Rt-1983-602
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-05-18 |
| Publisert: | Rt-1983-602 (125-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. mai 1983 i l.nr. 65/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Kristian Nicolaisen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Halvorsen, Sinding-Larsen, Michelsen, Løchen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §57, Militære Straffelov (1902) §34, Straffeloven (1902) §57, §42, §4, Heimevernloven (1953) §4 |
Dommer Halvorsen: A ble av politimesteren i Sunnmøre den 26. oktober 1982 satt under tiltale for overtredelse av militære straffelovs §34 første og annet ledd, annet ledds første straffalternativ «ved at han som tjenestegjørende i heimevernet uten tillatelse eller annen lovlig grunn har vært fraværende fra tjenesten i Vanylven HV-område den 2., 4. og 5. juni 1982, hvor det påla ham som krigsmann å være tilstede».
Ved Søre Sunnmøre herredsretts dom av 16. februar 1983 ble tiltalte frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Saksforholdet og frifundnes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom, som er avsagt under dissens. Rettsformannen stemte for domfellelse med en straff av 15 dagers vaktarrest.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen prinsipalt på grunn av lovanvendelsen, idet det hevdes at herredsrettens flertall har tatt feil når det har frifunnet tiltalte på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse. Subsidiært er det anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. I ankeerklæringen er det henvist til rettsformannens bemerkninger for så vidt angår lovanvendelsen. Det subsidiære angrep på saksbehandlingen er begrunnet med at flertallets premisser ikke er tilstrekkelige for å kunne vurdere om rettsvillfarelsen er unnskyldelig, eller om det er en nødssituasjon flertallet har lagt til grunn for frifinnelsen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge. Jeg oppfatter flertallets premisser derhen at frifinnelsen er grunnet på unnskyldelig rettsvillfarelse, og at henvisningen til frifundnes personlige forhold for øvrig ikke inneholder noen vurdering på nødrettslig grunnlag. Det siste har forsvareren under ankeforhandlingen gitt uttrykk for også er hans oppfatning av flertallets premisser.
Herredsretten synes å ha blandet sammen villfarelse om rettsreglenes innhold, og villfarelse med hensyn til om reglene ville bli håndhevet. Det fremgår klart at frifundne var på det rene med de plikter loven påla ham, og den fremgangsmåte han måtte benytte ved søknad om utsettelse eller fritakelse. I denne forbindelse vil jeg også peke på at tiltalte for herredsretten forklarte at han ikke søkte om fritakelse/utsettelse fordi han da var redd for å få innkallelse til øvelse ved juletider isteden. Dette ville ha passet enda dårligere for ham med hensyn til arbeidet i butikken. Tiltalte har under hensyntagen til den tidligere lemfeldige praksis ved fravær og uteblivelser gått ut fra at hans fravær heller ikke denne gangen ville få konsekvenser. Dette er ikke en unnskyldelig villfarelse med hensyn til den rettsstridige beskaffenhet av hans handlemåte som kan lede til straffrihet etter straffeloven §57.
Etter dette stemmer jeg for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Michelsen, Løchen og Sandene: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per A. Fewang med domsmenn): - - -
A er født xx.xx.1949 - - -. Tiltalte bor - - -, er disponent og drosjeeier, gift og har forsørgelsesbyrde. Hans inntekt i 1981 var ca kr. 100000,-, formue ca kr. 230000,-.
Han har avtjent førstegangstjeneste med 9 mnd. i 1970, og har dessuten i årene 1972-1982 gjort tjeneste i Heimevernet. Tiltalte er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. - - -
Retten finner følgende godtgjort:
Det er på det rene at tiltalte på lovlig måte ble innkalt til å gjøre tjeneste i Heimevernet i tiden 1.-5. juni 1982 med frammøte i Fiskåbygd bedehus 1. juni 1982 kl. 09.00. Tiltalte stadfestet riktignok ikke innkallingen ved å returnere svarslippen, men møtte opp på frammøtedagen.
Tiltalte var vernepliktig, jfr. heimevernsloven §4.
Det er godtgjort at tiltalte ikke møtte til og var fraværende fra tjeneste i Vanylven HV-område den 2., 4. og 5. juni 1982, og at han hadde militær plikt til å møte fram og være til stede.
Retten finner det videre godtgjort at tiltalte var «krigsmand» etter det innhold begrepet har i den militære straffelov §34, jfr. §4 nr. 2. Det var objektivt sett rettsstridig av ham å holde seg borte fra tjenesten når han ikke hadde fått tillatelse til dette fra sine militære foresatte.
Forsvareren har gjort gjeldende at tiltalte må bli å frifinne for villfarelse, både faktisk og rettslig, jfr. straffeloven §42 §57, subsidiært at vilkårene for fritak var til stede. Han har grunngitt dette synet særlig med den praksis HV-ledelsen har fulgt angående tiltaltes fravær i de 10 årene tiltalte har tjenestegjort i Heimevernet. Tiltalte har hatt fravær hvert eneste år, og var seg ikke bevisst at han gjorde noe galt. Det vises til at tiltalte var i en vanskelig livs- og arbeidssituasjon og at daværende områdesjef hadde vist forståelse for dette. Det var fra militært hold aldri blitt reagert overfor tiltalte utover «slengbemerkninger», dette til tross for at tiltalte hvert år siden 1972 har hatt fravær, som oftest minst 2 dager ved hver årsøvelse. Tiltalte har aldri søkt og heller ikke formelt sett fått innvilget permisjon eller fått fritak fra møteplikten. Praksis har vært at han har snakket med områdesjefen, som så stilltiende mer eller mindre har godkjent fraværene. Tiltalte hadde innrettet seg på denne praksis, en praksis som var egnet til å gi tiltalte den oppfatning at Heimevernet aksepterte hans fravær. Det vises for så vidt til Rt-1981-248 flg. Tiltaltes oppfatning må etter forsvarerens mening ses i lys av de store vanskeligheter tiltalte hadde for å komme fra arbeidet og heimen. Tiltalte gjorde så godt han kunne og fraværene skyldtes ikke noe «slendrian» fra hans side. Dette synes Heimevernet å ha vært klar over. Den aktuelle situasjon er oppstått som følge av at der er kommet en ny områdesjef. Forsvareren gjorde gjeldende at når den beskrevne praksis hadde foregått over såvidt lang tid, måtte tiltalte ha fått en advarsel om endret praksis før det reageres som her.
Retten finner på bakgrunn av den foretatte bevisførsel å legge til grunn at tiltalte har hatt fravær i alle de år han har tjenestegjort i Heimevernet, på tross av at rullebladet viser noe annet. Retten legger videre til grunn at tiltalte har vært i villfarelse. Det antas at villfarelsen må bedømmes som en rettsvillfarelse etter straffeloven §57, idet retten antar at tiltalte, på bakgrunn av den lempelige praksis den lokale heimevernsledelse har fulgt, uriktig har ment seg fritatt for loven regler.
Det sentrale spørsmål blir da om denne rettsvillfarelse kan anses unnskyldelig og således lede til frifinnelse.
Rettens flertall - domsmennene - er kommet til at tiltaltes rettsvillfarelse må sies å være unnskyldelig. Dette på bakgrunn av den tidligere og langvarige praksis Heimevernet har vist overfor ham, hvor det for fravær ikke har vært nødvendig for ham å få innvilget fritak/utsettelse etter særskilt søknad. Hans fravær har likevel ikke fått konsekvenser, fordi det lokale HV kjente tiltaltes vanskelige situasjon og viste forståelse for denne. Straks tiltalte fikk høre at hans fravær ville bli innrapportert, skaffet han tilveie legeattest som nærmere beskriver de problemer tiltalte har å stri med.
I helhetsvurderingen av tiltaltes handlemåte, har rettens flertall for frifinnelsestandpunktet tillagt stor vekt at tiltalte har et belastende arbeid som han vanskelig kan komme fra og at hans fravær under HV-øvelsen ikke har vært et forsøk fra tiltaltes side på å unndra seg sin samfunnsplikt.
Rettens mindretall - rettsformannen - er i motsetning til flertallet kommet til at også de subjektive vilkår for straff foreligger.
Det er ikke tvilsomt at tiltalte i utgangspunktet kjente sin plikt som «krigsmand». Herunder vil mindretallet legge til grunn at tiltalte også kjente den korrekte fremgangsmåte ved søknad om utsettelse med heimevernstjeneste, noe som klart fremgår av innkallingen. I denne blir HV-personellet også gjort oppmerksom på hva konsekvensene av ulovlig fravær kan bli.
Selv om mindretallet i likhet med flertallet er kommet til at Heimevernets lange og lempelige praksis overfor tiltaltes fravær, har gjort at tiltalte er kommet i rettsvillfarelse med hensyn til sine militære plikter, finner mindretallet at rettsvillfarelsen i dette tilfellet ikke kan anses unnskyldelig.