Rt-1984-769
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-06-07 |
| Publisert: | Rt-1984-769 (260-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 7. juni 1984 i l.nr. 184 K/1984 |
| Parter: | Gunnar Blomeid mot BBL Ungdommens Selvbyggerlag (advokat Per Aavatsmark). |
| Forfatter: | Røstad, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §58, §59, §60, §62, §404, §53, §54, §66, §87, §97, Borettslagsloven (1960) §61 |
Gunnar Blomeid er andelshaver i Østausa borettslag. Ifølge kontrakt 16. januar 1975 mellom borettslaget og BBL Ungdommens Selvbyggerlag (USBL), er sistnevnte uoppsigelig forretningsfører for borettslaget. I kontrakten ble betalingen for forretningsførselen satt til 19000 kroner pr. år, med bestemmelse om at beløpet med seks måneders varsel kunne kreves revidert i samsvar med endringer i pris- og lønnsnivået.
Ved stevning 24. november 1983 til Oslo byrett saksøkte Gunnar Blomeid BBL Ungdommens Selvbyggerlag, og påstod bl.a. at USBL skulle betale tilbake til borettslaget for mye mottatt forretningsførerhonorar for 1982 og 1983, samt at borettslaget var ubundet av forretningsførerkontrakten med USBL.
USBL hevdet at saken måtte avvises. - - -
Lagmannsrettens og byrettens avgjørelser legger til grunn at Blomeid mangler rettslig interesse i å reise sak mot USBL, og at Østausa borettslag eventuelt må være rett saksøkt i dette tilfellet. Blomeid har verken for lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg hevdet at denne avgjørelsen for så vidt er uriktig. Men det gjøres gjeldende at lagmannsretten har gjort en feil ved ikke å berøre Blomeids anførsler om at han måtte være berettiget til å rette stevningen slik at saken måtte kunne «. . . holdes åpen for behandling i byretten ved å endre den opprinnelige stevning, til å gå mot borettslagets styre». Blomeid viser i denne sammenheng til tvistemålsloven §58, §59, §60 og §62. Han stiller også spørsmål om forståelsen av borettslagsloven §61, og mener under henvisning til tvistemålsloven §87 at både byrett og lagmannsrett burde gitt ham veiledning om forståelsen av de nevnte bestemmelsene. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404.
Byretten har avvist saken fordi den har funnet at Blomeid som andelshaver i Østausa borettslag ikke har adgang til å opptre som saksøker i søksmål om borettslagets rettsforhold overfor USBL. Lagmannsretten har sluttet seg til dette syn, og utvalget forstår kjæremålserklæringen slik at Blomeid ikke er uenig i det. Utvalget vil på dette punkt innskrenke seg til å bemerke at byrettens og lagmannsrettens kjennelser ikke kan ses å bygge på uriktig tolking av de relevante lovbestemmelser i tvistemålsloven §53 og §54.
Blomeid hevder imidlertid at lagmannsretten har gjort en feil ved ikke å ta opp til drøftelse hans anførsel om at byretten skulle ha gitt ham anledning til å endre søksmålet ved å trekke inn Østausa borettslag som saksøkt, uten særskilt ny stevning. Hans kjæremål må oppfattes som et angrep på lagmannsrettens saksbehandling.
Utvalget forstår lagmannsrettens kjennelse slik at den har tatt standpunkt til dette spørsmål. Det uttales i kjennelsen at «For Blomeid må borettslaget i tilfelle være riktig saksøker, i særskilt sak». Lagmannsretten synes altså å forutsette at Blomeid i tilfelle måtte reise nytt særskilt søksmål mot Østausa borettslag, og at det ikke ville være adgang til å endre stevningen i det foreliggende søksmål til å gjelde borettslaget.
Noen nærmere drøftelse av dette spørsmål inneholder lagmannsrettens kjennelse imidlertid ikke. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på om det for så vidt foreligger en saksbehandlingsfeil, idet en mulig feil etter utvalgets syn ikke kan ha hatt betydning for resultatet. Slik utvalget ser det, gjorde byretten ingen feil ved at den ikke gav Blomeid anledning til uten ny stevning å trekke inn Østausa borettslag som saksøkt istedenfor USBL. Blomeid har, som før referert, vist til tvistemålsloven §58, §59, §60 og §62. Disse bestemmelser gjelder imidlertid bare endring av søksmålet ved at det trekkes inn nye krav og påstander mellom de samme parter, og er altså uten betydning i det foreliggende tilfelle. Videre har han vist til loven §87 om rettens plikt til å veilede partene for å forebygge eller rette feil eller forsømmelser i rettergangen, og det kunne i denne sammenheng også ha vært vist til §97 om at uforsettlige feil som hindrer fremme av saken, bør tillates avhjulpet. Det er imidlertid tvilsomt om det overhodet ville ha vært prosessuell adgang til å endre stevningen slik at det ble satt en ny saksøkt i den tidligere saksøktes sted, jfr. på den ene side den dissenterende dommers votum i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1981-897, på den annen side de tidligere avgjørelser denne viser til. Det bemerkes i denne forbindelse at den foreliggende sak var behandlet av forliksrådet med USBL som innklaget.
På denne bakgrunn hadde byretten etter utvalgets oppfatning ikke oppfordring til å gi Blomeid anledning til å rette stevningen.
Blomeids kjæremål må etter dette forkastes. Spørsmålet om tvistemålsloven §66 annet ledd leder til at Blomeid ikke kan anses for å ha oversittet fristen i borettslagsloven §61 for et mulig søksmål mot borettslaget, foreligger ikke til avgjørelse nå.
USBL må tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålet. Saksomkostningsbeløpet settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.