Rt-1984-1456
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-07-12 |
| Publisert: | Rt-1984-1456 (388-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. juli 1984 i l.nr. 234 K/1984 |
| Parter: | Mons Einar Troland mot Friidrettslaget Jarl (advokat Helge Wesenberg). |
| Forfatter: | Christiansen, Røstad, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §336, §404, §96 |
Ved stevning av 15. juli 1981 reiste Mons Einar Troland sak for Bergen byrett mot Friidrettslaget Jarl. Han nedla påstand om at en rekke vedtektsendringer og styrevalg m.v. ble kjent ugyldige, samt at eksklusjonen av ham i 1979 ble opphevet og erklært for død og maktesløs. Friidrettslaget Jarl hevdet at søksmålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse.
Bergen byrett avsa 28. juni 1982 kjennelse med slik slutning:
«Saken utsettes.»
Byretten viste til tvistemålsloven §96 jfr. §336. Den fant det nødvendig å utsette behandlingen av saken til det enten forelå avgjørelse av overordnet idrettsmyndighet om besluttende organer i Jarl var lovlig valgt og om gyldigheten av vedtekter og vedtak i idrettslaget eller det forelå melding fra kompetent idrettsmyndighet om at saken ikke ville bli videre behandlet i idrettens organer.
Kjennelsen ble ikke påkjært.
Ved brev av 29. desember 1982 til Bergen byrett gav organisasjonssjef Harald Tronvik i Norges Idrettsforbund en redegjørelse for forbundets behandling av saken.
Troland krevet at brevet skulle tas ut av saken etter tvistemålsloven §197, men byretten avsa 21. april 1983 slik beslutning:
«Retten finner at dette dokument må inngå i saken da det er grunnlaget for å fortsette hovedforhandlingen. Retten finner derfor ikke å kunne ta til følge saksøkers krav etter tvistemålsloven §197 om å utta denne redegjørelse av saken.»
I prosesskriv av 4. januar 1984 bad Troland om at byretten omgjorde sin beslutning. Subsidiært ble beslutningen påkjært til lagmannsretten, og det ble begjært oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
I brev av 2. februar 1984 uttalte byretten at den fant at Idrettsforbundets brev av 29. desember 1982 gav uttrykk for at ingen overordnede ledd i idrettens organer hadde opphevet de årsmøter som saken gjaldt eller fratatt styret dets kompetanse samt at Idrettsforbundet anså seg ferdig med saken. Den antok også at rettens kjennelse av 28. juni 1982, som ikke ble påkjært, medførte at partene måtte anses å ha samtykket til at det ble innhentet uttalelse fra kompetent idrettsmyndighet.
I ovennevnte brev gav byretten Troland oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen, og Gulating lagmannsrett avsa deretter 3. april 1984 kjennelse med slik slutning:
«Bergen byretts beslutning stadfestes.»
- - -
Troland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at tvistemålsloven §197 må tolkes slik at samtykke må være knyttet til den konkrete erklæring. Et generelt samtykke til å innhente opplysninger kan ikke likestilles med at opplysningene skal legges frem i form av utenrettslig erklæring. Samtykke må innhentes for hver erklæring som legges frem. Lagmannsretten har lagt til grunn at han generelt samtykket i innhenting av opplysninger fra Norges Idrettsforbund i rettsmøtet 28. juni 1982 og at dette også innebar samtykke til å legge frem den erklæringen som ble skrevet av Tronvik et halvt år senere. Dette gir ifølge den kjærende part uttrykk for uriktig tolking av §197.
Den kjærende part angriper også lagmannsrettens saksbehandling. Byretten viste til at han ved ikke å påkjære kjennelsen av 28. juni 1982 stilltiende hadde samtykket i fremleggelse av Idrettsforbundets erklæring, mens lagmannsretten har bygget på at partene var enige om å utsette saken for å innhente opplysninger fra Idrettsforbundet. Lagmannsretten har her bygget på uttalelse fra en som ikke var til stede i rettsmøtet. Dette punkt burde lagmannsretten klargjort nærmere siden avgjørelsen står og faller på om samtykke foreligger. Den kjærende part viser her til avgjørelse i Rt-1950-981. - - -
Friidrettslaget Jarl gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Et forhåndssamtykke til fremleggelse av utenrettslig erklæring av rent faktisk karakter, utelukker den kjærende part fra senere å påberope seg tvistemålsloven §197 sålenge han ikke har tatt noen reservasjoner eller forbehold i så henseende. Den fremlagte erklæring inneholder ikke andre opplysninger enn dem som var etterspurt av byretten og som partene var enige om skulle innhentes. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Ved slikt videre kjæremål har utvalget begrenset kompetanse. Etter tvistemålsloven §404 kan utvalget bare prøve om lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil eller om det foreligger uriktig tolking av en lovforskrift.
Utvalget kan ikke finne noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Man kan ikke se at det i denne sak var grunn til å innhente ytterligere opplysninger eller la foreta noe bevisopptak.
Lagmannsretten er kommet til at den omtalte redegjørelse ikke skal tas ut av saken, da den kjærende part har samtykket i at slik uttalelse fra Norges Idrettsforbund skulle innhentes og fremlegges, og at han da ikke senere kan gå tilbake på dette samtykke.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten bygger på noen uriktig forståelse av tvistemålsloven §197 når den legger til grunn at en motpart kan avgi bindende forhåndssamtykke om innhentelse av en bestemt utenrettslig erklæring. Etter loven er utvalget avskåret fra å prøve om det rent faktisk har foreligget et slikt samtykke.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Motparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger, og denne påstand må tas til følge. Omkostningsbeløpet settes til 750 kroner.
Kjennelsen er enstemmig. - - -