Rt-1983-368

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-03-18
Publisert:	Rt-1983-368 (58-83)
Stikkord:	Arveavgift
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 18. mars 1983 i l.nr. 41/1983
Parter:	1. Gerd Gustavsen, 2. Cato Lodding (advokat Lars Musæus - til prøve) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/h.r.advokat Sverre Østensvik).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Røstad, Hellesylt, Endresen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Arveavgiftsloven (1964) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Tilleggslov til arveavgiftsloven (1934) §3, Arveavgiftsloven (1964), Arveloven (1972)

Dommer Schweigaard Selmer: Trygve Gotaas, født xx.xx.1890, drev i mange år rederivirksomhet i USA og la seg opp en betydelig formue. Han var gift med Nelly Gotaas, født Lodding, 15. februar 1895.

I 1962 bosatte ekteparet seg igjen i Norge. Trygve Gotaas fikk tilbake sitt norske statsborgerskap 20. desember 1962. Hustruen hadde hele tiden vært norsk statsborger.

Den 25. oktober 1963 opprettet Trygve Gotaas i Bahamas en «trust», kalt Trygve Gotaas Trust. Etter at den lengstlevende av ektefellene var død, mottok en rekke personer og institusjoner, blant annet i Norge, i 1973 betydelige beløp fra trusten. Blant mottakerne var Gerd Gustavsen, niese av Trygve Gotaas, som fikk USS 31606, og Cato Lodding, grandnevø av Nelly Gotaas, som mottok USS 80092.

Skattefogden i Oslo, med støtte av Finansdepartementet, krevet arveavgift av utdelingene. For arveavgiftskravene ble det stillet sikkerhet. To av mottakerne, Gerd Gustavsen og Cato Lodding, den ene, som nevnt, slektning av Trygve Gotaas og den andre av Nelly Gotaas, gikk til søksmål ved Oslo byrett for å få avgjort om vilkårene foreligger for arveavgift. Dom i saken får konsekvenser for en rekke personer som har mottatt beløp fra trusten. Staten har stort sett frafalt arveavgift for utbetalinger til institusjoner.

Oslo byrett avsa 6. november 1979 dom med slik domsslutning:

«Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

Gerd Gustavsen og Cato Lodding in solidum betaler saksomkostninger til Staten v/Finansdepartementet med kr. 10.700,- - kronertitusensjuhundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Gerd Gustavsen og Cato Lodding anket til Eidsivating lagmannsrett, som 2. februar 1981 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Oslo byretts dom av 6. november 1979 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Cato Lodding og Gerd Gustavsen in solidum til Staten v/Finansdepartementet 12.000 - tolvtusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Gerd Gustavsen og Cato Lodding har påanket dommen. Anken er rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

De ankende parter, Gerd Gustavsen og Cato Lodding, har i alt vesentlig, men mer utdypet, gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Jeg finner det her tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens gjengivelse av anførslene. De ankende parter har imidlertid for Høyesterett nedlagt en ny subsidiær påstand, som er foranlediget av nye opplysninger om at ektefellene Trygve og Nelly Gotaas levde i formuesfellesskap, bortsett fra særeie i visse aktiva som ikke vedrører saken. Av den grunn mener de ankende parter at det for en eventuell beregning av arveavgift er av betydning å få rettskraftig avgjort at de mottatte midler er gave og ikke arv. Selv om dette spørsmål først ble tatt opp umiddelbart forut for ankeforhandlingen, er det fra statens side ikke gjort prosessuell innsigelse mot den nye påstand.

Gerd Gustavsen og Cato Lodding har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: De beløp Gerd Gustavsen og Cato Lodding i januar 1973 mottok fra forvalterne av Trygve Gotaas Trust, The Chase Manhattan Trust Corporation, Limited, Nassau, Bahamas, for Gerd Gustavsen USS 31606,- og for Cato Lodding USS 80092,- medfører ikke plikt for dem til å betale arveavgift eller lignende avgift for gaver. Subsidiært: De beløp som Gerd Gustavsen og Cato Lodding mottok fra The Chase Manhattan Trust Corporation i januar 1973, h.h.v. USS 31606,- og USS 80092,- medfører ikke plikt for dem til å betale arveavgift etter lov av 19. juni 1964 nr. 1 §2, første punktum.

2. Gerd Gustavsen og Cato Lodding tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Staten v/Finansdepartementet, gir sin tilslutning til lagmannsrettens domsresultat og begrunnelse for dette. Ellers har staten gjentatt sine tidligere anførsler, som er utførlig gjengitt i lagmannsrettens dom. Til støtte for sin prinsipale påstand om at utbetalingene fra trusten er å anse som arv fra Trygve Gotaas, har staten vist til avgjørelser inntatt i Rt-1955-1110, Rt-1971-264 og Rt-1976-302.

Staten v/Finansdepartementet har nedlagt denne påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 2. februar 1981 stadfestes.

2. Gerd Gustavsen og Cato Lodding tilpliktes, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger for Høyesterett til staten v/Finansdepartementet.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og er enig i at det skal svares avgift av utdelingene fra Trygve Gotaas Trust som for arv bestemt, jfr. arveavgiftsloven §2 første ledd første punktum.

Trygve Gotaas opprettet, som nevnt, den 25. oktober 1963 Trygve Gotaas Trust, Nassau, Bahamas. Trusten var gyldig stiftet i samsvar med Bahamas lovgivning og ble gjort ugjenkallelig fra 30. november samme år. Ved opprettelsen overdrog Gotaas en vesentlig del av sin formue i USA til trusten. I opprettelsesdokumentet ble blant annet bestemt at formuen skulle disponeres av truststyret og forøkes med inntektene. Ettersom formue og inntekt ikke ble beskattet på Bahamas, gav det muligheter for en betydelig forøkelse. Etter at Trygve Gotaas og hustru begge var døde, skulle truststyret - ifølge opprettelsesdokumentet etter eget skjønn - utbetale midler fra trusten til en eller flere medlemmer av den såkalte «Utpekte Klasse», som var nærmere spesifisert i et vedlegg. Truststyrets personlige medlemmer var nære venner av Gotaas.

Ved brev til truststyret av 25. oktober 1963, samme dag som trusten ble opprettet, gav Gotaas nøyaktige instrukser om hvordan han ønsket at midlene skulle fordeles etter hans og hans hustrus død. Disse instrukser var riktignok formelt ikke bindende for truststyret, men to av styremedlemmene har - ifølge byrettens dom - forklart at de følte seg «moralsk bundet av dette dokumentet, og de fulgte direktivene der så godt det lot seg gjøre» og «at de så det som sin hovedoppgave å dele ut midlene i Gotaas ånd».I brev av 13. februar 1973 fra truststyrets «selskapsrettslige» medlem er videre uttalt: «Utdelingene ble foretatt til mottagerne i samsvar med Trygve Gotaas uttrykkelige ønsker, og vi er overbevist om at stifterens ønsker er blitt overholdt».

Trygve og Nelly Gotaas, som var barnløse, opprettet gjensidig testament den 17. desember 1965. Som såkalt «tillegg» til testamentet er inntatt et eget avsnitt om trusten, hvor det blant annet gis uttrykk for at det «er gitt instrukser om hvordan det skal forholdes med fondets kapital og inntekter efter at vi er falt bort». Deretter - som nytt avsnitt - uttales at «disse våre bestemmelser er uttrykk for vår siste vilje».

Trygve Gotaas døde den 18. desember 1966 og hans hustru Nelly den 30. mars 1972.

I samsvar med reglene i opprettelsesdokumentet ble trusten brakt til opphør i januar 1973, samtidig som trustens midler ble utdelt. Som jeg allerede har redegjort for, skjedde utdelingene slik Trygve Gotaas detaljert hadde bestemt.

For å sikre seg at midlene etter hans og hustruens død skulle komme de personer og institusjoner til gode som han ønsket å tilgodese, hadde Trygve Gotaas først opprettet trusten og senere testamentet. Trusten og testamentet omfattet forskjellige midler, men de to disposisjoner må - slik forholdene i denne sak ligger an - ses i sammenheng. Trusten var omtalt i testamentet på en slik måte at også det tydelig viser hvilken hensikt Gotaas hadde med opprettelsen av den. På grunn av sitt nære forhold til truststyrets personlige medlemmer, som var kjent med hans ønsker allerede da de ble oppnevnt, kunne Gotaas føle seg trygg på at hans instrukser om fordelingen av trustformuen ville bli fulgt - hva de også ble.

Jeg kan ikke se det annerledes enn at utdelingene fra trusten reelt sett må anses som arv. Jeg viser her til hva lagmannsretten har uttalt om begrepet arv og dets anvendelse på det foreliggende tilfelle, som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Selv om Gotaas ved opprettelsen av trusten bindende gav avkall på den formue han overførte, og uansett at trusten etter min mening må anses som et eget rettssubjekt, finner jeg å måtte legge avgjørende vekt på at hele ordningen entydig siktet mot å regulere fordelingen av midlene. Formålet med trusten var ene og alene en midlertidig, fordelaktig forvaltning av formuen med utdelinger etter lengstlevendes død som siktemål og til personer og institusjoner som Gotaas hadde utpekt. Jeg er på denne bakgrunn enig med byretten og lagmannsretten i at det må svares arveavgift av trustens utdelinger etter regelen i arveavgiftsloven §2 første ledd første punktum.

Anken har vært forgjeves, og de ankende parter må ilegges saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser blir stående. Staten har levert omkostningsoppgave for Høyesterett, som alene gjelder salær. Dette settes til kr. 20.000.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gerd Gustavsen og Cato Lodding, en for begge og begge for en, til staten v/Finansdepartementet 20.000 - tjue tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Hellesylt, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp): - - -

Retten skal bemerke: Trygve Gotaas var norsk statsborger og bosatt i Norge både da han opprettet trusten og da han og hans hustru opprettet det gjensidige testament.

Det er derfor på det rene at det er norske arveavgiftsregler som kommer til anvendelse hvis tildelingene fra trusten finnes å være avgiftspliktige.

Videre er det på det rene at trusten ble opprettet overensstemmende med lovene på Bahamas hvor opprettelsen fant sted og at den derfor på alle måter er gyldig.

Ifølge opprettelsesdokumentet skulle trustens styre forvalte midlene og etter Gotaas og hans hustrus død utbetale dem til en eller flere av de personer og institusjoner som i dokumentet er betegnet som «begunstiget» eller som tilhørende den «utpekte klasse». Innen disse grenser skulle styret handle etter sitt eget absolutte skjønn.

På slutten av avtalen er det bl.a. sagt at den skal være bindende for Gotaas testamentfullbyrdere og bobestyrere.

Samtidig med opprettelsen av trusten skrev Gotaas et brev til trustens styre hvor han redegjorde for hvordan han ønsket at trustens midler skulle fordeles blant dem som etter opprettelsesdokumentet var aktuelle mottakere.

Det er på det rene at dette brevet ikke var bindende for styret, men et av styremedlemmene har som vitne forklart at han i forbindelse med sitt verv ble kjent med at det var vanlig at stifteren av denne type truster i tillegg til opprettelsesdokumentet utferdiget et dokument hvor han ga uttrykk for hvordan han ønsket at midlene skulle disponeres. Selv om de ikke var rettslig bundet, følte styremedlemmene seg moralsk bundet av dette dokumentet, og de fulgte direktivene der så godt det lot seg gjøre.

Et annet styremedlem har som vitne forklart at de så det som sin hovedoppgave å dele ut midlene i Gotaas ånd.

Retten bygger etter dette på at det var vanlig å utferdige et slikt tilleggsdokument med nærmere direktiver og at begge parter, både Gotaas og styret, forutsatte at disse direktivene ble fulgt.

I det gjensidige testamentet er det henvist til trusten. Testamentets siste del lyder slik:

«Undertegnede Trygve Gotaas har den 25. oktober 1963 opprettet en trust (fond) i Nassau, Bahama Islands med The Chase Manhatten Trust Corporation, Ltd. Dette fond kan ikke disponeres av oss i levende live, men i selve opprettelsesdokumentet er gitt instrukser om hvordan det skal forholdes med fondets kapital og inntekter efter at vi er falt bort. I tilknytning til opprettelsesdokumentet er samme dag i skrivelsen til H. Irgens Larsen, Louis V. Krall, Alberto J. Gundersen og The Chase Manhatten Trust Corporation, Ltd. gitt ytterligere detaljerte instrukser om fordeling av kapital og inntekter.

Vi erklærer herved at disse våre bestemmelser er uttrykk for vår siste vilje og at de foreliggende instrukser blir fulgt.

De i testamentet oppnevnte testamentfullbyrdere blir da stående som bindeledd mellom trusten og de personer som er oppnevnt som begunstigede i foran nevnte dokumenter.»

Videre er i testamentet et av trustens styremedlemmer oppnevnt som konsulent for testamentfullbyrderne.

Etter de foreliggende dokumenter og de vitneprov som er avgitt, kan det neppe herske noen tvil om at formålet med opprettelsen av trusten var å sørge for fordelingen av trustens midler, som utgjorde et meget stort beløp og var en vesentlig del av Gotaas formue, etter hans og hans hustrus død.

Retten anser således opprettelsen av trusten for å være en dødsdisposisjon på linje med det gjensidige testament. De to dokumenter er som det fremgår, nøye knyttet til hverandre, og de disponerer over hver sin del av formuen. Det kan således ikke frata trusten karakteren av dødsdisposisjon at den ikke gjelder hele Gotaas formue, slik det er hevdet av saksøkerne.

Heller ikke kan det tillegges vekt at styremedlemmene var gitt fullmakt til å fordele midlene. Etter det retten foran har lagt til grunn, var deres frihet i så henseende i realiteten sterkt begrenset, og som påpekt av saksøkte, er det ikke noe særsyn at en tredjemann, f.eks. en testamentfullbyrder, får fullmakt til i en viss utstrekning å fordele midler.

Den omstendighet at Gotaas ved opprettelsen av trusten ga fra seg rådigheten over trustmidlene, kan etter rettens mening ikke endre opprettelsens karakter av å være en dødsdisposisjon. En slik bestemmelse kan ha vært nødvendig i henhold til de regler som gjaldt på Bahamas for slike stiftelser, men kan ikke sees å ha hatt noen reell betydning for gjennomføringen av formålet med trusten, nemlig fordelingen av arven etter Gotaas.

Retten er således kommet til at utdelingene fra trusten må anses som arv fra Trygve Gotaas, og det må derfor betales arveavgift av dem etter vanlige regler. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Bjørnsen, Georg Lund og ekstraordinær lagdommer John Qvale): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne gi de ankende parter medhold i at Trygve Gotaas Trust må bli å anse som en stiftelse som var et selvstendig mellomledd mellom Gotaas og dem som senere skulle motta utdelinger fra trusten. Riktignok ble trusten opprettet i samsvar med Bahamas lovgivning, og midlene som ble stillet til trustens disposisjon, skrev seg i sin helhet fra Trygve Gotaas. Men når Gotaas fant å burde gå veien om opprettelsen av en «trust», har dette visstnok sin årsak i at engelsk rett, som gjelder på Bahamas, ikke kjenner til den norske ordning at stiftelser kan opprettes som egne rettssubjekter. På Bahamas måtte ordningen bli den at styret i trusten - the trustees - fikk overført eiendomsretten til Gotaas formue til seg, og derved fikk myndighet til å disponere formuen med de begrensninger som trustdokumentet selv satte opp. Formelt hadde Gotaas ved opprettelsen av trusten med endelig virkning fraskrevet seg disposisjonsretten over formuen. Men truststyrets personlige medlemmer, som var nære venner og forretningsforbindelser av Gotaas, måtte på den annen side finne seg i klare avgrensninger. Deres oppgave var i første rekke å forvalte formuen på en kyndig måte, og på et senere ikke altfor fjernt tidspunkt fordele den på «den utpekte klasse» og/eller til de «begunstigede», slik Gotaas selv hadde gitt nøyaktige instrukser om i brevet av 25. oktober 1963 til styrets medlemmer. En slik ordning måtte fremstille seg som særlig fordelaktig for Gotaas, fordi formuen og den inntekt formuen kastet av seg, ikke ville bli beskattet på Bahamas. Hvorvidt Gotaas også hadde i tankene at han ved å opprette trusten kunne oppnå at det ved senere utdelinger ikke ville bli krevet arveavgift, har lagmannsretten ikke grunnlag for å ta stilling til. Men det er ikke noe som tyder på at spørsmålet om arveavgift ved senere utdeling av trustens midler har vært av betydning for Gotaas da trusten ble opprettet. At trusten har karakter av å være en proformaordning, er heller ikke påstått. Slik lagmannsretten ser det, var hovedformålet med opprettelsen av trusten å sikre slektninger, venner og enkelte institusjoner så store utdelinger av trusten som mulig etter at Gotaas og hans hustru var døde.

Denne forståelse av trustens formål må sees i sammenheng med det gjensidige testament Gotaas og frue opprettet i 1965. Som nevnt hadde Gotaas i brevet av 25. oktober 1963, som kom som tillegg til trustdokumentet, gitt truststyrets medlemmer nøyaktige instrukser om hvordan det skulle forholdes med formuen når han og hans hustru var falt bort. Selv om instruksene i et slikt brev i henhold til trustdokumentet ikke var juridisk bindende for styret, kunne Gotaas reelt sett føle seg overbevist om at truststyret i sin tid lojalt ville følge hans instrukser. Faktisk var det også dette som skjedde etter at Nelly Gotaas døde i 1972, og styret likviderte trusten og fordelte midlene «i Gotaas ånd».

I det gjensidige testament er det gjort henvisning til Trygve Gotaas Trust - slik det er gjengitt i byrettens dom. Det går klart frem av testamentet at ordningen med opprettelsen av trusten og tilleggsdokumentet av samme dag, også var et uttrykk for ektefellenes siste vilje og at de ønsket at instruksene om fordelingen av formuen måtte bli fulgt. Det pekes i denne forbindelse også på at et av truststyrets medlemmer ble oppnevnt som konsulent for testamentfullbyrderne, som skulle være bindeledd mellom trusten og de som var begunstiget i dokumentene.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke naturlig å anse opprettelsen av Trygve Gotaas Trust som en stiftelse som ved trustdokumentet fikk eiendomsrett til formuen, og senere på selvstendig grunnlag - riktignok i samsvar med Trygve Gotaas ønsker - tildelte gaver av trustens midler til de aktuelle personer og institusjoner. Selv om styret i trusten sto relativt fritt med hensyn til forvaltningen av formuen, var det sterkt bundet både når det gjaldt hvem som senere skulle få nyte godt av midlene og når fordelingen skulle finne sted. Trustens funksjonstid var i realiteten begrenset til lengstlevendes død. Hvilket navn man velger å sette på ordningen, må være uten betydning. Ser man på trustdokumentet og det gjensidige testament under ett, fremtrer de begge som testamentariske disposisjoner som i det alt vesentlige tok sikte på å fordele Trygve og Nelly Gotaas etterlatenskaper på en bestemt måte til deres slektsarvinger, venner og enkelte spesielt nevnte institusjoner. Denne forståelse av trustens karakter må få betydning for spørsmålet om det skal svares arveavgift.

Staten har prinsipalt gjort gjeldende at den rettslige hjemmel for å kreve arveavgift av tildelingene fra Trygve Gotaas Trust er §2 første ledds første punktum i lov av 19. juni 1964 om avgift på arv og visse gaver. Etter denne bestemmelse blir avgift å svare av all arv.

Det sentrale ved arv er at det dreier seg om fordeling av det en person etterlater seg. Det er arv når man i tilknytning til et dødsfall overtar alle eller noen av avdødes eiendeler hva enten dette skjer i kraft av reglene om arvegangen i arveloven eller etter bestemmelsene i et testament. Lagmannsretten må gi staten medhold i den oppfatning at det her ikke kan være avgjørende om det formelt sett foreligger et gyldig testament. Også fordeling av etterlatenskaper ved andre disposisjoner enn testament, må betegnes som arv, hvis fordelingen skjer slik avdøde ønsket. Har avdøde bestemt hvordan det skal forholdes med hans eiendeler etter hans død, og disse ønsker senere blir faktisk respektert, kommer disposisjonen inn under de regler som gjelder for testamentariske forføyninger. På samme måte som byretten legger derfor lagmannsretten til grunn at utbetalingene fra trusten er å anse som arv og således går inn under arveavgiftsloven §2 første ledds første punktum.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til det subsidiære spørsmål om utdelingene fra trusten kan sees som gaver fra Trygve Gotaas, og om det i tilfelle skal svares arveavgift av dem etter arveavgiftsloven §2 første ledds annet punktum postene a og c, eventuelt som dødsgaver etter §3 i lov av 16. mars 1934 om avgift på arveforskudd og dødsgaver. - - -