Rt-1984-391
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-07-28 |
| Publisert: | Rt-1984-391 (64-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 28. juli 1983 i l.nr. 246K/1983 (Denne kjennelse som er fra 1983, mottok redaksjonen først i 1984.) |
| Parter: | I. Kaare Wikborg (advokat Haakon Stang Lund) mot A/S Dovrefjell (advokat Henning E. Asheim), II. Pål Ugelstad (advokat Haakon Stang Lund) mot A/S Dovrefjell (advokat Henning E. Aasheim), III. Pål Ugelstad (advokat Haakon Stang Lund) mot A/S Luksefjell (advokat Henning E. Asheim), IV. Rudolf Ugelstad (advokat Haakon Stang Lund) mot A/S Dovrefjell (advokat Henning E. Asheim), V. Rudolf Ugelstad (advokat Haakon Stang Lund) mot A/S Luksefjell (advokat Henning E. Asheim), VI. Ole Lund (advokat Haakon Stang Lund) mot 1. A/S Dovrefjell, 2. A/S Luksefjell (advokat Henning E. Asheim). |
| Forfatter: | Michelsen, Endresen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §300, §301, §97, Aksjeloven (1976) §15-5, Aksjeloven (1976), §404, Tvistemålsloven (1915) |
I en rekke saker var det nedlagt påstand om avvisning, fordi stevningene ikke inneholdt det som var påkrevet etter tvistemålsloven §300 nr. 2. I en av sakene var avvisningspåstanden også begrunnet med at vilkårene i aksjeloven §15-5 (om at vedkommende aksjeeier som ville reise sak på selskapets vegne måtte eie minst en tiendedel av aksjekapitalen) ikke var oppfylt.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 25. november 1982 kjennelse om at sakene skulle fremmes. Eidsivating lagmannsrett stadfestet den 19. april 1983 denne kjennelse.
Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Det dreier seg i denne sak om et videre kjæremål. Høyesteretts kjæremålsutvalg har derfor den kompetanse som fremgår av tvistemålsloven §404. I det foreliggende tilfellet innebærer dette at utvalget bare kan prøve om lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen eller har lagt en uriktig forståelse av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse.
Saken reiser to spørsmål som har tilknytning henholdsvis til tvistemålsloven §300 nr. 2 og bestemmelser som knytter seg til den, og til reglene i aksjeloven §15-5.
Man behandler først de spørsmål som reiser seg i forbindelse med at søksmålene påstås avvist fordi stevningene ikke tilfredsstiller kravene etter tvistemålsloven §300 nr. 2.
Såvel herredsretten som lagmannsretten har slått fast at stevningene ikke har det innhold som kreves etter loven. Denne vurdering kan kjæremålsutvalget ikke overprøve.
En slik mangel ved stevningen skal etter tvistemålsloven ikke straks og ubetinget lede til avvisning dersom feilen kan sies å være uforsettlig. Det skal i så fall gis den saksøkende part anledning til å rette opp mangelen. Man viser til tvistemålsloven §97 og §301. I dette tilfellet har de to tidligere instanser lagt til grunn at feilen var uforsettlig. Heller ikke denne del av avgjørelsen kan utvalget overprøve.
Det er imidlertid i disse saker ikke gått frem på den måten at det er satt de saksøkende parter frist for å fremkomme med rettelse. Saksøkerne har imidlertid selv gjennom et senere prosesskrift søkt å fullstendiggjøre fremstillingen i stevningene.
Lagmannsrettens kjennelse bygger på den rettsoppfatning at avvisning ikke skal skje dersom et slikt inngitt prosesskrift i tilstrekkelig grad angir de forhold som påstås å medføre ansvar. Til grunn for dette syn ligger den betraktning at det ikke kan tillegges betydning om et slikt fullstendiggjørende prosesskrift fremkommer som en følge av at domstolen har gitt saksøkeren anledning til å foreta rettelse, eller inngis av saksøkeren av eget tiltak.
Denne forståelse av tvistemålsloven er kjæremålsutvalget enig i. Den konkrete vurdering av om det prosesskrift som ble inngitt inneholder en tilstrekkelig angivelse av det påståtte ansvarsforhold, kan utvalget heller ikke overprøve.
Lagmannsrettens kjennelse bygger således på dette punkt ikke på noen uriktig tolking av loven. Man føyer til at en slik retting kan skje med virkning ex tunc for en materiell frist, jfr. den dissenterende dommers votum i Rt-1981-897, særlig side 898 nederst.
Det er i forbindelse med denne kjæremålsgrunn fra de kjærende parters side hevdet at lagmannsretten har begått feil i saksbehandlingen. Man skal ha lagt til grunn et notorisk feilaktig tidsrom når det gjelder funksjonstiden av den saksøkte Ole Lund. Dette spørsmål har lagmannsretten vurdert, og ment at man står overfor et punkt som hører under realitetsavgjørelsen. Dette syn er utvalget enig i. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil her eller for øvrig på andre punkter.
Det annet spørsmål som er reist, og som har tilknytning til aksjeloven §15-5, har kjæremålsutvalget funnet meget tvilsomt.
Lagmannsretten har lagt til grunn at en loddeier kan anlegge et søksmål som tar sikte på å forøke boets masse, selv om skifteretten og de øvrige loddeiere ikke har villet gå til prosess. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten på dette punkt. En loddeier som har rettslig interesse av et slikt søksmål, må kunne anlegge det dersom dette skjer på vedkommendes egen økonomiske risiko. En slik rettslig interesse kan sies å foreligge, selv om utsiktene til at søksmålet vil bringe ytterligere midler inn i boet må sies å være ringe.
Når loddeieren etter skifteprosessens regler er berettiget til å gå til et søksmål som tar sikte på å forøke bomassen, må det være adgang for loddeieren også til å gå til en slik erstatningssak som omhandles i aksjeloven kap. 15. Det kan etter kjæremålsutvalgets oppfatning ikke fra reglene i denne loven §15-5 for det foreliggende tilfellet utledes noen hindring for et slikt søksmål. Så snart aksjeloven øvrige vilkår for saksanlegg er tilfredsstillet, kan den omstendighet at søksmålet reelt sett reises av en loddeier i et bo, ikke lede til avvisning. Man kan ikke med føye anføre at loven nytter ordet «eier» og ut fra en slik betraktning utelukke en loddeier. Den som etter skifterettens regler med rette kan gjøre boets interesser gjeldende, må likestilles med den som reelt har en eiers stilling. Man kunne også tenke seg å si at hensikten med bestemmelsen i §15-5 har vært å begrense adgangen til å gå til slike søksmål, og at det da er betenkelig å akseptere noe som må betegnes som en utvidelse av søksmålsadgangen. Man kan dog ikke se at dette reelle hensyn kan gis en slik gjennomslagskraft at avvisning i det foreliggende tilfellet bør bli resultatet.
Etter dette bygger heller ikke på dette punkt lagmannsrettens avgjørelse på en uriktig forståelse av en lovforskrift.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. Motparten har forlangt seg tilkjent saksomkostninger for alle retter. Da saken har budt på en rekke tvilsomme spørsmål, finner kjæremålsutvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.»