Rt-1984-1505
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-12-06 |
| Publisert: | Rt-1984-1505 (403-84) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 422 K/1984 |
| Parter: | Gunnstein Hatlebakk (advokat H. A. Grimelund Kjelsen) mot 1. A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring og 2. Europeiske Reiseforsikring A/S (advokat Svein Jøsang). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Skåre, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915) §179, §313, §315, §404, §66, §97 |
Ved stevning av 21. mars 1984 har Gunnstein Hatlebakk reist sak for Oslo byrett mot A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring og Europeiske Reiseforsikring A/S. Stevningen med pålegg om å avgi tilsvar senest innen 21. mai 1984 ble forkynt for de saksøkte 16. april 1984.
På grunn av feil ved kontoret til de saksøktes prosessfullmektig ble tilsvar, datert 21. mai 1984, til byretten sendt til saksøkerens prosessfullmektig i stedet for til retten. Dette førte til at byretten ikke mottok noe tilsvar før 7. juni 1984.
Saksøkeren hadde allerede i stevningen begjært uteblivelsesdom i uteblivelsestilfelle. Den 12. juni 1984 skrev retten til saksøkerens prosessfullmektig og bad vurdert om betingelsene for uteblivelsesdom var til stede. Umiddelbart etter sendte saksøkerens prosessfullmektig de tilsvar han hadde fått til retten, og forlangte avsagt uteblivelsesdom. Saksøkte hevdet at tilsvaret etter omstendighetene måtte anses gitt i rett tid.
Oslo byrett avsa 6. september 1984 begrunnet beslutning med slik slutning:
«1. Saksøkerens begjæring om uteblivelsesdom tas ikke til følge. - - -»
Retten fant at saksøkerens prosessfullmektig etter det som forelå måtte forstå at tilsvaret var feilsendt til ham i stedet for til Oslo byrett. Under enhver omstendighet var han ved den ekspedisjon han hadde mottatt gjort kjent med at saksøkte hadde tatt til motmæle, og at tilsvaret var sendt innen fristens utløp. Betingelsene for å avsi uteblivelsesdom etter tvistemålsloven §315 var derfor ikke til stede.
Gunnstein Hatlebakk påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som 23. oktober 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens beslutning stadfestes. - - -»
- - -
Gunnstein Hatlebakk har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har vist til tvistemålsloven §404 nr. 3.
Det er lagt til grunn av lagmannsretten at tilsvaret ble sendt på fristens siste dag, den 21. mai 1984. Tilsvaret er likevel ikke rettidig innkommet fordi det er sendt motparten og ikke byretten. Det vises her til tvistemålsloven §313 og 123. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at nevnte bestemmelser kan fravikes hvis tilsvaret sendes motpartens prosessfullmektig. Hvis lovgiver hadde ment at det var tilstrekkelig at motparten ble varslet innen fristens utløp må det kreves at dette kommer til uttrykk i lovteksten. Lovgiver har ønsket å gi prosessuelle fristbestemmelser presist innhold. Det ville bli meningsløst om disse regler kunne tolkes på en altfor utvidende måte. - - -
Kjæremålsmotpartene viser i det vesentlige til tidligere anførsler og slutter seg til lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten uttaler intet generelt om mulighetene for å fravike loven bestemmelser slik den kjærende part tolker disse. Retten har truffet sin avgjørelse ut fra det faktum at saksøkers prosessfullmektig til normal tid var gjort kjent med tilsvaret sammenholdt med en konkret vurdering av prosessfullmektigens subjektive forhold. Kjæremålsmotpartene er enige i at det nærmest ville være støtende om uteblivelsesdom skulle kunne kreves under omstendigheter som i den foreliggende sak. Man kan ikke hindre uteblivelsesdom i et tilfelle som det foreliggende ved å begjære oppreisning, jfr. Rt-1971-1213. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Utvalget må derfor i likhet med lagmannsretten legge til grunn at tilsvaret ble postlagt på fristens siste dag og for så vidt i tide, jfr. domstolloven §146 annet ledd. Spørsmålet er hvilken betydning det skal ha at tilsvaret ved en misforståelse ble lagt i en konvolutt adressert til saksøkerens prosessfullmektig.
Om betydningen av feiladressering sies det i Ot. prp. 51 (1967-68) side 11 annen spalte:
«For at avsendingen skal ha fristavbrytende virkning, må det i prinsippet kreves at adressaten er angitt iallfall så riktig at han kan individualiseres og at sendingen kan ventes å nå fram. Som hovedregel vil adressaten være en domstol. Det som kan skje her, er at vedkommende tar feil av en domstols kompetanse. Dersom vedkommende dokument ikke deretter uformelt oversendes rette domstol, bør det gis en frist for rettelse (sml. tvistemålsloven §97). Den fristavbrytende virkning bør i alle tilfelle anses inntrådt. Dersom saken avvises, vil saksøkeren innen 3 måneder kunne reise krav på ny uten at fristen gjenopptar sitt løp, jfr. tvistemålsloven §66 annet ledd.
Ved sending til en annen enn retten må forutsetningen for fristavbrytelse være at sendingen har rett adressat, men ikke ubetinget nøyaktig eller riktig adresse.»
Det som her sies om forsendelse til uriktig domstol må etter utvalgets mening oppfattes slik at denne domstol enten kan sende dokumentet videre eller gi frist for rettelse. Velges det første av disse alternativer må det være forutsatt at fristen skal anses avbrutt uansett om videreforsendelsen skjer før eller etter fristens utløp, det vil si at tilfellet skal behandles likt med forstyrrelser under selve postgangen. Utvalget mener at §146 annet ledd må tolkes i samsvar med denne oppfatning. Det departementet sier i annet avsnitt av sitatet synes å gjelde det generelle utgangspunkt.
Spørsmålet er så om den nevnte tolking av §146 annet ledd har betydning også i et tilfelle av den art som her foreligger. Det som karakteriserer tilfellet er at domstolen er riktig angitt på prosesskriftet (tilsvaret) - feilen ligger i konvolutteringen. Som følge av feilen er tilsvaret mottatt av saksøkerens prosessfullmektig i fire eksemplarer, hvilket i en sak som den foreliggende tilsa at det var skjedd en feilekspedering. §146 annet ledd bør etter utvalgets mening tolkes slik at en videre ekspedering fra advokaten til domstolen i et slikt tilfelle regnes like med det tilfellet som er behandlet i motivene, og at §146 tredje ledd anvendes om slik videreforsendelse ikke finner sted.
Så vidt skjønnes har byretten med tilslutning fra lagmannsretten bygget på en slik tolking. Utvalget finner ingen foranledning til å gå inn på lagmannsrettens supplerende synspunkter.
Spørsmålet om saksomkostninger bør avgjøres sammen med hovedsaken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig. - - -