Rt-1983-9
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-01-12 |
| Publisert: | Rt-1983-9 (3-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 12. januar 1983 i l.nr. 1/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Holmøy, Schweigaard Selmer, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §56, §346, §59 |
Dommer Christiansen: Eidsivating lagmannsrett avsa 19. oktober 1982 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233, første ledd, til en straff av fengsel i 6 - seks - år.
Til fradrag i straffen går 424 - firehundreogtjuefire - dager i utholdt varetektsarrest.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Både påtalemyndigheten og domfelte har anket over straffutmålingen.
Påtalemyndigheten anfører at lagmannsretten korrekt har funnet at det ikke er adgang til å anvende straffeloven §56 nr. 1 bokstav b. Men straffutmålingen er vesentlig for mild når straffen er satt til loven minimumsstraff, jfr. blant annet at lagretten svarte nei på spørsmål om det forelå særdeles formildende omstendigheter. Den gruoppvekkende måte drapet skjedde på er et sterkt skjerpende moment. For øvrig er det intet ved nærværende sak som på noen avgjørende måte atskiller den fra drapssaker hvis årsak er en kombinasjon av provokasjon, affekt og alkoholrus.
Domfelte gjør gjeldende at straffeloven §56 nr. 1 bokstav b må kunne komme til anvendelse i saken. Den grovt krenkende og sårende oppførsel fra avdødes side medfører at drapet ble foretatt i berettiget harme. Videre var den forbigående sterke nedsettelse av bevisstheten et resultat av samvirkende årsaksforhold, hvor det var provokasjonene - og ikke rusen - som var den utløsende årsak, jfr. Rt-1977-1354. Ifølge blodprøven kunne domfelte i drapsøyeblikket ikke ha hatt høyere promille enn ca 1,2, og det må være uriktig å trekke alkoholpåvirkningen inn ved vurderingen av hans generelle tretthet på grunn av ranglingen. Det er også uriktig at lagmannsretten viser til lagrettens svar på spørsmålet om det foreligger særdeles formildende omstendigheter ved avgjørelsen av dette tolkingsspørsmål. For øvrig har domfelte understreket at drapet må ses som en eksepsjonelt avvikende og enkeltstående handling i strid med hans natur, jfr. den rettspsykiatriske erklæring. Det må videre tillegges vesentlig vekt i formildende retning at domfelte tilkalte politiet og ikke la skjul på at han hadde foretatt drapet.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke bør tas til følge.
Straffeloven §56 nr. 1 bokstav b kan etter min mening ikke komme til anvendelse i saken. De provokasjoner domfelte var blitt utsatt for når det gjaldt hans for lengst avdøde mor og hans påståtte seksuelle legning, kan åpenbart ikke være tilstrekkelige til at han kan sies å ha foretatt handlingen i berettiget harme. Når det gjelder domfeltes sterkt nedsatte bevissthet, var denne som påpekt av de sakkyndige resultatet av samvirkende årsaksforhold. Den skyldtes foruten en akutt affekttilstand på grunn av provokasjonene også domfeltes alkoholforbruk og generell tretthet etter en mer eller mindre sammenhengende rangling med stort alkoholinntak fra torsdag kveld til natt til lørdag. Rusen må, slik jeg ser det, sies å være en fremtredende årsaksfaktor i det samvirkende årsaksforhold, og anvendelsen av straffeloven §56 nr. 1 b må da være utelukket, jfr. Rt-1978-1046.
Når det gjelder straffutmålingen, må det veie tungt i skjerpende retning at drapet ble begått etter at fornærmede først var blitt slått bevisstløs og domfelte således hadde avverget hans provokasjoner. Jeg innskyter at domfelte ved drapshandlingen var 33 år gammel og ifølge den sakkyndige rapport - bortsett fra rusen - sterk og frisk, mens avdøde var en sterkt alkoholisert 67 år gammel mann. Deretter kledde domfelte av fornærmede på underlivet, og kjørte moppskaftet inn gjennom fornærmedes endetarmsåpning i hele skaftets lengde, slik at det oppstod dødelige skader. Jeg kan ikke se at de formildende omstendigheter som er nevnt av lagmannsretten, gjør det berettiget å anvende loven minimumsstraff. Straffen kan passende settes til fengsel i 8 år. I straffen fragår ytterligere 85 dager for varetektsfengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 8 - åtte - år.
I straffen fragår i alt 509 - fem hundre og ni - dager for varetektsfengsel.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende.
Holmøy, Schweigaard Selmer og Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Agnes Nygaard Haug, byrettsdommer Per Foseid Nilsen og sorenskriver Kåre Gåsvatn):
Tiltalte, A, - - -, er født xx.xx.1948 i X av norske foreldre. Han er skilt og uten forsørgelsesbyrde. Av yrke er han truckfører og oppgir sin inntekt til kr. 95000,- pr. år. Han er uformuende.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 31. mars 1982 er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Østfold lagsogn, til fellelse etter,
straffeloven §233 første ledd,
for å ha forvoldt en annens død.
ved lørdag 22. august 1981 ca kl. 02.00 i et bolighus på - - -, å ha stukket et ca 55,5 cm langt metallrør opp gjennom B's endetarmsåpning slik at hjertet og andre vitale organer ble skadet og han døde like etter av forblødning.
Tiltale er reist etter Riksadvokatens ordre.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen stillet ett spørsmål om tiltalte er skyldig i drap, straffeloven §233 første ledd, og dette spørsmål er besvart med ja. Etter forsvarerens begjæring er lagretten også stillet ett spørsmål etter strpl. §346 om det foreligger særdeles formildende omstendigheter i saken. Lagretten besvarte dette tilleggsspørsmålet med nei, jfr. også strpl. §351 første ledd, tredje punktum. Retten legger lagrettens kjennelse vedrørende hovedspørsmålet til grunn. A blir etter dette å dømme for overtredelse av straffeloven §233 første ledd.
I forbindelse med straffutmålingen legger retten følgende faktiske forhold til grunn:
Torsdag 20. august 1981 traff tiltalte, A, to personer på restaurant Tamburen i Fredrikstad. Den ene, B, kjente han noe fra før. Begge de to andre var uten fast bopel, og etter at de hadde sittet og drukket sammen en tid, inviterte A de to med seg hjem til - - -. Der fortsatte drikkingen utover kvelden og natten, og de to gjestene sovnet etter hvert i første etasje i huset. Fredag 21. august utpå formiddagen sto A opp og reiste til Sarpsborg for å kjøpe mer brennevin. Han besøkte også en restaurant i Sarpsborg og kom tilbake til - - - noe etter kl. 21.00 om kvelden. Tredjemann var da forsvunnet, men B oppholdt seg fortsatt i huset. De to satte seg på nytt til å drikke, og etter hvert begynte B å komme med forskjellige provoserende uttalelser. Ifølge A's forklaring som retten legger til grunn, kalte han A's mor for en «tøs» og A selv for en «jævla rompis». A har forklart at han var meget sterkt knyttet til sin mor - som døde for 10 år siden - og at han reagerte voldsomt på den grove uttalelsen om henne og på bemerkningene om at han selv skulle vært homofil. Han forsøkte å få B til å holde opp, og da B ikke gjorde det, ble A til slutt meget sint. Han grep fatt i B og dunket hodet hans mot veggen slik at B seg sammen. A hjalp B tilbake i stolen, men B fortsatte sine provokasjoner. Han knappet nå også opp buksesmekken, blottet seg og gjorde onanerende bevegelser.
På dette tidspunkt eksploderte det fullstendig for A. Han grep fatt i en radio/kassettspiller og slo B kraftig i ansiktet med den. B falt bakover mot en kamin, og fallet var så kraftig at kaminen flyttet på seg noe. Han kom seg likevel opp på bena, man da kastet A nok en gang radioen mot ansiktet til B. B ble etter dette liggende bevisstløs på gulvet.
A fikk nå øye på en tepperenser (mopp) som sto ved siden av kaminen. Han har forklart at han nå skulle gjøre gjengjeld mot B, først og fremst fordi B hadde kalt ham en «jævla rompis». Han skrudde derfor av skaftet på moppen. Dette var vel en halv meter langt. Han dro deretter ned buksene på B og førte skaftet ca 10 cm inn i endetarmen på ham. Deretter dro han skaftet litt tilbake og kjørte det deretter hardt inn og ut i B's endetarmåpning i hele skaftets lengde. Skaftet gikk gjennom bukhulen, tynntarmen, bukspyttkjertelen, mavesekken, leveren, mellomgulvet og hjerteposen inntil det støtte mot brystbenet. Skadene var så betydelige at B døde etter kort tid.
Da A forsto at B var død gjorde han forsøk på å tørke opp endel av blodet på gulvet, men besluttet seg snart til å ringe etter hjelp. Han gikk til en nabo der han fikk bistand til å ringe politiet. Allerede i det første politiavhøret erkjente A at han hadde drept B, men først i det andre politiavhøret senere samme dag innrømmet han den egentlige dødsårsak, nemlig metallskaftet i endetarmen. Han har hele tiden forklart at han bare hadde til hensikt å skade B, og at han ikke ønsket å drepe ham.
A har vært underkastet judisiell observasjon og i rettspsykiatrisk erklæring av 17. mars 1982 har de sakkyndige, overlege John Otto Haug og 1. amanuensis Berthold Grünfeld, konkludert med at A ikke var sinnssyk eller bevisstløs på gjerningstiden. De mener imidlertid at hans bevissthet på dette tidspunkt var sterkt nedsatt som følge av en summasjonsvirkning av generell tretthet, alkoholinntak over nesten to døgn og en sterk affekttilstand. Begge de sakkyndige har møtt under hovedforhandlingen og har nærmere utdypet sin erklæring. De har pekt på at der for A's vedkommende må ha dreiet seg om en impulspreget enkelthandling som på ingen måte er typisk for ham. Han har tidligere i livet i alminnelighet ikke tatt igjen ved provokasjoner, men tvert imot hatt en tilbøyelighet til å vike unna. Voldsbruk har overhodet ikke vært typisk for ham. Når det spesielt gjelder den sterkt nedsatte bevissthet ga overlege Haug uttrykk for at handlingen vanskelig kunne tenkes fra A's side uten etter innflytelse av alkohol. Uten å ville vurdere hva som var hovedårsaken til den nedsatte bevissthet, var overlege Haug av den oppfatning at alkoholen i dette tilfellet iallfall var en nødvendig forutsetning. Lagmannsretten legger de sakkyndiges vurdering til grunn og antar etter dette at det ikke er riktig å anvende straffeloven §56 nr. 1 b), jfr. Høyesteretts uttalelse i Rt-1978-1046. Det er i den forbindelse også lagt vekt på at lagretten som nevnt har svart nei på spørsmålet om det foreligger særdeles formildende omstendigheter.
Forsvareren har videre pekt på at A selv meldte seg for politiet og avla fullstendig tilståelse og at straffeloven §59 derfor måtte kunne komme til anvendelse. Retten finner at A's opptreden etter at B var død i det vesentlige må skyldes alminnelig redsel og forferdelse over hva som hadde skjedd, og at han søkte hjelp i denne situasjonen snarere enn å angi seg selv. Den fullstendige og detaljerte tilståelse kom først i det andre politiavhøret. Retten finner etter dette ikke tilstrekkelig grunn til å bringe straffeloven §59 til anvendelse.
I formildende retning legger imidlertid retten vekt på at A ble utsatt for langvarige og grove provokasjoner såvel i ord som i handling fra B's side. Det legges videre vekt på at hans bevissthet i gjerningsøyeblikket må ha vært sterkt nedsatt, ikke bare som følge av alkoholrus, men også som følge av affekt og tretthet. A har aldri tidligere gjort seg skyldig i voldsforbrytelser, og etter de sakkyndiges uttalelse, må det legges til grunn at voldsutøvelse tvert imot strider mot A's natur. Han har overfor politiet og i retten gitt en fullstendig og detaljert tilståelse, og han har også medvirket aktivt under den rekonstruksjon av hendelsesforløpet som politiet lot gjennomføre. Han har nå sittet i 14 måneder i varetekt, og det er opplyst at han i denne tiden har hatt til dels store depresjoner.
I skjerpende retning har retten lagt vekt på at drapet skjedde på en usedvanlig grov og grusom måte, og at dersom ikke de tidligere nevnte formildende omstendigheter hadde vært tilstede, ville drapsmåten i seg selv ha tilsagt en streng reaksjon. Etter en samlet vurdering er retten likevel blitt stående ved å fastsette straffen til fengsel i 6 år, dvs. til loven minimumsstraff. Til fradrag i straffen går 424 dager i utholdt varetektsfengsel. Det nevnes for ordens skyld at A ikke tidligere er straffet eller bøtelagt. - - -