Rt-1984-690

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-05-29
Publisert:	Rt-1984-690 (172-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 29. mai 1984 i l.nr. 82/1984
Parter:	Arne Grov (høyesterettsadvokat Per Faye-Lund) mot Elisabeth Broch Aanesland (advokat Lars Skjelbred - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Halvorsen, Aasland, Holmøy, Sandene
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §21, Odelsloven (1821), Jordskifteloven (1882)

Dommer Sinding-Larsen: Eiendommen Fosso i Hovin, nå Tinn kommune, ble ved delingsforretning i 1848 etter begjæring av eieren delt i to like gode åseter, slik at hver av to odelsberettigede sønner skulle få sin gård, jfr. odelsloven av 1821 §21. Delingen omfattet også Fossos bruksrettigheter i to eiendommer som tidligere var fradelt gården, Øverli i syd og Liset i nord. Øverli, som i det vesentlige var en skogeiendom, var solgt til Bent Blehr i 1811 med forbehold om rett til blant annet beite og løvskog og til fiske i Sandvannet. Liset var en del av Lindøen, som var utskilt som eget gårdsbruk og overskjøtet i 1813. Fosso hadde forbeholdt seg i alle fall beiterett i utmark. Det vesentlige av Lindøen, herunder Liset, var i 1814 blitt videresolgt til Blehr.

Ved delingen av Fosso i 1848 ble innmarken delt slik at Fosso Nordre og Fosso Søndre fikk hver sin del til eie. Som delelinje i skogen ble det trukket en nord-sydgående grense som fulgte Bjørvasselven. Den vestlige del ble tillagt Fosso Søndre og den østre Fosso Nordre. Østenfor skogen lå et betydelig snaufjellområde. Det er uenighet om hvorvidt skoggrunnen ble utlagt brukerne til eiendom og om hvorvidt delelinjen for skogen gjaldt også for snaufjellet. En rekke rettigheter, således beiteretten, skulle være felles. I 1876 ble det begjært utskiftning av blant annet den felles beiterett mellom de to Fosso-gårder og Lindøen. Det ble trukket to øst-vestgående delelinjer. Den nordlige gikk gjennom Liset. Nord for denne linjen skulle Lindøen ha beiteretten. Den sydlige gikk over de to Fosso-eiendommers skogstrekninger og snaufjell. Fosso Søndre fikk beiterett sør for linjen og Fosso Nordre nord for denne opp til beitegrensen mot Lindøen.

Den foreliggende sak gjelder tvist mellom Fosso Nordre og Fosso Søndre om eiendomsretten til den del av snaufjellområdet som ligger syd for havnegrensen mellom de to eiendommer, et areal av Blefjell på 5-6000 dekar. Eieren av Fosso Nordre, Elisabeth Broch Aanesland, mener at det følger av delingsforretningen i 1848 at all grunn øst for Bjørvasselven - som ikke er særskilt unntatt - tilhører Fosso Nordre. Eieren av Fosso Søndre, Arne Grov, mener at den havnegrense som ble fastsatt i 1876 må anses som eiendomsgrense når det gjelder fjellområdene.

Elisabeth Broch Aanesland reiste sak for Tinn og Heddal herredsrett med påstand om å bli kjent eiendomsberettiget til området. Herredsretten, som var satt med sakkyndige domsmenn, avsa den 29. august 1980 dom med slik domsslutning:

«Den aktuelle eier av søndre Fosso, gnr. 149, bnr. 2 i Tinn herred kjennes å være eier av det til Fosso hørende fjellområde som ligger øst for Øverlid og for Heggedokk/Nystul og Fosskarsseterområdet, og syd for beitegrensene av 1876, frem til fylkes- og herredsgrensen.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Elisabeth Aanesland påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 9. august 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Fjellområdet som ligger øst for Øverlid og for Heggedokk/Nystul og Fossgardseterområdet og syd for beitegrensen av 1876, frem til fylkes- og herredsgrensen tilhører gnr. 149 bnr. 2 og gnr. 149 bnr. 1 i fellesskap med en ideell halvpart på hver.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.»

Jeg nevner at det er en feil når det i domsslutningens punkt 1 vises også til fylkesgrensen. Det dreier seg hele veien om herredsgrensen.

Arne Grov påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen.

Elisabeth Aanesland har erklært aksessorisk motanke.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Den ankende part, Arne Grov, har i det vesentlige anført:

Det er riktig, som antatt både av herredsretten og lagmannsretten, at den delelinje for skogen som ble fastsatt i 1848, bare gjaldt skogen og ikke fjellområdene. Det vises til den begrunnelse som er gitt av de tidligere instanser. Den ankende part vil peke på at vesentlige rettigheter, særlig beiteretten, men også for eksempel fiske, ble beholdt som fellesskap. Det kan for øvrig heller ikke anses på det rene at selve skoggrunnen ble delt, slik lagmannsretten har antatt. Det kan med god grunn antas at delingen bare gjaldt trærne. De to eiendommer hadde hver sine støler, men det er tvilsomt om de ble eiere av grunnen. Gården Fosso Søndre hadde også rettigheter på østsiden av skogsdelelinjen, således sine stølsrettigheter.

Ved utskiftningen i 1876 var begge eiendommer regnet som loddeiere, også i en tvist med nabo ved østgrensen. Dette var bare riktig under forutsetning av at de begge var eiere i utskiftningsområdet. Fosso Søndre må således ha vært regnet som medeier også i beiteområdene øst for skogdelelinjen. Hele snaufjellet har da vært sameie frem til utskiftningen i 1876.

Ankemotpartens eneste begrunnelse for eneeiendomsrett til tvisteområdet er at skoggrensen fra 1848 var en eiendomsgrense som gjaldt all utmark på begge sider av grensen, men dette er etter den ankende parts mening klart uholdbart.

Utskiftningen i 1876 ble av eierne av Fosso Nordre, Fosso Søndre og Lindøen begjært for å få utskiftet «vores i Fællesskab havende Havnegang», men forretningen kom til å omfatte også en del andre rettigheter blant annet vedrørende Øverli og Lindøen. Lindøen ble tildelt havn på nordsiden av en linje gjennom Liset - «Al Havn og Løvskov paa Nordsiden av herbeskrevne Linie skal for Fremtiden tilhøre Lindøen LNO 28 som Ene-Eiendom». Om linjen mellom Nordre og Søndre Fosso het det at den gjaldt «hvad Havn, Husmandspladse, Sætre og indhegnede Skovslaatter angaar». Det kan være grunn til å anta at husmannsplasser, setre og innhegnede slåtter ble utlagt til eiendom, og det vil være rimelig å anta at det samme gjaldt for beiteområdene utenfor skogen. Rettigheter som fortsatt skulle has i fellesskap, ble særskilt nevnt, således fiske og sagbruk. Var det meningen at snaufjellet fortsatt skulle være i fellesskap, ville det være naturlig om dette var sagt uttrykkelig. Det pekes også på at det avslutningsvis i forretningen sies at de tilskiftede teiger ble utlagt de forskjellige eiere «til fri Raadighed».

Den ankende part mener likevel ikke at selve ordlyden i utskiftningen av 1876 løser spørsmålet om eiendomsretten til fjellområdene på begge sider av havnegrensen. Det pekes imidlertid på at ordet sameie overhodet ikke er brukt. Det pekes videre på at hensikten med en utskiftning i alminnelighet var å oppløse fellesskap så langt det var hensiktsmessig og mulig. Man kan ikke vite sikkert om spørsmålet om eiendomsretten til fjellområdene overhodet har vært vurdert. Beite var den eneste bruk som hadde noen verdi den gang, og beitet skulle deles. Det er naturlig å se det slik at eiendomsretten da følger havnen uansett om dette har vært nærmere overveiet. Lagmannsretten har anlagt en altfor snever synsvinkel når retten utelukkende har sett på hva utskiftningsmennene kan ha tenkt på. Man må vurdere konsekvensene av den grense som ble trukket, ut fra senere rettsutvikling og rettspraksis. Denne utvikling kan ha medført at grensen har skiftet karakter. Det avgjørende må være at beiteretten er det som har verdi, og i lys av senere rettspraksis bør da eiendomsretten følge den. Rettspraksis vedrørende «kløyvd eigedomsrett» gir veiledning i så henseende, jfr. særlig Rt-1972-664.

At havnegrensen i skogen bare var en beitegrense, kan ikke være avgjørende for karakteren av havnegrensen i fjellet. Siden beite var eneste praktiske bruk i fjellet, er det naturlig her å anse havnegrensen som en eiendomsgrense.

Den utskiftning og overutskiftning som ble foretatt i 1919 og 1920, og som gjaldt avløsning av skogrettigheter for Fosso Søndres støler i Fosso Nordres skog, inneholder ikke noe som viser at Fosso Nordre var eier eller sameier i det tilstøtende fjellområde. Tvert imot presiserte eieren av Fosso Søndre at han forbeholdt seg alt lovlig med hensyn til grunneiendomsretten til havnen i snaufjellet. Det fremkom ingen innsigelser fra representantene for daværende eier, Hovin kommune. Den ene av disse har senere som vitne i en annen sak i 1941 forklart at man gikk ut fra at fjellet tilhørte Fosso Søndre.

Det var ingen som hadde tenkt seg at fjellområdene skulle være sameie før ankemotparten tok synspunktet opp rent subsidiært på et sent tidspunkt under den foreliggende sak. Sameie har vært et ganske ukjent begrep på begge bruk.

De foreliggende vitneforklaringer viser ellers sammen med den ankende parts forklaring at oppfatningen har vært at eiendomsretten til fjellområdene har vært delt etter havnegrensen. Rettsoppfatningen hos eierne av Fosso Søndre har vært helt entydig. De tidligere eiere av Fosso Nordre har ikke hatt noe avvikende syn. Ankemotpartens far, Bernhard Broch, har gitt uttrykk for nokså skiftende oppfatninger.

Det foreligger etter den ankende parts oppfatning festnede rettsforhold og festnede rettsoppfatninger som det ikke bør gripes inn i. Disse forhold er under enhver omstendighet sterke bevismomenter.

Det må - hevdes det - legges betydelig vekt på en jordskiftesak daværende eier av Fosso Nordre - ankemotpartens far - førte mot eieren av Liset i 1954. Etter at han hadde anmeldt eieren av Liset for ulovlig jakt i fjellområdet øst for Lisets skog, begjærte denne grensegang ved jordskifteretten. Eieren av Fosso Nordre opptrådte alene som part i jordskiftesaken, tapte saken i jordskifteretten og inngikk deretter forlik i lagmannsretten hvorved det omtvistede fjellområde tilfalt Liset. I prosesskrifter ble det gitt klart uttrykk for at Fosso Nordre og Fosso Søndre var å anse som eneeiere av hver sin del av fjellet. Hans forhold i denne saken har for det første betydning som et bevis for at eieren av Fosso Nordre anså beitegrensen som en eiendomsgrense. For det annet innebærer hans handlemåte - hvis det forelå et sameie - at han egenrådig har disponert og inngått forlik om sameiets eiendom. Uansett om det kan være tvil om utfallet av saken hvis den var fortsatt, og uansett at eieren av Fosso Søndre hadde kjennskap til saken, må eieren av Fosso Nordre ved denne fremgangsmåte ha avskåret seg fra å hevde at det foreligger et sameie.

Når det gjelder bruken av fjellområdene, har hver av partene holdt seg til sin del når det gjelder beite. Det må imidlertid tillegges vekt at Fosso Søndre har hatt også fremmede kyr på beite, noe som neppe er forenlig med sameie av grunnen i beitestrekningene. Jakt har hver av gårdene utøvd i sin beitestrekning. Fosso Søndre har også i en årrekke leid ut jakten i fjellområdet ved setrene, noe som ikke ville være forenlig med sameie i fjellstrekningen.

Etter den ankende parts mening hadde lagmannsretten ikke grunnlag for å fastslå at partene hadde like store andeler i et sameie. Det burde blant annet ha vært tatt hensyn til at eieren av Fosso Nordre har forringet sameiet ved å inngå forlik i saken vedrørende Liset. Den ankende part har likevel ikke funnet grunn til å opprettholde en subsidiær påstand om et annet delingstall for et eventuelt sameie.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Elisabeth Broch Aanesland, har i det vesentlige anført:

Odelsloven av 1821 §21 forutsatte en fysisk deling av eiendommen. Det må nok bero på en tolking av den enkelte delingsforretning hvor mye som er delt, men det bør ses hen til loven forutsetning. Delingsforretningen av 1848 må forstås slik at Fosso Nordre er eier av all grunn øst for den delelinje som ble trukket i utmarken, i den utstrekning det ikke er bestemt noe annet. At delelinjen ble angitt som en grense for skogen, må ses i sammenheng med den oppsetting av dokumenter vedrørende skogsalg som ble vanlig i området på denne tid, særlig da salgene til Blehr som daværende eier av Fosso hadde godt kjennskap til. Formelt ble disse salg ordnet slik at hele eiendommen ble tilskjøtet Blehr, som samtidig inngikk i en særskilt avtale om de rettigheter selger skulle beholde. Realiteten i avtalekomplekset ble da at de rettigheter - herunder retten til grunnen - som det ikke var truffet særskilt avtale om, fulgte skogen.

Eieren av Fosso stod fritt til å vurdere en hensiktsmessig deling av rettighetene på selve eiendommen i og med at alle rettigheter var på hans hånd. Det var hensiktsmessig og for øvrig også i tråd med utskiftningsloven intensjoner å unngå sameie og fellesskap så langt det var mulig.

Også ordlyd og oppbygning av delingsforretningen tyder på at det med unntak for rettigheter som er særskilt nevnt, er ment en full deling av eiendommen etter nord-sydgrensen. At det ikke ble trukket noen delelinje mot fjellet, viser at skogdelet er ment å skulle gjelde hele utmarken. Det medførte ingen forfordeling av Fosso Søndre at fjellet ble tillagt Fosso Nordre. Når beitet ble beholdt felles, hadde selve fjellgrunnen liten verdi. Det hevdes ellers at Fosso Nordre alt i alt var en noe dårligere eiendom enn Fosso Søndre selv om likedeling var tilsiktet.

At fjellområdene ble tillagt Fosso Nordre som eneeie i 1884, understøttes av at bare Fosso Nordre møtte som nabo i grensegangsforretninger mot Øverli og Lindøen, henholdsvis i 1867 og 1866.

Dersom Høyesterett finner at det som foreligger ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå eneeiendomsrett for Fosso Nordre til tvisteområdet, må det under enhver omstendighet være tilstrekkelig til å begrunne lagmannsrettens resultat - et sameie for like deler.

Da utskiftning ble begjært i 1876, var det etter ankemotpartens syn ingen grunn som lå i fellesskap, og forretningen gjaldt bare deling av rettigheter. De havnegrenser som ble fastsatt, var de som ble ansett praktiske ut fra den bruk som hadde funnet sted. Det var ikke under noen omstendighet mer enn deling av beiteretten som var tilsiktet. Deling av grunn er ikke nevnt i forretningen. Delelinjene var rene rettighetsgrenser. Det bestrides at man - slik den ankende part hevder - kan finne støtte for en annen forståelse ved en fortolkning av forretningen eller enkelte ord og uttrykk i den. Det presiseres at forretningen må forstås ut fra utskiftningsloven av 1857 og ikke ut fra synspunkter som ble lagt til grunn i den senere lov av 1882.

Det er riktig, som bemerket av lagmannsretten, at det ville være inkonsekvent om havnelinjen skulle skifte karakter fra eiendomsgrense til rettighetsgrense ved overgangen fra skog til snaufjell.

Det er et moment av betydelig vekt at representanten for daværende eier av Fosso Nordre, Hovin kommune, ved overutskiftningen i 1920 krevde at det skulle skje en avmerking av grensen mellom det skogstykke som ble utlagt Fosso Søndres støler, og fjellet. Det viser at kommunen mente at fjellet ikke tilhørte Fosso Søndre. Det forbehold eieren av Fosso Søndre samtidig tok, er meget upresist og behøver ikke bety mer enn at han var «eier» av beiteretten, noe som ville være i samsvar med vanlig terminologi på denne tid.

Den bruk som har funnet sted, kan ikke tillegges særlig vekt. Det dreier seg i alt vesentlig om beitebruk i samsvar med partenes beiterettigheter.

Heller ikke det som foreligger om jakt er av særlig betydning. Det påpekes at det er skjedd utleie av jaktrett også fra Fosso Nordre. Nåværende eiers far drev i det vesentlige av sin eiertid jakt i hele fjellområdet, bortsett fra de deler av Blefjell som Fosso-gårdene først ble endelig tilkjent ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1976-339.

Ankemotparten er enig med lagmannsretten når det gjelder vurderingen av de oppfatninger eierne av de to gårder har hatt. Det hevdes imidlertid at ankemotpartens far, Bernhard Broch, i det vesentlige av sin eiertid har hatt den oppfatning at han var eneeier av alle fjellområdene. De avvikende synspunkter som ble hevdet av hans prosessfullmektig i grensesaken mot Lindøen, skyldes misforståelser fra prosessfullmektigens side.

Det som ellers er skjedd i den nevnte grensesak, kan imidlertid ikke under noen omstendighet ha betydning i forholdet mellom eiendommene Fosso Nordre og Fosso Søndre. Fosso Søndre opptrådte ikke i saken, og det foreligger ingen rettsstiftende disposisjoner overfor eieren av denne eiendom. Det presiseres ellers at man ikke har grunnlag for å bygge på at Broch ville ha vunnet grensesaken om han ikke hadde inngått forlik.

Ankemotparten, Elisabeth Broch Aanesland, har nedlagt slik påstand:

«Prinispalt: Fjellområdet øst for Øverlid og for Heggedokk-, Nystøl- og Fosskardsseterområdet og syd for beitegrensen av 1876, frem til herredsgrensen, tilhører Nordre Fosso gnr. 149, bnr. 1 i Tinn.

Subsidiært: Lagmannsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

I begge tilfelle: Arne Grov dømmes til å betale saksomkostninger til Elisabeth Broch Aanesland for samtlige retter.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er Arne Grov, Elisabeth Broch Aanesland og Bernhard Broch avhørt som parter, og det er avhørt i alt 11 vitner. Arne Grov, Bernhard Broch og fire av vitnene har avgitt forklaring også for lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men finner grunn til å ta opp en del spørsmål som særlig har vært fremme under partenes prosedyre for Høyesterett, og enkelte hovedpunkter ellers.

Ved delingen i 1848 hadde Fosso sin innmark på begge sider av Bjørvasselven. Også barskogen lå på begge sider av elven. Snaufjellet lå lengst i øst. Dette reiste seg bratt fra et skog- og fjellområde hvor stølene lå. Det hadde på denne tid liten økonomisk verdi utover verdien som beiteområde, som neppe heller har vært særlig stor blant annet på grunn av vanskelige atkomstforhold.

Innmarken ble delt slik at begge de nye gårder fikk innmark på begge sider av Bjørvasselven. Grensen ble nøye angitt i delingsforretningens avsnitt A. I avsnitt B ble fastsatt «Delelinien for Skoven» som i det vesentlige fulgte Bjørvasselven. Fosso Nordre skulle ha skogen øst for elven og Fosso Søndre skogen vest for elven. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt i delingsforretningen eller i forholdene for øvrig for at det er ment annet enn det som er sagt, nemlig at det ble fastsatt en delelinje for skogen på eiendommen. Odelsloven forutsetning om en fysisk deling måtte anses tilfredsstilt ved deling av innmark og barskog. Jeg kan ikke se at det kan trekkes noen slutninger fra den kontraktspraksis som ble fulgt av Bent Blehr og eventuelle andre skogoppkjøpere. Jeg anser det ikke tvilsomt at snaufjellet øst på eiendommen ble liggende i sameiet mellom de to nye bruk etter delingen.

I 1876 begjærte eieren av Lindøen og de to Fosso-gårder utskiftning av den felles havnegang. Utskiftningen kom også til å omfatte en del annet, vesentlig rettigheter med tilknytning til Lindøen og Øverli, som ikke har noen betydning for den foreliggende tvist.

Den havnegrense som ble trukket for Fosso Nordre og Fosso Søndre, skulle gjelde for havn, husmannsplasser, setre og skogslåtter. Grensen gikk øst-vest gjennom hele utmarken, så vel den allerede utskiftede skog som stølsområdene og snaufjellet. Jeg kan ikke se at det kan være særlig tvilsomt at grensen skulle være en rettighetsgrense og ikke også en eiendomsgrense.

Jeg tillegger det betydelig vekt at den beiterett som skulle utskiftes gjaldt en felles beiterett både i de utskiftede skogområder på Fosso, i skogområder i Øverli og Liset, som hadde andre eiere, og videre i stølsområdene på Fosso og i snaufjellet. Det var ingen tvil om yttergrensen for det området som ble omfattet av den felles beiterett, og jeg antar det må være det utskiftningsretten sikter til når den sier at yttergrensene er oppmerket og anerkjent og vedtatt av enhver som de vedkommer. Det har senere vist seg å være uenighet om eiendomsgrensen mot snaufjellet både når det gjelder Liset og Øverli. I sydøst mot Øverli ble Fosso ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1976-339 kjent berettiget til snaufjellet, mens Fosso Nordre i nordøst tapte en grensegangssak for jordskifteretten om eiendomsretten til fjellområdet i Liset. Disse eiendomsgrensespørsmål var det unødvendig å ta standpunkt til i 1876 når det bare var beitet som skulle deles.

Når det skulle trekkes en beitegrense gjennom dette meget sammensatte beiteområde, ville det innebære en helt unødvendig komplikasjon om man skulle søke å finne en grense som samtidig med at den fordelte beitet også gav en rimelig eiendomsgrense i snaufjellet. Og hvis beitegrensen ikke ble fastsatt med dette for øye, ville det være en ren tilfeldighet om den gav en rimelig eiendomsgrense.

Jeg kan ikke se at det - slik den ankende part har anført - følger av rettspraksis at den fastsatte beitegrense også bør anses som eiendomsgrense i snaufjellet. Det gir etter mitt syn liten veiledning å se hen til praksis vedrørende eiendommer med «kløyvd» eiendomsrett. Eiendomsretten i Fossos snaufjell har ikke vært «kløyvd». Etter delingen i 1848 var både eiendomsrett og beiterett i snaufjellet felles for de to nye bruk. Det gir videre liten mening å se hen til hvilken rettighet som har størst verdi eller hvilken rettighet som ble sist utskiftet når det bare dreier seg om én rettighet - nemlig beitet - og om én utskiftning - den i 1876. Under enhver omstendighet vil for øvrig en konkret vurdering av utskiftningen og forholdene på Fosso måtte bli avgjørende.

Jeg kan ikke se at det foreligger tolkingsmomenter som kan tilsi en annen forståelse av utskiftningsforretningen. Den vesentlige bruk av fjellområdene har vært beite, og her har beitegrensene vært fulgt. Opplysningene om jakt gir ikke grunnlag for noen slutninger. Begge gårders eiere hadde som sameiere jaktrett i hele området. Om de vesentlig skulle ha drevet jakt innen egne beiteområder, betyr lite. Det må ha vært naturlig å jakte med utgangspunkt i stølene. Heller ikke bortleien av jaktrett betyr særlig meget. Den har skjedd med utgangspunkt i stølene og har åpenbart ikke skjedd til fortrengsel for den annen.

Det som foreligger om oppfatningen av eiendomsforholdene på de to gårder om hvem som hadde eiendomsretten til snaufjellet, har liten interesse. Det som hadde betydning, var beiteretten og beiterettsgrensen.

Overutskiftningen i 1920 viser at det har vært en viss usikkerhet om eierforholdet til det snaufjell innen Fosso Søndres beiteområde som støtte opp til den skogteig som ble utskilt til Fosso Søndres støler. Kommunen, som var eier av Fosso Nordre, ønsket grensen avmerket for å «forebygge fremtidig tvist», mens eieren av Fosso Søndre på bakgrunn av dette krevde en protokolltilførsel om at han forbeholdt seg «alt lovlig med hensyn til grunneiendomsretten i det i snaufjellet tildelte havnestykke ved deleforretningen av havnen mellom Fosso-gaardene i 1876». Etter det som foreligger, må ankemotpartens far, Bernhard Broch, ha hatt en noe skiftende oppfatning av omfanget av sine rettigheter i fjellet. Han var imidlertid opprinnelig utenbygdsboende og har bare kunnet bygge på dokumenter og annenhånds opplysninger, og hans oppfatninger har dermed begrenset betydning som tolkingsmomenter. En usikkerhet fra hans side kan i seg selv heller ikke føre til tap av den rett han ellers måtte ha.

Den ankende part kan heller ikke gis medhold i at Brochs disposisjoner i forbindelse med grensetvisten vedrørende Liset har hatt betydning for hans stilling som sameier. Jeg peker på at Broch var saksøkt i jordskiftesaken og at han ivaretok sine, og derigjennom også medsameierens interesser, i jordskifteretten. Han påanket avgjørelsen i grensegangssaken, men fant av økonomiske grunner å måtte inngå forlik hvor han aksepterte jordskifterettens avgjørelse. Siden han da trodde han var eneeier, varslet han ikke eieren av Fosso Søndre, men denne var kjent med saken og kunne ha ivaretatt sine interesser på samme måte som Broch gjorde det i den senere sak vedrørende Øverli, jfr. Rt-1976-339. Det kan heller ikke legges til grunn at saken ville ha fått et annet utfall om anken var blitt opprettholdt. Det må anses på det rene at saken lå annerledes an enn Øverli-saken. Man kan derfor ikke legge til grunn at Broch har gitt avkall på en rett til skade for sameiet. Jeg kan heller ikke se at det hans prosessfullmektig har uttalt i prosesskriftene i jordskiftesaken, kan ha noen betydning i forhold til eieren av Fosso Søndre, som stod utenfor saken, utover de slutninger som kan trekkes om det syn Broch hadde den gang når det gjaldt eiendomsforholdene.

Både anke og motanke har vært forgjeves, og behandlingen av motanken har hatt omtrent samme omfang som behandlingen av anken. Jeg finner derfor at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne Dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Aasland, Holmøy og Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Tollef Landsverk, Arne Christiansen og sorenskriver Stephen Stephensen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Sakens avgjørelse må i vesentlig grad bero på forståelsen av delingsforretningen som fant sted i 1848.

Hensikten med delingen av gården Fosso i 1848 var å dele gården i «2de lige gode Aasæder». Delingen ble foretatt av 4 «laugrettesmænd» og etter lengre tids befaring og overveielse.

Forretningen synes å omfatte en fullstendig deling av de verdier og herligheter som var av betydning for gårdsdrift. Det er ikke noen holdepunkter for å anta at det fant sted noen forfordeling eller skjevdeling den gang.

Etter at jorda og skogen var delt ble en rekke forskjellige tildels betydelige rettigheter tillagt begge bruk i fellesskap. Dette gjelder bl.a. fiskeri, møllebruk, løvskogen i fjellhavnen og havnegangen «utengjerde såvel Hjemme som i Sætermarken».

Forretningen av 1848 sier ikke noe om at grunnen på snaufjellet skal tilligge den ene eller annen del av gården. Dette synes i og for seg naturlig da snaufjell i 1848 ikke ble betraktet å representere noen verdi bortsatt fra beite. Jakten var på denne tid fri for enhver. Det ligger nær å tro at partene i det hele tatt ikke har overveiet eller ment å dele grunnen på fjellet.

Det synes klart at snaufjellet ikke omfattes av formuleringen «... og Skoven på østre side af Samme tillagdes Fossos nordre Part ...» i delingsforretningen av 1848.

Den eneste bestemmelse i forretningen som kan ha tilknytning til snaufjellet er pkt. 4 hvor det bestemmes: «Havnegangen udengjærde såvel Hjemme som i Sætermarken er fælles for begge Parter».

Det har formodningen mot seg at snaufjellet ble tillagt det ene bruk mens begge brukene skulle ha felles beite. Selv om grunnen til snaufjellet ikke i seg selv hadde noen nevneverdig verdi i 1848, ville en slik deling som den ankende part hevder innebærer en markert forfordeling i Nordre Fossos favør, slik herredsretten påpeker.

Lagmannsretten er således kommet til at eiendomsretten til grunnen i snaufjellet i det omtvistede område ble tillagt begge bruk i fellesskap i 1848. I mangel av andre holdepunkter må det antas at de to brukene må anses å ha blitt tillagt en ideell 1/2-del hver. Til støtte for dette syn vises til professor Knut Robbestads artikkel om kløyvd eigedomsrett i Lov og Rett 1963 162 flg.

Det neste spørsmål som melder seg er om det fant sted en deling av snaufjellet ved utskiftingsforretningen i 1876. Lagmannsretten er kommet til at så ikke er tilfelle.

Ankemotpartens påstand om at ved delingsforretningen av 1876 ble også havnen i fjellet delt i to deler på de to bruk kan ikke føre fram.

Ved denne utskiftingsforretningen ble det trukket en øst-vestgående grense gjennom utmarken på begge sider av Bjørvasselva og således gjennom skogen til begge bruk og deretter bestemt at «Søndre Fosso» skulle ha beiteretten på sydsiden av denne grenselinje. Det er enighet mellom partene om at deres bruk ved delingen i 1848 fikk grunneiendomsretten i skogteigene. Dette forhold ble ikke endret ved utskiftningen i 1876. I forretningen av 1876 sies det bl.a. «... den før skjede Deling av Skoven der ikke nå av Nogen ønskes berørt ...»

På denne bakgrunn skulle konsekvensen av ankemotpartens syn måtte bli at sålenge havnegrensen går i skogen er det kun en beitegrense mens grensen i fjellet både er beitegrense og en grense for eiendomsretten til grunnen. Lagmannsretten finner en slik oppfatning uholdbar. Det er ikke holdepunkter for å anta annet enn at meningen med grensetrekkingen i 1876 utelukkende var å regulere beiteforholdene uten å ta sikte på ytterligere deling av rettigheter mellom partene.

Utskiftningsforretningen i 1919-1920 hadde ikke til hensikt å avgjøre hvem som var eier av snaufjellet. Det forhold at det ved denne forretning som gjaldt utskiftning av stølsområde, ble trukket en grenselinje mot snaufjellet kan støtte den oppfatning at snaufjellet ikke tilhørte Søndre Fosso alene, men lå i sameie mellom brukene (eller tilhørte Nordre Fosso) og at det derfor var hensiktsmessig med en grense.

Den bruk som har forekommet i området har vært av beskjeden karakter og har liten betydning for saken. Det bemerkes at jakt har vært drevet av eierne av begge de to bruk.

Oppfatningen hos tidligere eiere og i bygda om hvem av Fossogårdene som har eiendomsretten til snaufjellet, er sterkt motstridende, og gir ikke entydig støtte for noen av partenes syn.

Oppfatninger er presentert for lagmannsretten gjennom vitneforklaringer og dokumentasjoner som rettsboken viser. Oppfatningene er ikke entydige og faste og gir ikke holdepunkter for noen bestemt løsning. Den omstendighet at den ankende part i sin tid kan ha hatt den oppfatning at «Søndre Fosso» var eier av snaufjellet i det omtvistede område kan forståes på bakgrunn av de uklare forhold som må ha hersket angående snaufjellet. Noen avgjørende vekt kan imidlertid ikke dette moment tillegges. - - -