakt med barna, reiste hun 23. mars 1979 tilbake til Norge, hvor hun tok seg arbeid. B kom tilbake til Norge 14. november 1979, også da uten barna. Han har senere hatt bopel i Norge, men har oppholdt seg i Pakistan 5 måneder i 1981, 6 måneder i 1982 og 1 måned i 1983. Bortsett fra et opphold i Pakistan fra april til november 1981 har også A oppholdt seg i Norge etter at hun kom tilbake i mars 1979. Under partenes opphold i Pakistan i 1981 ble det innledet skilsmissesak og barnefordelingssak for pakistansk domstol.

Barna har bodd i Pakistan fra juli 1978 da faren tok dem med fra Norge. De har oppholdt seg hos farens familie. Det er særlig barnas farfar og farens ugifte søster som har hatt omsorgen for dem. Begge ektefeller har hatt oppholdstillatelse i Norge på ubestemt tid og generell arbeidstillatelse her. Det er opplyst at A i januar 1983 er blitt norsk statsborger.

A reiste sak for Oslo byrett 25. april 1979 med krav om separasjon, foreldremyndighet over de to døtrene, bruksrett til den felles leilighet, underholdsbidrag og oppfostringsbidrag. Hun sa seg senere enig i at de aksessoriske krav ble holdt utenfor saken, blant annet fordi en avgjørelse av norsk domstol når det gjaldt foreldreansvaret ville få liten praktisk betydning så lenge faren og barna alle oppholdt seg i Pakistan. Oslo byrett hadde intet å bemerke til at de aksessoriske krav ble holdt utenfor saken, og avgjorde separasjonskravet 9. november 1979 med slik domsslutning:

«1. A og B separeres.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Da B vendte tilbake til Norge like etter at byretten hadde avsagt sin dom i separasjonssaken, reiste A 24. november 1979 ny sak for Oslo byrett med krav om foreldremyndighet over de to fellesbarna og om oppfostringsbidrag. Oslo byrett avsa dom 29. mai 1980 med slik domsslutning:

«1. A gis foreldremyndigheten over de to barna, X, født xx.xx.1976 og Y, født xx.xx.1977.

2. B gis vanlig samværsrett med barna.

3. B dømmes til å betale til A som oppfostringsbidrag for hvert av fellesbarna, X, født xx.xx.1976 og Y, født xx.xx.1977, kr. 410,- pr. måned, - tilsammen kr. 820,- - kroneråttehundreogtjue - pr. måned. Bidragene betales fra den dag A overtar omsorgen for barna.

4. Dommen om foreldremyndigheten (punkt 1) gis foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven §148 på vilkår av at A før fullbyrdelsen stiller sikkerhet.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Begge dommer ble påanket av B til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet å undergi de to ankesaker felles behandling og pådømmelse i medhold av tvistemålsloven §98.

Lagmannsretten avsa 21. desember 1981 dom med denne domsslutning:

«I ankesak 570/80 (separasjonssaken).

1. Oslo byretts dom av 9. november 1979 stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

I ankesak 403/80 (barnefordelingssaken).

1. B tilkjennes foreldremyndigheten over de to barna, X født xx.xx.1976 og Y, født xx.xx.1977.

2. A frifinnes når det gjelder kravet om oppfostringsbidrag for barna.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.»

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene.

A har påanket dommen i barnefordelingssaken til Høyesterett for så vidt angår punkt 1 og 3. Hun har ikke påanket dommen i separasjonssaken.

B har påanket dommen i separasjonssaken i sin helhet, og dessuten avgjørelsen om oppfostringsbidrag i barnefordelingssaken.

A har i det vesentlige anført:

I separasjonssaken henholder hun seg til lagmannsrettens dom. Norsk domstol vil være kompetent til å behandle separasjonssaken etter tvistemålsloven §419a nr. 1, da B har bopel i Norge. Separasjonskravet må avgjøres etter norsk rett. Hun må kunne velge mellom å kreve separasjon eller omstøtelse av ekteskapet.

I foreldreansvarssaken hevder hun at norsk domstol var kompetent til å behandle spørsmålet etter tvistemålsloven §419a, jfr. §421 annet ledd, idet saken må ses under ett med separasjonssaken. Selv om foreldreansvarssaken ses som særskilt sak som ikke reguleres av §419a, var norsk domstol kompetent etter tvistemålsloven §17. Kompetansespørsmålet må nå etter at barneloven av 1981 er trådt i kraft, avgjøres etter barneloven regler. Etter loven §64 første ledd bokstav a er norsk domstol kompetent når saksøkte er bosatt i Norge.

A fastholder at hun har rettslig interesse av å få tvisten om foreldreansvaret prøvet ved norsk domstol selv om en norsk dom ikke vil kunne fullbyrdes i Pakistan. Hvis hun får dom for foreldreansvaret, vil det på flere måter kunne styrke hennes muligheter for å få barna under sin omsorg.

Når norsk domstol er kompetent, skal norsk rett legges til grunn ved avgjørelsen, jfr. barneloven §66.

Hun hevder at norsk lovgivning bygger på den forutsetning at barna skal bo hos sine foreldre, som også skal ha foreldreansvaret for dem, jfr. barneloven §34. Lagmannsrettens avgjørelse om foreldreansvaret hevdes å være uriktig fordi den leder til at barna verken blir boende hos sin far eller mor, men hos farens familie. B oppfyller dermed ikke sine forpliktelser etter barneloven §30, idet han i realiteten har plassert barna i et fosterhjem. A gjør gjeldende at barna vil få det best hos henne. Hun er klar over problemene ved miljøskifte, men er innstilt på å gjøre overgangen til Norge slik at den ikke får skadelige følger for barna. Hun er innstilt på i en overgangstid å bo i Pakistan. Barna vil hos henne i Norge få anledning til kontakt med begge foreldrene. Hun vil respektere samværsrett for faren, noe han ikke er innstilt på overfor henne.

I bidragsspørsmålet peker hun på at hun nå er uten arbeid, og at hun ikke har noen sikkerhet for at et bidrag vil bli nyttet av faren til beste for barna i Pakistan. Det vil også være urimelig og støtende at hun skal betale bidrag så lenge mannen gjør det umulig for henne å få se barna.

A har nedlagt slik påstand:

Ankesak nr. 94/1982 (separasjonssaken):

«1. Saken fremmes.

2. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder pkt. 1.

3. B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankesak nr. 93/1982 (barnefordelingssaken):

1. Prinsipalt. A tilkjennes foreldreansvaret over de to barna X, født xx.xx.1976 og Y, født xx.xx.1977. Barna skal bo fast hos A.

Subsidiært. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder pkt. 2.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

B har i det vesentlige anført:

Han er i separasjonssaken enig med lagmannsretten i at norske domstoler er kompetente til å behandle saken. Han fastholder imidlertid sine anførsler for lagmannsretten om at norsk domstol ikke kan behandle et separasjonskrav fra hustru nr. 2 i et polygamt ekteskap. Selv om dommen i Rt-1977-715 ikke er et direkte prejudikat for dette, er det generelt og uten reservasjon gitt uttrykk for at separasjon ikke passer i slike tilfelle. Separasjonskravet kan, når dette legges til grunn, ikke behandles, og saken må avvises.

Hvis Høyesterett finner å kunne behandle separasjonskravet i realiteten, erkjenner han at betingelsene for separasjon etter norsk rett er til stede.

I foreldreansvarssaken henholder B seg til sine anførsler for lagmannsretten og påstår prinsipalt saken avvist. Etter hans mening får tvistemålsloven §419a ikke anvendelse, da det dreier seg om en selvstendig sak. Det erkjennes at tvistemålsloven §17 etter sin ordlyd medfører norsk domstolskompetanse, idet han har bopel i Norge. Barneloven kompetanseregler i §64 kommer ikke til anvendelse, da saken ble reist før barneloven trådte i kraft 1. januar 1982. Avgjørende er imidlertid at tvistemålsloven og eventuelt barneloven regler om saksøktes bopel her må tolkes innskrenkende og ikke kommer til anvendelse, fordi barna hadde bodd lenge i Pakistan allerede da saken ble anlagt og saken har sin nærmeste tilknytning der.

Den tidligere anførsel om at B ikke er rett saksøkt er frafalt. Anførselen bygde på at hans far var verge for barna, men faren døde i januar 1983. Likevel har B fastholdt at A ikke har rettslig interesse i å fremme saken i Norge, fordi en norsk dom ikke vil kunne fullbyrdes i Pakistan og derfor vil være uten praktisk betydning.

Når det gjelder realiteten i foreldreansvarssaken, er han enig i den begrunnelse som er gitt i lagmannsrettens dom. Han erkjenner at norske domstoler må legge norsk lov til grunn. Men ved avgjørelsen av hva som er best for barna må det også tas hensyn til de kulturelle og sosiale forhold i Pakistan hvor barna, som normalt der, bor hos hans familie. De har nå bodd der i fire og et halvt år og har det bra. Han akter selv å reise tilbake til Pakistan for godt. Han peker på risikoen ved en overflytting av barna til Norge med helt andre kulturelle, sosiale og språklige forhold. Morens situasjon i Norge etter at hun i strid med pakistanske normer har brutt ut av ekteskapet, vil også kunne bli vanskelig, og dette vil igjen kunne ramme barna.

Moren plikter etter barneloven §52 å bidra til oppfostringen av barna.

B har nedlagt slik påstand:

Ankesak nr. 94/1982 (separasjonssaken):

«Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom av 9. november 1979 og Eidsivating lagmannsretts dom av 21. desember 1981 oppheves.

2. Saken avvises fra domstolene.

Subsidiært: B frifinnes.»

Ankesak nr. 93/1982 (barnefordelingssaken):

«Prinsipalt:

1. Oslo byretts dom av 29. mai 1980 og Eidsivating lagmannsretts dom av 21. desember 1981 oppheves.

2. Saken avvises fra domstolene.

Subsidiært:

1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. A dømmes til å betale B oppfostringsbidrag til de to fellesbarna X, født xx.xx.1976, og Y, født xx.xx.1977, begrenset oppad etter rettens skjønn.»

I begge saker, både for de prinsipale og subsidiære påstander:

«A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Sakene er også for Høyesterett forent til felles behandling og pådømmelse etter tvistemålsloven §98.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor partene og 4 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett, har vært avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke spesifiserer, da jeg ikke finner at de har noen betydning for avgjørelsen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten i begge saker og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Jeg behandler først separasjonssaken.

Det er klart at B da stevningen ble tatt ut 25. april 1979 hadde bopel i Norge. Han hadde da oppholdt seg i Norge i nesten 8 år, hadde oppholdstillatelse på ubestemt tid og generell arbeidstillatelse. Ekteskapssak mot ham kunne derfor reises ved norsk domstol, jfr. tvistemålsloven §419a nr. 1. Dette må også gjelde kravet om separasjon i et polygamt ekteskap inngått i Pakistan, som norsk rett betrakter som gyldig.

Jeg er videre kommet til at det er adgang til å gi dom for separasjon.

Jeg legger som utgangspunkt til grunn at det i Pakistan er lovlig adgang til flergifte, og at ekteskapet i denne sak etter norske internasjonalrettslige regler må anses som et så vel formelt som materielt sett lovlig inngått og gyldig ekteskap. I Høyesteretts dom i Rt-1977-715 er imidlertid fastslått at en ektefelle i et polygamt ekteskap kan kreve omstøtelse her. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til at ektefellen ikke også skal kunne kreve separasjon etter norsk rett. Jeg nevner i denne forbindelse at et omstøtelig ekteskap etter norsk rett er et gyldig ekteskap inntil det blir omstøtt, og at ektefeller i slike ekteskap har valg mellom å kreve omstøtelse eller separasjon med etterfølgende oppløsning av ekteskapet ved skilsmisse. Det samme valg må ektefeller i et lovlig inngått polygamt ekteskap ha. De uttalelser i Rt-1977-715 flg. som B påberoper seg, kan ikke forstås slik at separasjon ikke kunne vært krevd. Spørsmålet i saken var om et lovlig inngått polygamt ekteskap kunne omstøtes etter norske rettsregler, og de påberopte uttalelser var et ledd i vurderingen av dette spørsmål. Som påpekt av lagmannsretten gjaldt også saken et tilfelle da begge hustruer hadde bopel i Norge.

Jeg er etter dette enig med de tidligere retter i at A kan fremme krav på separasjon, og finner det klart at vilkårene etter ekteskapsloven §42 annet ledd er til stede.

Også når det gjelder foreldreansvarssaken, er jeg enig med lagmannsretten i at norsk domstol er kompetent.

Jeg tar ikke standpunkt til om tvistemålsloven §421 her kommer til anvendelse etter at kravet om foreldreansvar var frafalt som aksessorisk krav i separasjonssaken. Også i foreldreansvarssaken må det være avgjørende at B hadde bopel i Norge da stevningen i den særskilte sak om foreldreansvar ble uttatt, jfr. tvistemålsloven §17. Jeg finner det heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om den nye barnelovs §64, jfr. §70, får anvendelse, idet resultatet i tilfelle må bli det samme.

For øvrig er i foreldreansvarssaken gjort gjeldende at kompetansereglene må tolkes innskrenkende når barna - som her - er bosatt i Pakistan.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for innskrenkende tolking i dette tilfelle. Saken er reist mot barnas far, som hadde og har bopel i Norge. Da må norsk rett være kompetent, og uten hensyn til om tvistemålsloven §17 eller den nye barnelovs §64 anvendes.

B har for Høyesterett også opprettholdt sin anførsel om at A ikke har rettslig interesse i å få dom for foreldreansvaret i Norge. Jeg finner det klart at hun har slik interesse.

Når det gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvaret, er jeg likeledes - under noen tvil - kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Avgjørelsen må treffes etter norsk rett, jfr. barneloven §66, og først og fremst ut fra hva som er best for barna, jfr. barneloven §34.

Jeg finner som lagmannsretten at begge foreldre er skikket til å ha omsorgen for barna, hver ut fra sine forutsetninger.

Jeg må riktignok legge til grunn at B tok med seg barna til Pakistan i juli 1978 uten at A visste om det. Dette må etter norsk rettsoppfatning bebreides ham og kunne reise tvil om hans skikkethet til å ha omsorgen for barna. Jeg må på den annen side legge en viss vekt på at bakgrunnen for hans handlemåte synes å være at etter pakistansk rett er det faren alene som treffer avgjørelser i familiens anliggender. Han etterlot seg også et brev hvor han fortalte at han var reist til Pakistan med pikene, og at han under visse betingelser ville ordne billett til henne for å komme etter til Pakistan. Han synes å vise omsorg for barna i Pakistan, han sender dem penger, og han har sørget for at den eldste er kommet på skole. B har også opplyst at han akter å reise tilbake til Pakistan for godt.

Når det gjelder A, finner jeg i og for seg henne best skikket til å ha omsorgen for barna. Det må antas at hun, om hun får barna hos seg i Norge, vil kunne gi dem en god oppdragelse og også vil sikre at de får kontakt med begge foreldre.

På den annen side har barna nå oppholdt seg hos farens familie i Pakistan i fire og et halvt år fra de var henholdsvis to og et halvt år og 8 måneder. I hele denne tid har de vært uten særlig kontakt med moren.

Avgjørende for meg blir da risikoen for barna ved miljøskifte fra Pakistan til Norge. Barna har levd det vesentlige av sitt liv i pakistansk miljø, og en flytting til Norge vil bety en drastisk forandring i deres levesett. Jeg tviler ikke på at moren ville gjøre sitt beste for å lette denne overgang og ta seg av barna, men det vil i tilfelle bli vanskelig for henne i og med at hun selv må arbeide utenfor hjemmet og vil være avhengig av andres hjelp. Jeg har full forståelse for at det må føles hårdt for A at hun i realiteten er blitt fratatt all kontakt med barna på den måte som her er skjedd, men jeg finner et skifte til et helt fremmed miljø så risikobetont i dette tilfelle at det av hensyn til barna må være best at de får bli der de, etter de foreliggende opplysninger, bor i et stabilt miljø og har det bra.

Jeg er enig med lagmannsretten i at A ikke bør dømmes til å betale oppfostringsbidrag til barna. På grunn av de særegne omstendigheter i denne sak stiller bidragsspørsmålet seg noe annerledes enn i vanlige bidragssaker. A er for tiden uten arbeid, og selv når hun får arbeid igjen, må det antas at hun vil være i en vanskelig økonomisk situasjon. Jeg nevner at barna bor i en storfamilie i Pakistan, og at B etter sine egne opplysninger har en ikke ubetydelig formue i Pakistan.

Etter dette blir lagmannsrettens dom å stadfeste. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner på grunn av sakenes art at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

Dom:

I. Ankesak nr. 94/1982 (separasjonssaken):

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

II. Ankesak nr. 93/1982 (barnefordelingssaken):

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Endresen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom 9. november 1979 (byrettsdommer Dag Havrevold): - - -

Hustruen opplyser at hun kom til Norge i februar 1975, og bodde sammen med mannen som hadde arbeide her. Tre måneder senere fikk hun høre av mannen at han var gift fra før med en annen pakistansk kvinne. Ekteskapet var inngått for 14 år siden og besto fremdeles. Hun oppgir at dette var helt ukjent for henne og kom som et sjokk. Hun hevder at mannen var brutal mot henne under ekteskapet, slo og sparket henne, også mens hun var gravid.

Uten hennes vitende tok mannen sommeren 1978 begge barna med seg og dro til Pakistan. I et forsøk på å få barna tilbake, dro hun etter ham, men hun oppnådde ikke noe, og dro kort etter til Norge igjen i september s.å. Senere på høsten kom mannen tilbake til Norge. Før jul flyttet hun sammen med mannen igjen og reiste med ham til Pakistan, fordi hun trodde at hun da kunne få kontakt med barna. Hun hadde også samvær med dem, en ad gangen, en kortere tid. Det ble nytt brudd mellom partene og hun dro tilbake til Norge i mars 1979, uten barna. Hun tok da arbeide som pakkerske på - - -fabrikk.

Ved stevning av 25. april 1979 har hustruen reist søksmål mot mannen med krav om separasjon m.v.

Som nevnt bor mannen nå i Pakistan med barna. Norge har ingen konvensjon med Pakistan, slik at det ifølge opplysning fra Justisdepartementet ikke er mulig å få forkynt stevningen for ham der, og heller ikke å få hans rettslige forklaring. Retten oppnevnte advokat Kaj R. Bjørnstad som prosessfullmektig for saksøkte, jfr. tvistemålsloven §423. Advokat Bjørnstad, som også tidligere har hatt saker for saksøkte, oppnådde å komme i skriftlig forbindelse med ham, og har fremlagt et «Written Statement» fra ham. Med hensyn til spørsmålet om separasjon henviser han i sitt «statement» bare til at dette er ukjent i Pakistan og helt fremmed for Islam ideologi og Muslim lov. Advokat Bjørnstad har videre opplyst at saksøkte i et privat brev til ham har gitt uttrykk for at han ikke selv har noe ønske om separasjon, men at det er et faktum at det ikke eksisterer noe samliv mellom dem og at han, så fremt saksøkeren fastholder sitt krav, ikke ser noe hensikt i å motsette seg dette. Han benekter for øvrig at han har vært brutal mot henne og at saksøkeren ikke kjente til hans tidligere ekteskap.

I stevningen hadde saksøkeren, foruten separasjon, også krevet foreldremyndigheten til de to barna, bruksretten til den tidligere felles leilighet, uttaksrett for bohave samt oppfostringsbidrag for barna og underholdsbidrag for seg selv. I betraktning av at saksøkte bor i Pakistan med barna, er partene enige om å holde spørsmålet om foreldremyndigheten til disse utenfor saken. Spørsmålet om oppfostringsbidrag for barna vil da falle bort. Saksøkeren har frafalt kravet om underholdsbidrag, da hun har arbeide og forsørger seg selv. Videre har hun frafalt kravet om bruksrett til den felles leilighet. Hun har opplyst at hun ikke tør bo der, da saksøktes bror, som bor i Oslo, har truet med å drepe henne. Hun har nå fått et nytt sted å bo, og ønsker for ikke å sette seg selv i fare, ikke å oppgi hvor dette er. Spørsmålet om uttaksrett for bohave faller også bort.

I forbindelse med foreldremyndigheten vil det oppstå et spørsmål om lovvalg, om norsk eller pakistansk rett skal legges til grunn. Saksøktes advokat har opplyst at det etter de undersøkelser han har foretatt, vil ta tid å bringe gjeldende pakistansk rett på dette område på det rene. Under alle omstendigheter ville en eventuell norsk dom som tilkjente saksøkeren foreldremyndigheten til barna, ikke ha virkning eller kunne gjennomføres i Pakistan. Retten har etter dette ikke noe å bemerke til at spørsmålet om foreldremyndigheten holdes utenfor denne sak. Det samme gjelder de øvrige punkter i påstanden som er falt bort.

Det foreligger i saken ingen vigselsattest for partene. Det er opplyst at den er i saksøktes besittelse og at den ikke kan fremskaffes. I saksøkerens pakistanske pass, datert desember 1974, er det oppført at hun er gift med saksøkte B. Den samme opplysning går igjen i utskriften fra folkeregisteret og fremmedregisteret i Oslo. Retten finner etter omstendighetene i denne sak å måtte legge til grunn at partene etter pakistansk rett har inngått et formelt og reelt gyldig ekteskap. Dette gjelder også om det fortsatt foreligger et gyldig ekteskap mellom saksøkte og hans første hustru, idet tvegifte er lovlig i Pakistan. For sistnevnte ekteskap foreligger ingen dokumentasjon, men det fremgår av saksøktes «statement» at han har to hustruer.

Under henvisning til tvistemålsloven §419a nr. 2 antas det at norsk domstol har anledning til å behandle saken. Saksøkeren har bodd i Norge siden 1975 og har nå arbeide som hun forsørger seg selv med. Man kan ikke se at hennes opphold i Pakistan fra desember 1978 til mars 1979 har noen betydning i denne forbindelse.

Det kunne i denne sak være tale om omstøtelse av ekteskapet mellom partene etter ekteskapsloven §31, jfr. hrd. i Rt-1977-715, hvor førstvoterende under henvisning til en ordre-public-betraktning fant at omstøtelsesspørsmålet i saken måtte sees etter norske rettsregler, og omstøtelse ble gitt. Det ble videre uttalt: «Et polygamt ekteskap mellom ektefeller som har en sterk tilknytning til vårt land, er klart uforenlig i vår rett at ekteskapet skal være monogamt». I denne sak er imidlertid ekteskapet ikke påstått omstøtt, men saksøkeren har krevet separasjon på grunn av brutalitet og dyptgående uoverensstemmelser. Så lenge ekteskapet ikke er omstøtt, legger retten til grunn at det må ansees som formelt gyldig. Men retten må av eget tiltak ta standpunkt til om situasjonen er slik at det overhodet er adgang for saksøkeren til å kreve separasjon. I den foran nevnte høyesterettsdom uttalte førstvoterende: «Separasjonsinstituttet passer overhodet ikke på et tilfelle som det foreliggende, da en separasjon forutsetter at ektefellene igjen skal kunne gjenoppta samlivet». Retten har forstått det slik at i den annen sak bodde så vel mannen som hans hustru nr. 1 og nr. 2 i Norge, slik at det var grunn til å frykte at en situasjon som nevnt ville kunne oppstå. I nærværende sak bor hustru nr. 1 i Pakistan. Saksøkte flyttet sommeren 1978 tilbake til Pakistan med barna. Det foreligger ingen konkrete opplysninger for retten om at han har planer om å slå seg ned i Norge igjen. Hans hustru nr. 1 vil ikke få innreisetillatelse så lenge saksøkeren bor her. Det er saksøkerens hensikt å komme ut av ekteskapet med saksøkte gjennom dette søksmål, som hun innledet straks etter at hun kom tilbake til Norge i mars måned i år. Selv om saksøkte tidligere har arbeidet her, finner retten at hans tilknytning til landet ikke lenger er så sterk, nå da så vel han selv som hans hustru nr. 1 og hans barn med hustru nr. 2 bor i Pakistan.

Under disse omstendigheter finner retten at det ikke vil være uforenlig med norske rettsnormer om saksøkeren i dette tilfelle får separasjon, og ikke behøver å gå veien om et omstøtelsessøksmål.

Med hensyn til separasjonsspørsmålet antar retten at betingelsene etter ekteskapsloven §41, 2. pkt. foreligger, idet det er opplyst fra saksøktes oppnevnte prosessfullmektig at saksøkte ikke vil motsette seg separasjon. Iallfall må man etter en totalvurdering av partenes situasjon gå ut fra at det hersker slik uoverensstemmelse mellom dem, at det ikke med rimelighet kan kreves at saksøkeren skal være henvist til å fortsette samlivet, jfr. ekteskapsloven §42 annet ledd. Påstanden om separasjon tas derfor til følge. - - -

Av byrettens dom 29. mai 1980 (byrettsdommer Reidar Fagereng): - - -

Ved stevning av 24. november 1979 har A reist sak mot B med krav om foreldremyndighet og oppfostringsbidrag m.v. Hun har lagt ned slik endelig påstand: - - -

Ad foreldremyndighet.

Retten skal bemerke at det her dreier seg om en ren barnefordeling - og bidragssak og vi har da ingen særskilte regler om norske domstolers kompetanse i slike tilfelle. Når man skal trekke opp grensene for norske domstolers kompetanse i barnefordelingssaker, må man i stor utstrekning legge rimelighets- og hensiktsmessighetsbetraktninger til grunn, jfr. Smith: Barnefordeling og foreldremyndighet (1976), side 187. Saksøkeren har i dette tilfelle bopel i Norge og dette har etter rettens mening også saksøkte. Det følger da av de vanlige vernetingsregler, jfr. tvistemålsloven §17 og §18 at norske domstoler som utgangspunkt har kompetanse i disse saker. Saksøkte har i dette tilfelle sin husholdning og sitt faste tilholdssted her i Oslo hvor han bor i en leilighet i - - -. Når det gjelder spørsmålet om barnas bopel legger retten til grunn at saksøkte i juli 1978 uten morens samtykke tok barna med til Pakistan og beholdt dem der mot morens vilje. Når barna som i dette tilfelle rettsstridig er ført bort fra landet, må de antas å ha bopel der de var bosatt før borttagelsen fant sted. De har nå oppholdt seg på det nye sted i Pakistan siden juli 1978, men dette er ikke tilstrekkelig til å endre deres domisil. Det vises for så vidt til Smith: Barnefordeling og foreldremyndighet (1976), side 184 og side 188, og Barnelovutvalgets innstilling om lov om barn og foreldre (barneloven) - Norges offentlige utredninger 1977: 35, side 105.

Retten legger etter dette til grunn at den har kompetanse til å behandle saken, hvilket for øvrig ikke er bestridt av partene.

Når det gjelder lovvalget er utgangspunktet etter norsk internasjonal privatrett at reglene om foreldremyndighet til barn født i ekteskap følger barnets bopelslov. Barnet anses imidlertid, som ovenfor nevnt, ikke for å skifte bopel (domisil) fordi om den ene av foreldrene tar det med ut av landet uten samtykke av den annen. Rettspraksis viser for øvrig at norske domstoler anvender norsk rett i barnefordelingssaker i alle tilfelle hvor norske domstoler er kompetente, jfr. Smith: Barnefordeling og foreldremyndighet (1976), side 194 og Norges offentlige utredninger 1977: 35, side 105 annen spalte.

Retten legger etter dette til grunn at det først og fremst skal legges vekt på det som den antar vil være best for barnet, jfr. lov om born i ekteskap, §8, annet ledd. Avgjørelsen skal således rette seg etter barnets tarv. Morens fortrinnsstilling skal etter gjeldende rett bare ha betydning så lenge barnet er lite og det ikke er mulig å avgjøre hvor det vil få det best. I et fremlagt brev av 30. mars 1980 fra Det pakistanske utenriksdepartement sies det for øvrig (oversatt til norsk fra engelsk):

«Ut fra de fakta som er opplyst i noten fra Den norske ambassaden framgår det at ved fødselstidspunktet for begge de to pikene, var foreldrene pakistanske borgere og følgelig - etter bestemmelsene i den pakistanske lov om statsborgerskap av 1951 - er også barna å anse som pakistanske borgere ved herkomst ved det tidspunkt de ble født. Deres alder for øyeblikket er henholdsvis 3 og 4 år. Følgelig, uansett om «Sunni Law» eller Sia Law kommer til anvendelse, skulle moren ha rett til foreldremyndigheten ifølge muslimsk lov. Den kompetente domstol for å få gjennomført foreldremyndigheten vil være en pakistansk domstol. Følgelig, hvis moren ønsker foreldremyndigheten over barna, må hun reise sak ved rett domstol i Pakistan for dette formål.

Dette er ved siden av hvilket som helst annet rettslig skritt som kan tas ifølge norsk lov i dette land av moren mot barnas far for å ha ført dem bort uten hennes samtykke, hvis dette var tilfelle.»

Også etter muslimsk rett synes det således som om moren har rett til foreldremyndigheten når det gjelder barn i den alder det her dreier seg om (3 og 4 år).

Retten legger til grunn at helt fra barna ble født og til de ble bortført har de vært hos moren. De foreliggende opplysninger viser at saksøkeren har hatt et meget godt forhold til barna og stelt dem på en utmerket måte. Hun har forklart at hun vil gi barna en muslimsk oppdragelse, og det er ingen grunn til å betvile at hun vil sørge for dette og at barna beholder sin tilknytning til hjemlandets kultur og tradisjoner.

Barna befinner seg for tiden under tilsyn av saksøktes søster på hans hjemsted i Pakistan. De foreliggende opplysninger går ut på at barna har det bra. Etter rettens mening må det dog antas at barna vil ha det best hos moren og at hun er den som kan gi dem den beste omsorg. Det er opplyst at saksøktes søster som steller dem er 45 år. Saksøkeren er 25 år, denne aldersforskjell gjør det også naturlig at moren får barna.

Saksøkte har opplyst at han ikke kan si hvor lenge han vil fortsette å bo i Norge, men at det må regnes med at han før eller senere vil vende tilbake til Pakistan. Etter rettens mening vil ikke dette medføre at saksøkte vil kunne gi barna en like god eller bedre omsorg enn moren. Det må antas at han da fortsatt vil være avhengig av hjelp fra søsteren eller andre.

Etter en konkret totalvurdering av alle de foreliggende omstendigheter finner retten at det beste for barna vil være om moren får foreldremyndigheten og omsorgen for barna. Saksøkerens påstand tas da for så vidt til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Christian Borchsenius, Georg Lund og ekstraordinær lagdommer Lars L Abée-Lund): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter tvistemålsloven §419a nr. 1 kan en ekteskapssak reises ved norsk domstol når saksøkte har bopel her i riket. Det avgjørende tidspunkt for slik bopel vil være april 1979, da stevningen med krav om separasjon ble tatt ut, jfr. domstolsloven §34. At B på dette tidspunkt hadde bopel i Norge i loven forstand, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Han hadde da oppholdt seg i Norge i nesten 8 år og arbeidet her en stor del av denne tiden. Han hadde oppholdstillatelse i Norge på ubestemt tid og hadde her i landet generell arbeidstillatelse. Han hadde riktignok sin første hustru boende i Pakistan, men da han i desember 1974 giftet seg med A, flyttet denne med ham til Norge kort etter ekteskapets inngåelse og bodde med ham i deres felles leilighet sammen med ektefellenes to døtre, som begge er født i Norge.

B var på stevningstidspunktet i Pakistan, men da dette opphold var av midlertidig karakter for å plassere døtrene under oppsyn av hans familie, endrer ikke dette hans bopeltilknytning til Norge. Han hadde beholdt sin leilighet i landet og kom tilbake til Norge i november 1979.

Selv om B ikke skulle anses å ha bopel i Norge på stevningstiden, vil norsk domstol være kompetent etter tvistemålsloven §419a nr. 2, jfr. at A hadde over 2 års bopel her.

At et krav om separasjon inngår under de saker som reguleres av tvistemålsloven §419a, fremgår av loven §416. Dette må også gjelde krav om separasjon i et polygamt ekteskap som etter norsk rett betraktes som lovlig inngått. Det var derfor riktig av Oslo byrett å behandle separasjonssaken.

Hvor barnefordeling behandles i forbindelse med en ekteskapssak, vil vernetingsreglene for ekteskapssaker også være avgjørende for barnefordelingssaken. I denne sak ble kravet om foreldremyndighet opprinnelig reist som et aksessorisk krav til separasjonskravet. De aksessoriske krav ble imidlertid trukket tilbake med byrettens godkjennelse, slik at dommen bare behandlet selve separasjonen. Da barnefordelingsspørsmålet ble reist ved særskilt stevning etter at byretten hadde avgjort separasjonsspørsmålet, må dette sees som en særskilt sak som ikke reguleres av tvistemålsloven §419a. Det vil derfor være de vanlige vernetingsregler som avgjør om norsk domstol har kompetanse i barnefordelingssaken. Etter disse regler vil slik kompetanse foreligge hvis B, som saksøkt, hadde bopel i Norge på stevningstidspunktet 24. november 1979, jfr. tvistemålsloven §17. Under henvisning til det som er opplyst tidligere, mener lagmannsretten at B i alle fall hadde bopel i Norge i loven forstand da barnefordelingssaken ble anlagt. Dette gjelder også om man ville si at han ikke hadde bopel her i april 1979, da separasjonssaken ble anlagt, jfr. drøftelser ovenfor i relasjon til §419a. Etter dette var det altså riktig av byretten å behandle barnefordelingssaken.

Det er fra den ankende parts side reist spørsmål om ikke barnas bopel må tillegges betydning for domstolenes kompetanse i barnefordelingssaker og således begrense den kompetanse som følger av saksøktes bopel, når barna er bosatt i utlandet. I disse tilfeller vil en norsk dom vanskelig kunne gjennomføres, og en norsk domstol vil ha mindre mulighet for å treffe en riktig avgjørelse enn domstolen i barnas hjemland, forutsatt at de materielle regler i vedkommende land også tar vare på barnas interesser.

Lagmannsretten antar for sitt vedkommende at barna i denne sak måtte sies fortsatt å ha bopel i Norge da stevningen i barnefordelingssaken ble tatt ut i november 1979. Retten peker i den forbindelse bl.a. på at faren hadde tatt med seg barna til Pakistan uten morens samtykke og således i strid med lov om barn i ekteskap §16. Dette fant sted i juli 1978 og de 16 måneder som var gått frem til stevningen, kan neppe være tilstrekkelig til å etablere bopel for så små barn som det her dreier seg om, i oppholdslandet. Man peker også på at etter §64 i den nye barnelov av 8. april 1981, som trer i kraft 1. januar 1982, synes det tilstrekkelig for norske domstolers kompetanse at saksøkte har bopel i Norge, selv om barnet har bopel i utlandet, jfr. §64 første ledd bokstav a. I forarbeidene til denne bestemmelse kan det imidlertid ikke sees drøftet om dette skal gjelde uten reservasjon for tilfelle hvor barnet har bodd lenge i vedkommende fremmede land og ikke har noen tilknytning til Norge bortsett fra at en eller begge av foreldrene bor her, jfr. NOU 1977: 35 105 og 145. I relasjon til §64 første ledd bokstav c (endringssak) er imidlertid tilknytningen til Norge trukket inn i drøftelsen.

Videre har den ankende part, som det fremgår av anførslene, gjort gjeldende at han ikke er rett saksøkt, og at A ikke har rettslig interesse i å få dom mot ham angående foreldremyndigheten, jfr. nærmere ovenfor 6-7. Etter hva lagmannsretten forstår, har B fortsatt foreldremyndigheten over barna etter pakistansk lov, men myndigheten utøves under hans fravær på hans vegne av hans far (75 år) som «subguardian». Lagmannsretten bemerker at mens spørsmålet om en domstols stedlige, saklige og funksjonelle kompetanse avhenger av stillingen ved saksanlegget må vilkåret om rettslig interesse, og vel også om (passiv) søksmålskompetanse for saksøkte, foreligge helt inntil dom avsies. Det er ikke tilstrekkelig om den rettslige interesse forelå ved saksanlegget, hvis den senere bortfaller. Prinsippet i domstolsloven §34 gjelder ikke her, jfr. Bratholm/Hov 198. I nærværende tilfelle må det altså kreves at A fortsatt har rettslig interesse i få dom mot B angående foreldremyndigheten; ellers må lagmannsretten avvise saken. Når det gjelder spørsmålet om hennes rettslige interesse nå, må det bl.a. legges vekt på i hvilken utstrekning en norsk dom vil bli tatt hensyn til i Pakistan og eventuelt anerkjent og gjennomført. Etter det som er opplyst, må lagmannsretten gå ut fra at en norsk dom som tilkjenner A foreldremyndigheten, neppe vil ha noen utsikt til å bli respektert i Pakistan så lenge barna bor der. Dette gjaldt antakelig allerede ved hennes saksanlegg i november 1979, da barna hadde vært i Pakistan i 16 måneder, og må enn mer gjelde nå, når de har vært der ca 3 1/2 år. Men skulle barna komme til Norge, vil klarligvis en norsk dom angående foreldremyndigheten få betydning og om nødvendig kunne fullbyrdes. For så vidt må det sies at A har rettslig interesse i å få norsk dom. Men etter det som foreligger i saken, særlig gjennom B s partsforklaring, må det anses urealistisk å regne med at de vil komme til Norge, iallfall på mange år. Det kan være spørsmål om ikke stillingen i så måte er mer fastlåst nå enn da hun anla saken. Sett på denne bakgrunn er lagmannsretten i tvil om A har tilstrekkelig rettslig interesse i å få norsk dom angående foreldremyndigheten. Dertil kommer, som tidligere nevnt, at norske domstoler i et slikt tilfelle har meget små muligheter for å få saken tilfredsstillende opplyst når barna bor i et fremmed land. Norge synes overhodet å være et lite egnet sted for saksanlegg («forum non conveniens»).

Lagmannsretten har imidlertid kommet til at de betraktninger man her har anstillet, i forbindelse med kravet om rettslig interesse og beslektede spørsmål, etter omstendighetene ikke er tilstrekkelig tungtveiende til at man kan avvise saken. Man peker her bl.a. på at etter lov om barn i ekteskap §8 har hver av foreldrene krav på at spørsmålet om foreldremyndigheten avgjøres ved dom, hvis de ikke kan bli enige. Faren må derfor være rett saksøkt i en barnefordelingssak, selv om barna av ham måtte være overlatt til en annen. Om denne har fått en særskilt rett til å beholde barna, vil dette i tilfelle kunne gjøres gjeldende under en eventuell utleveringssak.

Som det vil fremgå av bemerkningene i det følgende angående realiteten - hvem av partene som bør tilkjennes foreldremyndigheten - har lagmannsretten kommet til at B må tilkjennes denne. Ved dette resultat kan A sies å være blitt uheldigere stilt enn om lagmannsretten hadde avvist saken om foreldremyndigheten. Mens en norsk dom i hennes favør neppe hadde hatt noen utsikt til å bli respektert i Pakistan, vil en dom i hennes disfavør alltid kunne brukes mot henne, jfr. den sak hun har anlagt i Pakistan. Man kan for så vidt si at hennes interesse med saksanlegget i Norge går bare ut på å få en dom i sin favør. Når det ikke lykkes, faller hennes interesse i saksanlegget bort. Men man kan ikke på dette grunnlag trekke den konklusjon at da skulle lagmannsretten ha avvist ut fra manglende rettslig interesse. Spørsmålet om en domstols kompetanse til å behandle sak kan ikke bero på hvilket resultat retten kommer til når den realitetsbehandler saken.

Når det gjelder realiteten i separasjonssaken er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten. Det er på det rene at tvegifte er gyldig i partenes hjemland, og at det ekteskap som ble inngått mellom B og A i Pakistan i desember 1974, såvel formelt som materielt etter norsk rett må betraktes som lovlig inngått. Dette stemmer også med partenes anførsler.

Etter norsk internasjonal privatrett skal krav om skilsmisse og separasjon avgjøres etter norsk rett. Det avgjørende vil derfor være om norsk rett gir hustru nr. 2 i et polygamt ekteskap rett til å kreve separasjon, eller sagt på en annen måte om hustru nr. 2 inngår under begrepet «ektefelle» i ekteskapsloven §42. Separasjon medfører at ektefellenes rett og plikt til samliv oppheves enten som en permanent ordning eller som en overgangstilstand før endelig skilsmisse.

Etter rettens oppfatning vil det være behov for en slik ordning også i et polygamt ekteskap. Dette gjelder særlig hvor den ene ektefelle gjør seg skyldig i slike krenkelser som er nevnt i ekteskapsloven §42 første ledd. Også hvor det er oppstått dype uoverensstemmelser mellom ektefellene, må det imidlertid være rimelig å gi den ene ektefelle adgang til å komme ut av et belastende samliv etter §42 annet ledd. Retten kan derfor ikke være enig i at separasjonsinstituttet ikke passer for polygame ekteskap. Når Høyesterett ga uttrykk for dette i sin dom referert i Rt-1977-715, var dette som ledd i en vurdering av behovet for å gi hustru nr. 2 adgang til å kreve omstøtelse av ekteskapet og således anvende norsk rett på dette felt ut fra ordre public betraktninger. Når Høyesterett begrunnet sitt syn på separasjonsinstituttets anvendelighet med forutsetningen om at ektefellene igjen skal kunne gjenoppta samlivet, må dette ha sin bakgrunn i at begge hustruer i nevnte sak oppholdt seg i Norge. I nærværende sak oppholder bare hustru nr. 2 seg i Norge. Hun er her registrert som B s hustru, noe som vil utelukke at hustru nr. 1 kan få innreisetillatelse til Norge.

Lagmannsretten er etter dette av den oppfatning at A kan fremme krav om separasjon. Med den dype uoverensstemmelse som er oppstått når det gjelder synet på ektefellenes gjensidige plikter og rettigheter, og som har resultert i dyptgående samlivsvanskeligheter, finner retten at vilkårene for separasjon etter ekteskapsloven §42 annet ledd er tilstede.

Med bakgrunn i Høyesteretts nevnte dom referert i Rt-1977-715 kunne det ha vært naturlig for A å kreve omstøtelse av ekteskapet. Etter tvistemålsloven §417 skal da også den første hustru stevnes som part. I en forklaring opptatt ved den norske ambassade i Islamabad 20. januar 1980 har hustru nr. 1 gitt uttrykk for at hun ikke har noe imot at ekteskapet med A blir oppløst. Da det vil være vanskelig å forkynne en stevning i Pakistan, er det mulig at en slik uttalelse vil kunne aksepteres i stedet for formell stevning. Da det ikke er fremsatt noe krav om omstøtelse, har lagmannsretten vurdert om den ex officio kunne ta stilling til dette. Selv om det dreier seg om en sak hvor partene mangler fri rådighet, vil retten imidlertid ikke kunne gå ut over den ramme som ankemotparten har trukket opp, og anser seg derfor utelukket fra å gi eventuell dom på omstøtelse av ekteskapet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har også i brev av 3. januar 1980 til Oslo byrett gitt uttrykk for at han ikke vil benytte adgangen etter tvistemålsloven §417 fjerde ledd til å reise sak for å søke å få ekteskapet omstøtt.

Når det gjelder barnefordelingssaken, finner lagmannsretten som byretten at norsk rett blir å anvende. Det avgjørende for hvem av foreldrene som skal tildeles foreldremyndigheten, er derfor hva som er best for barna. Etter rettens syn vil begge foreldrene være egnet til å ha omsorgen for barna, hver etter sine forutsetninger.

Får faren foreldremyndigheten, vil døtrene vokse opp hos hans familie i Pakistan, og det kan tenkes at det kan være en fordel at de derved spares for den kulturkollisjon som et opphold i Norge vil kunne representere. Retten går ut fra at dette alternativ faktisk vil medføre at de neppe vil få noen kontakt med sin mor.

Får moren foreldremyndigheten, vil barna kunne vokse opp i Norge hos sin mor som kan gi barna en omsorgsfull og kjærlig oppdragelse, og som vil sikre at de får kontakt med faren.

Det utslagsgivende må imidlertid være at barna nå har oppholdt seg i Pakistan i 3 1/2 år, fra barna var henholdsvis 2 1/2 og 8 måneder, og uten egentlig kontakt med moren. Med den betydelige forskjell som eksisterer mellom det miljø som de nå befinner seg i, og det miljø de vil møte i Norge, representerer et skifte av miljø en så stor risiko for barna at retten mener dette må unngås. Skal miljøskiftet kunne finne sted uten betydelig risiko, vil det være nødvendig med et lojalt samarbeid mellom foreldrene, en forutsetning som ikke synes å foreligge. Lagmannsretten finnet etter dette å måtte gi faren foreldremyndigheten over barna. Slik saken ligger an, finner retten ikke å kunne bygge på loven presumpsjon til fordel for moren, uansett at begge barna må ansees for små i loven forstand.

Det er ikke lagt ned påstand om samværsrett fra morens side. Det forutsettes derfor at partene søker å komme frem til en minnelig ordning på dette punkt. Skulle slik avtale ikke lykkes, vil spørsmålet måtte avgjøres av domstolene, fortrinnsvis i Pakistan, hvor avgjørelsen vil kunne få en langt mer praktisk betydning.

Etter det opplyste finner retten at moren ikke har økonomisk evne til å betale oppfostringsbidrag for døtrene. - - -