Rt-1984-1359
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-12-06 |
| Publisert: | Rt-1984-1359 (362-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984. |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Dolva, Hellesylt, Halvorsen, Røstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §135a, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), Grunnloven (1814) §2, §100, §56, §142, §228, §349a, Lov om trudomssamfunn og ymist anna (1969) §1, LOV-1981-05-08-14 |
Dommer Dolva: Ved tiltalebeslutning av 3. oktober 1983, rettet under hovedforhandlingen, satte statsadvokatene i Eidsivating A, født xx.xx.1943, under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
«straffeloven §135a, 2. pkt., jfr. 1. pkt.,
for ved uttalelse eller annen meddelelse som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten å ha truet, forhånet eller utsatt for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering, eller å ha medvirket hertil,
ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:
«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt . . .», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer . . . og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger - både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt . . .», og i P2's sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».
Ved Oslo byretts dom av 15. juni 1984 ble A frifunnet.
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket byrettens dom på grunn av feil lovanvendelse. I ankeerklæringen ble det subsidiært anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Denne del av anken ble frafalt under ankeforhandlingen. Anken er videre for Høyesterett avgrenset og presisert slik at P2-programmet ikke omfattes. Anken er derfor nå begrenset til lovanvendelsen for så vidt gjelder uttalelsene i nærradiosendingen natt til 4. juli 1983.
Under ankeforhandlingen er det - på samme måte som for byretten - blitt avspilt lydbåndopptak av nærradiosendingen. De relevante deler av sendingen er referert i byrettens dom. Man fikk også avspilt opptak av den nærradiosending natt til 6. juni 1983 som er nevnt i byrettens dom. Det er videre for Høyesterett framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Påtalemyndigheten har anført at byretten har lagt en for snever forståelse av straffeloven §135a annet punktum til grunn, når den har kommet til at de uttalelser som omfattes av anken ikke rammes av denne bestemmelsen. Selv om det er på det rene at §135a annet punktum på tilsvarende måte som paragrafens første punktum må tolkes innskrenkende av hensyn til det sterke vern av ytringsfriheten som følger av grunnloven §100, vil kvalifisert krenkende uttalelser rammes av bestemmelsen også om de framkommer som ledd i religiøs forkynnelse. Etter påtalemyndighetens syn er det som utgangspunkt vanskelig å hevde at den religiøse ytringsfrihet er mer vidtrekkende enn den ytringsfrihet som er grunnet på andre alvorlige overbevisninger eksempelvis på politisk eller ideologisk grunnlag. Ytringsfriheten må imidlertid når den har et slikt alment akseptert fundament, ha et forholdsvis vidt spillerom. Forsvarerens anførsel om at den religiøse ytringsfrihet ikke berøres av bestemmelsen i straffeloven §135a annet punktum kan ikke godtas. Det er ikke noe inngrep i religionsfriheten at kvalifiserte krenkelser av utsatte minoritetsgrupper forbys. Det er selvsagt ikke straffbart å sitere Bibelen, og den kristne lære må kunne utlegges selv om forkynnelsen gir uttrykk for meninger som er sterkt ubehagelige for dem som berøres. Det er derfor i og for seg ikke straffbart under henvisning til skriftord å fordømme homofil praksis og hevde at den leder til fortapelse. De uttalelser som tiltalen omfatter, fyller imidlertid ikke de krav til form og innhold - saklighet, medmenneskelighet og folkeskikk - som etter påtalemyndighetens mening må stilles i denne forbindelse uansett hva som er hensikten med uttalelsene. Det er den konkrete oppfordring om at homofile bør fjernes fra ledende stillinger som er det mest graverende, men denne oppfordringen må vurderes i sammenheng med det øvrige som framkom i sendingen. I tilknytning til skriftlesning ble de homofile tillagt en rekke slette egenskaper, og det ble oppfordret til å bryte denne djevelske makt. Uttalelsene framkom dessuten ikke i et lukket forum, men ble kringkastet. At oppfordringen skjer i en bønn, kan ikke føre til straffrihet. Det avgjørende for straffbarheten vil være en skjønnsmessig vurdering av om uttalelsene er så kvalifisert krenkende at de homofiles krav på vern må føre fram. Samfunnsutvikling og -oppfatning og de homofiles stilling som en utsatt minoritetsgruppe vil komme inn ved vurderingen.
Selv om det var en grov provokasjon som førte til at A gikk ut så hardt som han gjorde, er det etter påtalemyndighetens syn feil at byretten har tillagt provokasjonen en sentral plass i den argumentasjon som ledet til frifinnelse. Norsk straffelov inneholder ingen generell regel om at provokasjon er straffrihetsgrunn. Det ville for øvrig være betenkelig å legge avgjørende vekt på en provokasjon som kommer fra én person når det svares med angrep mot en hel gruppe.
Aktor nedla påstand om at byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Forsvareren, som påstod anken forkastet, har i det vesentlige begrunnet dette slik: Prinsipalt hevdes det at straffeloven §135a annet punktum overhodet ikke får anvendelse, idet den religiøse forkynnelse helt er unntatt fra bestemmelsen. Subsidiært gjøres det gjeldende at byrettens lovanvendelse er riktig.
Forsvareren har understreket sakens prinsipielle betydning særlig for den religiøse forkynnelsesfrihet. Tiltalen er enestående i sitt slag og gjelder spørsmål om etterprøvelse av forkynnelse og bønn som er av sentral betydning for kristen religionsutøvelse. Ytringsfriheten og den religiøse forkynnelsesfrihet har tradisjonelt en sterk stilling i vårt land. Både grunnloven §100 og §2 første ledd sammenholdt med annet ledd viser dette, og forarbeidene til straffeloven §135a annet punktum gir klart uttrykk for at bestemmelsen ikke skulle begrense den religiøse forkynnelsesfrihet. Det framgår av NOU 1979:46 som særlig strafferettslig vern for homofile at de to faste medlemmer av Straffelovrådet hadde store betenkeligheter med hensyn til forslaget, og de frarådet vedtagelse av en slik bestemmelse. Herunder la de også vekt på at bestemmelsen reiste tvil om forholdet til den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10. Dersom bestemmelsen virkelig skulle begrense den religiøse forkynnelsesfrihet, ville dette berøre et så vesentlig spørsmål at lovforslaget ville utløst en omfattende debatt. Det var imidlertid enighet om at den religiøse forkynnelsesfrihet ikke skulle begrenses. Dette må legges til grunn ved tolkingen av bestemmelsen. Forkynnere må ha full frihet til fra prekestolen og i andre forkynnelsessituasjoner å bære fram det budskap de er forpliktet på.
Forsvareren har sterkt trukket fram at A's uttalelser av homofili retter seg mot den åndsmakt som homofilien representerer. Hans uttalelser er ledd i den åndskamp han som forkynner mener seg forpliktet til å ta opp. A's skriftsyn er fundamentalistisk, og det han har sagt er i god overensstemmelse med oppfatningen i store deler av de kristne kretser og som tidligere nærmest var enerådende. Det er i denne forbindelse blant annet vist til biskopenes uttalelse av 1954 om homofili, inntatt i NOU 1979:46 side 15. Det dreier seg her om en trosoppfatning og ikke om fordommer. Norsk straffelovgivning må ikke hindre at denne oppfatning kommer til uttrykk. Det ville være meget betenkelig om domstolene skulle gi seg inn på en overprøving av troens utslag her. Det er ikke bare direkte sitater fra Bibelen som klart må falle utenfor området for §135a annet punktum, men også utlegning av Skriften i dagens språk. A's uttalelser er for øvrig i overensstemmelse med tradisjonell kristen språkbruk og må forstås ut fra det. En forkynner har plikt til å påpeke synd der han mener det er synd. Dette er i programmet kommet til uttrykk blant annet i bønn, og tiltalen omfatter også uttalelser i bønnen. Etter sendingen har en del av kritikken mot A gått ut på at han har brukt bønn som kamuflasje for fordommer og til angrep på mennesker. Dette er en underkjennelse av bønnens betydning i kristen tro og en underkjennelse av A's oppriktighet som det ikke er grunnlag for. A's bønn understreker at det her dreier seg om en kamp mellom åndsmakter. Den inneholder ingen konkretisering av personer og nevner intet navn. Det må også understrekes at bønnen ikke er ensidig fordømmende, men at den i siste del også inneholder budskapet om nåde og tilgivelse. At A's uttalelser særlig retter seg mot homofile i ledende stillinger som åpent lever som homofile og oppfordrer andre til også å gjøre det, har sammenheng med at disse i særlig grad er bærere av den åndsmakt som kampen gjelder.
Forsvareren har understreket at A's uttalelser kom etter at nærradioprogrammene i lang tid hadde vært utsatt for forstyrrelser, og konkret som umiddelbar reaksjon på en meget sterkt krenkende provokasjon fra en person som han hadde grunn til å oppfatte som homofil. Det er derfor under enhver omstendighet riktig som byretten har gjort, å tillegge provokasjonen betydning for frifinnelsen.
Forsvareren har videre gitt uttrykk for at begrunnelsen for straffeloven §135a annet punktum, nemlig å beskytte de homofile som utsatt minoritet, ikke er dekkende i dagens situasjon. Han har i denne forbindelse blant annet pekt på oppslutningen om de homofiles organisasjoner og utbredelsen av deres publikasjoner. De homofile står i dag åpent fram og har stor oppslutning ved mønstringer og arrangementer og har ressurssterke ledere som fremmer deres interesser og synspunkter, ofte på en krass og utfordrende måte med brodd mot kirken og kristendommen. Det må da være anledning til å møte ord med ord og mening med mening.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge. Avgjørelsen byr imidlertid på vanskelige avveininger av motstridende hensyn: på den ene side de hensyn som har begrunnet bestemmelsen i straffeloven §135a annet punktum og på den annen side hensynet til ytringsfriheten og religionsfriheten.
Tiltalen gjelder uttalelser som A, som er pastor i Oslo Fullevangeliske kirke, kom med i nærradiosendingen «Våkenatt» natt til 4. juli 1983. Slik anken er presisert for Høyesterett, gjelder den lovanvendelsen vedrørende to korte utsnitt av A's uttalelser i programmet, men disse må ses i sammenheng med programmet for øvrig. Avgjørende for straffbarheten er således de siterte uttalelsene slik de må forstås på bakgrunn av det som for øvrig framkom i programmet, og lovanvendelsen skal vurderes på bakgrunn av dette. I og med at det foreligger opptak av sendingen, er det på det rene hva som ble uttalt.
Tiltalen gjelder forbrytelse mot straffeloven §135a annet punktum, som rammer krenkende ytringer overfor homofile. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 8. mai 1981 nr. 14, og den foreliggende sak er den første straffesak vedrørende denne bestemmelsen som Høyesterett har fått til behandling. Lovforarbeidene viser at det var uenighet om hensiktsmessigheten av en slik bestemmelse og om utformingen av den. Straffelovrådet fikk i 1975 i oppdrag av Justisdepartementet å utrede om homofile bør gis «et særlig strafferettslig vern mot rettsstridig diskriminering». Det avgav sin utredning om «Særlig strafferettslig vern for homofile» i 1979, trykt som NOU 1979:46. De to tilkalte medlemmene av rådet foreslo her at det burde gis bestemmelser mot krenkende ytringer og ervervsmessig diskriminering overfor homofile, mens de to faste medlemmer ikke fant å burde tilrå dette. Det ble fremmet lovforslag stort sett overensstemmende med forslaget fra de tilkalte medlemmer av Straffelovrådet ved Ot. prp. nr. 29 for 1980-81, og lovforslag ble vedtatt med klart flertall av Stortinget. Til grunn for vedtagelsen lå ønsket om å verne de homofiles stilling som en utsatt minoritetsgruppe. Uenigheten under lovforberedelsen gjaldt dels spørsmålet om vedtagelse av straffebestemmelser var et egnet virkemiddel for å oppnå dette, dels de vanskelighetene som utformingen av straffebestemmelser på dette område reiser i forhold til grunnleggende verdier som ytringsfriheten og religionsfriheten. Bestemmelsen ble formet som et nytt annet punktum i straffeloven §135a som fra tidligere inneholder straffebestemmelser om krenkende ytringer mot personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. De sistnevnte reglene ble gitt ved lov av 5. juni 1970 nr. 34 med sikte på at Norge skulle kunne ratifisere FN-konvensjonen av 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Også reglene i straffeloven §135a første punktum reiser vanskelige avveiningsspørsmål om forholdet til ytringsfriheten m.v. De har vært behandlet av Høyesterett i tre avgjørelser inntatt i Rt-1977-114 (B-saken), Rt-1978-1072 (leserbrev- eller Morgenavis-saken) og Rt-1981-1305 (C-saken). Det framgår av denne praksis at bestemmelsen i straffeloven §135a første punktum må fortolkes på en restriktiv måte, og at krenkelsene må være av kvalifisert art for å rammes av bestemmelsen. Ved tolkingen er det lagt vekt på at man befinner seg på et område hvor hensynet til forskjellige menneskerettigheter ofte trekker i forskjellig retning og må avveies mot hverandre, og at hensynet til ytringsfriheten er av fundamental betydning i et demokratisk samfunn. Tilsvarende må gjelde også etter paragrafens annet punktum. Den foreliggende sak reiser imidlertid spørsmål om forholdet til den religiøse forkynnelsesfrihet, og dette har ikke tidligere vært behandlet. Jeg nevner også at vedtagelsen av denne straffebestemmelse er uttrykk for den betydning lovgiveren tillegger vernet for homofile, selv om det ikke er gitt regler om dette i grunnloven eller i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Også etter straffeloven §135a annet punktum må det - som alt nevnt - foretas en avveining av tungtveiende hensyn som til dels kan trekke i forskjellig retning.
Hensynet til den religiøse forkynnelsesfrihet var sterkt framme under forberedelsen av straffeloven §135a annet punktum, og det ble på forskjellig måte gitt uttrykk for at den foreslåtte bestemmelsen ikke skulle begrense den alminnelige religiøse ytringsfrihet eller forkynnelsesfrihet. Forsvareren har blant annet under henvisning til dette og til grunnloven §2 hevdet at den religiøse ytringsfrihet står i en særstilling i forhold til straffeloven §135a annet punktum, slik at bestemmelsen overhodet ikke begrenser den religiøse forkynnelsesfrihet. Jeg finner det klart at dette synspunkt ikke kan føre fram i sin absolutte form. Selv om religionsfriheten står sterkt både etter norsk lov og etter de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av, må det være på det rene at det ved lov kan gjøres visse begrensninger av den. Verken grunnloven §100 om trykkefriheten, grunnloven §2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjonene er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse. Jeg viser i denne forbindelse dessuten til §1 i lov om trudomssamfunn av 13. juni 1969 nr. 25, hvor trosfriheten og retten til å danne trossamfunn er uttrykt slik: «Alle har rett til å driva religiøs verksemd åleine eller saman med andre, og til å skipa trudomssamfunn når rett og sømd ikkje vert krenkt.» Av lovregler som må iakttas også ved religiøs forkynnelse nevner jeg injurielovgivningen og lovreglene til vern om privatlivets fred. Også reglene i straffeloven §135a både første og annet punktum kommer inn her. Ved utformingen og tolkingen av reglene må det imidlertid vises varsomhet på grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende på dette område.
Jeg legger etter dette til grunn at straffeloven §135a annet punktum må anvendes med betydelig varsomhet. Det er i saken pekt på en uttalelse fra justiskomitéen i Stortinget som synes å gi uttrykk for en særlig innskrenkende forståelse av bestemmelsen. Flertallet i justiskomitéen uttaler nemlig i Innst. O. nr. 36 for 1980-81 side 3 at bestemmelsen «ikke vil representere noen innskrenkning i den alminnelige religiøse ytringsfrihet, men er ment å stanse grovt krenkende ytringer, som oppfordrer til vold mot homofile». Den siste del av uttalelsen gir imidlertid etter mitt syn ikke dekkende uttrykk for bestemmelsens fulle rekkevidde, og kan ikke forstås slik at bestemmelsen utelukkende rammer oppfordringer til vold - forutsatt at begrepet vold gis et innhold svarende til vanlig språkbruk. En slik forståelse ville gi bestemmelsen liten eller ingen selvstendig betydning i tillegg til straffeloven øvrige bestemmelser til vern mot integritetskrenkelser. Både de øvrige forarbeider og loven ordlyd peker klart i retning av at bestemmelsen er ment å ha en videre rekkevidde, selv om hensynet til den religiøse ytringsfrihet skal ivaretas.
Jeg går så over til å se nærmere på det program som A's uttalelser er en del av. «Våkenatt»-programmet er et religiøst innringningsprogram som sendes i nærradio mellom søndag kl. 23.00 og mandag kl. 06.00. A var programleder, og de uttalelser som tiltalen omfatter, kom da en person ringte inn og bad om forbønn for helbredelse, men avsluttet med en grovt krenkende uttalelse av en slik karakter at A oppfattet innringeren som homofil. A reagerte da umiddelbart på dette med en karakteristikk av innringeren som en «djevelens representant». Han fortsatte med en skarp karakteristikk av de homofile, før han kom med den første av de uttalelsene som er sitert i tiltalen, og som inneholder en oppfordring til å «bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land» og til å be om at «alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt». Deretter kom en overgang hvor han beskriver den djevelske makt som virker i samfunnet. Etter sammenhengen må dette forstås slik at den var representert ved «mennesker som åpent har bekjent sin homofile legning og som oppfordrer andre til dette». Deretter leste han, dels gjengav han og utla mer fritt fra Det nye testamente Romerbrevet første kapittel versene 25-32, før han kom med en oppfordring til bønn. Det annet sitat i tiltalen er innledningen til denne bønnen, som er en bønn til Gud om at «vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer» og om at «alle de mennesker som er involvert i dette» - hvilket etter sammenhengen tar sikte på homofili - «og som selv oppfordrer også andre til å gjøre det og som også er i ledende stillinger - at du skal fjerne dem ifra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt». Avslutningen inneholder en bønn om at de får omvende seg fra sin synd, ydmyke seg og få tilgivelse for sin synd, og om at Jesus skal rense det norske samfunn for disse urene åndsmakter.
I den utstrekning innslaget inneholder direkte sitater fra Bibelen, finner jeg det klart at disse faller utenfor anvendelsesområdet for straffeloven §135a annet punktum. Dette har for øvrig støtte i lovforarbeidene og er overensstemmende med den oppfatning som både aktor og forsvarer har gitt uttrykk for. Det samme må etter min mening gjelde en nær gjengivelse og utlegning av skriftsteder. Sitatene i tiltalebeslutningen omfatter ikke utlegninger av skriftsteder. De siterte skriftsteder inneholder en kraftig fordømmelse av både homoseksualitet og en rekke andre synder, og disse knyttes sammen - slik A gir uttrykk for det - ved at den ene synden tar den andre med seg. Selv om en slik forkynnelse kan være sterkt ubehagelig for de personer og grupper som forkynnelsen har adresse til, er dette en form som har klar forankring i tradisjonell forkynnelse. Slik jeg bedømmer forholdet, har uttalelsene - bortsett fra bønnen om å fjerne praktiserende homofile fra ledende stillinger - ikke en slik karakter at de kan rammes av bestemmelsen i straffeloven §135a annet punktum. Det dreier seg om uttalelser i et religiøst program stort sett i en form som har tilknytning til tradisjonell kristen terminologi. I en slik sammenheng må en forkynner som bærer fram det budskap han føler seg forpliktet på, ha vid adgang til å gjøre dette. Uttalelsene må også ses i lys av utfall mot kristendom og kristen tro som A anså båret fram i tilknytning til de homofiles agitasjon for sin livsform. A gikk imidlertid ut over dette. Bønnen om at homofile i ledende stillinger som oppfordrer andre til homofili, må fjernes fra sine stillinger, er konkret rettet mot homofile på et område hvor de kan rammes sterkt, og hvor de vil ha vanskelig for på tilfredsstillende måte å kunne avverge vesentlige skadevirkninger av slike uttalelser. Det ville harmonere dårlig med det vern de homofile har etter straffeloven §349a mot ervervsmessig diskriminering om en slik oppfordring skulle tillates. A's uttalelser om dette er dels en del av en bønn, dels ledd i en oppfordring til bønn. Med den sentrale funksjon bønnen har for kristen tro, er det uten videre klart at de hensyn som bærer den religiøse forkynnelsesfrihet, her gjør seg gjeldende med særlig tyngde. Samtidig vil den imidlertid også kunne ha en særlig kraftig virkning overfor de personer eller grupper som omtales. Dette stiller krav om varsomhet hos den aktuelle forkynner. Selv om de øvrige deler av innslaget ikke i seg selv overskrider grensen for straffeloven §135a annet punktum, er de i det foreliggende tilfelle med på å underbygge og forsterke virkningen av de konkrete oppfordringer om fjerning av homofile fra ledende stillinger på en slik måte at jeg - under noen tvil - finner at uttalelsene er av en så utilbørlig karakter at de innebærer en forhånelse av de homofile og utsetter dem for hat og ringeakt. Dermed vil uttalelsene omfattes av straffeloven §135a annet punktum når de - som her - framsettes overfor en stor skare av lyttere.
I motsetning til byretten finner jeg at det forhold at A's uttalelser framkom etter en grov provokasjon, ikke kan føre til frifinnelse. Provokasjonen må riktignok anses som den umiddelbare foranledning til A's uttalelser, men jeg kan ikke se at dette fratar uttalelsene deres karakter av utilbørlige krenkelser overfor homofile. Jeg nevner også at A som programleder i et innringningsprogram vel i noen grad måtte være forberedt på uventede situasjoner, ikke minst på bakgrunn av tidligere episoder under programmene. Det er opplyst at han ved anledningen hadde Bibelen oppslått på Romerbrevets første kapittel.
Jeg kan heller ikke følge forsvareren når han hevder at de homofile ikke lenger kan anses som en utsatt minoritet. Vedtagelsen av straffeloven §135a annet punktum hviler på det syn at de homofile som en utsatt minoritetsgruppe har behov for det vern straffebestemmelsen gir dem. Selv om oppfatningene og holdningene i samfunnet på dette område har utviklet seg i retning av større toleranse og åpenhet i de senere tiår, legger jeg til grunn at det ikke siden 1981 er skjedd noe som tilsier en større tilbakeholdenhet ved anvendelsen av straffeloven §135a annet punktum.
Forholdet til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har vært påberopt i saken. Jeg finner det tilstrekkelig å nevne følgende: Bestemmelsen i straffeloven §135a ble vedtatt ved lov av 5. juni 1970 nr. 34 med sikte på at Norge skulle kunne ratifisere FN-konvensjonen av 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. FN-konvensjonen er derfor en viktig rettskilde ved tolkingen av den norske straffebestemmelsen. Det framgår av konvensjonens artikkel 4 at forholdsreglene mot rasediskriminering skal treffes «under tilbørlig hensyntagen til . . . de rettigheter som er uttrykkelig oppregnet i artikkel 5», og i artikkel 5 nevnes både samvittighets- og religionsfriheten (punkt VII) og ytringsfriheten (punkt VIII). Tilføyelsen av bestemmelsen om strafferettslig vern for homofile i paragrafens annet punktum ved lov av 8. mai 1981 nr. 14 skjedde uten noen slik tilknytning til en konvensjon, og Norge har derfor ikke noen slik folkerettslig forpliktelse med hensyn til den konkrete utforming av bestemmelsen som man har for så vidt gjelder første punktum. I og med at man i annet punktum viser til første punktum ved formuleringen «tilsvarende gjelder» vil imidlertid konvensjonen mot rasediskriminering kunne komme inn som tolkingsmoment også for så vidt gjelder annet punktum, men jeg kan ikke se noe spesielt spørsmål i den foreliggende sak som gjør det nødvendig å gå nærmere inn på denne. Jeg legger her til grunn at den avveining som må skje i forhold til ytrings- og religionsfrihet etter norsk rett også vil være dekkende i forhold til konvensjonen. Jeg nevner videre at både første og annet punktum i straffeloven §135a også må vurderes i forhold til reglene om samvittighets- og religionsfrihet og om ytringsfrihet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 artiklene 9 og 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artiklene 18 og 19. De nevnte artiklene tillater imidlertid at friheten begrenses ved lov av hensyn til andre menneskers rettigheter m.v., og jeg antar at den begrensning som følger av straffeloven §135a annet punktum slik den anvendes i den foreliggende sak, ligger innenfor det som konvensjonene gir anledning til.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg mener at A's ytringer ikke rammes av straffeloven §135a annet punktum og at byrettens frifinnende dom derfor må bli stående.
Førstvoterendes generelle synsmåter når det gjelder ytringsfrihetens og forkynnelsesfrihetens grenser, kan jeg stort sett si meg enig i. Jeg mener imidlertid at §135a annet punktum må anvendes med enda større varsomhet enn det førstvoterende er kommet til.
Ytringsfriheten er en grunnleggende verdi. Å møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha. Uttalelser under stortingsbehandlingen den gang bestemmelsen i annet punktum ble gitt av hensyn til de homofile, gir støtte for en restriktiv tolking. Dette er kommet særlig sterkt fram i den uttalelse fra justiskomitéen som førstvoterende har sitert. Om det ikke er riktig å tolke loven så snevert som justiskomitéen har gitt uttrykk for ved sin uttalelse, viser iallfall denne at det er grunnlag for å anvende §135a annet punktum betydelig mer restriktivt enn ordlyden kunne tilsi.
På denne bakgrunn mener jeg at A's ytringer i nærradioen, etter en helhetsbedømmelse, ikke rammes av §135a annet punktum. Jeg peker på at det er muntlige ytringer ved én anledning, framkommet etter en grov provokasjon. Pastor A har villet advare mot synden og peke på muligheten for omvendelse. Når han gir uttrykk for at homofile handlinger er synd, er det neppe tvilsomt at han er på linje med herskende oppfatninger i kristne trossamfunn. A's form her er imidlertid krass, hans uttrykksmåte kan virke støtende, og bønnen er for en del gitt et kritikkverdig innhold, noe som kan skyldes den grove provokasjon. Til tross for det kritikkverdige i form og innhold er det etter min mening likevel ikke tale om uttalelser av så kvalifisert krenkende karakter at de rammes av §135a annet punktum.
Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes.
Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dolva.
Dommerne Røstad og Blom: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Astrid Will Monsen med domsmenn):
A, født xx.xx.1943, pastor i Oslo Fullevangeliske Kirke. Gift, forsørger hustru og 6 barn. Inntekt ca kr. 140000 pr. år. Ingen formue. Ikke tidligere straffedømt eller bøtlagt. - - -
Tiltalebeslutningen har to sitater fra Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending 4. juli 1983 og 1 sitat fra NRK's P2-sending dagen etter. Deretter hevdes det i tiltalebeslutningen at de siterte uttalelser, sett i sammenheng og i sammenheng med programmet for øvrig innebærer en forhånelse av homofile og/eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt. Det er uklart om det «program» det siktes til kun er NRK's program eller også programmet fra nærradiosendingen. Retten legger til grunn at samtlige uttalelser må sees i sammenheng med det program hvorav de utgjør en del. Slik tiltalebeslutningen er formet, må det være meningen at det ved vurderingen av om tiltaltes forhold er straffbart, også skal legges vekt på det som ellers ble sagt i programmene i den utstrekning dette kan tjene til å klargjøre de særlig fremhevede sitater. Retten har derfor funnet grunn til å ta inn i dommen et mer fyldig referat fra de to programmene Nærradioprogrammet kalles «Våkenatten». Det er et innringningsprogram. De som ringer opp er ofte folk med problemer som ber om hjelp. Den samtalen som tiltalen refererer til begynte med at en mann ba om forbønn for legemlige plager og fikk tilsagn om det. Så ble han spurt om han hadde vært kristen lenge og om han var aktiv i en menighet. Innringeren uttalte at han hadde vært i kirken samme dag, selv om han hadde «mårra-brød» og fortsatte:
«Og så vil jeg gjerne suge pikken din A». Da uttalte pastor A:
«Ja . . . da ser vi at dette var altså en som ga seg ut for å være en kristen og så ser vi hvordan det var - rett og slett en djevelens representant - og vi syntes det er skammelig at slike folk skal snakke på den måten. Og vi ser også nå hva slags typer mennesker som . . . og hva slags type synd som er mest frekke - det er de homofile - de er de mest frekke av alle syndere, og det er de som har gitt størst problemer også for disse programmene her. Så ser vi at den ene synd drar den andre med seg - hvis du gir djevelen lillefingeren, så tar han snart hele hånda, og vi ser/så nå et skremmende eksempel på dette.
Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne, de som virkelig tror på Gud, til å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil be alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt. Vi har dessverre opplevd i den senere tid at det har stått frem mennesker som åpent har bekjent sin homofile legning og som oppfordrer andre til dette på samme måte, slik som det står i Romerbrevet i det første kapittel, og vi vil gjerne lese sammen det som står der, ehe . . .
Det er jo fint at de lar høre fra seg disse også, så vi skjønner hvilke krefter det egentlig er vi har å stå opp imot. Jeg vil oppfordre alle kristne som virkelig tror på Gud til å bryte ned denne djevelske makten. Det er jo djevelen selv som står bak og vi kan lese hva det står om disse tendenser - man hadde dem allerede på Paulus's tid, i den første menighets tid. Der står det i fra vers 26 i Romerne 1:
«Derfor overga Gud dem fordi de byttet sannheten ut med løgn, æret og dyrket det skapte isteden for skaperen. Så overga Gud dem til vanærende lidenskaper - kvinnene ga seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige, på samme måte sluttet menn å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveie. Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overga Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft så de gjør slik som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet.»
Og det ser vi tydelig her at den ene synden følger . . . tar de andre med seg. Og de som er grepet av denne djevelske åndsmakten som gir tendenser til et slikt unormalt seksualliv, den samme djevelske åndsmakten leder inn på alle mulige slags frekke og syndige veier. Og det står også . . .
«De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige».
Vi vet at Guds lov sier at de som gjør slikt fortjener å dø, men ikke bare gjør de dette selv, de roser også andre som gjør det. Men nå skal vi reise opp en makt i dette land av menn og kvinner som virkelig elsker Jesus og som ønsker å ha et rent liv, et rent og hellig liv. Og nå skal vi i Jesu navn bryte denne djevelske makten (å ja . . .) og jeg oppfordrer alle kristne mennesker som lytter på dette program til å være med i bønn, når vi nå ber isammen: Himmelske Far vi ber i Jesu Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer. Dette er en djevelsk makt som vi går imot nå. Vi binder den i Jesu navn - vi bryter den ned - vi kaster den ut av vårt land i Jesu Kristi navn. Og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, og som selv oppfordrer også andre til å gjøre det og som er i ledende stillinger - at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt. Vi ber i Jesu navn at du skal la disse komme vekk slik at de får omvende seg fra sin synd, ydmyke seg og få tilgivelse for sin synd. Og så takker vi deg kjære Jesus for også disse syndere er det håp for hvis de vil ydmyke seg for deg. Hvis de vil be deg ydmykt om tilgivelse og gi seg selv totalt til deg - så vil du rense dem og du vil hellige dem og du vil gjøre dem til hellige menn og kvinner som kan være med å løfte Norges land istedenfor å bringe landet ned i ødeleggelse. Og vi ber Jesus at du skal rense det norske samfunn i fra disse urene åndsmakter, at du skal hellige det norske folk til å tjene deg, til å leve for deg. I Jesu Kristi hellige navn, amen.»
NRK's program var et debattprogram, ledet av Anne Severinsen, og med D og A som deltagere. Fra dette program siteres første del som lyder slik:
«Alle homofile må fjernes fra ledende stillinger» - dette sa altså pastor i Oslo Fullevangeliske Kirke, A i en nærradiosending for Oslo natt til igår. A sa dette i forbindelse med en mann han mente var homofil ringte inn under sendinga. Han var en djevelens mann, sier A til Dagbladet i dag - pastoren sier også at Høyre bør kvitte seg med stortingsrepresentant D fordi hun er homofil.
AS: Vi har pastor A og stortingsrepresentant D her i studio, og D hvorledes reagerer du på dette utsagnet fra pastor A?
D: Nei, akkurat det utsagnet om at jeg bør fjernes fra min stilling, det får vi ta opp i et annet forum vil jeg tro - at jeg skal møte ham et annet sted - men når det gjelder dette med homofili i det hele tatt, så tror jeg for det første at herr A ikke vet hva homofili er når han uttaler seg om det, og for det annet vil jeg si at jeg er ikke egentlig så veldig interessert i hans bibelske tolkning av homofili, fordi det som er av interesse, det er jo - skal enhver av oss kunne tolke bibelen på hver vår måte og så kunne gå utover norsk lov - det er det som er interessant!
AS: Ja, pastor A - hva vet du egentlig om homofili?
A: Ja, for det første så må jeg komme med en korrigering av denne uttalelsen som kom i Dagbladet. Jeg har ikke sagt det slik at man må fjerne homofile som er i ledende stillinger, men jeg ba en bønn om at Gud måtte gjøre det, og Gud gjør det gjerne litt mer skånsomt, dessuten så vil jeg også si at det er ikke fordi man er homofil at man bør fjernes, men når man åpent står fram og forfekter og roser en synd - at man selv forteller at man ligger under for denne og oppfordrer andre til å gjøre det samme, da mener jeg at man ikke er kvalifisert til å ha en ledende stilling i det norske land.
AS: Men pastor A - du svarte ikke på mitt spørsmål. Hva vet du om homofili?
A: Ja, jeg vet det som bør vites - det som er nok.
AS: Og hva er det?
A: Ja, det er at det er synd - at det er synd imot det som er Guds ordning for oss mennesker, nemlig at vi skal leve som mann og hustru i ekteskap, og at vi skal respektere dette som Guds ordning.
AS: Nå reduserer du vel homofili til homofil praksis - meiner du med dette utsagnet eller med denne bønn - at Gud skal fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig - at han skal fjernes fra sin stilling?
A: Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening og oppfordrer . . . - - -
Straffesaken startet med en anmeldelse fra Det norske Forbund av 1948, et forbund som ivaretar homofiles interesser. Anmeldelsen gjaldt opprinnelig nærradioprogrammet, men ble utvidet til også å omfatte tiltaltes uttalelser i NRK.
A reiste etter artium til USA hvor han studerte i 3 år og tok en grad, B.A., i historie, religion og musikk ved University of Oklahoma. Deretter studerte han i Oslo og ble cand.philol. i 1974. Han tok Pedagogisk seminar året etter og virket så som lektor i Sarons dal i 4 år. Høsten 1979 kom han til Oslo for å grunnlegge Oslo Fullevangeliske Kirke, en menighet tilknyttet Pinsebevegelsen. Han har for øvrig arbeidet som misjonær og forkynner i en rekke land. Høsten 1980 fikk han konsesjon for å drive nærradio, og han begynte 2. mars 1982. Han er ansvarlig redaktør for Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosendinger. - - -
Retten skal bemerke:
Det må være full anledning til å se de siterte uttalelser i tiltalebeslutningen i sammenheng med de radioprogrammer hvor uttalelsene ble fremsatt. Dette sies uttrykkelig i tiltalebeslutningen og stemmer med en uttalelse fra flertallet i Høyesterett i forbindelse med leserbrevdommen: «Jeg finner at de avsnitt tiltalen og domfellelsen gjelder, må vurderes i sammenheng med det som ellers sies i leserbrevet, . . .»
Det stemmer også med det som ble uttalt av Høyesterett i C-dommen. Førstvoterende uttalte:
«I tiltalebeslutningen er gjengitt åtte utsagn fra tre løpesedler domfelte forfattet og lot distribuere. Det fremgår at disse utsagn er nevnt som eksempler, og at tiltalen omfatter disse utsagn samlet og sett i sammenheng med løpesedlenes form og innhold for øvrig. Slik tiltalebeslutningen er formet, må det ved vurderingen av om domfeltes forhold er straffbart, også legges vekt på de øvrige deler av løpesedlenes innhold i den utstrekning disse deler er egnet til å utdype, modifisere eller forsterke de særskilt fremhevede utsagn.»
Annenvoterende bemerket:
«Jeg bemerker først at jeg er enig med førstvoterende i at de åtte utsagn som er tatt med i tiltalen, må vurderes samlet og ses i sammenheng med løpesedlenes form og innhold for øvrig, men uten at jeg finner det nødvendig å gå inn på tiltalebeslutningens utforming på dette punkt.»
De resterende høyesterettsdommere sluttet seg til disse uttalelser.
Retten behandler først de uttalelser som falt i nærradio-programmet. Dette var et religiøst program, sendt på vegne av en kristen kirke og ledet av en pastor. Det må vurderes på denne bakgrunn. Før pastor A begynte å snakke om homofili ble han sjokkert av en grovt slibrig uttalelse fra innringeren. Fordi uttalelsen gikk på seksuell atferd mellom menn, antok A at innringeren var homofil. Det kan også tenkes at vedkommende var en pøbel uten spesiell seksuell legning og at han brukte slike uttrykk fordi han antok han ved det kunne provosere pastoren i særlig grad. Uansett hvordan dette er, så er det i tilfelle en faktisk villfarelse tiltalte har gjort seg skyldig i, en villfarelse som etter omstendighetene var meget forståelig. Hans opptreden må vurderes på bakgrunn av hva han selv trodde.
Det kan ikke herske tvil om at innringerens uttalelse var en grov krenkelse av pastor A og hans tro, en krenkelse som utvilsomt var straffbar etter blasfemibestemmelsene i straffeloven §142. Vår straffelovgivning har ingen generell bestemmelse om provokasjon som straffrihetsgrunn. Vi har spesial-bestemmelsen i straffeloven §228 tredje ledd og vi har en bestemmelse i straffeloven §56 nr. 1 b om adgang til nedsettelse av straffen når en straffbar handling er begått i berettiget harme. Disse bestemmelser må sees som et uttrykk for at alvorlige provokasjoner kan få betydning for vurderingen av en handlings straffbarhet. Paragraf 135a retter seg bare mot rettsstridig diskriminering av homofile, jfr. det mandat som i sin tid ble gitt utvalget som skulle utrede de homofiles behov for et slikt særlig vern. Rettsstridighetsreservasjonen må innfortolkes i alle straffebud, men betyr ikke annet enn at man hvis forholdet ellers går inn under en straffebestemmelse, må vurdere om det i det enkelte tilfelle foreligger helt spesielle forhold som gjør at handlingen likevel ikke bør rammes. I den forbindelse har provokasjonen betydning. Den første del av det som i tiltalebeslutningen siteres fra nærradiosendingen er ingen bønn, men siste del er formet som en bønn. Det må sies å være ytterst uheldig å bruke offentlig bønn mot mennesker, slik A vel har gjort. Slik bønn kan misforståes som en oppfordring til tilhørerne om å medvirke til å forfølge den som en slik bønn synes rettet mot. Man vil da lett komme utenfor grensen for hva som kan passere.
Retten finner grunn til å sitere første del av Bispemøtets uttalelse fra 1977:
«Det må med styrke slås fast at den homofile har samme menneskeverd som ethvert annet menneske. Den som tenker og mener noe annet, ennsi behandler den homofile som mindreverdig, krenker et menneskeverd gitt av Gud. Så selvfølgelig dette er, synes det likevel til enhver tid nødvendig å minne om det.»
Retten er kommet til at når hele sendingen leses i sammenheng, så ber tiltalte Gud fjerne homofile fra ledende stillinger hvis de selv er involvert i homofili og oppfordrer andre til å gjøre som dem, altså hvis de oppfordrer andre til homoseksuell atferd. En forkynner må ha rett og plikt til å kjempe mot alle former for synd. De steder bibelen kommer inn på homofili er det homoseksuell atferd som beskrives og som det tas skarp avstand fra. En forkynner må med Bibelen i hånden kunne hevde at homofil atferd er synd og advare mot det på samme måte som han kan advare mot alle former for hetroseksuelt samkvem utenfor ekteskapet.
De homofile har fått et spesielt vern i straffeloven §135a, men det er de grove krenkelser bestemmelsen skal ramme, således forhånelser, trusler og forfølgelse. Paragrafen skal tolkes med bakgrunn i det romslige vern grunnloven §100 gir ytringsfriheten, og ikke minst den religiøse ytringsfrihet. Dette framgår både av forarbeidene og de før nevnte høyesterettsdommer om rasediskriminering. På denne bakgrunn kan det ikke være rettsstridig av en pastor både å lese den massive fordømmelse i Romerbrevet, 1. kap. av dem som driver med homoseksuelle handlinger, og å fortolke dette skriftsted. Men han kan ikke fortolke skriftstedet slik at han direkte oppfordrer til vold mot eller forfølgelse av homofile. Det gjør heller ikke tiltalte. Han omtaler homofilien som en djevelsk åndsmakt, men dette må i hans religiøse språkbruk forståes som en åndsmakt som forfekter en syndig og derfor djevelsk anskuelse. Videre ber han Gud fjerne praktiserende homofile i ledende stillinger som åpent oppfordrer andre til det samme.
Retten er under noen tvil kommet til at også dette må sies å ligge innenfor grensene for den religiøse ytringsfrihet. Retten har da også lagt vekt på at tiltaltes bønn slutter med et håp om at de syndere han snakker om må omvende seg og bli hellig-gjort. Selv om bibelen ikke har noen hjemmel for et slikt ønske om at folk skal fjernes fra jordiske stillinger, så må det etter rettens mening tross alt ligge innenfor det som kan tolereres i lys av straffeloven §135a at en pastor forfekter en slik mening.
A sa i nærradioprogrammet at de homofile var de frekkeste, av alle syndere. Retten må ta avstand fra en slik uttalelse som neppe har dekning i bibelen og som isolert virker som en særlig forhånelse av homofile. Det er imidlertid ikke denne uttalelse som er trukket frem i tiltalebeslutningen, og den må sees på bakgrunn av A's oppfatning om at det var homofile som sto bak angrepene på nærradioen, angrep som, slik retten før har uttalt i sin frekkhet gikk klart over grensen både for det sømmelige og det lovlige.
Retten behandler deretter tiltaltes uttalelser i NRK. Det påpekes innledningsvis at programlederens åpningsord om hva pastor A har hevdet ikke stemmer med rettens oppfatning av hva pastoren sa i nærradioen. Programlederen hevder at pastor A har sagt at «Alle homofile må fjernes fra ledende stillinger» og dette er vitterlig ikke en korrekt gjengivelse av hans uttalelser. Den uttalelse som er sitert i tiltalen og som refererer seg til NRK-programmet fortsetter med to ord til, nemlig «og oppfordrer», før pastoren ble avbrutt av programlederen. Sett i sammenheng må setningen etter rettens mening leses som om det hadde stått «og oppfordrer til homofil adferd». Senere i samme program uttaler tiltalte at de som praktiserer homofil seksualitet er syndere, men de med homofil legning som ikke praktiserer det, dem står det ikke noe om i bibelen og de kan inneha ledende stillinger. Programmet i NRK var ikke et religiøst program, ikke et ledd i en forkynnelse. Det dreiet seg imidlertid om å bekrefte og forsvare uttalelser som falt i et religiøst program og også disse uttalelser må derfor etter rettens mening falle innenfor det som kan forsvares ut fra ytringsfriheten på det religiøse område. Det må også pekes på at tiltalte ikke selv direkte gikk ut mot bestemte personer, det var det i første omgang massemedia som gjorde og deretter ble tiltalte i NRK-sendingen presset til å ta standpunkt til dette. Videre dreiet det seg om ledende stillinger knyttet til oppdragelsen av ungdom der tiltaltes motforestillinger antagelig er særlig store.
I rettspraksis og teori angående forståelsen av straffeloven §135a er det lagt vekt på om den gruppe en uttalelse er rettet mot kan sies å høre til de aller svakeste i samfunnet og derfor er særlig sårbar. I så fall vil grensen for det tilbørlige lettere bli overskredet enn hvis det dreier seg om en gruppe mennesker med sterkere posisjon i samfunnet. Retten er i tvil om de homofile i dagens norske samfunn kan sies å høre til de svakeste grupper. I hvert fall i mer opplyste kretser må de antas å møte langt større forståelse og toleranse i dag enn for noen ti-år siden. En stor del av æren for dette skyldes antagelig virksomheten til Det norske forbund av 1948. - - -