Rt-1983-940

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-09-05
Publisert:	Rt-1983-940 (217-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. september 1983 i l.nr. 118 B/1983
Parter:	Tune kommune (h.r.advokat Helge Jakob Kolrud) Hjelpeintervenient: Staten v/Samferdselsdepartementet mot 1. Kristian Stenseth m. fl. (14 parter) (h.r.advokat Thorer Ytterbøl).
Forfatter:	Tønseth, Skåre, Løchen, Bugge, Bølviken
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonsloven (1918) §7, Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965) §35, §41, Bygningsloven (1965), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7

Dommer Tønseth: Tune formannskap og kommunestyre vedtok henholdsvis 31. august og 7. september 1978 reguleringsplan vedrørende utbygging av riksvei 109 på strekningen Rolvsøysund bro - Alvimdammen i Tune kommune i Østfold. Ved begjæring av 22. desember 1978 til Tune herredsrett påstevnet kommunen med staten ved Samferdselsdepartementet som hjelpeintervenient forsøkstakst i henhold til bygningsloven §41 jfr. §35 nr. 1a med henblikk på ervervelse av de nødvendige rettigheter for gjennomføring av reguleringsplanen. Denne er for øvrig senere, 17. juni 1980, stadfestet av Miljøverndepartementet.

Tune herredsrett avhjemlet forsøkstaksten 23. november 1979. Den omfattet 120 saksøkte. 45 av dem påanket taksten til Eidsivating lagmannsrett. Også for lagmannsretten hadde Samferdselsdepartementet erklært hjelpeintervensjon til fordel for kommunen.

Lagmannsretten avsa dom og kjennelse 22. desember 1981. Avgjørelsen er av kommunen påanket til Høyesterett. For skjønnsretten og også for lagmannsretten gjaldt saken en rekke erstatningskrav av forskjellig art. For Høyesterett er anken begrenset til ett forhold, nemlig hvorvidt skjønnsretten har avgjort spørsmålet om krav på erstatning for støy på rettslig korrekt måte. Fra slutningen i lagmannsrettens avgjørelse - som er meget omfattende - finnes det her tilstrekkelig å gjengi de punkter som vedrører ankemotpartene for Høyesterett:

«3. Tune herredsretts skjønn av 23. november 1979 oppheves i den utstrekning det er påanket, for takstnr. 19, 20, 22, 24, 28, 35, 38, 53, 57A, 76, 103, 107 og 112, for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning på grunn av støy. For øvrig stadfestes skjønnet i den utstrekning det er påanket. - - -

5. ankende part nr. 31, Lilly Arnesen (takstnr. 88).

1. Tune herredsretts skjønn av 23. november 1979 vedrørende takstnr. 88 oppheves for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning for ulempe på grunn av støy. For øvrig stadfestes skjønnet i den utstrekning det er påanket.»

Skjønnsretten hadde med ett unntak ikke funnet grunnlag for å tilkjenne de saksøkte erstatning for støyulemper ved trafikken på den aktuelle vei, en avgjørelse som lagmannsretten altså opphevet for 14 takstnumre. En lagdommer var uenig i opphevelse og stemte for stadfestelse av skjønnet også på dette punkt.

I den utstrekning skjønnet ble opphevet, ble det hjemvist til ny behandling ved Tune herredsrett.

Om de spørsmål som forelå for skjønnsretten og lagmannsretten og om partenes anførsler og påstander for disse instanser henvises for øvrig til gjengivelse i grunnene for skjønnsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Som alt nevnt er lagmannsrettens avgjørelse av Tune kommune påanket til Høyesterett for så vidt støyspørsmålet angår. Anken er rettet mot de parter som representerer de 14 takstnumre som er nevnt i gjengivelsen av lagmannsrettens slutning punkt 3 og 5. januar Disse parter er: 1. Kristian Stenseth (takstnr. 19), 2. Viktor Nilsen (takstnr. 20), 3. Johan Hauge (takstnr. 22), 4. Gudrun og Osmund Kristiansen (takstnr. 24), 5. Reidar Schrøder (takstnr. 28), 6. Arne E. Jensen (takstnr. 35), 7. Roy Andersen og Karin Andreassen (takstnr. 38), Inger Bakke (takstnr. 53), 9. Håkon Andreassen (takstnr. 57A), 10. Magnus Magnussen (takstnr. 76), 11. Lilly Arnesen (takstnr. 88), 12. Sverre Tangseter (takstnr. 103), 13. Arne Engh (takstnr. 107) og 14. Sverre Halvorsen (takstnr. 112).

Anken gjelder så vel lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til skjønnsrettens saksbehandling som dens rettsanvendelse angående støyspørsmålet.

Også for Høyesterett har staten ved Samferdselsdepartementet erklært hjelpeintervensjon til fordel for kommunen, den ankende part.

For en del grunneiere som også hadde påanket lagmannsrettens dom og hvis ankesak hadde vært forenet til felles behandling og avgjørelse med nærværende sak, ble ankesaken hevet ved kjennelse av 1. august 1983.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Tune herredsrett med avhør av ankemotpartene nr. 3 Johan Hauge, nr. 9 Håkon Andreassen, nr. 11 Lilly Arnesen og nr. 14 Sverre Halvorsen. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett uten at det er foranledning til å spesifisere dem her.

Før jeg gjengir partenes anførsler, anser jeg det hensiktsmessig med en oppsummering av de spørsmål som er reist for Høyesterett.

Jeg bemerker da innledningsvis at det rettslige grunnlag for skjønnsrettens avgjørelse av hvorvidt noen ekspropriat hadde krav på erstatning for støy og andre ulemper ved trafikken på det nye veianlegg, var ekspropriasjonserstatningsloven §7 sammenholdt med granneloven §2. Om dette og om at skjønnsrettens avgjørelse må forstås slik at retten har bygd på dette riktige rettslige utgangspunkt, er partene enige. Det er også enighet om forståelsen av disse lovbestemmelser så langt det er av betydning i denne sak. Enigheten gjelder blant annet det forhold at ulemper av alminnelig karakter skal vurderes samlet - kumulativt - i forhold til granneloven tålegrense, slik dette er slått fast i de dommer som er inntatt i Rt-1983-152 flg. og Rt-1983-329 flg.

Ankemotpartene har for Høyesterett ikke villet opprettholde sin tidligere anførsel om at skjønnsretten ikke har vurdert hvorvidt veianlegget eller foranstaltninger knyttet til dette har vært «uturvande», jfr. granneloven §2 første ledd.

Etter prosedyren for Høyesterett har man tre generelle spørsmål som det må tas standpunkt til:

1. Om skjønnsretten har tatt et riktig konkret utgangspunkt når den for sin vurdering av økningen i trafikkulemper - i første rekke støy - har lagt til grunn det beregnede støynivå i 1985 med uendret veisystem.

2. Hvorvidt det var en feil når skjønnsretten har sett bort fra etableringstidspunktet ved sin vurdering av forholdet mellom de økede trafikkulemper ved den nye vei og ventelighetskriteriet i granneloven §2.

3. Om skjønnsretten har vurdert støyøkningen isolert og altså ikke har basert sin vurdering på den kumulative effekt som er nevnt ovenfor når det gjelder spørsmålet om økningen i ulemper har vært urimelig i forhold til granneloven §2.

Ved alle tre spørsmål har ankemotpartene påberopt feil så vel ved skjønnsrettens rettsanvendelse som ved dens saksbehandling, nærmere bestemt manglende eller ihvertfall utilstrekkelige skjønnsgrunner i et sådant omfang at det kan ha hatt betydning for skjønnsrettens resultat, unnlatelsen av å tilkjenne ankemotpartene erstatning for økede trafikkulemper.

I tillegg til disse generelle spørsmål har det vært tatt opp forhold ved enkelte takstnumre som anføres å stå i en særstilling ved det erstatningsspørsmål som ankesaken gjelder.

Det er opplyst at spørsmålet om erstatning for økning i støynivået var viet betydelig oppmerksomhet under forhandlingene for skjønnsretten og hadde vært gjenstand for en omfattende prosedyre. Av skriftlig materiale hadde skjønnsretten fått fremlagt blant annet en rapport fra SINTEF av februar 1974 om «Vegtrafikkstøy. Forslag til beregningsmetode for Statens vegvesens vegnormaler». Rapporten angir blant annet at den «omfatter også en forklaring av de forhold som er viktige i forbindelse med støy fra vegtrafikk». Videre hadde skjønnsretten fått seg forelagt utkast til det rundskriv fra Miljøverndepartementet som er datert 29. august 1979 om «Retningslinjer for vegtrafikkstøy - planlegging og behandling etter bygningsloven». De nedenfor nevnte stortingsmeldinger og innstillinger til Stortinget var derimot ikke forelagt skjønnsretten.

Den ankende part, Tune kommune med støtte av hjelpeintervenienten, bestrider at det var en feil at skjønnsretten ved sin sammenligning av støynivåene la til grunn de beregnede støytall for 1985 ved uendret vei. Det bestrides således at skjønnsretten i dette tilfelle skulle ha regnet med at det såkalte «nye samfundssyn» på den skadelige virkning av et høyt støynivå og nødvendigheten av støydempende foranstaltninger ville kunne fått betydning for den opprinnelige vei i tiden frem til 1985. I motsetning til lagmannsrettens flertall, men i pakt med mindretallet, mener derfor kommunen at det var riktig av skjønnsretten reservasjonsløst å anvende de beregnede støytall for 1985 ved sin vurdering av forholdet mellom støyplagene før og etter veiutbyggingen.

I tråd med dette hevder kommunen at etableringstidspunktet ikke skulle vært utgangspunktet for beregningen av den støyøkning som måtte være påført ankemotpartene. Riktignok har dette tidspunkt av Høyesterett vært tillagt en ofte avgjørende betydning ved krav om erstatning for støyulemper i flyplasskjønn. Også dette er et spørsmål om støyøkningen var ventelig, jfr. granneloven §2 annet ledd. Det er her avgjørende forskjeller mellom anlegg og utvidelse av en flyplass og veianlegg. Om og hvor en flyplass måtte bli anlagt vil for en grunneier oftest være vanskelig eller endog umulig å forutse. Helt annerledes er det med en vei i eller nær områder med stor befolkningstetthet og i vekstområder. At det her vil kunne komme veier med stor trafikk, er ventelig i en ganske annen grad og nærliggende å regne med. Det er vist til den såkalte Fana-dom, Rt-1969-643 flg. hvor man i fredelige boligområder nær Bergen måtte regne med at det kunne komme en moderne vei med betydelig trafikk. Det samme må etter kommunens mening gjelde i det foreliggende tilfelle hvor det dreier seg om en vei i tett befolkede områder ved industristeder i og ved Sarpsborg og Greåker. Hertil kommer at offentlig og til dels stadfestede planer for betydelig opprustning av den vei det her gjelder, har foreligget fra langt tilbake i tiden, ihvertfall fra omkring 1935. Dette er det gjort rede for i lagmannsrettens dom. - Den samlede lagmannsrett kom til resultat hva dette spørsmål angår, og kommunen slutter seg til det lagmannsretten uttaler herom.

Dersom det skulle være en saksbehandlingsfeil at skjønnsretten ikke har omtalt og vurdert etableringstidspunktet som et alternativt utgangspunkt, må det etter kommunens oppfatning være uten noen som helst betydning for skjønnsrettens resultat.

Når det gjelder det tredje prinsipielle spørsmål som foreligger, om skjønnsretten har vurdert de kumulative ulemper ved veiutbygningen og ikke bare støyøkningen, så mener kommunen at det av de alminnelige skjønnsgrunner punkt 6 tilstrekkelig klart fremgår at spørsmålet må besvares bekreftende. Kommunen er enig i at skjønnsrettens bemerkninger her må anses som knappere enn ønskelig. Men retten har dog uttrykkelig nevnt «støy, larm m.v.». Skjønnsretten har også bemerkninger om «de almindelige ulemper» som påføres grunneierne. Og det kan, selv om det ikke er kommet til uttrykk så klart som ønskelig, etter kommunens oppfatning ikke være tvilsomt at skjønnsretten har tatt i betraktning samlet de ulemper som erfaringsmessig følger av et veianlegg, i tillegg til støy også ulemper som luftforurensning ved eksos, støvplager, sølesprut og lignende. Dette er elementære ulemper som alle skjønnsretter er fortrolige med og oppmerksomme på, og det er nærmest utenkelig at skjønnsretten i vårt tilfelle ikke skulle vært oppmerksom på dem og vurdert dem i sammenheng, kumulativt. Kommunen finner derfor heller ikke her noen feil rettsanvendelse fra skjønnsrettens side og mener at man etter omstendighetene bør kunne godta skjønnsgrunnene som tilstrekkelige. - Det bemerkes at spørsmålet om den kumulative effekt av trafikkulempene verken var tatt opp for skjønnsretten eller lagmannsretten og derfor er nytt for Høyesterett.

I tillegg til det som er anført om de tre generelle spørsmål, er det som alt nevnt tatt opp drøftelse om hvorvidt enkelte takstnummer står i en slik særstilling at ihvertfall de må tilkjennes erstatning for støyulemper med videre. Dette bestrides av kommunen.

Tune kommune med hjelpeintervenient har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Tune herredsretts skjønn av 23. november 1979 stadfestes for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning for støy og andre trafikkulemper for takstnumrene 19, 20, 22, 24, 28, 35, 38, 53, 57A, 76, 88, 103, 107 og 112.

2. Den ankende part og hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene understreker at hovedspørsmålet er hvorvidt skjønnsretten i tilstrekkelig grad har tatt i betraktning det såkalte «nye syn» på veistøyproblemet som har fått uttrykk i flere offentlige tilkjennegivender. Om disse ikke direkte er bindende for skjønnsretten, så har de dog etter ankemotpartenes syn en slik gjennomslagskraft at de må gis en avgjørende betydning for den vurderingsnorm man nå legger til grunn ved anvendelsen av rimelighetskriteriet i granneloven §2. Det har imidlertid skjønnsretten ikke tatt hensyn til - anfører ankemotpartene - og det er en rettsanvendelsesfeil som må lede til opphevelse av skjønnet for så vidt. Lagmannsrettens flertall har - anføres det - lagt til grunn den i dag riktige forståelse av granneloven §2 og ankemotpartene slutter seg til hva flertallet uttaler om dette anvendt på det støyproblem som er det fremtredende i ankesaken for Høyesterett.

Helt konkret retter motpartenes krav om anvendelse av «det nye syn» seg mot kommunens standpunkt når det gjelder spørsmålet om det var riktig av skjønnsretten reservasjonsløst å ta utgangspunkt i de beregnede støytall for trafikksituasjonen i 1985. Ankemotpartene hevder at dette var uriktig.

For anvendelsen av «det nye syn» påberoper ankemotpartene seg de retningslinjer som Miljøverndepartementet har trukket opp i sitt rundskriv av 29. august 1979. Men i enda høyere grad sentralt står det som er uttalt i Stortingsmelding nr. 50 (1976-77), «Tiltak mot Støy» og Innst. S. - 217 (1977-78): «Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om tiltak mot støy». Riktignok var meldingen og innstillingen ikke lagt frem for skjønnsretten, men de gav et vektig uttrykk for myndighetenes syn også på tiden for skjønnet når det gjelder veistøyproblemet og tiltak mot dette. Det pliktet skjønnsretten å ta hensyn til, hva den ikke har gjort når den valgte å ta støyberegningene for den gamle vei i 1985 som utgangspunkt for sin vurdering av støyøkning som erstatningsgrunnlag. Stortingsmeldingen og innstillingen gir klart uttrykk for at myndighetene tok sikte på å få støynivået senket også på utsatte eksisterende veier. Skjønnsretten skulle derfor regnet med som sannsynlig at tiltak i denne retning kunne bli satt i verk på den gamle vei før 1985. Skjønnsretten har da brukt et galt utgangspunkt for sin vurdering, og det er uriktig rettsanvendelse.

Ihvertfall er det feil saksbehandling - mangelfulle skjønnsgrunner - når skjønnsretten unnlot å drøfte betydningen av myndighetenes «nye syn».

Ankemotpartene anfører videre at det må være uriktig rettsanvendelse når skjønnsretten ikke tok hensyn til tidspunktet da den enkelte ankemotpart etablerte seg ved den gamle vei. Det er her vist til dommer angående erstatning for støy ved flyplasser, eksempelvis dom inntatt i Rt-1973-1193 flg. som på dette punkt er fulgt av Høyesterett i en rekke senere dommer. Det bestrides at etableringstidspunktet står i en prinsipielt annen stilling ved veianlegg enn ved flyplasser. - Det er etter ankemotpartenes mening også en avgjørende saksbehandlingsfeil at skjønnsretten ikke har drøftet ventelighetsspørsmålet i forhold til etableringstidspunktet.

Det er endelig en feil - anfører ankemotpartene - at skjønnsretten ikke har lagt til grunn den kumulative effekt av de forskjellige økede ulemper som vil skrive seg fra den nye vei, ulemper av alminnelig karakter. Man kan ikke av skjønnsgrunnene se at dette er gjort, og det er en saksbehandlingsfeil av betydning. Med denne mangel ved skjønnsgrunnene må man gå ut fra at skjønnsretten bare har tatt i betraktning støyen fra veien isolert. Dette er en rettsanvendelsesfeil i forhold til rimelighetskriteriet i granneloven §2.

Ankemotpartene fastholder at enkelte takstnumre står i en annen stilling enn de øvrige for hvem lagmannsrettens dom er påanket. Ihvertfall for disse må skjønnet oppheves.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts dom og kjennelse av 22. desember 1981, stadfestes for så vidt angår takst nr. 19, 20, 22, 24, 28, 35, 38, 53, 57A, 76, 88, 103, 107 og 112, for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning på grunn av støyulemper.

2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og slutter meg til lagmannsrettens mindretall som stemte for at Tune herredsretts skjønn stadfestes på det punkt som anken til Høyesterett gjelder.

Det er som flere ganger foran presisert, skjønnsrettens behandling av de støyproblemer som er knyttet til den nye vei som ankesaken dreier seg om. Som nytt moment for Høyesterett er da kommet inn det spørsmål om kumulasjon av alminnelige trafikkulemper som er omhandlet under gjengivelsen av partenes anførsler for Høyesterett. Og det er etter dette, som alt nevnt, tre generelle spørsmål som Høyesterett har å ta standpunkt til.

Det første og dominerende er spørsmålet om det var riktig når skjønnsretten som utgangspunkt for sin skjønnsmessige vurdering av erstatningskravene for økningen i trafikkulemper - i første rekke økede støyplager -, reservasjonsløst la til grunn det materiale som retten hadde fått seg forelagt om beregnet støynivå i 1985 uten opprustning av veien, altså på det lagmannsretten betegner som «den gamle vei».

Jeg anser det tilstrekkelig å gjengi hva lagmannsrettens mindretall uttaler herom og som jeg helt ut kan slutte meg til: «Skjønnsretten har ikke hatt grunnlag for å vurdere hvilke støyskjermingstiltak som eventuelt ville ha blitt satt i verk på den gamle vei, og hvilken effekt disse ville hatt for støyulempene på de enkelte eiendommer. Mindretallet mener at det ikke er noen feil at skjønnsretten ikke har foretatt en slik vurdering.»

I denne forbindelse kan nevnes at Stortingsmelding nr. 80 (1980-81) viser at det bare i meget liten utstrekning har vært iverksatt støydempende tiltak langs eksisterende veier og bare hvor støynivået har vært vesentlig høyere enn her. Etter det som er opplyst, ble det ikke under skjønnet fremlagt planer som viste at det for denne vei var forutsatt aktuelt med støydempingstiltak. Det kan da ikke være noen feil at skjønnsretten ikke regnet med mulighet for dette. Ihvertfall kan en eventuell feil ikke ha hatt noen betydning.

Det står for meg som noe uklart, men lagmannsrettens flertall synes å ha basert seg på at et støynivå på 60 dB(A) skulle vært en slags norm for skjønnsrettens vurdering av hvorvidt en øket støybelastning for de enkelte eiendommer var erstatningsbetingende eller ikke. Flertallet henholdt seg da til at i Stortingsmelding nr. 50 (1976-77) var dette støynivå - 60 dB(A) nevnt som et ønskelig maksimum. At dette ikke var bindende for skjønnsretten, anser jeg for klart. Ingen av de omtalte dokumenter kan anses for å oppstille bindende normer for tålegrensen etter granneloven §2. Når det spesielt gjelder det nevnte rundskriv, så angir det seg selv bare å være veiledende, og det kan - som lagmannsrettens mindretall sier - ikke ses som uttrykk for feil rettsanvendelse at det i det enkelte tilfelle ikke er gitt ulempeserstatning der støyen overstiger grensene i rundskrivet. Om den riktige konkrete anvendelse av myndighetenes syn på disse spørsmål kan jeg for øvrig vise til det som er uttalt av førstvoterende i dom inntatt i Rt-1983-152 flg., spesielt side 157. Det lagmannsrettens mindretall uttaler om dette spørsmål synes å være godt i samsvar med det Høyesterett i denne sak har gitt uttrykk for som riktig rettsanvendelse.

Uten at det i og for seg har avgjørende betydning, bemerker jeg at det av skjønnet og lagmannsrettens domsgrunner fremgår at det med de forutsatte dempingstiltak ikke for noen av de ankende parter måtte regnes med så høyt støynivå på den nye vei at det nødvendigvis måtte tilkjennes erstatning for støyøkning i henhold til prinsippene i granneloven §2. Jeg har da ikke uttalt meg om annet enn situasjonen med det utgangspunkt skjønnsretten tok når det gjaldt de beregnede tall for støynivået på den gamle vei, det spørsmål jeg har behandlet og tatt standpunkt til ovenfor. - Skjønnsrettens rent skjønnsmessige vurderinger er Høyesterett - liksom lagmannsretten var det - her som ellers avskåret fra å prøve.

Jeg anser meg hermed ferdig med behandlingen av skjønnsrettens stilling til «det nye samfundssyn» på støyproblemer knyttet til veianlegg.

Om de to andre generelle spørmål som har vært tatt opp for Høyesterett, etableringstidspunktet som basis for skjønnsrettens vurderinger og om nødvendigheten av kumulativ vurdering av alle alminnelige trafikkulemper, skal jeg være meget kort. Jeg anser det her for tilstrekkelig å bemerke at jeg i de vesentlige trekk kan slutte meg til det som den ankende part - kommunen - har anført om disse to spørsmål. Jeg ser ikke påvist feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse eller feil ved saksbehandlingen som kan tenkes å ha hatt betydning for resultatet når ingen av ankemotpartene ble tilkjent erstatning for økede trafikkulemper, i første rekke øket støybelastning.

Om skjønnsrettens saksbehandling i sin alminnelighet finner jeg grunn til å bemerke at skjønnsgrunnene, selv om de ikke bør anses som så mangelfulle at det må foranledige opphevelse av skjønnet, dog burde vært vesentlig fyldigere og klarere når det gjelder de forhold som er omhandlet i denne sak.

Hva så til slutt de enkelte takstnummerne angår som partene har gjort til gjenstand for særskilt omtale, det gjelder numrene 19, 22, 24, 76, 88, 103 og 107, kan jeg ikke se at det for dem er så spesielle forhold at opphevelse av skjønnet ligger nærmere for dem enn for de andre ankemotparter, og jeg finner det ikke nødvendig å drøfte stillingen for hver enkelt av dem.

Det kan likevel være grunn til å si noen ord om takstnummerne 19 og 22 som innbyrdes står i tilnærmet samme stilling. De har begge etter eget ønske istedenfor støyskjerm fått lydisolerende vinduer. Det utendørs støynivå var her beregnet til 74 DBA. Dette er et høyt nivå, men de har selv valgt denne løsning. Og de har dog ved denne fått et rimelig innendørs støynivå.

Kommunens og hjelpeintervenientens påstand om stadfestelse av herredsrettens skjønn for så vidt angår det for Høyesterett omtvistede spørsmål og så langt det gjelder ankemotpartene, blir etter mitt syn å ta til følge.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må da også så langt falle bort.

Etter omstendighetene, blant annet sett hen til tvilen om holdbarheten av herredsrettens skjønnsgrunner, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Tune herredsretts skjønn av 23. november 1979 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Bugge og Bølviken: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Reidar Borge med skjønnsmenn): - - -

6. Økt trafikk med derav følgende påståtte ulemper med larm, støy, eksos m.v.

De saksøktes prosessfullmektiger har hevdet meget sterkt at det vil bli en betydelig trafikkøkning på den nye veg. Det pekes i denne forbindelse spesielt på økt tungtrafikk om natten og de ulemper denne tungtrafikken vil føre med seg.

Ulempene vil bli så store at erstatningsplikt påstås å foreligge.

Det er fremlagt et betydelig materiale vedk. spørsmålet om erstatning for slike ulemper, et materiale av såvel teoretisk som praktisk art.

Retten ser de spørsmål som her oppstår anderledes enn de saksøkte.

Det er riktig at det fra vegmyndighetenes side er regnet med en viss økning av trafikken, en økning som vel for øvrig også ville blitt antatt uten nærmere prognoser.

Nu er det imidlertid ikke slik at økt trafikk som følge av vegomlegging uten videre medfører erstatningsplikt for nevnte skader og ulemper.

Ulempene må være både av en viss karakter og av en viss styrke.

Retten viser om dette til erstatningsloven §7.

Det gis for det første ikke erstatning for ulemper av alminnelig karakter i distriktet med mindre ulempene overstiger hva man etter bestemmelsene i Granneloven plikter å finne seg i.

At støy og larm m.v. - som følge av vegtrafikk - er ulemper av alminnelig karakter i det distrikt det her gjelder, kan etter rettens mening neppe være tvilsomt.

Når det så spørres om disse ulemper overstiger det som man plikter å finne seg i, skal det legges vekt på hva som er «venteleg etter forholdene på staden».

Retten vil her peke på den store boligbygging som har funnet sted i de områder som det her gjelder. Det dreier seg nærmest om tettbebyggelse. Videre pekes på at det i samme område også er blitt nye industrielle bedrifter.

Det må etter dette være fullt dekkende å si at den nye veg har tvunget seg frem i kraft av utviklingen og derfor i høy grad må sies å ha vært «venteleg etter forholdene på staden». Etter rettens mening tilfredsstiller den gamle veg ikke lenger trafikkbehovet samtidig som den heller ikke dekker de krav som i dag må stilles til trafikksikkerhet.

Sluttelig skal i denne sammenheng bare bemerkes at det ikke er noen grunn til å anta at ulempene ved den nye veg i Tune skulle bli verre enn andre steder her i landet hvor tilsvarende vegomlegninger har funnet sted.

Det anførte er rettens syn på de påståtte ulemper i sin alminnelighet.

Med hensyn til støy og larm skal spesielt bemerkes:

Selv om det skulle ha foreligget tvil med hensyn til mulig erstatningsplikt, en tvil som i tilfelle skulle ha kommet de saksøkte til gode, utelukkes denne tvil etter rettens mening under enhver omstendighet ved de administrative tiltak som eksproprianten har påtatt seg.

Disse tiltak består i oppsetting av støyskjermer på visse nærmere angitte strekninger samt utskiftning av eldre vinduer i en rekke boliger. Man viser om dette til det som er inntatt i de alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger.

Etter de støymålinger og beregninger som foreligger - målingene er foretatt nu og beregningene går ut på hva støyen vil bli i 1985 - anser retten det for utelukket at noen av de saksøkte vil få en merkbar økning i støy, noen av dem vil tvert imot få en merkbar nedgang.

Retten ser det som utvilsomt at de administrative tiltak som eksproprianten har påtatt seg, må få betydning for spørsmålet om erstatningsplikt foreligger. Etter rettens mening er disse tiltak satt inn der behovet var størst.

For øvrig har retten vurdert forholdene for de andre saksøkte, dvs. for dem som ikke nyter godt av de administrative tiltakene. Ikke i noe tilfelle har man funnet dem erstatningsberettiget, bortsett fra takst nr. 81.

Det bemerkes at den ordinære anleggsdrift ikke i noe tilfelle kan ses å ville medføre erstatningsbetingende ulemper. - - -

Av lagmannsrettens dom og kjennelse (lagdommerne H. Byrkjeland, Odd Friberg og Trond Dolva): - - -

Skjønnet gjelder en strekning på ca 3200 m mellom Sarpsborg og Fredrikstad som skal bygges ut til veitype B, veiklasse II b. Det innebærer at det blir en avkjørselsfri vei med kjørebane på 7 m og skulderbredde på 1,5 m, total veibredde 10 m, dimensjonert etter en hastighet på 70 km/t. Veien vil ta trafikken mellom Sarpsborg og Fredrikstad og få tilknytning til E-6 sydvest for Sarpsborg, men den parsell som skjønnet gjelder omfatter ikke tilknytningen til E-6. - - -

3. Generelt om erstatning for støy m.v.

3.1 En rekke av de ankende parter som ikke er tilkjent erstatning for ulemper p.g.a. støy m.v., har påanket skjønnet på grunn av feil ved rettsanvendelsen og saksbehandlingen i den forbindelse. De ankende parter hevder at deres eiendommer påføres en betydelig verdiforringelse på grunn av de støy- og forurensningsulemper som den nye veien medfører. Dette må erstattes i den utstrekning ulempene overstiger tålegrensen etter granneloven §2. Skjønnsretten har gjort en rekke feil ved bedømmelsen av tålegrensen, særlig med hensyn til hva som er «ventelig etter tilhøva på staden». Skjønnsgrunnene er helt utilstrekkelige, idet støy- og forurensningsspørsmålene bare behandles på 1 1/2 side i de alminnelige merknadene uten individuell vurdering ved behandlingen av de enkelte takstnumre. - - -

Lagmannsretten peker på at man ved avgjørelsen av spørsmålet om erstatning for ulemper p.g.a. støy og forurensning må ta utgangspunkt i ekspropriasjonserstatningsloven §7 hvor annet punktum lyder slik: «Det gis likevel ikke erstatning for ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet, for så vidt ulempen ikke overstiger det en eier eller rettighetshaver må finne seg i uten erstatning etter granneloven». Lagmannsretten peker på at ulemper p.g.a. støy og forurensning regelmessig ikke er begrenset til de eiendommer som direkte berøres av veianlegget slik at de må avstå grunn. Det dreier seg derfor i alminnelighet om «ulemper av alminnelig karakter for eiendommene i distriktet». Det er derfor granneloven §2 om tålegrensen i naboforhold som her blir avgjørende, altså særlig om de ulemper veianlegget påfører naboene er «urimelig», jfr. annet ledd om at «I avgjerda om noko er urimeleg, skal det leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden».

De ankende parter har framsatt en rekke innvendinger mot skjønnsrettens behandling av forholdet til granneloven §2, og lagmannsretten vil gjennomgå disse nedenfor.

Lagmannsretten kan stort sett slutte seg til skjønnsrettens beskrivelse av de faktiske forhold i området. Selv om ulempene hittil har vært forholdsvis beskjedne langs Storveien, har det vært klart at utviklingen ville medføre et veianlegg av den typen som nå er aktuell, og beboerne i området må ha vært klar over denne situasjon. Det framgår av brev 5. februar 1980 fra Vegdirektoratet til Miljøverndepartementet at «Det ble i 1946 gjort vedtak om at Storveien skulle bygges som riksvegprosjekt. Denne utbyggingen pågikk helt fram til 1964 og siden er vegen vedlikeholdt for riksvegmidler». De ankende parter har trukket fram forhold i forbindelse med reguleringsplanen av 1954 og seinere. Lagmannsretten finner likevel at beboerne i området i lang tid må ha vært klar over at veianlegget var ventelig selv om detaljene ikke var klare. Det er etter lagmannsrettens mening heller ikke grunnlag for å tro at skjønnsretten har misforstått bakgrunnen for inngrepene eller veianleggets karakter.

Lagmannsretten kan heller ikke se at skjønnsrettens henvisning til «tilsvarende vegomlegninger» tyder på at den har lagt feil faktum eller rettsoppfatning til grunn. Skjønnsrettens omtale av ulempenes «karakter» knytter seg til erstatningsloven §7 om at ulemper av «alminnelig karakter» som utgangspunkt ikke erstattes, og er således korrekt. Etter omstendighetene kan det ikke anses som noen feil at alternativet «uturvande» ikke drøftes. Det er på det rene at det er nedlagt et omfattende arbeid for å redusere ulempene av veianlegget.

For så vidt gjelder spørsmålet om skjønnsretten har begått en feil ved ikke å drøfte etableringstidspunktets betydning for personer som har vært knyttet til området i lang tid, vil lagmannsretten peke på at den foreliggende rettspraksis ikke gir grunnlag for å tillegge etableringstidspunktet avgjørende betydning her. Den foreliggende praksis vedrørende disse spørsmål er særlig knyttet til flyplasser. Etter lagmannsrettens mening vil det neppe være grunn til å legge avgjørende vekt på dette ved veianlegg, og i hvert fall ikke her hvor det allerede for lang tid siden var klart at veianlegget ville komme, jfr. opplysninger om at det allerede i 1946 ble gjort vedtak om at Storveien skulle bygges som riksveiprosjekt. Lagmannsretten finner derfor at det ikke foreligger noen feil på dette punkt. Dette forhold har særlig vært påberopt av de ankende parter nr. 5, 31 og 37, se de spesielle merknadene til ankene fra disse parter.

Det er fra ankemotparten framlagt støyberegninger for en rekke av de berørte eiendommer. Som regel er det for hver eiendom oppgitt tre tall, som alle gjelder forventet støynivå i 1985 uttrykt i dB(A). Det første av tallene viser forventet støynivå med eksisterende veisystem, det annet støynivået med ny vei uten skjerm, og det tredje støynivået med ny vei med støyskjerm. (I enkelte tilfeller står det «X» i stedet for det tredje tallet hvilket regelmessig innebærer at det vil bli foretatt andre støyskjermingstiltak, nemlig utskifting av vinduer). Beregningene er foretatt på grunnlag av målinger utført før skjønnet.

Lagmannsretten vil nedenfor gå nærmere inn på de ankende parters innvendinger mot støyberegningene og den bruk som skjønnsretten har gjort av disse. Man vil imidlertid først bemerke at de ankende parter synes å ha lagt mer i skjønnsrettens uttalelse om at den på bakgrunn av støyberegningen anser det «utelukket at noen av de saksøkte vil få en merkbar økning i støy», enn skjønnsretten har ment. Lagmannsretten antar at den siterte uttalelse ikke gjelder alle de berørte parter, men bare refererer seg til de parter som omfattes av administrative skjermingstiltak (støyskjerm, utskifting av vinduer), jfr. sammenhengen med de to foregående avsnitt. De parter som ikke nyter godt av skjermingstiltak, behandles av skjønnsretten i pkt. 6 nest siste avsnitt. Uttalelsen er da dekkende, dersom man legger til grunn at en økning i støynivået på 1-3 dB(A) ikke er merkbar. Dette gjelder likevel bare under forutsetning av at man kan ta utgangspunkt i støyberegningens første tall som uttrykk for støynivået i 1985 med uendret veisystem, hvilket de ankende parter hevder at man ikke kan, idet de henviser til de forhold som de betegner som det nye miljøvernsyn, og særlig Miljøverndepartementets rundskriv av 29. august 1979 med retningslinjer for vegtrafikkstøy.

Lagmannsretten nevner i denne forbindelse at det av rundskrivet framgår at forskriftene har betydning for hvilket nivå som vil bli akseptert ved stadfestelse av reguleringsplaner i framtiden. Dette er også i nærværende tilfelle lagt til grunn av Miljøverndepartementet ved stadfestelsen av 17. juni 1980. Dette berører imidlertid ikke det foreliggende skjønn som må avgjøres på grunnlag av de forutsetninger som ble oppstilt for skjønnet da det ble avholdt.

Lagmannsretten antar at den støygrense som oppstilles i forskriftene ikke ubetinget kan være avgjørende i relasjon til granneloven tålegrense. Det vil fortsatt være slik som nevnt i Fanadommen, Rt-1969-643, på 647 at det må foretas en konkret vurdering på grunnlag av sakkyndige utredninger og alle relevante forhold. Og det kan heller ikke være slik at forskriftene med et slag bringer all støy som overstiger forskriftenes nivå, over tålegrensen i naboforhold. Lagmannsretten legger til grunn at det er en slik konkret vurdering skjønnsretten har foretatt for de enkelte eiendommer.

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Friberg og Dolva - finner imidlertid at det i denne forbindelse mangler redegjørelse og vurdering av så vesentlige forhold at skjønnet for en rekke eiendommers vedkommende må oppheves. Man tar i denne forbindelse utgangspunkt i at skjønnsretten ved vurderingen etter granneloven §2 har vurdert støyforholdene med uendret veisystem i forhold til situasjonen med det nye veisystem. Det må legges til grunn at skjønnsretten her har akseptert de forutsetninger og prognoser som ligger til grunn for de framlagte støyberegninger, og herunder også støyberegningenes første tall som uttrykk for forventet støynivå i 1985 med uendret veisystem. Man viser til at dette for de eiendommer som omfattes av skjermingstiltak, framgår av den uttalelse som er sitert ovenfor, og hvor skjønnsretten finner at disse ikke vil få noen merkbar økning i støy. Etter forholdene må det legges til grunn at skjønnsretten har gått fram på samme måte også for de eiendommer som ikke omfattes av skjermingstiltak. Dette er forhold som ikke bare har betydning ved avgjørelse av i hvilken utstrekning det foreligger årsakssammenheng mellom det nye veianlegget og støyulempene etter inngrepet, men også for selve vurderingen av hva som er ventelig i relasjon til granneloven tålegrense.

De oppsatte prognoser og forutsetninger for disse vil på denne måte få avgjørende betydning for skjønnsrettens resultat. Spørsmålet vil være om det er riktig å forutsette en utvikling som stadig medfører et høyere støynivå, uten hensyn til mulige tiltak fra samfunnets side. Dette forhold vil ha større betydning jo lenger tidsrom prognosen spenner over. Lagmannsrettens flertall mener at skjønnsretten burde ha vurdert nærmere hvilket støynivå som ut fra nåtidens miljøvernsyn ville være sannsynlig under forutsetning av uendret veisystem, som tross alt i betydelig grad ligger i et boligområde, og ikke uten videre lagt de foretatte beregninger til grunn. Dette er selvsagt et vanskelig spørsmål å vurdere, men det er samtidig et vesentlig spørsmål, især når beregningene strekker seg over så lang tid som 5-6 år, og når opp i så høye støytall som i dette tilfelle, nemlig 68-70 dB(A), altså betydelig over det nivå retningslinjene fra 1979 setter (selv om disse neppe får direkte anvendelse i området dersom det ikke skjer nyanlegg). Lagmannsrettens flertall finner at det er en feil ved saksbehandlingen at skjønnsretten har unnlatt å foreta nevnte vurdering, og at det er sannsynlig at dette kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Man har derfor kommet til at en rekke av ankene vedrørende støy må føre fram på dette grunnlag, se nedenfor vedrørende ankende part nr. 4, 5, 6, 7, 9, 10, 11, 14, 15, 25, 31 og 37 (takstnr. 19, 20, 22, 24, 28, 35, 38, 53, 57A, 88, 103 og 112). Hvorvidt vilkårene for ulempeserstatning foreligger for de takstnumre hvor skjønnet oppheves, vil måtte avgjøres av det nye skjønn.

For de eiendommer hvor støynivået etter administrative tiltak er bragt ned til verdier som tilsvarer de veiledende grenseverdier i retningslinjene av 1979, er det imidlertid ikke grunn til å tro at feilen har hatt betydning, og for eiendommer hvor støynivået etter oppføring av støyskjerm er bragt ned til 60 dB(A) eller lavere, kan skjønnet ikke oppheves av denne grunn. Dette gjelder ankene fra ankende part nr. 3, 12, 17 og 42 (takstnr. 14, 39, 51B og 66).

Lagmannsrettens flertall har også funnet at ankene fra ankende part nr. 19 og 23 (takstnr. 76 og 107) må føre fram for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning på grunn av støy. Disse tilfellene ligger imidlertid noe annerledes an enn de øvrige, og man viser til drøftelsen vedrørende disse ankene. Også for øvrig er spesielle spørsmål i forbindelse med støyulempene drøftet i tilknytning til de enkelte ankene.

Mindretallet, lagdommer Byrkjeland, kan ikke se at det foreligger feil ved skjønnsrettens saksbehandling eller rettsanvendelse vedkommende spørsmålet om ulempeserstatning på grunn av støy. Mindretallet er i det alt vesentlige enig i ankemotpartens anførsler og bemerker:

Det omfattende materiale skjønnsretten fikk seg forelagt om støyspørsmålet må det antas at retten har vurdert. Dette gjelder også prognosene for støynivået i 1985 under det tidligere og det nye veisystem, og likeledes innholdet i Miljøverndepartementets nevnte rundskriv av 29. august 1979, som under skjønnsforhandlingen forelå i utkast. Det fremgår av skjønnsloven §28 hva det er påkrevd å gjøre greie for i skjønnsgrunnene, og mindretallet antar at grunnene her tilfredsstiller loven krav, jfr. også lagmannsrettens bemerkninger foran i pkt. 2. - Mindretallet kan ikke se det som noen saksbehandlingsfeil at skjønnsretten ved sin vurdering har gjort bruk av de beregnede støyverdier i 1985 for den gamle vei. Skjønnsretten har ikke hatt grunnlag for å vurdere hvilke støyskjermingstiltak som eventuelt ville ha blitt satt i verk på den gamle vei, og hvilken effekt disse ville hatt for støyulempene på de enkelte eiendommer. Mindretallet mener at det ikke er noen feil at skjønnsretten ikke har foretatt en slik vurdering. De beregnede støyverdier som skjønnsretten har fått seg forelagt for den gamle og den nye vei gir uttrykk for den økte støybelastning som den nye vei medfører i forhold til den gamle. Det er denne økning som har årsakssammenheng med ekspropriasjonen og som må være basis for kravet på ulempeserstatning.

Anken over rettsanvendelsen går ut på at skjønnsretten har bygget på en uriktig norm når den har funnet at støyen ikke overstiger tålegrensen, jfr. ekspropriasjonsloven §7 og granneloven §2. Etter mindretallets syn kan anken heller ikke på dette punkt føre fram. Miljøverndepartementets nevnte rundskriv som det særlig er vist til, gjelder «Retningslinjer for vegtrafikkstøy - planlegging og behandling etter bygningsloven». De veiledende støygrenser som ut fra miljømessige hensyn oppstilles i rundskrivet er etter mindretallets syn ikke direkte anvendelige som grunnlag for å vurdere hvilken støyulempe og verdiforringelse en ekspropriat må finne seg i for sin eiendom uten å ha krav på erstatning. Dette spørsmål må avgjøres etter en samlet vurdering, i samsvar med lovgivning og rettspraksis. Bl.a. spiller det inn om støyulempene rammer et større område - utover ekspropriatenes eiendommer, slik det ofte er tilfelle i tettbebyggelse, og om ulempeserstatning ville gi ekspropriatene en fordel fremfor andre støyrammede i området. Det kan ikke ses som uttrykk for feil rettsanvendelse at det ikke er gitt ulempeserstatning i tilfeller der støyen overstiger grensene i rundskrivet. Det framgår for øvrig at heller ikke på det felt hvor rundskrivet har direkte anvendelse er støygrensene - som ankene er basert på - ufravikelige (s. 7).

Skjønnsretten har funnet at ingen av de ekspropriater som nyter godt av skjermingstiltak vil få merkbar støyøkning - da sammenlignet med støybelastningen de ville fått ved den gamle vei. De som ikke har fått støyskjerming - fordi de ikke har ønsket det eller av andre grunner - får derimot støyøkning. I følge skjønnsgrunnene er disse tilfeller vurdert, men bare ett tilfelle - takstnr. 81 - er funnet erstatningsberettiget. Det er etter mindretallets syn ikke påvist at lovforståelsen som ligger til grunn for vurderingen er uriktig, og selve skjønnet kan lagmannsretten ikke prøve. - Når det gjelder mulige fremtidige administrative tiltak som ut fra miljømessige hensyn måtte bli iverksatt mot støyulemper fra den nye veien vil ekspropriatene bli å behandle på linje med de andre støyrammede. - Mindretallet finner at ankene på grunnlag av støyulempe kan behandles under ett, uten særskilt drøftelse for det enkelte tilfelle. Mindretallet stemmer etter dette for at skjønnet stadfestes for så vidt gjelder alle anker angående ulempeserstatning p.g.a. støy. - - -