Rt-1984-167
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-02-07 |
| Publisert: | Rt-1984-167 (30-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 7. februar 1984 i l.nr. 20/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Aasland, Endresen, Christiansen, Holmøy, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §183, Skatteloven (1911) §118, §62, §63, §67 |
Dommer Aasland: Kristiansand forhørsrett avsa 3. oktober 1983 dom med slik domsslutning:
«A, pakistansk statsborger, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av skatteloven §118 nr. 1 og straffeloven §183 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner samt til mine supplerende bemerkninger i det følgende.
Domfelte har erklært anke over straffutmålingen. Han hevder at straffen bør gjøres betinget, og at straffetiden under enhver omstendighet bør reduseres.
Utenom anken har forsvareren for Høyesterett, med tilslutning fra aktor, gjort gjeldende at det er en feil at domfelte er dømt etter skatteloven §118 nr. 1 for å ha gitt uriktige opplysninger i sine selvangivelser for inntektsårene 1974-1977, idet straffansvaret for så vidt er foreldet.
Jeg behandler først foreldelsesspørsmålet, og er her enig i det forsvareren og aktor har anført. På grunnlag av strafferammen i skatteloven §118 nr. 1 er foreldelsesfristen 5 år, jfr. straffeloven §67. Inngivelsen av hver enkelt selvangivelse med uriktige opplysninger må anses som et selvstendig straffbart forhold. Da det gikk mer enn 5 år fra domfelte inngav selvangivelse for 1977 inntil han ble siktet, er straffansvaret foreldet for så vidt gjelder inntektsåret 1977 og de foregående år.
Det kunne reises spørsmål om det bør avsies frifinnelsesdom for de forhold som er foreldet. Da den påankede dom er avsagt av forhørsretten og da denne neppe hadde adgang til å avsi dom for delvis frifinnelse, antar jeg imidlertid at det rette må være at Høyesterett opphever forhørsrettens dom for så vidt gjelder de foreldede forhold. Jeg viser til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1982-625, lnr. 17/1982.
Jeg går så over til straffutmålingen, og er kommet til at det ikke er grunnlag for betinget dom, men at straffetiden bør nedsettes.
Det skattebeløp domfelte har unndradd seg ved de uriktige selvangivelsene for inntektsårene 1978-1980, hvor domfellelsen etter skatteloven §118 nr. 1 blir stående, utgjør til sammen kr. 8688. Straffen for overtredelsene av skatteloven §118 nr. 1 ville da isolert sett ha blitt fastsatt til en bot. Overensstemmende med straffeloven §63 annet ledd finner jeg at forholdene blir å tillegge betydning som skjerpende omstendigheter.
Langt mer alvorlige er de straffbare forhold som har ledet til domfellelse etter straffeloven §183 første ledd. Domfelte, som er pakistansk statsborger, har ved to anledninger, henholdsvis i 1975 og 1979, fremlagt for norske skattemyndigheter falske dokumenter vedrørende sine familieforhold i Pakistan. Han reiste fra Pakistan til Norge og tok arbeid her i 1974. For å oppnå skattemessige fordeler oppgav han uriktig for Kristiansand ligningskontor at han forsørget familie i Pakistan. Ligningskontoret forlangte dokumentasjon for den oppgitte familie, og domfelte fremskaffet da med hjelp fra en bekjent i Pakistan en falsk erklæring - «affidavit» - som viste at han der hadde hustru og tre barn. Denne falske erklæring fremla han så for ligningskontoret.
Ved ligningen for 1977, da «affidavits» ikke lenger ble godkjent av ligningskontoret som legetimasjon for forsørgelsesbyrde, fremla domfelte under klagebehandlingen i mars 1979 falske fødselsattester for de angivelige tre barna. Også disse attester, som fremtrådte som offentlige dokumenter, skaffet han med hjelp av en bekjent i Pakistan.
På grunnlag av de opplysninger de falske dokumentene utviste, oppnådde han for inntektsårene 1974-1980 å unndra til sammen kr. 29997 fra beskatning.
Domfelte inngikk ekteskap i Pakistan i 1977. Jeg nevner at i forbindelse med at han i 1979 søkte innreisetillatelse for sin hustru, fremla han falsk dødsattest for sin angivelige tidligere ektefelle. Dette forhold har imidlertid ikke ledet til noen siktelse.
I sitt ekteskap har domfelte tre barn, født i 1977, 1979 og 1983. Visstnok på grunn av mistanke om de forhold denne sak gjelder, lyktes det ham først i februar 1983 å få hustru og barn til Norge.
Jeg er enig med forhørsretten i at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt mot slik bruk av falske dokumenter som domfelte har gjort seg skyldig i. Norske myndigheter har beskjedne muligheter for å kontrollere riktigheten av slike dokumenter, og dette har domfelte utnyttet. Han har i sin kontakt med norske skattemyndigheter gjentatte ganger henholdt seg til opplysninger i de falske dokumenter, senest ved klage over ligningen for 1980, da han påberopte seg å ha fem barn, og han har således vist et vedvarende forsett med sikte på å oppnå økonomiske fordeler. Etter min oppfatning er det ikke plass for en betinget straff, jfr. også Høyesteretts dom av 22. desember 1983 - l.nr. 190 B/1983 - se Rt-1983-1532 - i en sak som har flere likhetspunkter med denne.
Imidlertid vil en ubetinget fengselsstraff ramme domfelte hårdt, og jeg finner av denne grunn at forhørsretten har utmålt straffen for strengt. Som følge av sine skatteunndragelser er domfelte blitt presentert for en betydelig etterberegnet skatt, inklusive straffetillegg og renter. Han avbetaler på sin skattegjeld med kr. 1500 pr. måned, og strever tungt økonomisk. Som nevnt forsørger han hustru og tre barn, som nokså nylig er kommet til Norge fra Pakistan, og det er klar at det vil oppstå betydelige problemer for familien når domfelte må gå i fengsel. Jeg tilføyer for øvrig at aktor for Høyesterett har gitt uttrykk for at straffen bør nedsettes. Den bør etter min mening settes til fengsel i 24 dager.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
A, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelser av straffeloven §183 første ledd og av skatteloven §118 nr. 1, jfr. straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager.
Forhørsrettens dom oppheves for så vidt angår domfellelsen etter skatteloven §118 nr. 1 vedrørende inntektsårene 1974-1977.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Christiansen, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av forhørsrettens dom (byrettsdommer Haakon Askildsen): - - -
Siktede A er født xx.xx.1947, er pakistansk statsborger, bor - - - sammen med hustru og tre barn, som han forsørger. Han har fast arbeid som kjøkkenhjelp i - - - med brutto årsinntekt ca kr. 72000,-. Han eier en boligeiendom i Pakistan, er for øvrig uformuende.
Siktede sier seg ikke straffedømt eller botlagt. - - -
Når siktede i selvangivelsene for årene 1974-1980 uriktig oppgav at han var gift og forsørget tre barn, som alle ble oppgitt å være i Pakistan, og når han i 1975 og 1979 overfor Kristiansand ligningskontor la frem falske dokumenter med uriktige opplysninger om sine påståtte familieforhold, var hensikten hans å bli ilignet for liten skatt. Hensikten ble oppnådd ved at han i løpet av de nevnte 7 år ble ilignet kr. 29997,- for lite i skatt.
Siktede blir etter dette å dømme for overtredelse av skatteloven §118 nr. 1 og for to tilfelle av overtredelse av straffeloven §183 første ledd.
Ved utmåling av straffen blir i skjerpende retning tatt i betraktning at det av almenpreventive grunner må reageres strengt overfor straffbare handlinger av denne karakter, særlig fordi kontrollmulighetene i slike saker er små når det gjelder personer fra fjerntliggende land. Videre at de uriktige opplysningene om siktedes familieforhold er gitt i tilsammen syv fortløpende år. Retten legger videre særlig vekt på at siktede ved å skaffe til veie falske dokumenter har utvist stor aktivitet og forslagenhet for å unndra seg skatt.
Som formildende omstendighet blir tatt hensyn til at siktede har avgitt uforbeholden tilståelse. - - -