Rt-1981-897
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-04-10 |
| Publisert: | Rt-1981-897 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139 K/1981 |
| Parter: | Karen Dale m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat Hans Grimelund) mot A/S H. Namtvedt (advokat Steinar Molland). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen. Mindretall: Skåre |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §57, Tvistemålsloven (1915) §179, §360, §404, §57, §66, §97, §55, Forvaltningsloven (1967) §16, §24, §25, §27, Forvaltningsloven (1967) |
I forbindelse med krav fra Fjell kommune om innbetaling av refusjon for utbygningskostnader ved boligfeltet Bildøybakken begjærte Einar Sleire og siden Jacob Utkilen og Karen Dale skjønn ved Midhordland herredsrett etter §57 i bygningsloven. Fjell kommune ble gjort til saksøkt. Kommunen anførte at det dreiet seg om et privat refusjonskrav, og at det da ikke var riktig å stevne kommunen som saksøkt. Refusjonen skulle tilfalle A/S H. Namtvedt som utbygger.
Saksøkerne erklærte seg enig i at saken ble hevet, og hevningskjennelse ble avsagt. Karen Dale, Einar Sleire, Jacob Utkilen og Dag Henning Sleire begjærte deretter skjønn med A/S H. Namtvedt og Nils M. Bildøy som saksøkt. A/S H. Namtvedt påsto skjønnet avvist som anlagt for sent. Midhordland herredsrett avsa 27. mai 1980 kjennelse om at skjønnet skulle fremmes, mens Gulating lagmannsrett i kjennelse av 4. desember 1980 kom til at fristen var oversittet og at skjønnet derfor måtte avvises fra herredsretten. I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at kjennelsen må oppheves.
Dommerne Blom og Chrtstiansen vil bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av bygningslovens §57 nr. 3, jfr. om utvalgets kompetanse tvistemålslovens §404.
Lagmannsretten har lagt til grunn at den «melding om avgjerda» som er omtalt i nevnte §57 nr. 3 ikke uttrykkelig behøver å inneholde opplysning om hvem som krever refusjon og dermed er rett saksøkt i et skjønn. Etter lagmannsrettens mening er det tilstrekkelig at den som mottar meldingen etter omstendighetene burde skjønt hvem dette er.
Flertallet er ikke enig i lagmannsrettens lovforståelse. I likhet med herredsretten forstår flertallet bygningslovens §57 nr. 3 slik at meldingen også må opplyse om hvem som er refusjonsberettiget, med mindre dette utvilsomt er kjent for den refusjonspliktige. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken blir å hjemvise til denne rett.
De kjærende parter har nedlagt påstand om saksomkostninger.
Side:898
Etter omstendighetene antar flertallet at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå etter tvistemålslovens §179 første ledd i.f.
Dommer Skåre vil bemerke:
Avgjørelser om refusjonsplikt etter krav fra en grunneier, jfr. bygningslovens §55 nr. i, må være enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Dette innebærer blant annet at før kommunen treffer vedtak skal den varsle de som kan antas å bli refusjonspliktige, jfr. forvaltningslovens §16, og vedtaket skal begrunnes etter forvaltningslovens §24 jfr. §25. Etter §27 skal det gis melding om vedtaket og begrunnelsen for det, og etter §27 tredje ledd skal det blant annet gis orientering om frist for å kreve overprøving ved domstol. Den sistnevnte bestemmelse må utvilsomt anvendes også hvor overprøving skal skje ved skjønn.
Det jeg her har pekt på innebærer at ved riktig saksbehandling vil partsforholdet bli belyst allerede under den kommunale behandling av refusjonsspørsmålet. Dette taler etter mitt skjønn mot å innfortolke i bygningslovens §57 nr. 3 at det skal gis særskilt melding om partsforholdet i skjønnssaken.
Under enhver omstendighet trekker flertallet etter mitt skjønn for vidtgående konsekvenser av at det ble gitt mangelfulle informasjoner om partsforholdet. Flertallets standpunkt innebærer at selv om det er gitt informasjon om skjønnsfristen, løper ikke fristen overfor den som ikke positivt vet hvem skjønnskravet skal rettes mot.
Når jeg ikke er enig i dette er det fordi melding om skjønnsfristen gir den refusjonspliktige en selvfølgelig tilskyndelse til å vurdere skjønnsspørsmålet og til å kreve skjønn innen fristens utløp om han mener å ha noe å vinne. Dersom han tar feil når det gjelder partsforholdet oppstår imidlertid et spørsmål om det er adgang til å rette feilen. Dette spørsmål må etter mitt skjønn søkes løst med utgangspunkt i tvistemålslovens §97, men også §66 annet ledd og §360 annet ledd belyser problemstillingen.
Ved anvendelse av §97 i tilfeller av den foreliggende art, oppstår to spørsmål. For det første om §97 kan brukes til å endre partsforholdet, og for det annet om dette kan gjøres med virkning for en søksmålsfrist, det vil si med virkning fra det tidspunkt stevningen kom til retten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg tok standpunkt til det første av disse spørsmål i en utrykket kjennelse 19. oktober 1973 som også gjaldt bygningslovens §57 nr. 3. Under henvisning til kjennelse 1. september 1945, inntatt hos Walnum side 171-173, sies det om §97 at den bare har for øye rettelser som opprettholder partenes og dermed tvistens identitet.
Så vidt jeg kan se har ikke denne oppfatning støtte i lovens ordlyd, i forarbeidene eller i den juridiske teori, og den gir bestemmelsen en avgrensing som etter mitt skjønn er uheldig. Dessuten synes den foran nevnte oppfatning av §97 å være i strid med den praksis som gjelder i spørsmålet om adgang til å rette partsforholdet ved anke, se som eksempler Rt-1953-511 og Rt-1957-373. Jeg viser dessuten til Rt-1974-703 om retting av partsangivelsen i en odelsløsningssak. At retting etter §97 kan skje med virkning ex tunc for en materiell frist er nevnt av Skeie I side 475 (2. utg.).
Side:899
Jeg er etter dette kommet til at det her måtte være adgang til å rette den opprinnelige skjønnsbegjæring slik at skjønnskravet ble rettet mot den refusjonskrevende grunneier, og slik at rettelse kunne skje med virkning fra det tidspunkt skjønnsbegjæringen innkom til retten.
Dette er også herredsrettens utgangspunkt. Og jeg er enig med herredsretten i at rettingssynspunktet bør kunne legges til grunn også i vår sak selv om den refusjonspliktige her selv så feilen og inngav ny skjønnsbegjæring.
Denne problemstilling har lagmannsretten ikke drøftet og etter omstendighetene er dette en feil ved saksbehandlingen.
Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med flertallet.»