Rt-1978-1046

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-09-16
Publisert:	Rt-1978-1046
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 132B/1978
Parter:	Kst.statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Michelsen, Mellbye, Stabel. Mindretall: Røstad, Lorentzen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §128, §227, §233, §49, §56, §62, Straffeloven (1902), Veitrafikkloven (1965) §22, §31

Dommer Michelsen: Gulating lagmannsrett avsa den 13. april 1978 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelser mot strl. §233 første ledd, strl. §233 første ledd, jfr. §49, strl. §128 og §227 og forseelse mot vegtrafikkloven §31, 1. og 2. ledd, jfr. §22 første ledd, jfr. strl. §62, til fengsel i 8 - åtte - år, hvorfra går 166 - ethundreogsekstiseks - dager for utholdt varetektsfengsel.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Domfelte har erklært anke over straffutmålingen. Han hevder at straffen er for strengt utmålt, og gjør særskilt gjeldende at vilkårene foreligger for i henhold til straffelovens §56 nr. 1 b, subsidiært §56 nr. 2 å sette straffen ned under det lovbestemte lavmål.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Domfelte har gjort seg skyldig i meget alvorlige kriminelle handlinger. Han er dømt for et drap og et drapsforsøk. Han er videre kjent skyldig i overtredelse av straffelovens §128 og §227. Som lagmannsretten gjør oppmerksom på, er det ved straffutmålingen drapet og drapsforsøket som blir de dominerende trekk i bildet.

Det må legges til grunn at domfeltes handlinger er utført under sterk nedsettelse av bevisstheten. Jeg har dog ikke kunnet finne at det i denne sak er anledning til å sette straffen ned under lovens lavmål, som her er 6 år og en måned.

Domfeltes forbrytelser er begått under beruselse. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at det her foreligger selvforskyldt rus. På foranledning av en bemerkning fra de sakkyndige tilføyer jeg at det ved

Side:1047

denne vurdering ingen rolle spiller at domfelte ikke kunne forutse at han i beruselsen skulle begå slike handlinger som han nå er dømt for.

Det må etter de sakkyndiges erklæring legges til grunn at alkoholpåvirkningen har hatt stor betydning som årsaksforhold til den nedsatte bevissthet. Også den affekt domfelte var kommet i, har virket inn. Etter min oppfatning er dog rusen en fremtredende årsaksfaktor. Straffelovens §56 nr. 1 b kan da, slik jeg ser saken, ikke bringes til anvendelse.

Jeg behøver ikke ta stilling til om bestemmelsen i straffeloven §56 nr. 2 kan komme også den til gode som har handlet under en beruselse som ikke har medført bevisstløshet, men en sterk nedsettelse av bevisstheten. Jeg kan nemlig ikke se at de øvrige vilkår foreligger for at denne bestemmelsen skal kunne nyttes.

Det foreligger i dette tilfellet en rekke spesielle omstendigheter som lagmannsretten har gjort rede for, og som må tillegges vekt i straffeformildende retning. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke kan sies å foreligge slike særlige formildende omstendigheter at det bør nyttes en straff som ligger under lavmålet.

De spesielle forhold kan etter min mening heller ikke lede til at den straff lagmannsretten har utmålt, settes ned innenfor lovens strafferamme. Domfelte er dømt for forbrytelser som hører til de alvorligste vår straffelov kjenner. Av hensyn til den alminnelige lovlydighet og den alminnelige rettsbevissthet må det overfor slike handlinger nyttes en meget streng reaksjon. Man har i behørig grad tatt hensyn til de spesielle forhold når straffen settes til fengsel i 8 år. Jeg har således ikke kunnet finne at den straff lagmannsretten har ilagt, står i noe misforhold til de handlinger som er begått.

Domfelte har sittet i varetekt i tilsammen 322 dager og tilkommer fratrekk i straffen for denne tiden.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I straffen fragår i alt 322 - tre hundre og tjueto - dager for varetektsfengsel.

Dommer Røstad: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge. Som lagmannsretten anser jeg at straffutmålingen domineres av drapsforbrytelsen og drapsforsøket. Jeg tar mitt utgangspunkt i at lagmannsretten på grunnlag av umiddelbar bevisføring har karakterisert domfeltes handlemåte som meningsløs. «Den gikk ut over to sakesløse personer som han ikke kjente noe til og som tilfeldigvis kom forbi i bil. Hans umotiverte og ville skyting fikk en dypt tragisk følge og kan bare forklares ved at han, som de psykiatrisk sakkyndige har gitt uttrykk for, var i en tilstand av sterkt nedsatt bevissthet som følge av affekt og rus».

De sakkyndige har i den rettspsykiatriske erklæring funnet at bevisstløshet i gjerningsøyeblikket ikke kan antas, da observanden har en intakt erindring fra hele hendelsesforløpet, med unntak av

Side:1048

kortere bruddstykker hvor erindringen synes mer tåket eller hullet. Den «hullete» erindring danner i noen grad basis for konklusjonen om forbigående nedsatt bevissthet. De sakkyndige har på dette punkt ellers lagt vekt på momenter som jeg her finner grunn til å peke på. Overfor de sakkyndige hadde vitner således fremholdt at «observanden plutselig forandret seg og fikk et egenartet utseende... at han virket som en søvngjenger ... at han virket fjern og tom i blikket».

Observandens bevissthetsnedsettelse kunne etter de sakkyndiges oppfatning føres tilbake til to forhold: På den ene side til en affekt eller berettiget harme rettet mot hans svoger som hadde opptrådt provoserende ved anledningen, og dertil en utmattelsestilstand med tilknytning til arbeidspress og ekteskapelig konflikt. På den annen side måtte bevissthetsnedsettelsen settes i sammenheng med observandens alkoholpåvirkning.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at domfelte har handlet under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som var en følge av affekt og rus. Jeg finner det i denne forbindelse ikke nødvendig å ta standpunkt til om en bevissthetsnedsettelse begrunnet i en slik kombinasjon av faktorer stenger for anvendelse av straffnedsettelsesbestemmelsen i straffelovens §56 nr. 1 b.

Med støtte i Rt-1961-547 finner jeg at det her til gunst for lovbryteren kan være rom for en analogisk anvendelse av regelen i §56 nr. 2 ved en nedsatt bevissthet som følge av selvforskyldt rus. Lagmannsretten synes å ha avvist anvendelse av bestemmelsen i §56 nr. 2, da den ikke har funnet at det er til stede særdeles formildende omstendigheter. Jeg kan være enig i at det kan herske tvil om de formildende omstendigheter som denne sak rommer, har en slik karakter og tyngde at de kan betegnes som «særdeles formildende omstendigheter». Den tvil som her kan gjøre seg gjeldende, bør - som fremholdt i sak om anvendelse av regelen i §56 nr. 1 b - komme tiltalte til gode, jfr. Rt-1960-634.

Ved straffastsettelsen vil jeg således legge til grunn at det her vil være adgang til å nedsette straffen i medhold av straffelovens §56 nr. 2, da domfelte har handlet under en sterk bevissthetsnedsettelse. Som særdeles formildende omstendigheter har jeg da tatt hensyn til - som også fremholdt av de sakkyndige - at han tilsynelatende ikke har hatt noen som helst form for motiver til å foreta disse gruoppvekkende handlinger. Jeg har videre tatt hensyn til at handlingene synes å ha en nær sammenheng med det de sakkyndige har kalt en «utmattelsestilstand» som skyldes hans store virksomhet rent yrkesmessig og den konflikt som hadde oppstått i forhold til ektefellen og spesielt i forhold til hans svoger.

På bakgrunn av de forhold jeg her har nevnt, vil jeg ansette straffen til fengsel i 6 år.

Dommer Lorentzen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Røstad i at det etter straffelovens §56 nr. 2 er adgang til å gå under den minstestraff som er satt i §233.

Man står her overfor en helt særegen sak. Drapshandlingene er så meningsløse og i så sterk strid med domfeltes personlighet at de bare kan forklares ved et fullstendig psykisk sammenbrudd og en

Side:1049

bevissthetsinnsnevring som ligger nær opp til de tilstander som fører til straffrihet. De omstendigheter som førte til sammenbruddet, gir ikke grunn til bebreidelse mot domfelte. Etter mitt skjønn bør straffen settes til fengsel i 4 år.

Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommer Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H.F. Marthinussen, sorenskriverne T. Lundevall og Arne Aanes):

Ved tiltalebeslutning av 30. mars 1978 har statsadvokaten i Bergen og Hordaland satt A, født xx.xx.1942, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter

I strl. §233 første ledd, jfr. §49 - for å ha foretatt handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av en ikke fullbyrdet forbrytelse, nemlig å ha forvoldt en annen død, derved at han natt til søndag den 30. oktober 1977 ca. kl. 02.45 i veikrysset -veien/- -veien i X, med et gevær av type AG-3 fra kort hold avfyrte 2 skudd mot en Colt Sigma personbil, som kom kjørende nordover -veien med tre passasjerer, nemlig B, C og D, hvorav det ene skuddet, som var rettet mot bilføreren B, traff bilens kupé bak på høyre side og gikk diagonalt gjennom kupéen og ut av frontruten på venstre side og herunder streifet hodet til føreren, A, slik at han ble påført en 5 cm lang fure i høyre tinning,

II strl. §233 første ledd, - for å forvoldt en annens død, derved at han natt til søndag den 30. oktober 1977 ca. kl. 02.45 i vegkrysset -veien/- -veien i X, med et gevær av type AG-3 avfyrte en rekke skudd mot en Mazda stasjonsvogn som kom kjørende sydover -veien med i alt 5 passasjerer, hvorav det ene skuddet, som fra helt kloss hold var rettet mot passasjeren i forsetet, E, gikk gjennom bilens høyre fordør og traff E i underlivet slik at han kort tid etter avgikk ved døden,

III strl. §128 - for ved trusler å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å unnlate en tjenestehandling, derved at han natt til søndag den 30. oktober 1977 ca. kl. 02.30 i kjelleren på bopel i - - - i X, med et gevær av type AG-3 skjøt et skudd mot murveggen under den innvendige kjellertrappen, hvor politibetjent Magne Fauskanger umiddelbart før skuddet ble avfyrt hadde oppholdt seg, og således søkte å hindre at han ble pågrepet av politibetjenten, hvorved Fauskanger i strid med den plikt han hadde til å gjennomføre pågripelse av tiltalte, måtte unnlate å foreta denne tjenestehandling,

IV strl. §227 - for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende der kan

Side:1050

medføre høyere straff enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel, under sådanne omstendigheter, at truselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, derved at han natt til søndag den 30. oktober 1977 ca. kl. 02.35 i krysset mellom - - -dalen og stikkveien som tar av fra - - -dalen ved nr. 19 i X, løftet et AG-3 gevær i skytestilling og på ca. 10 meters avstand rettet geværet mot lensmannsbetjentene Albrigt Sangolt og Vilmar Langeland som kom kjørende i sivil Volvo stasjonsvogn SN 95806, alt under slike omstendigheter at tiltaltes opptreden var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos Albrigt Sangolt og Vilmar Langeland for at tiltalte ville skyte dem,

V vegtr.l. §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, - hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru), derved at han i X natt til søndag den 30. oktober 1977 ca. kl. 02.35, kjørte Volvo personbil SN 61629 fra parkeringsplass utenfor - - -dalen 32 ca. 70 meter nedover - - -dalen til han kjørte bilen fast, og forlot bilen, skjønt han var påvirket av alkohol (ikke edru).»

Det er sagt i tiltalebeslutningen at det tas forbehold om å nedlegge påstand om bruk av sikringsmidler.

Tiltalte har opplyst at han er ingeniør, at han bor i - - -dalen, X, han er gift, forsørger hustru og 2 barn og har oppgitt sin inntekt til ca. kr. 150 000 pr. år. Han er teknisk utdannet og har eksamen fra Bergens tekniske skole og har også utdannelse som våpenmekaniker i Luftforsvaret. Han er ikke straffet.

Han har erkjent seg straffskyldig etter tiltalens post III og V, for øvrig ikke straffskyldig.

Lagretten er blitt forelagt 5 spørsmål i samsvar med tiltalebeslutningen og har svart ja på samtlige. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen, og tiltalte vil i samsvar med tiltalen bli dømt for en forbrytelse mot strl. §233 første ledd, en forbrytelse mot strl. §233 første ledd, jfr. §49, en forbrytelse mot strl. §128, en forbrytelse mot strl. §227 og en forseelse mot vtrl. §31, første og annet ledd,jfr. §22 første ledd.

Den felles straff fastsettes i medhold av strl. §62 til fengsel i 8 år.

Ved straffutmålingen er det lagt til grunn at tiltalte, som hadde drukket en del om kvelden sammen med sin svoger, kom i klammeri og slagsmål med svogeren, og at han herunder kom i en betydelig affekttilstand. Han forlot selskapet, gikk ned i kjelleren og tok geværet, som han hadde i forvaring i egenskap av heimevernsmann og ladet det. Politiet var i mellomtiden blitt tilkalt, og tiltalte skjøt da som nevnt i tiltalens post III for å skremme bort politibetjent Fauskanger, som ville pågripe ham. Han forlot deretter huset, tok sin bil som sto parkert noe lenger nede, kjørte den som nevnt i tiltalens post V og truet deretter de to lensmannsbetjentene som kjørte rundt på leting etter ham, på den måte det fremgår av tiltalens post IV. Denne handling har tiltalte ingen erindring om. Han kom seg deretter ned på - - -veien, uten at han har noen erindring om hvordan han kom dit, og skjøt der mot de to bilene slik som beskrevet i tiltalens post I og II, og med de følger disse skuddene fikk. Etter det han har forklart, erindrer tiltalte at han skjøt mot den første bilen, mens han tilsynelatende ikke har noen erindring om at han

Side:1051

skjøt mot E's bil, eller overhodet om noe av det som hendte i den forbindelse.

Ved straffutmålingen er drapet av E og drapsforsøket mot B helt dominerende. Tiltaltes handlemåte fremtrer som meningsløs. Den gikk ut over to sakesløse personer som han ikke kjente noe til og som tilfeldigvis kom forbi i bil. Hans umotiverte og ville skyting fikk en dypt tragisk følge og kan bare forklares ved at han, som de psykiatrisk sakkyndige har gitt uttrykk for, var i en tilstand av sterkt nedsatt bevissthet som følge av affekt og rus. Men retten kan ikke finne at det av denne grunn er tilstede slike særdeles formildende omstendigheter at det er anledning til straffnedsettelse etter strl. §56.

I skjerpende retning er det for øvrig lagt vesentlig vekt på at hensynet til den alminnelige lovlydighet krever en streng reaksjon mot så grove voldsforbrytelser som dem tiltalte er kjent skyldig i. Tiltalte har etter det opplyste adskillig våpenteknisk erfaring og dermed godt kjennskap til hvilket livsfarlig våpen han tok med seg og brukte. Han er på den annen side ikke straffet før, og det må i formildende retning tas i betraktning at han i den senere tid synes å ha hatt visse vanskeligheter i sitt ekteskap - noe som hans reaksjon på krangelen med svogeren synes å ha noen sammenheng med - og straffen vil få en betydelig innvirkning på hele hans livssituasjon. Tiltalte har hatt en god yrkeskarriere og har kommet i en bra stilling, og de sosiale sanksjoner vil åpenbart bli fremtredende i dette tilfelle. Det er etter rettens mening ingen fare for gjentagelse av straffbare handlinger og hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger, antas derfor å være uten vekt.

Etter de psykiatrisk sakkyndiges konklusjon har statsadvokaten frafalt påstand om sikringsmidler, og retten har ikke funnet grunn til å ta spørsmålet opp. Etter det opplyste må det legges til grunn at tiltalte ikke har vist noen tegn til sykelige tilstander, hans intelligens er høy og han karakteriseres som dyktig og ansvarsbevisst i de uttalelser som foreligger om ham. - - -