Rt-1984-1339

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-11-27
Publisert:	Rt-1984-1339 (356-84)
Stikkord:	Odelsrett, Odelsloven av 28, juni 1974 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. november 1984 i l.nr. 170 B/1984
Parter:	Øyvind Andresen (advokat Oddvar Fosaas til prøve) mot Helge Nygård (høyesterettsadvokat Helge Tofte).
Forfatter:	Hellesylt, kst.dommer Backer, Halvorsen, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §12, §21, Tvistemålsloven (1915) §180, Adopsjonsloven (1917) §17, §13, §15, §19, §20, §78

Dommer Hellesylt: Arne Usland kjøpte i 1922 en mindre jord- og skogbrukseiendom, Oftenes, gnr. 30 bnr. 23 og gnr. 31 bnr. 1 i Søgne. Odelshevd på eiendommen ble fullført i 1942, samme år som han giftet seg med Alette Stensen. Ved fylkesmannens bevilling av 15. februar 1947 adopterte ektefellene - som var barnløse - søstrene Anne-Lise og Randi Olsen, døtre av Alettes avdøde søster Gunda Olsen. Av de to adoptivbarna var Anne-Lise eldst. Det var såkalt «sterk» adopsjon. Øyvind Andresen er sønn av Anne-Lise og Helge Nygård sønn av Randi. I 1981 solgte Arne Usland eiendommen Oftenes til Helge Nygård. Øyvind Andresen reiste deretter sak for å løse eiendommen på odel, idet odelsloven av 28. juni 1974, som trådte i kraft 1. januar 1975, hadde gitt adoptivbarn og deres etterkommere odelsrett. Saken gjelder spørsmål om Øyvind må nektes løsning enten fordi han ikke har bedre odelsprioritet enn Helge, eller om han det har, fordi løsning ville vært klart urimelig, jfr. odelsloven §21 annet ledd. Kristiansand byrett avsa den 28. mai 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Helge Nygård frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Øyvind Andresen anket byrettens dom til Agder lagmannsrett som 11. april 1983 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Øyvind Andresen til Helge Nygård kr. 10500 - titusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Øyvind Andresen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Saken står stort sett i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Alette Usland og Lars Nygård er avgått ved døden i 1984, altså etter lagmannsrettens dom. Helge opprettholder ikke sin anførsel for lagmannsretten om at det ikke var tale om odlingsjord, og Øyvind har frafalt anførselen om at overdragelsen av eiendommen ble søkt hemmeligholdt overfor ham.

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak gitt forklaring av partene og 12 vitner, som alle har avgitt forklaring tidligere.

Øyvind Andresen har blant annet anført:

Når det gjelder odelsprioriteten, er byrettens og lagmannsrettens lovforståelse riktig. Adoptivbarn har etter odelsloven §12 annet ledd prioritet fra adopsjonen. Når de er adoptert samtidig, må aldersprinsippet legges til grunn. Hensynet til likhet med biologiske barn og behovet for klarhet, tilsier dette. Legalitetsprinsippet som er påberopt, er av begrenset betydning innen privatretten og får ikke anvendelse. Her er det spørsmål om å tolke odelsloven hvor lik prioritet er et ukjent begrep bortsett fra særtilfelle med samodlende ektefeller.

Lagmannsretten har stilt for små krav til den interesseovervekt i favør av eieren som kreves for å nekte løsning fra en bedre odelsprioritert etter bestemmelsen i odelsloven §21 annet ledd. Etter loven, forarbeidene og rettspraksis må det her foreligge en klar og vesentlig overvekt. Ordinære omstendigheter ved en odelsløsning kan dessuten ikke tillegges vekt ved avveiningen, jfr. Rt-1978-268. Paragraf 21 annet ledd har karakter av en sikkerhetsventil for å kunne stoppe løsningskrav som ligger opp mot odelsmisbruk.

Det erkjennes at det er en forskjell i Helges og Øyvinds tilknytning til Oftenes. Lagmannsretten har imidlertid lagt alt for stor vekt på Helges tilknytning, og for liten vekt på Øyvinds, i forhold til de hensyn som er relevante etter Høyesteretts praksis i saker av den karakter det her er tale om. Øyvind har sterk følelsesmessig tilknytning til Oftenes. Han har bodd få kilometer unna, har feiret høytider der, vært ofte på besøk og har i oppveksten hjulpet til med onnearbeidet. Han har søkt om å få bygge bolig på eiendommen, men dette ble nektet av myndighetene. Øyvind har videre en rettslig tilknytning ved sin odelsrett, som han har hatt til hensikt å bruke.

Helges tilknytning ligger i at han har bodd på eiendommen. Det arbeid han har utført for Usland har ikke vært nødvendig for driften, og Helge har fått mer enn full kompensasjon for dette. Samdriftavtalen har gitt Helge langt større verdier enn det som tilsvarer hans innsats. Slike tilknytningsmomenter som det er gitt fullt vederlag for, er ikke relevante. Sin dominerende inntekt har Helge hatt utenfor bruket, og han har nå fulldagsstilling i Søgne kommune. Uslands preferanse for Helge kan ikke tillegges vekt. Det er etter dette ingen markant forskjell i partenes tilknytning til eiendommen.

Det er gal rettsanvendelse når lagmannsretten har lagt vekt på at Øyvind angivelig lot Helge og Usland bli i den tro at han ikke ville bruke sin odelsrett. Den best prioriterte har ingen plikt til å gjøre sitt syn kjent, jfr. odelsloven §20. Verken Usland eller Helge har kommet med noen form for henvendelse om dette til Øyvind, som ikke har vært klar over Uslands og Helges forutsetninger om at Helge skulle overta eiendommen. Øyvind har for øvrig både direkte og indirekte gjort Usland kjent med at han hadde til hensikt å overta eiendommen.

Helge har ikke hatt noen begrunnet forventning om å overta. Allerede før 1975 hadde Øyvinds mor åsetesrett, og etter 1975, da hun fikk best odelsrett, har det iallfall ikke vært rettslig grunnlag for å tro at Uslands tilsagn skulle kunne gjennomføres.

For øvrig hevdes det at det er uriktig når lagmannsretten har lagt en viss vekt på at odelsløsning vil virke urimelig for ekteparet Usland og Helges foreldre. Dette må det ses bort fra. Det er en normalsituasjon i forbindelse med odelsløsning som foreligger, og det finnes praktiske løsninger på bospørsmålet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Øyvind Andresen kjennes berettiget til å løse eiendommen Oftenes, gnr. 31, bnr. 1 og gnr. 30, bnr. 23 i Søgne.

2. Øyvind Andresen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Helge Nygård mener lagmannsrettens dom er riktig, men at han burde ha fått tilkjent saksomkostninger også for byretten.

Prinsipalt gjøres gjeldende at Øyvind ikke har bedre odelsprioritet enn Helge, og at vilkåret etter odelsloven §19 for å reise løsningssak således ikke foreligger. Det følger av odelsloven §12 at Øyvind og Helges mødre har lik prioritet. Det er ikke holdepunkt i loven for å legge aldersprinsippet til grunn mellom adoptivbarn. Inngrep av den karakter odelsløsning er, krever klar lovhjemmel. Lik prioritet er for øvrig ikke ukjent i odelsretten, jfr. samodlende ektefeller.

Subsidiært anføres at odelsløsning vil være klart urimelig og derfor må nektes, jfr. odelsloven §21 annet ledd. Denne bestemmelse omfatter mer enn bare misbruksituasjoner. Det foreligger slik klar og markert overvekt i favør av Helge som kreves for at løsning kan nektes.

Helge har bodd på eiendommen, som er hans barndomshjem, hele sitt liv. Han har vært som en sønn for Usland. Han har hjulpet til med driften, innkjøpt nødvendige maskiner og redskaper, innrettet seg på å overta og utdannet seg med dette for øye. Han har på langt nær fått kompensasjon for det arbeid og den kapital han har nedlagt.

Øyvind har aldri bodd på eiendommen, den har ikke vært hans hjem, og han har ikke utdannet seg for å drive jordbruk. Han har hatt et alminnelig godt forhold til bestefaren fram til slutten av 1970 årene, senere er det blitt sterke motsetninger. Det er som besøkende slektning han har vært på gården.

Forholdene i denne saken er annerledes enn i andre saker som har vært oppe for domstolene. Her har det før 1975 ikke vært odelsberettigede etterkommere, noe Usland og Helge har innrettet seg på. Liknende hensyn som lå til grunn for de overgangsregler som sikret barn født før 1965 den odelsprioritet de hadde, kommer sterkt inn ved vurderingen etter §21 annet ledd. Det er i denne saken Helge som har regnet med å skulle overta. Argumentasjon som i andre saker slår ut i favør av odelsløseren, veier her til fordel for Helge. I totalvurderingen kommer også hensynet til Arne Usland og Randi Nygård inn. Disse bor begge i våningshuset. Det ville for øvrig ha vært naturlig at Øyvind som - i motsetning til Usland og Helge - så utmerket har kjent til den odelsrettslige situasjon etter 1975, hadde gjort disse oppmerksom på sin hensikt å overta, noe det bestrides at han har gjort. Øyvind kan ikke ha unngått å observere at Helge har innrettet seg på overtakelse. En viss vekt må dette også ha ved avgjørelsen.

Helge Nygård har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 11. april 1983 pkt. 1 stadfestes.

2. Helge Nygård tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men kan ikke fullt ut slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse, selv om jeg på vesentlige punkter har et sammenfallende syn. Jeg skal bemerke:

Ifølge odelsloven §12 annet ledd første punktum får adoptivbarn odelsprioritet etter adopsjonstidspunktet. Bestemmelsen sier imidlertid intet om hva som skal gjelde når to eller flere barn er adoptert samtidig. Henvisningen til at de med prioritet fra adopsjonen «går inn i den vanlege odelsrekkefølgja», kan neppe i seg selv tas til inntekt for at eldre går foran yngre i tilfelle samtidig adopsjon. Lovens forarbeider uttaler ikke noe direkte om spørsmålet, men tyder bestemt ikke på at man har villet lovfeste en ordning som kunne gi lik prioritet til adoptivbarn med de komplikasjoner dette kan medføre - antakelig har man ikke hatt i tankene at flere barn kunne bli adoptert samme dag. I odelsretten er det behov for klarhet med hensyn til odelsprioriteten. Lik odelsprioritet forekommer i odelsloven bare for samodlende ektefeller med nærmere regulering av særordningen i §15 jfr. §13. Ellers bestemmes odelsprioriteten av alder eller adopsjonstidspunkt. På denne bakgrunn finner jeg det naturlig å forstå loven slik at ved samtidig adopsjon av flere barn får disse innbyrdes odelsprioritet etter sin alder. Dette samsvarer for øvrig med det som hevdes i Rygg og Skarpnes: Kommentar til Odelsloven, side 42. Jeg mener derfor i likhet med byretten og lagmannsretten at Øyvind har bedre odelsprioritet enn Helge, siden Øyvinds mor er eldst, og at bestemmelsen i odelsloven §19 således ikke er til hinder for at han gjør sin odelsrett gjeldende gjennom løsningssak.

Jeg finner imidlertid som byretten og lagmannsretten at løsning må nektes fordi det vil være «klårt urimeleg» om Øyvind får drive Helge bort fra eiendommen Oftenes, jfr. odelsloven §21 annet ledd. Det helt sentrale moment i saken er den tilknytning til eiendommen Helge har hatt i alle år og som han med god grunn innrettet seg på før 1975, og tilsvarende den manglende forventning som Øyvind i denne tid kunne ha på å få overta eiendommen. Ingen av partene hadde odelsrett før odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975. Før denne tid hadde Helge bodd på gården og hjulpet til med driften. Etter tilskyndelse fra Usland begynte han på landbruksskole fordi det var meningen at han skulle overta eiendommen. Etter avsluttet to-årig landbruksskole i 1973 inngikk Helge en samdriftavtale med Usland, og etter denne tid har de drevet eiendommen sammen. Allerede mens han gikk på landbruksskolen, kjøpte Helge traktor, senere har han kjøpt atskillige maskiner og redskaper, som også har vært nyttet til leiearbeid. Helge var ved lovendringen nesten 20 år og hadde inntil dette tidspunkt en sterkt begrunnet forventning om å overta eiendommen.

Helges posisjon forut for 1975 var på mange måter ikke ulik den som den beste odelsberettigede har: Han var tilsagt å overta eiendommen, og det var ingen med bedre rett som kunne true hans posisjon. Hadde han hatt odelsrett, ville han etter loven overgangsordninger vært beskyttet mot omveltninger i odelsrekkefølgen. Den likhet som i så måte foreligger, må ha betydning ved vurderingen av om en løsning vil være klart urimelig.

Øyvind har på sin side aldri bodd på eiendommen. Han har heller aldri før 1975, da han var en voksen mann, kunnet ha en begrunnet forventning om å få overta eiendommen. At hans mor tidligere kunne hatt mulighet til å ta eiendommen i kraft av åsetesrett om Usland skulle dø før eiendommen var solgt til Helge, eller uten å ha skrevet testament, jfr. adopsjonsloven §17 annet ledd før lovendringen av 28. juni 1974, kan det i denne sammenheng ikke legges noen vekt på. Heller ikke kan det legges vekt på hennes mulige - i tilfelle helt uberettigede - tro på at hun fikk odelsrett allerede ved adopsjonen i 1947. Øyvind har hatt en viss tilknytning til eiendommen gjennom besøk og ved noe hjelp i onnene i oppveksten. Men den har aldri vært hans hjem, hans stilling har vært et barnebarns på besøk. Han har heller ikke tatt utdanning med sikte på jordbruksdrift.

Ut fra disse omstendigheter finner jeg at det ville være klart urimelig om Øyvind skulle fordrive Helge fra eiendommen. Det blir derfor ikke nødvendig for meg å gå inn på de øvrige anførsler som er gjort gjeldende av partene i saken.

Etter dette finner jeg at lagmannsrettens dom må stadfestes, og at Helge Nygård også må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §180. Noen endring i omkostningsavgjørelsen for byretten finner jeg ikke grunn til å gjøre. Det er fremlagt omkostningsoppgave, og saksomkostningene settes til 57500, av dette 5532 kroner for utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Øyvind Andresen til Helge Nygård 57500 - femtisju tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Kst. dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Halvorsen, Sinding-Larsen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Per Kjær med domsmenn): - - -

Sakens bakgrunn er følgende som retten anser bevist:

Arne Usland som er født xx.xx.1898 ervervet i 1922 den omtvistede eiendom Oftenes gnr. 31 bnr. 1 og gnr. 30 bnr. 23 i Søgne. Han var - og er fremdeles gift med fru Alette. Ektefellene er barnløse.

Ved likelydende adopsjonsbevillinger utstedt av Fylkesmannen i Vest-Agder 15. februar 1947 adopterte ektefellene sine to pleiebarn (døtre av nylig avdød søster av Alette Usland):

Anne-Lise Olsen, født xx.xx.1933 og Randi Olsen, født xx.xx.1935.

I begge adopsjonsbevillinger er inntatt følgende bestemmelser:

«I henhold til loven §13, fjerde ledd, bestemmes at forsørgelsesplikten etter fattiglovgivningen for de virkelige foreldre overfor barnet og for barnet overfor foreldrene skal falle helt bort. Adoptivbarnet blir etter dette forsørgelsespliktig overfor adoptivforeldrene etter fattiglovgivningen som om de var dets virkelige foreldre.

I henhold til samme lovs §15b, bestemmes det videre at det arverettslige forhold mellom adoptivforeldrene og adoptivbarnet og dettes livsarvinger skal være som mellom virkelige foreldre og deres livsarvinger, alene med de unntak med omsyn til åsetesrett som følger av loven §17. Barnet og dets livsarvinger tar etter dette også arv etter - og arves av - adoptivforeldrenes slektsarvinger som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes eget barn. Adoptivbarnet og dets livsarvinger på den ene side og dets virkelige foreldre og andre slektninger på den annen side, tar imidlertid etter dette ikke arv etter hverandre.»

Begge de adopterte pikebarn vokste senere opp på Oftenes som Arne og Alette Uslands barn.

I 1952 giftet Anne-Lise seg med Kåre Andresen og fikk med ham b.a. sønnen Øyvind, født xx.xx.1953 - saksøker i nærværende sak.

I 1953 giftet Randi seg med Lars Nygård og fikk med ham b.a. sønnen Helge, født xx.xx.1955 - saksøkt i saken.

Saksøkeren, Øyvind Andresen, har vokst opp hos sine foreldre som det vesentlige av tiden har bodd i egen bolig på Kleppland i Søgne. Han er nå gift og bor i egen bolig i Stokkelandsåsen. Som gutt har han under besøk på Oftenes hos besteforeldrene i noen utstrekning hjulpet til i høyonna m.v. Noen særlig tilknytning til eiendommen synes han for øvrig ikke å ha hatt, bortsett fra at han synes å ha hatt en viss interesse for å delta i elgjakt - og annen jakt - uten i nevneverdig grad å ha fått anledning til dette. Av utdannelse har han ungdomsskole og et halvår på Kristiansand Yrkesskole - jern- og metallinjen. Han har videre noen sveisekurs. Han har i kortere perioder arbeidet innen jord- og skogbruk. For øvrig har hans arbeidsforhold i alt vesentlig vært knyttet til industrien. F.t. arbeider han som sveiser for Bergens-firmaet Windsor med arbeidssted Søgne.

Det har i og for seg ikke vært noe spesielt å bemerke til hans eget forhold til besteforeldrene opp gjennom årene. Forholdet synes å ha vært alminnelig godt - om enn kontakten er blitt mindre de senere år. De siste årene har forholdet mellom hans foreldre og besteforeldre vært mindre godt. Dette skyldes såvidt forstås at foreldrene - da bestefaren hadde fylt 80 år - tok opp spørsmålet om det ikke nå var på tide at han overdro eiendommen til andre. Det er ikke helt klarlagt hvorledes ordene falt - men retten anser det uten videre på det rene at Andresens i denne forbindelse hadde sin sønn Øyvind i tankene, noe også Arne Usland synes å ha forstått. I denne forbindelse ga Andresens også uttrykk for at det burde gjøres krav på tilleggsjord til eiendommen. Man siktet her til en naboeiendom tilhørende Tomine Oftenes' dødsbo, som på denne tid var på salg. Dette synes i høy grad å ha kastet skygge også over forholdet mellom Øyvind og besteforeldrene. Det er for øvrig på det rene at Øyvind Andresen allerede 1. april 1980 sendte følgende brev til Søgne jordstyre angående den nevnte eiendom:

«Til Søgne Jordstyre

v/sekretær Klykken.

Ad. gnr. 31 bnr. 5 Tomine Oftenes's dødsbo.

Undertegnede Øyvind Andresen, født xx.xx.1953 er sønn av Anne-Lise Andresen, som ble adoptert av eierne av gnr. 31, bnr. 1 Oftenes Arne Usland og hustru Alette, sammen med sin søster Randi Nygård, i 1948/48. Min mor er eldst av de to adoptivbarn.

Efter den nye odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58 §78 annet ledd antar jeg at jeg har best odelsrett da Arne og Alette Usland - min mors adoptivforeldre ikke har egne barn og fortsatt eier gnr. 31 bnr. 1 på Oftenes i Søgne.

Når det gjelder spørsmålet om best odelsberettigede av min mor og tante Randi, antar jeg at min mors odelsrett går foran min tantes fordi hun er eldst selv om adopsjonen skjedde samtidig i ett adopsjonsbrev. Jeg kan vise til Rygg og Skarpnes' kommentarutgave til den nye odelslov side 41 hvor det fastslås at den eldste av tvillinger har best odelsrett. Dette gir grunnlag for å anta at den eldste av 2 samtidig adopterte har best odelsrett.

Jeg er sterkt interessert i at jeg i sin tid kan gjøre odelsrett gjeldende vedr. gnr. 31 bnr. 1 når dette blir aktuelt.

I forbindelse med min odelsrett til bnr. 1 er det av stor interesse for mig også å få ervervet bnr. 5 som tilleggsjord.

Hvis det viser sig at min odelsrett til bnr. 1 ikke blir benyttet, er jeg villig til å selge igjen bnr. 5 til den som overtar bnr. 1 eller den som jordstyret og/eller Fylkeslandbruksstyret måtte utpeke som best bruker og eier av eiendommen.

Jeg er utdannet som sveiser, men har stor interesse for jordbruksnæringen og har leiet jorden hos gartner Hagen i ca 3 år tidligere før Erling Hansen overtok. Jeg vil også ta landbruksskoleeksamen hvis det blir mulig for mig å få jordbruk som næring.

Efter det anførte melder jeg mig som søker for å få ervervet eiendoms- og bruksretten til gnr. 31, bnr. 5 på Oftenes i Søgne. Jeg er villig til å oppfylle betingelsene om bo- og driveplikt. Søgne, den 1. april 1980.»

Han ga ingen underretning til sin bestefar om brevet.

Saksøkte Helge Nygård har vokst opp hos sine foreldre Lars og Randi Nygård. Disse har den vesentlige del av tiden bodd på Oftenes hos Arne og Alette Usland i deres hus på eiendommen. I 1961 ble huset påbygget med en ny fløy, som Nygårds flyttet inn i. Der har han senere bodd sammen med sine foreldre. Han er ugift. Siden guttedagene har saksøkte hjulpet til med forskjellige gjøremål på eiendommen så som i høyonna, dyrking av poteter, bringing og henting av kyr m.v. til beite osv. Som årene gikk, har hans deltagelse i gårdens drift øket på. Hans far, som for øvrig bare i sparsom utstrekning har deltatt i gårdsdriften, har siden 1970 vært 100% arbeidsufør, og hans mor har arbeidet utenfor hjemmet på en iskremfabrikk i Kristiansand. Bestemoren har i mange år vært syk og ikke-arbeidende. Det er derfor i mange år i realiteten vært saksøkte og bestefaren som har stått for gårdsdriften. Ettersom saksøkte ble voksen - og bestefaren eldre - overtok saksøkte mer og mer av selve gårdsdriften - og da i særlig grad den tyngre del av denne.

I 1972-73 tok saksøkte etter råd fra sin bestefar - Vest-Agder Landbruksskole, både selve grunnkurset og agronomkurset - tilsammen 2 år. Uten at det ble snakket noe særlig om det, var det såvel saksøktes som bestefarens gjensidige forutsetning at saksøkte i sin tid skulle overta gården. Saksøkte gikk etterhånden - for egen regning - til anskaffelse av endel maskineri. Han anskaffet traktor med tilbehør såsom slåmaskin, såmaskin, høyvender, plog, harv m.v. - alt til et meget betydelig beløp. Han anvendte maskineriet på gården - også i forbindelse med tilleggsjord som ble leiet, og dels har han tatt arbeide på de omkringliggende gårder.

Inntil 1972 drev bestefaren med melkekyr. Senere har han drevet med ungdyr. I de senere år har saksøkte delt utbyttet av gårdsdriften med bestefaren. F.t. har bestefaren 3 og saksøkte 4 ungdyr.

For et års tid siden tok saksøkte arbeide i Søgne kommune som vedlikeholdsarbeider. Hans gjøremål er i det vesentlige knyttet til kommunens grøntanlegg. Han har også som egen entreprise overtatt snøbrøytingen for kommunen.

Den eiendom saken gjelder utgjøres av ca 28 da. dyrket mark, 300 da. skog, våningshus og uthus. Ved skjøte av 17. mars 1981 er eiendommen overdratt fra besteforeldrene til saksøkte Helge Nygård for kr. 170000,-. Herav er betalt kontant kr. 70000,-. Resten har besteforeldrene latt bli stående med pant i eiendommen. I skjøtet er bestemt at «selgeren og hans hustru Alette Usland forbeholder seg eksklusiv for sin levetid rett til å disponere halve våningshuset (søndre leilighet) samt rom i uthuset til ved». Det er denne overdragelse som har utløst nærværende sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ola Rygg, Arne Christiansen og ekstraordinær lagdommer W. Wahr Fareth): - - -

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som byretten, skal bemerke: - - -

Lagmannsretten antar som byretten at Øyvind Andresen har bedre odelsrett til eiendommen enn Helge Nygård. Odelsloven §12 annet ledd første punktum kan etter lagmannsrettens mening ikke forstås slik at samtidig adopterte barn får lik odelsprioritet. Reelle hensyn taler avgjort imot en slik forståelse, og formuleringen «men med prioritet etter adopsjonstidspunktet» må etter lagmannsrettens mening ta sikte på situasjonen der barna er adoptert på forskjellige tidspunkter. Ved samtidig adopsjon gjelder da henvisningen til «den vanlege odelsrekkefølgja», som innebærer at eldre går foran yngre med seg og sin linje, jfr. §12 første ledd. På samme måte må §78 annet ledd annet punktum forstås - med den reservasjon at en senere adoptert sønn her går foran en tidligere adoptert datter.

Det avgjørende blir da for lagmannsretten som for byretten om det i loven forstand vil være «klårt urimeleg» å tillate Øyvind Andresen å løse eiendommen fra Helge Nygård, jfr. odelsloven §21 annet ledd.

Lagmannsretten legger i faktisk henseende til grunn at familien Andresen flyttet fra Oftenes i 1954 - omtrent et års tid etter at Øyvind Andresen ble født, og av de årsaker som Øyvind Andresens foreldre har redegjort for. Familien har senere ikke bodd på Oftenes, men de har hatt en alminnelig tilknytning til gården og til ekteparet Usland ved jevnlige besøk gjennom årene. Familien har ikke hatt noe med driften av gården å gjøre siden 1954, utover slik tilfeldig hjelp som var naturlig når de var der på besøk. Noen begrunnet forventning om å få overta gården etter ekteparet Usland, kan verken Øyvind Andresen eller foreldrene på noe tidspunkt ha hatt. Lagmannsretten er enig med Helge Nygård i at om Anne Lise Andresen skulle ha hatt en uriktig forestilling om odelsrett i tidsrommet før 1975, må dette være helt uten betydning. Det er i tilfelle en ubegrunnet forventning en slik forestilling måtte ha skapt hos henne og familien, og den har etter det opplyste aldri kommet til uttrykk verken i ord eller handling.

Helge Nygård og hans foreldre har bodd på eiendommen i ekteparet Uslands hus helt siden Helge Nygård ble født - bortsett fra en 5 års-periode fra 1955 til 1960 da familien bodde i et nabohus i umiddelbar nærhet av Uslands hus. Det anses etter bevisførselen på det rene at Helge Nygård har hatt en direkte tilknytning til driften av gården helt siden han ble gammel nok til å kunne være med bestefaren. Som en konsekvens av dette har det i lang tid vært på det rene mellom Nygård og Arne Usland at Helge Nygård skulle overta gården etter besteforeldrene. Dette er kommet til uttrykk blant annet ved at Nygård i 1972-73 gjennomførte landbruksskole, og ved at han og Arne Usland i atskillige år før tilskjøtningen i 1981 hadde praktisert en form for samdrift. Helge Nygård har etter lagmannsrettens mening både før og etter 1975 hatt en høyst begrunnet forventning om å få overta eiendommen etter besteforeldrene. Når han også etter 1975 har hatt en slik begrunnet forventning, skyldes dette at det fra Øyvind Andresens eller hans foreldres side aldri har vært tilkjennegitt at familien Andresen aktet å benytte den odelsrett som lovendringen av 1974 medførte.

Lagmannsretten legger avgjørende vekt på to forhold:

For det første har den omstendighet at familien Nygård ble boende på Oftenes - i det vesentlige av tiden i ekteparet Uslands hus og med felles husholdning - medført en markant forskjell i tilknytning mellom partene i saken. Det dreier seg om et tidsrom på 27 år hvor familien Nygård har hørt til på gården, mens familien Andresen har vært slektninger som kom på besøk. At årsaken til fraflyttingen i 1954 var den av familien Andresen anførte, kan ikke endre det faktum at partenes faktiske og følelsesmessige tilknytning til eiendommen er blitt markant forskjellig av denne grunn.

For det annet legger lagmannsretten atskillig vekt på at Øyvind Andresen i årene etter 1975 lot Arne Usland og Helge Nygård forbli i den tro at han ikke hadde til hensikt å gjøre sin odelsrett gjeldende. I alminnelighet har en odelsarving ikke noen plikt til å ta standpunkt til bruk av odelsrett før den blir aktuell. Det er eieren og/eller de dårligere odelsberettigede som i prinsippet må ta initiativet til en slik avklaring, jfr. odelsloven §20. Men forholdene i dette tilfelle var annerledes enn slik de vanligvis er. Slik situasjonen fra 1975 og utover var, måtte Øyvind Andresen etter lagmannsrettens mening være klar over de forutsetninger Usland og Nygård hadde innrettet seg etter, og som hadde sitt utgangspunkt i en rettsordning hvoretter Usland kunne disponere som han ville uten at Øyvind Andresen eller hans mor kunne reise odelssøksmål. Øyvind Andresen hadde følgelig foranledning til å si fra allerede i 1975. At han unnlot å gjøre det, må etter lagmannsrettens mening få betydning ved urimelighetsvurderingen nå. Odelsløsning vil være klart mer urimelig slik saken ligger an enn om Helge Nygård fra 1975 måtte regne med som en reell mulighet at Øyvind Andresen ville gjøre krav på gården i kraft av sin bedre odelsrett.

Lagmannsretten legger også en viss vekt på at odelsløsning i det foreliggende tilfelle vil ha urimelighetsvirkninger også for ekteparet Usland og for Helge Nygårds foreldre, som på grunn av farens invaliditet formodentlig vil ha vanskelig for å finne et annet egnet bosted. Det er etter omstendighetene ingen tilfredsstillende løsning verken for ekteparet Usland eller for Nygårds foreldre å bo på gården etter at den er løst på odel av Øyvind Andresen. Men etter lagmannsrettens mening er de to foran anførte omstendigheter - forskjellen i tilknytning til eiendommen og Andresens unnlatelse av å tilkjennegi sin interesse for eiendommen da en lovendring ga ham anledning til å kreve å få overta den - tilstrekkelige i seg selv til å begrunne resultatet. - - -