Rt-1984-629

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-05-11
Publisert:	Rt-1984-629 (153-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. mai 1984 i l.nr. 71 B/1984
Parter:	1. Ingvar O. Stunes, 2. John Stunes (advokat Ottar Nilsen - til prøve) mot 1. Knut Larsen m. fl. (17 parter) (høyesterettsadvokat Nils Moe).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Philipson, Aasland, Holmøy, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §2, Vasdragsloven (1887) §2

Dommer Sinding-Larsen: Mellom Lavangsvannet og Ofotfjorden er det en elv på ca 3 km. Vest for vassdraget ligger gården Tårstad og på Østsiden gården Stunes. Elven er omtalt både som Stuneselven og Tårstadelven. Fisket i elven hadde i vel 100 år vært uten nevneverdig betydning da laksefisket tok seg opp i 1970-årene etter at en utenforstående hadde satt ut lakseyngel. Da eiere av bruk under Tårstad begynte å selge fiskekort, oppstod det tvist med eiere på Stunes-siden som mente at elven i sin helhet - eller i alle fall fiskeretten i sin helhet - fra gammelt av tilhørte Stunes. Ingvar O. Stunes og John Stunes reiste sak mot i alt 24 eiere av bruk under Tårstad med påstand om at disse ikke hadde eiendoms- eller fiskerett i elven fra Lavangsvannet og ned til fjorden. Ofoten herredsrett avsa den 19. august 1981 dom med slik domsslutning:

«1. Oppsittere på Tårstad har ikke eiendoms- eller fiskerett i Stuneselven (Tårstad-vassdraget) fra utløpet av Lavangsvatnet og ned til Ofotfjorden.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De 24 Tårstad-oppsittere påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble saken hevet for tre av de ankende parters vedkommende slik at lagmannsrettens dom, som ble avsagt den 17. juni 1982, gjelder for 21 av de opprinnelig 24 saksøkte. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1. Eiendomsgrensen mellom Tårstad, gnr. 3 og Stunes, gnr. 4 i Evenes kommune følger djupålen i Tårstadelva fra utløpsosen i sjøen og opp til Lavangsvatnet. Hver av gårdene har eneretten til fisket på sin grunn.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er av Ingvar O. Stunes og John Stunes påanket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ved Høyesteretts kjennelse av 3. mai 1984 er saken hevet for fire av ankemotpartene. For tre av disse var grunnen at de hadde avhendet sine eiendommer til en av de øvrige ankemotparter. For Høyesterett gjenstår 17 ankemotparter: Knut Larsen, Hansine Osvoll, Rolf Moholdt, Roald Svendsen, Even Svendsen, Svanhild Lind, Mentz Moholdt, Fred Ryland, Sverre Agersborg, Ingrid Agersborg Moholdt, Håkon Høgås, Kolbjørn Thoresen, Gunvald Olsen, Karl Olsen, Bjørg Danielsen, Oddlaug Øvre og Asmund Revold.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er de ankende parter, ni av ankemotpartene og syv vitner avhørt. Alle unntatt to vitner og en ankemotpart har avgitt forklaring også for lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter - utskrifter av jordbøker, matrikler, skjøter og jordskifteforretninger m.v., således de senere omtalte dokumenter fra 1647, 1664, 1820, 1836 og 1841, og utskrift av dokumenter vedrørende en anmeldelse for ulovlig fiske fra 1804. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

De ankende parter, Ingvar O. Stunes og John Stunes, har i det vesentlige anført:

Regelen i vassdragsloven §2 er, på samme måte som i §2 i vassdragsloven av 1887, at grensen mellom to eiendommer som støter til bekk eller elv, er djupålen. Dette gjelder imidlertid ikke dersom en annen grense fra tidligere var gjeldende i vassdraget. For Stuneselven viser - hevdes det - de forliggende dokumenter at elven fra kort før 1667 i sin helhet har vært knyttet til Stunes.

Det er nå enighet mellom partene om at den bruk av elven som har funnet sted i dette og siste del av forrige århundre, har vært så beskjeden at den ikke kan ha medført noen endring i den tidligere rettstilstand. Partenes oppfatninger av rettighetene i elven kan heller ikke ha særlig betydning. Disse oppfatninger bar i tidligere år preg av at fisket da hadde liten betydning, og i senere år er de preget av at spørsmålet om rettighetene i elven nå var kommet på spissen. Imidlertid har Ingvar O. Stunes alltid vært av den mening at elven tilhørte Stunes, og han har bygget på hva han kjente til om oppfatningen i tidligere tider.

Det foreliggende dokumentmateriale gir etter de ankende parters syn så sikre holdepunkter for at det for Stuneselven er fastsatt en annen eiendomsgrense enn den som følger av loven hovedregel, at denne må fravikes. Det vises til dom inntatt i Rt-1974-294 som gjelder Rensåvassdraget som ligger i nabokommunen Skånland. Dommen belyser forholdet mellom vassdragsloven hovedregel og eldre rettsstiftelser generelt, og kaster også lys over flere av de spesielle forhold i den foreliggende sak.

Stunes tilhørte kongen direkte, mens Tårstad tilhørte Bakke kloster og dermed indirekte kongen. I skattematrikkel av 1647 er det for Stunes angitt en skyld på 3 1/2 våg og for Tårstad 1 våg. Elven er ikke nevnt for noen av eiendommene. I matrikkelen av 1661 er elven tatt med for begge eiendommer, men på forskjellig måte. Det er angitt at «Stunes med Elven» har en skyld på 4 1/2 våg derav 3 1/2 våg for gården i seg selv. Elven, som har skyld på 1 våg, var bortfestet til Mighel Storm, som var fogd i Salten. Tårstads skyld var nå satt til 2 våger, hvilket var forklart med at elvens skyld var 1 våg, slik at det i alt ble 2. De ankende parter er således enige med motparten i at de to gårder i 1661 eide hver sin halvdel av elven.

Dette må imidlertid være endret før den neste matrikkel av 1667 ble oppsatt. Denne bygger på et reskript av 1665 hvoretter det skulle skje en alminnelig omregulering av landskylden etter en nyvurdering av eiendommene. Det som foreligger om eiendommene Stunes og Tårstad i 1667 - matrikkelen, må forstås slik at hele elven var utskilt som en egen enhet med en grunnleie på en våg, men med så vidt liten avkastningsevne at det ikke var grunnlag for skatteplikt. Stunes beholdt sin skyld på 3 1/2 våg, mens Tårstads ble satt til 2 våger uten elven, noe som må antas å ha sammenheng med en oppvurdering av Tårstads jordbruksverdi. Når elven for Stunes' vedkommende ikke ble antatt å burde være gjenstand for beskatning, måtte etter de ankende parters mening det samme gjelde for Tårstad. Når elven må antas ikke å være tatt med i Tårstads skattegrunnlag, kan den heller ikke antas å være tatt med i grunnlaget for leien eller skylden, og de to våger må derfor referere seg til jordbruksverdien.

Når hele elven således er skilt ut som egen enhet, må dette antas å ha sammenheng med at kongen eide begge eiendommer og kunne råde over begge elvestrekninger slik han fant det hensiktsmessig.

Elven har senere vært et særskilt gode underlagt Stunes som frem til 1820 konsekvent har vært omhandlet som «Stunes med Elven». Elven har ikke etter 1667 vært behandlet eller omtalt i forbindelse med Tårstad, noe som ikke kan forklares bare med at halve skylden for elven - slik ankemotpartene hevder - fortsatt gikk inn i Tårstads skyld.

I matrikkel fra 1723 er det under Stunes angitt at elven «a parte er ansat for Skat». Dette må gjelde hele elven på samme måte som i 1667. Det er nevnt laksefangst i elven. Under Tårstad er elven ikke nevnt.

I en deliberasjonsprotokoll av 1803 har Stunes med elven en skyld på 4 1/2 våg, og det er nevnt at det ved gården er laksefiskeri, mens slikt fiske ikke er nevnt for Tårstad. Tilsvarende er i matrikkelen for 1820 laksefangst nevnt under Stunes, men ikke under Tårstad.

I matrikkelen for 1836 er det under anmerkninger angitt for Stunes «Herunder indbefattet Elven», mens elven ikke nevnes under Tårstad. I matrikkel for 1841 er forholdet tilsvarende. I matrikkelforarbeider for 1868 er det for Stunes nevnt laksefiskeri i elven, mens det for Tårstad bare er nevnt laksefiskeri utenfor elvemunningen. I matrikkelen skulle alle herligheter medtas, og det foreliggende viser at Tårstad ikke kan ha hatt noen rett i elven.

I september 1804 anmeldte oppsittere på Stunes sønnen til en oppsitter på Tårstad for ulovlig fiske i elven. Dokumentene vedrørende denne saken er nye for Høyesterett. Anmeldelsen viser at Stunes-oppsitterne mente å ha enerett til fiske i elven. Når resultatet ble frifinnelse, skyldes det at vitneforklaringene ikke var helt sammenfallende slik det krevdes etter NL 1-13-1.

De foreliggende utskiftningsforretninger over Tårstad og Stunes må leses på bakgrunn av det dokumentmateriale som ellers foreligger. Lest på denne måte taler beskrivelsen av grensene mellom Tårstad og Stunes ikke mot at elven i sin helhet tilhørte Stunes. I utskiftningsforretningen for Stunes, påbegynt i 1868, er det uttrykkelig nevnt at laksefisket både i sjø og elv skal være felles.

De ankende parter, Ingvar O. Stunes og John Stunes, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

1. «Prinsipalt: Ofoten herredsretts dom av 19. august 1981 stadfestes. Subsidiært: Oppsittere på Tårstad har ikke fiskerett i Stuneselven fra utløpet av Lavangsvatnet og ned til Ofotfjorden.

2. Ankemotpartene dømmes til solidarisk å betale sakens omkostninger for samtlige retter til det offentlige som følger:

a) For Ofoten herredsrett: kr. 14742,70 med 12% renter fra forkynnelse av herredsrettens dom til betaling skjer.

b) For Hålogalands lagmannsrett: kr. 12001,75 med 12% renter fra 28. juni 1982 til betaling skjer.

c) For Norges Høyesterett: kr. 36815,- herunder inkludert bevisopptak ved Ofoten herredsrett med kr. 7739,-.»

Ankemotpartene, Knut Larsen m.fl., har i det vesentlige anført:

Tårstad hadde uimotsagt eiendomsrett til halve elven i 1661. Bakke klosters gods var blitt pantsatt i 1660, og det har formodningen mot seg at Tårstads elvestrekning kunne fraskilles eiendommen så lenge denne var pantsatt. I 1675 ble eiendommen solgt, og kongen hadde da ikke lenger rådighet over den eller dens elvestrekning. Det bestrides at det som er bemerket om eiendommen i matrikkelen av 1667, kan forstås slik at Tårstads elvestrekning er slått sammen med Stunes'. Skylden for begge eiendommer og for StunesR elvestrekning står uendret, og det må antas at Tårstad hadde sin elvestrekning som før. Det som er bemerket om skylden på Tårstad - «Er god for sin Leie, dog icke til nogen forhøjelse» - viser at det ikke kan ha vært spørsmål om å forhøye skylden på grunn av jordbruksverdien.

Betegnelsen «Stunes med Elven» kan, som lagmannsretten har lagt til grunn, være å anse som navnet på eiendommen. Navnebruken går tilbake til 1661 da eiendommen uomtvistet bare omfattet en halv elv, og kan ikke tas som en indikasjon på at hele elven tilhørte Stunes.

Den fremlagte deliberasjonsprotokoll fra 1803 om matrikkelen fra 1820 som omtaler laksefiske i elv for Stunes, men ikke for Tårstad, er momenter i de ankende parters favør, men ikke avgjørende når hensyn tas til den vekt man må tillegge hovedregelen om at grensen mellom eiendommer som skilles av elv eller bekk, skal følge djupålen.

De påberopte matrikkelforarbeider fra 1868, som er referert i herredsrettens dom, kan ikke tillegges særlig vekt. Uttalelsene er meget upresise. Skulle man ta dem på ordet, ville Stunes ikke ha laksefiske i sjøen, hvilket eiendommen utvilsomt hadde, og Tårstad ikke ha multebærland, noe utskiftningsforretning over eiendommen fra 1871 viser at den hadde.

Saken fra 1804 om anmeldelse for ulovlig fiske viser at oppfatningen på stedet må ha vært at Tårstad og Stunes eide hver sin del av elven. Det vises til de vitneforklaringene som ble avgitt i saken.

Det må legges stor vekt på grensebeskrivelsen i de utskiftningsforretninger som er foretatt over Stunes og Tårstad. Ved utskiftning over Stunes i 1868 var representanter for Tårstad til stede da grensene for utskiftningsområdet skulle fastlegges. Det er ikke opplysninger om noen uenighet. Grensebeskrivelsen viser klart at grensen skulle gå i elven. Skulle den ha fulgt vestre bredd, ville beskrivelsen ha vært utformet på en helt annen måte. Man måtte da også hatt en nærmere beskrivelse av grensen i overgangen mellom elven og Lavangsvannet hvor partene er enige om at grensen skal trekkes etter de vanlige regler for innsjøer.

Det vises ellers til at det i utskiftningsforretningen for Tårstad i 1922 sies at det ikke er gjort forandring for «fiske- og elverettigheter». Dette må sikte til rettigheter i elven fra Lavangsvannet. De to andre elver på eiendommen er helt ubetydelige, og det kan ikke være siktet til dem.

Ankemotpartene er enige med lagmannsretten i at fiskeretten må bedømmes på samme måte som eiendomsretten til elven. Det foreligger ikke grunnlag for å fastslå en eksklusiv fiskerett for Stunes i hele elven uavhengig av eiendomsretten.

Ankemotpartene vil ikke opprettholde den subsidiære anførsel om at fiskerett er ervervet ved hevd eller alders tids bruk.

Ankemotpartene, Knut Larsen m.fl., hvorav syv har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom av 17. juni 1982 stadfestes.

2. John Stunes og Ingvar Stunes dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger som følger:

a) For Ofoten herredsrett: Det offentlige med kr. 857,70 og ankemotpartene med kr. 10632,50 med 12% renter fra forkynnelse av herredsrettens dom til betaling skjer og i tillegg Åsmund Revold hans egenandel kr. 100,-,

b) For Hålogaland lagmannsrett: Til ankemotpartene med kr. 31990,- med 12% rente fra 28. juni 1982 til betaling skjer, kr. 12001,75 med 12% renter fra 28. juni 1982 til betaling skjer,

c) For Høyesterett: Til det offentlige kr. 11283,30, herunder inkludert bevisopptak med kr. 10514,-, og erstatte Ågersborg hans egenhandel med kr. 600,- og til ankemotpartene Rolf Moholdt, Even Svendsen, Svanhild Lind, Mentz Moholdt, Ingrid Agersborg Moholdt, Håkon Høgås, Kolbjørn Thoresen, Gunvald Olsen, Karl Olsen og Oddlaug Øvre med kr. 28368,70.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg finner likevel grunn til å komme inn på hovedpunktene samtidig som jeg går inn på en del av de nye dokumenter som er fremlagt for Høyesterett.

Etter vassdragsloven §2 skal grensen følge djupålen når elv eller bekk danner skillet mellom to eiendommer. Tilsvarende regel hadde man i §2 i den tidligere vassdragslov av 1887. Etter begge lover gjaldt regelen bare dersom ikke annet fulgte av særlig hjemmel. Jeg er enig med lagmannsretten i at man må ha klare holdepunkter dersom det skal antas at en slik særlig hjemmel foreligger. På samme måte må det kreves klare holdepunkter for det dersom det skal antas at fisket i elven skal være en rettighet bare for grunneiere på den ene side, jfr. Rt-1974-294.

Det er for Høyesterett enighet mellom partene om at bruken av vassdraget i de siste 100 år ikke gir særlig veiledning om partenes rettigheter. Fisket hadde meget lenge vært av liten betydning da det ca 1970 ble satt ut lakseyngel. Det hadde vært fisket noe, men ikke meget, fra begge sider. Det kan ikke fastslås at det har vært fisket mest fra Stunes-siden. Stunes-oppsitterne har i denne tid ikke håndhevet noen eksklusiv rett, men ankemotpartene har for Høyesterett frafalt sin subsidiære anførsel om at deres bruksutøvelse, som har vært relativt beskjeden, kan danne grunnlag for erverv ved hevd eller alders tids bruk.

Det avgjørende blir således om oppsitterne på Stunes, slik de hevder, har ervervet eiendomsrett til hele elven eller enerett til fisket allerede på 16-1700-tallet.

Det er på det rene, og også enighet mellom partene om, at Stunes og Tårstad ifølge matrikkelen av 1661 begge eide til midten av elven. Om Stunes var opplyst at eiendommens del av elven var bortbygslet. Skylden for StunesR elvestrekning var satt til 1 våg, mens skylden for eiendommen ellers var satt til 3 1/2 våg, til sammen 4 1/2 våg for Stunes med elven. Skylden for Tårstad var satt til 2 våger med den forklaring at elven var satt til 1 våg slik at det i alt ble 2 våger. Dette er i samsvar med matrikkel fra 1647 hvorav det fremgår at skylden for Stunes var 3 1/2 våg og for Tårstad 1 våg. Av en kongelig jordebok fra 1664 fremgår at skylden for Stunes da var uendret fra 1661, og at elven med en skyld på 1 våg fortsatt var bortbygslet særskilt.

De ankende parters anførsel om at det deretter i tiden før matrikuleringen i 1667 er skjedd en sammenslåing av de to gårders elvestrekninger til en enhet, bygger på en fortolkning av matrikkelen av 1667. Det er ikke fremlagt dokumenter eller gitt opplysninger ellers som viser at en slik disposisjon over den samlede elv er foretatt. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter i matrikkelen for de ankende parters antagelse. Om Stunes fremgår det at skylden på 3 1/2 våg for selve gården er beholdt, mens elven blir behandlet på eget folium 129 a. Av dette folium fremgår at skylden for elven er 1 våg som den var for StunesR elvestrekning i den tidligere matrikkel, men at det ikke antas å være grunnlag for noen skatt. Om Tårstad anføres at eiendommen er god for sin leie, men ikke for noen forhøyelse. Elven er ikke nevnt, og det er ingen henvisning til folium 129 a. Hvorfor Stunes' elvestrekning er undergitt særbehandling i skattemessig henseende, er uklart, men jeg kan ikke se at man av det som er sagt om Stunes' elvestrekning, kan sluttes noe om Tårstads, og det er ikke noe grunnlag for å anta at Tårstad, slik de ankende parter hevder, nå skulle ha fått en skyld på 2 våger for eiendommen uten elv, noe som ville innebære en fordobling av skylden. Jeg finner grunn til å tilføye at det også fremstiller seg som usannsynlig at Tårstad skulle være fratatt sin elvestrekning mellom 1664 og 1667, idet eiendommen alt i 1660 var blitt pantsatt sammen med Bakke klosters øvrige godser.

Det er ikke fra de ankende parters side hevdet at det senere er foretatt noen sammenslåing av elvestrekningene. En senere formell sammenslåing fremstiller seg også som mindre sannsynlig, idet Bakke klosters eiendommer ble solgt i 1675 og dermed ikke lenger var i kongens eie slik Stunes vedble å være.

Jeg kan heller ikke se at de nyere dokumenter som foreligger, viser at elven i sin helhet har vært disponert sammen med Stunes. Det kan etter mitt syn ikke trekkes noen slutning i så henseende av at betegnelsen «Stunes med elven» er brukt. Eiendommen ble omtalt på denne måten allerede i 1661 og 1664 da eiendommen utvilsomt bare hadde en del av elven. Betegnelsen kan enten - som antatt av lagmannsretten - være brukt som et navn på eiendommen, eller betegnelsen kan være brukt for å gjøre det klart at vedkommende opptegnelse gjaldt både jordbrukseiendommen og den særskilt skyldsatte elvestrekning. Jeg nevner at det av Rt-1974-294 på side 300 fremgår av tilføyelsen «med elven» omkring år 1700 ble brukt om eiendommen Dypvik ved Rensåvassdraget som bare eide inntil midten av elven.

Som anført av de ankende parter, foreligger det flere dokumenter hvor det kan konstateres at laksefiske er nevnt for Stunes, mens det i tilsvarende omtale av Tårstad ikke er nevnt noe om dette. I den påberopte matrikkel fra 1723 skyldes dette etter mitt syn at elven var særskilt skyldsatt for Stunes, men ikke for Tårstad. Dette er imidlertid ikke forklaringen i deliberasjonsprotokollen fra 1803, matrikkelen av 1820 eller matrikkelforarbeidene av 1868. Av disse dokumenter er matrikkelen av 1820 ny for Høyesterett. Når det gjelder matrikkelforarbeidene av 1868, må det, som påvist av ankemotpartene, være unøyaktigheter i angivelsen av de herligheter som tillå eiendommene. Det kan etter mitt syn ikke utelukkes at det er tilsvarende unøyaktigheter i dokumentene fra 1803 og 1820. En forklaring på at laksefisket er behandlet for Stunes, kan være at man på grunn av den gamle særskilte matrikulering av elven har vært særlig oppmerksom på den mulige betydning av laksefiske for eiendommen. Forholdene kan også ha vært at oppsitterne på Stunes på den tid det gjelder, kan ha utnyttet fiskemulighetene mer enn Tårstad-oppsitterne, slik at fisket har vært av størst betydning for Stunes. Jeg kan ikke se at den nevnte omtale av eiendommene i matrikkel eller matrikkelforarbeider gir sikre holdepunkter for at Stunes har ervervet enerett til elv eller fiske.

For Høyesterett er det fremlagt utskrift av forhandlingsprotokoll for Ofoten forliksråd av 15. august 1804 og av tingbok fra Salten sorenskriverembete 18. september 1804 angående anmeldelse fra oppsittere på Stunes av sønnen til en Tårstad-oppsitter for ulovlig fiske. Det som er referert om anmeldelsen, kan forstås slik at Stunes-oppsitterne mente å eie hele elven, men vitneforklaringene synes å vise at vitnene, som var fra nabogården Evenes, har gått ut fra at det avgjørende for lovligheten var hvilken del av elven det var fisket i. Det som foreligger, gir ikke grunnlag for sikre slutninger, men trekker nærmest i retning av at oppfatningen på stedet har vært at elven på vanlig måte var delt mellom eiendommene.

Eiendomsgrensen er både for Stunes og Tårstad behandlet i utskiftningsforretninger hvor oppsittere fra den annen gård har møtt ved fastleggelse av grensene for utskiftningsfeltet. I utskiftningsforretning av 1868 for Stunes er grensen mot Tårstad beskrevet slik: «Mærkeslinien gaar ud fra Søen, følger den saakaldte Tørrestadosen, gaar derfra i nordlig Retning efter Elvens Bøininger op til Lavangsvandet - indtil Amtsgrændsen.»

Denne beskrivelse ville ha vært meget lite naturlig hvis grensen ble antatt å følge den elvebredd som var lengst fra Stunes. Beskrivelsen viser etter mitt syn nokså klart at man har gått ut fra at grensen gikk i elven. I utskiftningsforretning fra Tårstad i 1922 er det vist til denne beskrivelsen, som også er gjentatt.

Jeg finner således at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for å anta at grensen mellom Tårstad og Stunes er en annen enn den som følger av vassdragsloven §2. Jeg finner heller ikke at det er holdepunkter for å anta at fisket ikke skal følge eiendomsretten. De opplysninger som foreligger i matrikkelforarbeider, gir ikke grunnlag for å fastslå at Stunes har hatt noen enerett til fisket, selv om de kan tyde på at Stunes har utnyttet fisket i større utstrekning enn Tårstad.

Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Det er liten rettspraksis på dette område, og flere av de gamle dokumenter er uklare og kunne by på tolkingstvil. Alt i alt finner jeg at de ankende parter hadde rimelig grunn til å få saken prøvet også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne Dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Aasland, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kjell M. Øymo med domsmenn): - - -

Saksforholdet:

Saken gjelder eiendoms- og fiskeretten i Stuneselven (Tårstad-vassdraget) fra utløpet av Lavangsvatnet og ned til Ofotfjorden.

Saksøkerne hevder at oppsitterne på Tårstad ikke har eiendoms- eller fiskerett i elven, mens de saksøkte hevder at de eier elven sammen med nabogården Stunes og at grensen mellom Tårstad og Stunes følger elvens djupål.

Både Tårstad og Stunes gård omhandles i en rekke gamle dokumenter.

I Rentekammerets matrikkel fastsatt ved Landskommisjonen 1661 bd. 30 står det på side 228 vedrørende Stunes:

«Stuennes med Eluen 4 1/2 W.

Kongen eier og byggr, Lauritz Laursen 1 W

Olle Persenn 1 W

Niels Laursen 1/2 W

Troels Olsenn 1 W

Mighel Storm Aff Elffuen 1W

Kand intet forbidris eller taale meer forhøjelse.

Gaarden i Sig Sielff er 3 1/2 W. med Elffuen er det offr alt - 4 1/2 W.»

På side 229 står det vedrørende Tårstad:

«Tørresta 2 W.

Backe Closter Gods med Bøxell. Lauridz Laursen 2 W. Aarsagen huorfor Gaarden er 2 Woger, komer aff Eluen som er 1 W. og Gaarden nu at vere offuer alt 2 W. med Elfuen.»

Ifølge reskript av 23. januar 1665 bd. 58 ble det opptatt en matrikkel sluttet 1. juni 1667. Stunes gård er omhandlet i Fol. 124 a:

«Stuffuenes - 3 1/2 W:

Elfuen der hos 1 W:

blifuer 3 1/2 W:

Jens Kaspersen Laurtz Laurtzen

Troels Ollesen Olle Pedersen

Niels Lautzen

Saaer - - - - 7 1/2 td. Gaarden Erachtes god for sin Leie - 3 1/2 W: - Mens om Elfuen,

Kiør - - - - 21. Meldes sist i Fieringen: (Se fol. 129a) Tax:

Søffder - - - 20. Leeding - 1 1/2 W:

Geeder - - - 16. Korntiende 15 fjr Ostet: 1/2 W:

Heste - - - 3. bmrk.»

Tårstad gård er omhandlet i Fol. 124b:

«Tørestad omhandlet 2 W:

Jens Caspersen - 2 pd.

Laurtz Laurtzen - 4 pd.

Laaer - - - 7 tdr.

Er god for sin Leie, dog iche til nogen for-

Kiør - - - 12.

høyelse. Tax: Leeding - 2 pd. Korntiende - 14

Ungnød - - - 4.

fjr. ostetiende - 1 pd.»

Søffder - - - 9.

Geeder - - - 6.

Heste - - - 2.

Fra Fol. 129a:

«Herforuden disse Effterschreffne Elffuer och Gress Leie, som udj Matrichelen ere Indført, och iche ere god for nogen schatt at udgiffue, mens Alleniste udj Grundleie til Jordherren, och Tiende Særdeelis, Ligesom Fisches; Nemblig; Stuffuenes Elff; At giffue Udj Grund Leie - 1 W: Fisch och tiende som for bet:.»

I

Rentekammerets matrikkel år 1723 nr. 173 for Saltens fogderi «Loddingens Præste-Gjeld Ofotens Fierding» er de to gårdene omhandlet i Fol. 161b.:

«Numer

3.

Gaarde Nafne

Tørestad

Prioruetaur og Bogsleraadig

Bache Closters Godz nu tilhørende Commerce Assessor Peter Højer i Trundhiem.

Oppsidders Nafne

Lars Ingebregtssøn.

Numer

4.

Gaarde Nafne

Stueness med Elfven, som á parte er ansat for skat. Elfven som ej er av stor betydning til Lax, og bruges av Lars Ingebregtsen Tørestad, ansatt for Aarlig Skat til 8te prc beregnet.»

Etter forordning av 1. oktober 1802 ble det i september 1803 holdt matrikulering over bl.a. de to aktuelle gårdene for på vanlig måte, «at ansette og beregne en Aarlig Afgift af Besiddelse, Nytte og Brug af faste Eiendomme.

Fol. 4a. Matr: nom: 29.

Stuenæs med Elven af skyld 4 Vog 1 pd: 12 mrk. der beboes af 6 Opsiddere. Ved Gaarden befindes Laxe-Elv, Brende Skov men sammes Tilvejebringelse udfordrer allerstørste Besværlighed. Jorden undergiven mislighed, i henseende til Kornavling, da Jorden er omgiven af Vande eller stillestaaende Søer, Gaarden har ringe Fæedrift, Ved Skiøde afødt xx.xx.1799 er 2 td. 6 mrk. i oven benevnte Gaard solgt for 36 rd. Paa Grund af ovenstaaende Forklaring fant Commissionen Grund til at bestemme dens Værd til 270 rd.

Fol. 4b. Matr. Nom: 31.

Tørrestad af skyld 2 Voger - beboes af 3 Opsiddere. Af bemeldte Gaard er ved Skiøde afødt xx.xx.1798 1/2 Vog solgt for 200 rd. og ved ditto afødt xx.xx.1802 bemeldte halve Vog solgt for 205 rd. Derimod er 1 Vog ved Skiøde afødt xx.xx.1792 solgt for 85 rd. Ved Gaarden befindes god Brendeskov - taalelig god Kornjord; dog underkastet fare for Lett elige at Affrosses, men taalelig god Fæedrift. Paa Grund af Gaardens Beskaffenhed og ovenmeldte Kiøbesummer blev Gaarden ansat til maximum med - - - - 300 rd.»

I matrikkelforarbeidet fra 1868 står det under Tårstad bl.a. anført vedrørende herligheter som kommer i betraktning ved skyldsetningen:

«Noget laksefiskeri udenfor en elvemunning.»

Under Stunes står det tilsvarende bl.a.:

«Makkfjære, litt laksefiskeri i den forbirindende elv, noget multebærland.»

I utskiftningsforretning over gården Stunes av 16. juni 1823 står det bl.a.:

«Grændseskjellet Imellem den paa Vestre Side tilstødende Eiendom Tørrestad er Elven fra Lavangsvandet til Søen,.»

Lengre ut i forretningen står det:

«, Skjellet paa Vestre Side er Tørrestad Elven.»

I 1868-70 ble det holdt utskiftning over gården Stunes under ledelse av Johan Parelius. Utskiftningsmenn sammen med ham var Eisten Andreassen Osmark og Willatz Ravn.

I beskrivelsen av yttergrensene for gården Stunes anføres det om grensen til Tårstad gård:

«Paa vestre side er Nabogaarden Tørrestad, fra hvilken Gaard fremmødte Hendrik Agersborg, Hartvig Olsen, Martinus Jensen, Gabril Nilsen og Ole Gabriel Hansen. Grændsen bestemtes som følger: Mærkeslinien gaar ud fra Søen, følger den saakalde Tørrestadosen, gaar derfra i nordlig Retning efter Elvens Bøininger op til Lavangsvandet - indtil Amtsgrændsen.»

Mot slutten av utskiftningen-utskriftens side 10 linje 10 - står det:

«Laxefiskeriet saavel i Søen som Elven, Tangtag, Sandtaget er fælles for Gaardens Opsiddere.»

I 1871-72 ble det holdt utskiftningsforretning over gården Tårstad under ledelse av Johan Parelius. Utskiftningsmenn sammen med ham var Eisten Andreassen Osmark og Petter P. Furre. På side 4 i den fremlagte utskrift av forretningen er det vedrørende grensene for innmarken anført bl.a.:

«Fortsætter derfra i samme Retning til x i Berg ved gamle Buveien paa Brænna, derfra til x i en stor rund Steen paa Undbrænna, fortsætter derfra i samme retning til nedsat Steen ved Stuenæsosen. - Paa søndre Side begrændses Indmarken af følgende Mærkeslinie: Fra nedsat Steen paa søndre Side af Sildsandveien ved Stuenæsosen, derfra mod Vest til x i Berg paa Sildsandhaugen, derfra i N.V. Retning . . .»

På side 8 i forretningen er grensene for en av Hendrik Agersborgs teiger bl.a. beskrevet mot øst slik:

«Mod Øst støder Teigen til Stuenæsosen, og mod Syd til Udmarken og Søen, hvilket Sidste ovenfor anført.»

Lengre ned på samme side er grensene for Hendrik Agersborgs andre teig beskrevet:

«Anden Teig beliggende ude paa den saakaldte Brænna støder mot Syd til den for Lise Lind udlagte Teig, begrændset af en Mærkeslinie som gaar ud fra nedsat Sten paa Rævstranden ved Stuenæsosen. Linien gaar derfra mod Vest til nedsat Sten» osv.

Lengre ned står det:

«Derfra fortsætter nu Linien i samme Retning som fra Udgangspunktet hen til nedsat Sten paa Storbrønna gaar videre derfra i samme Retning til nedsat Sten paa den saakaldte Undbrønna ved Stuenæsosen. Mod Øst støder Teigen til Stuenæsosen.»

Flere av de øvrige teigene er beskrevet på lignende måte i forhold til Stuenæsosen.

På side 13 i forretningen er anført:

«Alle gaardens Opsiddere har Ret til Opførelse af Møllebrug i Ytterelven dog mod Erstatning til Grundeieren, forsaavidt Eng eller Agerland beskadiges. Tangfjære, Fiskeri og Landslod af ethvert Slags Fiskeri er fælles for Gaardens Opsiddere.»

På side 30 videre vedrørende utmarken:

«Multebærmyren i Udmarken ere fælles for alle Gaardens Opsiddere, saavel som Stenbrud og Brændtorvland.»

I utskiftning påbegynt i 1921 over gården Tårstad er det anført:

«Med hensyn til fiske- og elverettigheter har nærværende forretning ingen forandring gjort.»

Den aktuelle sak er foranlediget av at Tårstad grunneierlag fra sommeren 1978 solgte fiskekort for Stuneselven. Fiskekortsalget ble satt i gang uten at Stunessiden ble kontaktet. Det gjaldt til å begynne med elven uten noen begrensninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Sundquist, Bård Gaarder og sorenskriver Aarvold): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Man bemerker innledningsvis at når det i gamle dokumenter tales om elva i forbindelse med Stunes, må det åpenbart siktes til Tårstadelva (Stuneselva), og ikke til den bekken (åa) som renner ut fra Kjerkevatnet.

Lagmannsretten legger til grunn den rettsoppfatning at det kreves sterke holdepunkter for å fastslå at grensen ikke går etter djupålen når en elv danner skillet mellom to eiendommer. Det samme gjelder dersom det påstås av grunneierne på den ene siden av elva at de har eneretten til fisket i hele elva, jfr. uttalelsene i Rt-1974-294 (299).

Det kan fra gammelt av ikke ha vært praktisk å utnytte Tårstadelva (Stuneselva) på annen måte enn til fiske. Det er ikke holdepunkter for at spørsmålet om eiendomsgrenser mellom Tårstad og Stunes til noen tid har vært oppfattet annerledes enn spørsmålet om fiskeretten. Lagmannsretten legger derfor til grunn at de to spørsmål må løses på samme måte. Spørsmålet om eiendomsrett og fiskerett blir derfor i det følgende behandlet under ett, uten at det blir sondret mellom de to begreper.

Av matrikkelen fra 1661 går det tydelig fram at elva den gang var delt mellom Stunes og Tårstad. «Stuennes med Eluen» er satt til en skyld (leie) på 4 1/2 våg. «Gaarden i Sig Sielff er 3 1/2 w. med Elffuen er det offr alt 4 1/2 w.» Tårstad er satt til 2 våger. «Aarsagen huorfor Gaarden er 2 Woger, komer aff Eluen som er 1 w. og Gaarden nu at vere offuer alt 2 w. med Elfuen.»

I matrikkelen av 1667 er Stunes satt til 3 1/2 våg og «Elfuen derhos» til 1 våg. Sammenlagt er dette angitt å utgjøre 3 1/2 våg. Lagmannsretten antar dette er en skrivefeil for 4 1/2 våg. Således heter det at «Gaarden Erachtes god for sin Leie - 3 1/2 W», mens det om elva er opplyst «Stuffenes Elff; At giffue Udj Grund Leie - 1 W». Også i senere dokumenter er Stunes satt til 4 1/2 våg, således i matrikkelen av 1786 og i takseringsprotokollen av 1803. Tårstad er i 1667 satt til 2 våger, fordelt med 2 og 4 pund på de to bygslerne Jens Caspersen og Laurtz Laurtzen.

(1 våg = 3 pund = 72 mark.) Det er bemerket at gården «Er god for sin Leie, dog Iche til nogen forhøielse». Det er ikke nevnt noe om elva i forbindelse med Tårstad. Den fremlagte matrikkel av 1667 er en ny taksering av gårdene Stunes og Tårstad. Lagmannsretten finner det mest nærliggende å forstå dokumentet slik at man ikke fant grunnlag for å gjøre noen endring i den skyld (leie) som hadde gjeldt. Elva må den gang ha vært betraktet som et verdifullt skatteobjekt (leieobjekt). Det vitner den samlede skyld fra 1661 på 2 våger om. Dersom hele elva i 1667 skulle ha vært tatt med under skattegrunnlaget for Stunes uten at dette førte til noen økning av skylden for denne gård og til reduksjon av Tårstads skyld, er det rimelig at dette hadde vært klart uttrykt i matrikkelen.

Når gården på østsiden av elva i senere dokumenter - til og med kongeskjøtene fra 1795 og 1805 - regelmessig er kalt «Stuenes med Elven», behøver det ikke bety annet enn at dette er en gammel betegnelse på gården. Samme betegnelse er brukt i matrikkelen av 1661, og det må anses på det rene at da hørte bare halvparten av elva til Stunes. Betegnelsen kan ha sammenheng med at StunesR part av elva var særskilt skyldsatt, mens Tårstads part gikk inn i skylden for gården. Lagmannsretten mener derfor at selve betegnelsen «Stuenes med Elven» i de gamle dokumenter ikke er tilstrekkelig bevis for at hele elva var gått over til Stunes, og at det var bruk under Stunes med andeler i hele elva som ble overskjøtet i 1795 og 1805. Men den betegnelsen som er brukt på gården er likevel et moment som trekker i retning av at hele elva kan ha gått over til Stunes. Videre taler takseringsprotokollen av 1803 for at hele elva hørte Stunes til. Holdepunkt for det samme gir matrikkelforarbeidene av 1868.

På den annen side gir de grensebeskrivelser som finnes fra 1800-tallet ikke holdepunkter for at hovedregelen om djupålen som grense mellom de to gårder skulle være fraveket. I utskiftningen på Stunes i 1823 heter det at grenseskjellet mot Tårstad er «Elven fra Lavangsvandet til Søen», og lenger ute i samme forretning at «skjellet paa Vestre Side er Torrestad Elven». I utskiftningen på Stunes i 1868 er gjort rede for grenser mot naboeiendommer. Det heter her: «Paa vestre Side er Nabogaarden Tørrestad, fra hvilken Gaard fremmødte Hendrik Agersborg, Hartvig Olsen, Martinus Jensen, Gabril Nilsen og Ole Gabriel Hansen. Grændsen bestemte som følger: Mærkeslinien gaar ud fra Søen, følger den saakaldte Tørrestadosen, gaar derfra i nordlig Retning efter Elvens Bøininger op til Lavangsvandet - indtil Amtsgrændsen. - Efterat saaledes Ydergrændserne vare bestemte, fortsattes Forretningen ...» Den grensebeskrivelse man her har, gir ikke holdepunkter for at man mente at vår retts hovedregel om djupålen som eiendomsgrense var fraveket. Dersom oppsitterne på Stunes mente at grensen gikk etter vestbredden, burde dette ha kommet klart fram i forretningen. Selv om ikke formålet med utskiftningen var å bestemme med bindende virkning eiendomsgrensen mot Tårstad, er det grunn til å legge betydelig vekt på den formulering som er valgt ved beskrivelsen av grensen. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at en rekke av oppsitterne på Tårstad var møtt fram i forbindelse med at grensen mot deres eiendommer ble behandlet. Lagmannsretten peker videre på at Ingvar og John Stunes ikke gjør gjeldende at eiendomsgrensen skal følge vestbredden av Lavangsvatnet. Man finner i de framlagte dokumenter ikke holdepunkter for at eiendomsgrensen skal trekkes etter andre prinsipper her enn når det gjelder elva. - - -

Hvordan kongen på 1660-tallet disponerte over den del av Tårstadelva som var særskilt matrikulert under Stunes, foreligger det ikke opplysninger om. Bygslerne på Tårstad synes imidlertid også å ha bygslet deler av Stunes. Det var således tilfelle med Jens Caspersen og Laurtz Laurtzen som i 1667 også var ført opp som 2 av 5 bygslere under Stunes. Laurtz Laurtzen er vel for øvrig identisk med Lauridz Laursen som i 1661 bygslet hele Tårstad og en part av Stunes på 1 våg.

Ifølge matrikkelen av 1723 var fiskeretten under Stunes leid bort til Lars Ingebregtsen, oppsitter på Tårstad. Andre opplysninger om disponeringen av fiskeretten på 1700-tallet foreligger ikke.

Fra 1800-tallet er ikke lagt fram sikre opplysninger om hvordan fisket har vært drevet. Det er etter bevisføringen for lagmannsretten ikke grunnlag for å fastslå at det i overveiende grad er folk fra Stunes som har brukt elva. Heller ikke gir opplysningene om fiske på 1900-tallet holdepunkter av vekt for en lokal rettsoppfatning om enerett for Stunes. Partene er enige om at det har vært lite laks å få, og at fangstene i det vesentlige har vært røye. Lagmannsretten legger til grunn at man både fra Tårstad og Stunes har fisket etter røye, og at det ikke kan fastslås at oppsitterne på den ene siden har vært mer aktive enn de på den andre.

Lagmannsretten anser det ikke på det rene at det har vært uttalt uenighet om fiskeretten før det på 1970-tallet ble satt ut laks i elva, og Tårstad-oppsitterne i 1978 begynte å selge fiskekort. Dersom det på Stunes-siden har vært en klar oppfatning om at elva hørte Stunes-eiendommene til, burde dette bl.a. ha kommet til syne ved de to skylddelingsforretninger av 1957, som ble styrt av John Stunes. Selv om vegparsellene ubestridt grenser til Tårstad-eiendommer langs storparten av østgrensen, er mindre deler av vegen så vidt lagt ut i elveleiet. John Stunes uttalte også i sin partsforklaring for lagmannsretten at han på denne tid ikke hadde noen sikker oppfatning om eiendomsgrensene. Han hadde hørt rykter om at hele elva skulle høre Stunes til, men var ikke sikker på om dette var riktig, for han hadde ikke studert gamle dokumenter. Derimot synes Ingvar Stunes gjennom lengre tid å ha ment at grensen følger vestbredden av elva. Men han har neppe hevdet dette standpunkt med særlig styrke før i de senere år. Lagmannsretten legger således etter bevisføringen til grunn at han var kjent med at Televerket i 1868 utbetalte grunnerstatning til oppsittere på Tårstad i forbindelse med at det var lagt sambandskabel over Tårstadosen.

Når det gjelder uenigheten om eiendomsretten til Trettholmen, anser lagmannsretten det som mest sannsynlig at tvisten her har dreid seg om på hvilken side av holmen djupålen gikk. - - -