Rt-1984-1266

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-11-10
Publisert:	Rt-1984-1266 (342-84)
Stikkord:	Odelsrett, Odelsloven av 28, juni 1974 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 10. november 1984 i l.nr. 152/1984
Parter:	Tor Kløvstad (høyesterettsadvokat Arvid Fossum) mot Svanhild Skjæggestad (advokat Olav Sundet - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Skåre, Dolva, Langvand, Sandene
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §14, §21, §1, §2, Odelsloven (1821) §12, Jordloven (1955) §55, Jordloven (1955), §78, Odelsloven (1974), Ligningsloven (1980) §5-1

Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder tvist mellom Svanhild Skjæggestad og hennes bror Tor Kløvstad om odelsrett til eiendommen Løver, gnr. 100 bnr. 1, 2, 3, 4, 5 og 14 i Kongsberg kommune. Svanhild er eldst, men Tor har best odelsrett, jfr. bestemmelsen i odelsloven av 1821 sammenholdt med §78 i odelsloven av 1974.

Deres mor, Solveig Kløvstad, kjøpte gnr. 100 bnr. 3, 4 og 14, Midtre Løver, av sin far i 1941. I 1950 kjøpte partenes far, Sjur Kløvstad, Store Løver bnr. 1, 2 og 5. Ingen av ektefellene var beslektet med selgeren. Løver-eiendommene ble drevet som en enhet, og partene er enige om at de skal betraktes som en eiendom. I 1960 kjøpte Sjur Kløvstad eiendommen Ristvedt, gnr. 88 bnr. 1, også i Kongsberg kommune, av sin bror. Avstanden mellom eiendommene er mer enn 7 km. Han drev begge eiendommene til sin død i 1965. Solveig Kløvstad, som satt i uskiftet bo, beholdt eiendommene og drev dem ved hjelp av Tor Kløvstad og en yngre sønn frem til hun i 1971 overdrog Ristvedt til Tor Kløvstad og lot ham forpakte Løver. I 1970 hadde hun imidlertid latt fradele en parsell av Løver, bnr. 33, på vel 37 dekar og solgt den til Svanhild Skjæggestad og hennes mann. Parsellen omfattet tunet og bebyggelsen på Store Løver, en del skog og noe jordbruksareal. Den 18. desember 1980 skjøtet Solveig Kløvstad Løver til Tor Kløvstad. Søsteren, Svanhild Skjæggestad, gjorde krav på eiendommen i kraft av sin odelsrett og under henvisning til odelsloven §14, idet hun hevdet at broren allerede hadde fått en eiendom og derfor måtte stå tilbake for henne. Tor Kløvstad avviste hennes krav, idet han hevdet at Ristvedt og Løver var å anse som en eiendom, og at hun under enhver omstendighet selv hadde fått en eiendom som var odelsjord i og med overdragelsen av gnr. 100 bnr. 33 i 1970. Da enighet ikke ble oppnådd, ble sak anlagt for Kongsberg byrett, som den 11. september 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Svanhild Skjæggestad påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 25. oktober 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Svanhild Skjæggestad har odelsløsningsrett til Løver gnr. 100 bnr. 1, 2 og 5, Midtre Løver gnr. 100 bnr. 3, 4 og 14 samt til andel i gårdsvei gnr. 100 bnr. 22 i Kongsberg.

2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Tor Kløvstad har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Den ankende part, Tor Kløvstad, har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har etter den ankende parts mening tatt feil når den har funnet at Løver og Ristvedt er å anse som to eiendommer i relasjon til odelsloven §14. Denne bestemmelse må når det gjelder spørsmålet om det foreligger en eller flere eiendommer, i det vesentlige tolkes på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i §12 i odelsloven av 1821. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at man ved vurderingen skal legge vekt på bestemmelsen i §55 i jordloven av 18. mars 1955. Denne bestemmelse tar riktignok sikte på annet enn odelsløsning og vil derfor ikke være avgjørende. Hvorledes eiendommen vurderes i relasjon til jordloven §55, må likevel tillegges vekt ved avgjørelsen etter odelsloven §14, og det pekes på at landbruksmyndighetene da bnr. 33 ble tillatt fradelt, klart forutsatte at resten av Løver skulle drives sammen med Ristvedt.

Byretten har med rette lagt vekt på at Løver og Ristvedt faktisk har vært en driftsenhet. Dette har vært tilfellet siden partenes far kjøpte Ristvedt i 1960. Det har vært ført felles regnskap for eiendommene, og det ble i 1967 utarbeidet felles driftsplan for skogen på begge eiendommer. Etter at Tor Kløvstad kjøpte Ristvedt i 1971, har han forpaktet Løver og fortsatt driften av eiendommene som en enhet. Han har foretatt en rekke investeringer med sikte på drift av begge eiendommer, således anskaffet korntørke til bruk for begge eiendommer. Fra 1970 da bnr. 33 ble fraskilt Løver, har det bare vært hus på Ristvedt.

Når man skal bedømme betydningen av avstanden mellom de to gårder, må man for det første se hen til at skogen utgjør en betydelig del av begge eiendommer og at Løvers skog ligger midt mellom to av Ristvedts skogteiger. Avstanden mellom gårdenes innmark er ca 7 km langs vei. Dette er ingen hindring for at eiendommene på rasjonell måte kan drives som en enhet når det vesentlig drives korndyrking og nyttes maskiner.

Ved avgjørelsen av om det dreier seg om en eller flere eiendommer i et tilfelle som det foreliggende, må det også ses hen til om det har vært foreldrenes vilje at det skulle skje en deling. Etter den ankende parts mening må det anses på det rene at moren har ment at Løver og Ristvedt fortsatt skulle være en enhet, selv om hun i første omgang bare solgte Ristvedt til ham. Hun lot han forpakte Løver, og når hun ikke solgte, var grunnen at hun ønsket forpaktningsavgiften som tillegg til sin pensjon, og at hun ikke ville at sønnen skulle få for stor gjeld.

Selv om Løver og Ristvedt skulle bli ansett som to eiendommer i relasjon til odelsloven §14, har ankemotparten likevel ikke krav på Løver i henhold til denne bestemmelse, idet den eiendom hun fikk overdratt i 1970, gnr. 100 bnr. 33, må anses som odlingsjord. Når også hun har fått en eiendom som er odlingsjord, skal igjen prioritetsrekkefølgen følges, jfr. §14 siste ledd.

Hva som er odlingsjord, fremgår av odelsloven §1 og §2. Utgangspunktet er at eiendommen må ha et «jordbruksareal» på minst 10 dekar. Jordbruksareal er et videre uttrykk enn «dyrket mark» og omfatter blant annet kulturbeite. En eiendom med mindre jordbruksareal enn 10 dekar kan anses som odlingsjord dersom den har så mye annet areal, for eksempel skog, at den samlede produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Etter den ankende parts mening hadde bnr. 33 ved salget i 1970 - som er det avgjørende tidspunkt - et jordbruksareal på ca 13 dekar når gjødslet beite regnes med. I dette kan det bare gjøres et mindre fradrag for tun og bebyggelse. Det vises særlig til det økonomiske kartverk, hvor de forskjellige markslag er angitt. Til samme resultat kommer man hvis man bygger på kart som var utarbeidet i forbindelse med driftsplanen for skogen. Det vises også til flyfotografier av eiendommen fra før 1970.

Ankemotpartens anførsler om jordbruksarealets størrelse er uholdbare, idet arealer som utvilsomt har vært gjødslet beitemark holdes utenfor. Jordbruksarealet må i det minste være ca 8500 m2. Når man i tillegg til dette areal har vel 20 dekar skog av til dels meget god bonitet, kan det ikke være tvilsomt at eiendommen har en produksjonsevne som klart overstiger produksjonsverdien av 10 dekar jordbruksareal. Det presiseres i denne forbindelse at det er eiendommens produksjonsevne og ikke den aktuelle avkastning som er avgjørende. Etter den foreliggende bonitering av skogen, som er et uttrykk for skogens produksjonsevne, vil den årlige avkastning bli ca 14 m3 tømmer. Nettoavkastningen vil etter den ankende parts beregning tilsvare nettoavkastningen av ca 6 dekar jord anvendt til dyrking av bygg. Legger man til grunn den gjennomsnittlige avkastning som følger av driftsplanen, får man en netto avkastning som svarer til ca 4 dekar for jord anvendt til dyrking av bygg.

Ytterligere subsidiært anføres at dersom Svanhild Skjæggestad har løsningsrett etter odelsloven §14, må loven §21 annet ledd anvendes til fordel for Tor Kløvstad. Den ankende part er enig med lagmannsrettens flertall når det er lagt til grunn at bestemmelsen er anvendelig også i forhold til §14, men mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke er åpenbart urimelig at Svanhild Skjæggestad får drive sin bror fra eiendommen. Det vises til den ankende parts tilknytning til eiendommen yrkesmessig og næringsmessig. Han vil tape halvdelen av sitt næringsgrunnlag om han mister Løver. En omlegging av driften er ikke noen realistisk mulighet. Han har heller ikke noen praktisk mulighet for å oppnå biinntekter. Han har dessuten foretatt en rekke investeringer med sikte på drift av begge eiendommer. Det vises ellers til at det er Løver som har den beste jord og som har den mest verdifulle skog. Endelig påberopes at Tor Kløvstad har hatt en begrunnet forventning om å få overta også Løver. Det er på den annen side ikke vesentlige rimelighetshensyn som taler i ankemotpartens favør.

Den ankende part, Tor Kløvstad, har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, Svanhild Skjæggestad, har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har med rette funnet at Løver og Ristvedt i relasjon til odelsloven §14 må anses som to eiendommer. Det vises til gårdens forskjellige odelsrettslige bakgrunn og til at det dreier seg om selvstendige eiendommer av en ikke ubetydelig størrelse som ligger langt fra hverandre, 8-9 km mellom innmarken på de to gårder. At de i noen år har vært drevet sammen, er ikke tilstrekkelig til at de kan anses som én eiendom. At det nå ikke er bygninger på Løver, kan ikke være avgjørende. Det er ikke belegg for anførselen om at Tor Kløvstad har hatt en begrunnet forventning om å få overta Løver, og en slik forventning ville heller ikke ha noen rettslig betydning. Hvorledes landbruksmyndighetene har vurdert eiendommene i relasjon til jordloven, er ikke avgjørende, og det kan for øvrig ikke ses at deres behandling av eiendommene viser at de har ansett Løver og Ristvedt som én eiendom.

Det er også riktig når lagmannsretten har funnet at gnr. 100 bnr. 33 som Svanhild Skjæggestad fikk kjøpe i 1970, ikke kan anses som odlingsjord. Ankemotparten vil prinsipalt hevde at dette følger allerede av at jordbruksarealet i 1970 etter en riktig beregning var under 5 dekar.

De beregninger som den ankende part har fremlagt og som bygger på det økonomiske kartverk, er beheftet med mange feilkilder. Det økonomiske kartverk er ikke så nøyaktig at det kan gi grunnlag for beregninger av denne art. De foreliggende parts- og vitneforklaringer sammen med det materiale som ellers foreligger, gir ikke grunnlag for å anta at jordbruksarealet har vært så stort som 5 dekar i 1970. Under enhver omstendighet har det vært klart under 10 dekar.

Ved den subsidiære vurdering av om det i tillegg til et jordbruksareal på mindre enn 10 dekar er så mye tilleggsareal m.v. at eiendommenes produksjonsevne i alt tilsvarer 10 dekar jordbruksareal, må det bygges på de forhold og forutsetninger som var til stede ved overtagelsen i 1970. Den tilvekst i skogen som den ankende part har bygd på, er altfor høy. Etter driftsplanen er avkastningen 2,3 m3 når man foretar en konkret beregning for bnr. 33. Det er heller ikke holdbart å sammenligne med hva jordbruksarealet vil kaste av seg ved korndyrking. Dette er en helt unaturlig driftsform for en så liten eiendom, hvor man må finne en mer arbeidskrevende produksjon. Hvis man skal foreta en sammenligning av inntekter av jord og skog på mer generell basis, kan man finne veiledning i ligningsloven av 13. juni 1980 §5-1 nr. 3, hvor en tilvekst på 5 m3 tømmer svarer til 1 dekar dyrket jord.

Etter ankemotpartens syn kan rimelighetsregelen i odelsloven §21 ikke brukes i de tilfelle som reguleres av loven §14. Dette er imidlertid ikke avgjørende, idet det ikke under noen omstendighet kan anses åpenbart urimelig at Svanhild Skjæggestad får overta Løver. Tvert imot taler en rimelighetsvurdering i hennes favør. Hun vil få problemer med å fortsette sin hønserinæring om hun ikke får et økt areal, idet de offentlige tilskuddsordninger for hønserinæring bare gjelder for bruk med mer enn 10 dekar jordbruksareal. Landbruksmyndighetene arbeider dessuten for en nedtrapping når det gjelder større hønseribedrifter. Det bestrides at de rimelighetshensyn som er påberopt i favør av den ankende part, er særlig tungtveiende.

Ankemotparten, Svanhild Skjæggestad, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Svanhild Skjæggestad tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett.

2. Svanhild Skjæggestad tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, herunder de dokumenter vedrørende det økonomiske kartverk som er påberopt. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det opptatt forklaringer fra partene og fire vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Saken står imidlertid i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg er enig med lagmannsretten i at Løver og Ristvedt i relasjon til odelsloven §14 anses som to eiendommer, og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Det dreier seg om to eiendommer av normal størrelse for jordbrukseiendommer i området. De har ca 100 dekar innmark hver, og Ristvedt skog er på vel 900 dekar, mens Løver har vel 300 dekar. Avstanden mellom eiendommenes innmark med gårdstun er i alle fall mer enn 7 km. Eiendommene hadde overhodet ikke hatt noen tilknytning til hverandre da partenes far kjøpte Ristvedt i 1960. Felles eier hadde de bare frem til 1971 da Ristvedt, men ikke Løver, ble overdratt til Tor Kløvstad. Det som kan tale for å anse dem som en enhet, er den felles drift fra 1960 til 1982 og de investeringer som i den forbindelse er foretatt. At det skjer en form for felles drift når to eiendommer kommer på en hånd, er imidlertid det normale og kan ikke tillegges vesentlig vekt, jfr. Rt-1980-151 flg., særlig side 157. Jeg finner således ikke at man kan se det slik at Tor Kløvstad i 1971 bare fikk overdratt en del av en eiendom som han så fikk resten av i 1980.

Spørsmålet om gnr. 100 bnr. 33, som i 1970 ble overdratt til Svanhild Skjæggestad og hennes ektefelle, fylte kravene til odlingsjord, kan by på noen tvil. Avgjørende er etter odelsloven 551 og 2 om det på eiendommen var enten minst 10 dekar jordbruksareal eller minst 5 dekar jordbruksareal og i tillegg «så mykje anna areal, rettar og lunnende» at den produksjonsmessige verdi tilsvarte minst 10 dekar jordbruksareal.

Eiendommen var på i alt vel 37 dekar. Bebyggelsen, tunet og jordbruksarealet ligger innenfor et område på ca 13 dekar-13,1 dekar ifølge den ankende part, 12,4 dekar ifølge ankemotparten. Det område som opptas av bebyggelse, tun og vei, kan ikke regnes som jordbruksareal. Nøyaktig hvor meget dette var i 1970, er omtvistet og noe usikkert på grunn av senere endringer på eiendommen, men det var en rekke hus på eiendommen og et åpent tun mellom dem, og dette opptok et ikke ubetydelig område. Det er dessuten på det rene at det er en del impediment innenfor de ca 13 dekar. Dette fører til at det som det overhodet kan være spørsmål om å betrakte som jordbruksareal, i alle fall ikke kan være mer enn ca 10 dekar.

Den ankende part har for Høyesterett særlig vist til det økonomiske kartverk for området, hvor kartene opplyses å være utarbeidet på grunnlag av markarbeid og målinger i 1967. Under henvisning til kartet hevder han at dyrket mark og tun til sammen utgjorde 7,2 dekar og at det øvrige, som hevdes å være 5,9 dekar, må betraktes som kulturbeite, idet det etter kartsymbolene er «gjødsla beite». Det er etter mitt syn ikke grunnlag for å tillegge det økonomiske kartverk den vekt som den ankende part her tillegger det. Av retningslinjer for utarbeidelsen av kartverket fremgår det at det ikke er tilstrebet noen absolutt nøyaktighet. Jeg forstår det slik at grensen mellom de forskjellige markslag ikke behøver stemme på meteren. Arealer på mindre enn 2 dekar blir vanligvis heller ikke skilt ut som eget markslag. Dette medfører at man ikke kan foreta eksakte målinger av mindre arealer ut fra markslagsgrensene, og at det innen de avgrensede markslagsområder kan være områder med inntil 2 dekar med andre markslag, således for eksempel impediment innen et beiteområde. Jeg vil videre peke på at utgangspunktet for angivelsen av markslag er flyfotografering, og at dette grunnlag ikke på alle punkter er supplert med undersøkelser i marken. Avgrensingen mellom kulturbeite og annet beite kan være flytende og skjønnsmessig og i mange tilfelle vanskelig. Jeg finner derfor heller ikke at det ut fra angivelsene på det økonomiske kart kan trekkes sikre slutninger om hvorvidt beitestrekningen på bnr. 33 helt eller delvis var av en slik art at den kunne anses som jordbruksareal i relasjon til odelsloven §2, jfr. forarbeidene, blant annet Innst. O. nr. 60 for 1973-74 side 3.

Spørsmålet om jordbruksarealer på bnr. 33 står derfor etter mitt syn i det vesentlige i samme stilling som det gjorde for lagmannsretten. Lagmannsretten har etter befaring av området og etter å ha hørt vitner og parter og kunnet sammenholde med flyfotografier fra det aktuelle tidsrom, funnet at det areal som i 1970 kunne regnes som jordbruksareal, lå klart under 10 dekar. Jeg kan ikke se at Høyesterett har noe grunnlag for å fravike denne bedømmelse. På den annen side kan jeg heller ikke se at det er grunnlag for å anta at jordbruksarealet var mindre enn 5 dekar.

Spørsmålet blir så om annet areal har en slik produksjonsevne at eiendommens samlede produksjonsmessige verdi likevel tilsvarer verdien av minst 10 dekar jordbruksareal. Den ankende parts beregninger over avkastningen av de ca 22 dekar produktiv skog på eiendommen forutsetter i enhver henseende helt optimale forhold, og jeg er også enig med ankemotparten i at det her heller ikke er naturlig å sammenligne med avkastningen av jordbruksareal nyttet til korndyrking. Jeg er enig med lagmannsretten i at eiendommens samlede produksjonsverdi må antas å ligge under produksjonsverdien av 10 dekar jordbruksareal. Det kan da ikke legges til grunn at Svanhild Skjæggestad tidligere har mottatt en eiendom som var odlingsjord.

Spørsmålet om rimelighetsregelen i odelsloven §21 også skal gjelde i de tilfelle som reguleres av loven §14, kan være noe tvilsomt. Paragraf 21 tar sikte på å rette opp klare urimeligheter som følge av odelsrekkefølgen. Anvendes bestemmelsen i et §14-tilfelle, vil dette føre til at en odelsberettiget får to eiendommer, og det er da fordelingsprinsippet som angripes. Ordlyden i §21 annet ledd omfatter imidlertid også §14-tilfellene, og jeg kan ikke se at det er reelle grunner som taler mot å ha §21 som sikkerhetsventil mot klare urimeligheter også i disse tilfelle. Jeg kan imidlertid ikke se at det er noen urimelighet i at Svanhild Skjæggestad skal få overta Løver. Det dreier seg om et tilfelle hvor foreldrene har hatt to eiendommer, og resultatet blir at den best odelsberettigede får den ene og en annen odelsberettiget den andre, som hun allerede har overtatt en mindre del av. Begge søsken er kvalifisert til å drive Løver, begge har tilknytning til den, og begge har behov for eiendommen.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene settes til kr. 22450, hvorav kr. 450 for omkostninger. Jeg finner ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tor Kløvstad til Svanhild Skjæggestad 22450 - tjueto tusen fire hundre og femti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dolva, Langvand og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jan Frøysten Halvorsen, Odd Friberg og Odd Hansson):- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Ristvedt er i dag på omlag 100 dekar dyrket mark, hvorav omlag 30 dekar brattlendt terreng som ikke egner seg for traktordrift og korndyrking, og 939,5 dekar skog. Tor Kløvstad har planert en del av jordveien som går ned mot Numedalslågen. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen i alt vesentlig er av samme omfang og karakter som da Tor Kløvstad overtok den i 1971 og som da den ble overdratt til hans far i 1960. Våningshuset er blitt utbedret og modernisert før og etter 1971. I driftsbygningen er det innlagt korntørker, og maskinparken består blant annet av 2 traktorer med redskap samt skurtresker.

Den dyrkbare mark på Løver utgjør omlag 100 dekar, et beiteområde omlag 20 dekar og skogen vel 300 dekar. Løver består av 2 eiendommer, Midtre Løver og (Store) Løver. Innmarken danner et sammenhengende noenlunde flatt jorde. Eiendomsgrensen går tvers over dette. Bygningene på Midtre Løver er forfalne og forlengst ute av bruk. Det ligger en hytte på denne del av eiendommen. Bygningene på (Store) Løver fulgte med parsellen som ble utskilt til Svanhild og Mathias Skjæggestad i 1971. Familien brukte disse bygninger fra 1950 og til den flyttet ned til Ristvedt i 1965. Avstanden mellom Ristvedt og Løver er 8-9 km. Løver ligger 400 meter over havet, og dyrkingssesongen er her noe kortere enn på Ristvedt.

Gårdene har ikke hatt noen tilknytning til hverandre før de kom på samme eierhånd i 1960. Inntil faren døde i 1965, bodde familien på Løver og drev Ristvedt ved siden av. Tor Kløvstad var på det tidspunkt 19 år. Han overtok etter hvert ansvaret for den fortsatte drift. Da Ristvedt ble overdratt til ham i 1971, hadde han i noen år drevet eiendommene sammen og lagt opp til korndyrking av hele jordbruksarealet, til sammen omlag 170 dekar.

Ved vurdering av om gårdene utgjorde én eller flere odelseiendommer må det tas utgangspunkt i forholdene da Ristvedt ble overdratt til Tor Kløvstad i 1971. Moren satt da i uskiftet bo etter sin mann og hadde 3 barn, Svanhild født i 1939, Tor født i 1946 og en sønn til født i 1948. Hun og mannen hadde i 1960 overtatt Ristvedt som på den tid måtte anses som en selvstendig odelseiendom. Løver hadde hun hatt sammen med sin mann siden 1950. Løver besto da av to eiendommer, men de ble brukt som én driftsenhet. De lå sammen, og det var brukbare bygninger bare på den ene. Moren antas å ha ervervet odelsrett til begge deler av eiendommen i 1971. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om de er å anse som én eller to eiendommer, men forutsetter at det i denne sak er tilstrekkelig for vurderingen i relasjon til Ristvedt å ta utgangspunkt i at Løver utgjør én eiendom. Det er heller ikke omtvistet.

Lagmannsretten finner særlig på bakgrunn av eiendommene Ristvedt og Løvers størrelse og forhistorie at de måtte bli å anse som to eiendommer i forhold til odelsloven §14 ved overdragelsen av Ristvedt i 1971. De er middels store gårder i distriktet og hadde hver for seg dannet næringsgrunnlag for de familier som hadde drevet dem inntil de kom på samme eiers hånd i 1960. De har forskjellig odelsrettslig bakgrunn. Løver kunne ikke utelukkende regnes som tilleggsjord til Ristvedt. Den var foreldrenes opprinnelige eiendom, og de bodde der og drev Ristvedt ved siden av inntil 1965. Løver kan etter rettens mening heller ikke anses for å ha tapt karakteren av en selvstendig jordbrukseiendom i 1980.

Lagmannsretten har således ikke funnet at det kan legges avgjørende vekt på at eiendommene hadde vært på én eiers hånd og var blitt drevet sammen i en 10-års periode. Det var bare de siste 4-5 år før 1971 at Tor Kløvstad hadde anlagt den form for samdrift som nå knytter eiendommene sammen. Lagmannsretten mener at man ikke kan ta utgangspunkt i den forventning Tor Kløvstad har hatt til overtakelse av begge eiendommer og hans subjektive forhold med hensyn til driftsform og næringsgrunnlag. Ristvedt var objektivt sett en vanlig drivverdig jord- og skogbrukseiendom som på linje med andre eiendommer i bygda hadde gitt tilstrekkelig næringsgrunnlag for eieren. Det samme gjaldt Løver.

Videre har lagmannsretten funnet at det ikke kan tillegges avgjørende betydning at en begrunnelse for å skille ut parsellen i 1970 sammen med bygningene på (Store) Løver, var at Løver skulle drives sammen med Ristvedt. Dette var en ordning som landbruksmyndighetene aksepterte, men det medførte ingen konsekvens med krav om samtykke til å skille ut Ristvedt ved overdragelsen i 1971. Lagmannsretten ser det slik at verken landbruksmyndighetene eller moren hadde bundet seg til at Ristvedt og Løver skulle betraktes som én eiendom. Muligheten for å føre bygningene tilbake til Løver sto fortsatt åpen hvis Svanhild Skjæggestad skulle overta Løver, enten etter morens ønske eller i kraft av sin odelsrett. Under enhver omstendighet mener lagmannsretten at Ristvedt og Løver odelsrettslig utgjør to eiendommer, selv om landbruksmyndighetene måtte ha ment at eiendommen ikke kunne deles uten etter samtykke, jfr. jordloven §55.

Saken har mange likhetspunkter med den sak som er avgjort av Høyesterett og tatt inn i Rt-1980-151 flg. Lagmannsretten vil anta at gårdene ligger innenfor noenlunde samme størrelsesorden i begge saker, når det for øvrig trekkes en sammenligning med hensyn til hva som er gjennomsnittet i distriktet. Det er en forskjell at i den foreliggende sak er avstanden mellom eiendommene 8-9 km, mens det i høyesterettsdommen ble pekt på at et driftsfellesskap mellom eiendommene, som hadde felles grenser, var det mest naturlige (s. 158).

Lagmannsretten går så over til å vurdere spørsmålet om den parsell som ble utskilt til Svanhild og hennes mann i 1970, var å anse som odelseiendom i loven forstand. Eiendommen er i alt på omlag 38 dekar. På vestsiden av gårdstunet lå et jordbruksareal, som dels var oppdyrket og dels ble brukt til beite. Resten lå for det meste på nordsiden og besto av skog og utmark. Beiteområdet var gjerdet inn sammen med nevnte skogparti, slik at kyrne kunne ferdes over hele dette område.

Det oppdyrkede areal utgjør i dag etter oppmåling av vitnet landbrukskonsulent Korsmo 5850 m2. Svanhild Skjæggestad har hevdet at dette er omtrent av samme størrelse som jordbruksarealet i 1970. Tor Kløvstad har under henvisning til et flyfoto av 1963 og et kroki som ble opptatt sommeren 1967, påstått at jordbruksarealet måtte være over 10 dekar i 1970. Uenigheten knytter seg særlig til et område som strekker seg vestover fra et punkt som etter flyfotoet å dømme var et lite skogholt på den dyrkbare del. Dette område er i dag tilvokst med kratt og småskog og dreier seg om 2-3 dekar. Det er vanskelig å måle jordbruksarealet etter krokiet nøyaktig, men lagmannsretten finner at det klart lå under 10 dekar. Med utgangspunkt i de arealer som ble påvist under befaringen, kan lagmannsretten ikke se at jordbruksarealet har gjennomgått noen markant endring i løpet av den periode på 12 år som ligger etter overtakelsen.

Den øvrige del av parsellen består av skog og utmark. En del av dette er tegnet inn som impediment på krokiet. Dette er et område hvor fjellgrunnen delvis stikker opp i dagen. Her vokser det en del gress rundt, men grunnen er ikke dyrkbar. Terrenget i skogen er noe ulendt. Lagmannsretten kan ikke karakterisere noe av området som jordbruksareal i odelsloven forstand etter de kriterier som er lagt til grunn i høyesterettsdom tatt inn i Rt-1980-585 flg. Verdien av skogen og beitemuligheten anses for å være så minimal at den samlede produksjonsverdi for parsellen ikke tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. odelsloven §2. Lagmannsretten er dermed kommet til at parsellen ikke er å anse som odelseiendom, og at Svanhild Skjæggestad har løsningsrett til Løver. - - -