Rt-1984-866

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-08-17
Publisert:	Rt-1984-866 (267-84)
Stikkord:	Sjørett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. august 1984 i l.nr. 115 B/1984
Parter:	Magnar Woie (h.r.advokat Markus Andresen) mot 1. Ragnar Johnsen, 2. Staubo & Søn A/S - dets konkursbo (advokat Øystein Ore - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Løchen, Hellesylt, Skåre, Tønseth
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §233, §234, §8, Sjøloven (1893)

Dommer Røstad: Saken gjelder krav på erstatning for skade som en fortøyd båt påførte et fortøyd fly.

Magnar Woies lystbåt på 30 fot - med registreringsmerke LM-4954 - lå fortøyd på havnen i Bodø. I havneområdet var også fortøyd et Cessna sjøfly 185 - med registreringsmerke LN-DBJ -, tilhørende Ragnar Johnsen. Flyet var forsikret i et utenlandsk selskap, som var representert ved Staubo & Søn A/S. Om kvelden 18. oktober 1978 blåste det opp til kuling til liten storm, og ved midnatt inntraff springflo. Woies båt drev ned på flyet og ble liggende å slå mot dette i omlag to timer, før man ved hjelp av en redningsskøyte klarte å fjerne båten. Flyet ble påført store skader - taksert til 250000 kroner.

Båtens eier og assurandør benektet å være ansvarlige for skaden. Ragnar Johnsen og Staubo & Søn A/S anla så sak mot Magnar Woie, med påstand om at denne pliktet å svare erstatning for påførte skader og tap.

Bodø byrett - satt med sjøkyndige domsmenn - avsa 3. desember 1980 dom med denne domsslutning:

«Magnar Woie dømmes til - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen - å betale til Ragnar Johnsen, Bodø og Staubo & Søn A/S, Oslo, det beløp i norske kroner som på oppgjørsdagen svarer til 10000 - titusen - SDR (spesielle trekkrettigheter) med tillegg av 10 - ti - prosent renter fra 30. mai 1979 til betaling skjer.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

I byrettens dom var uttalt at det ikke hadde vært noen uenighet mellom partene for så vidt angikk sakens faktum - at flyet var blitt påført skade ved at båten ble liggende å slå mot flyet. Det hadde heller ikke vært noen uenighet mellom partene om omfanget av de skader flyet da ble påført. Partene hadde samstemmig erklært at det i dette tilfelle ikke forelå noe objektivt erstatningsansvar.

Byretten la til grunn at sjøbunnen på det sted båten lå fortøyd, bestod av fjell med leire og slam på. Fjellet skrånet sterkt fra båtens fortøyningssted ned mot flyet. Etter rettens oppfatning var stedet ikke særlig egnet til utlegging av fast fortøyning, og stedet ble nå heller ikke lenger benyttet til fortøyning av båter.

Byretten anså det overveiende sannsynlig at den primære årsak til at båten dregget og drev ned mot flyet, var at kjettingen fra loddet til båten (bøyen) var for kort. Under det sammentreff av vindforhold og tidevannsforhold som inntraff den natten havariet skjedde, førte dette til at loddet ble løftet på en slik måte at det hadde glidd nedover bunnen, med den følge at båten drev på flyet.

Byretten kom til at saksøkte Woie ikke kunne påføres noen form for uaktsomhet, verken i forbindelse med utlegging av bøyen eller i forbindelse med eventuell bergingsaksjon havarinatten. Retten fant det imidlertid ikke tvilsomt at havnevesenets folk som hadde forestått utleggingen av den faste fortøyning, hadde utført «arbeid i skipets tjeneste» og herunder hadde utvist uaktsomhet, som rederen etter sjøloven §233 hefter for. Ansvaret etter bestemmelsen i §233 er imidlertid begrenset, jfr. loven §234 nr. 3 - og byretten gav dom for et slikt begrenset erstatningsansvar.

Magnar Woie påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjaldt bare lovanvendelsen. Det ble bestridt at havnevesenets utlegging av fortøyning kunne anses som «arbeid i skipets tjeneste».

Lagmannsretten avsa 30. april 1982 dom med denne domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes med den endring at renten av domsbeløpet fra 1. desember 1980 skal være 15% p.a.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Magnar Woie innen to uker fra forkynnelsen av dommen til Ragnar Johnsen og Staubo & Søn A/S kr. 8735,25 - kroneråttetusensjuhundre ogtrettifem 25/100 -.»

Magnar Woie har påanket lagmannsrettens dom på grunn av lovanvendelsen. Det hevdes å foreligge uriktig lovforståelse når lagmannsretten - i likhet med byretten - kom til at Bodø havnevesen hadde utført «arbeid i skipets tjeneste» ved utlegging av fortøyning.

Den ankende part og ankemotpartene var enige om at det ikke var nødvendig å avholde bevisopptak for å fremskaffe bevismateriale. Sakens faktiske side ansås tilstrekkelig beskrevet i byrettens og lagmannsrettens dommer, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

Saken foreligger således for Høyesterett i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Den ankende part bestrider ikke at Woies lystbåt er å anse som «skip» i sjøloven forstand, og at Woie er å anse som «reder». Det som utelukker anvendelse av loven §233, er at det her ikke er utført «arbeid i skipets tjeneste».

Woie har på dette punkt i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten og som er gjengitt i lagmannsrettens dom.

Woie anskaffet en moring som var 200-250 kg tyngre enn den som havnevesenet stilte krav om. Han anskaffet videre kjetting etter havnevesenets spesifikasjoner og fikk levert tilbake 6 meter av kjettingen som havnevesenet hadde ansett overflødig.

Ved utlegging av fortøyningen opptrådte havnevesenet i egen tjeneste, som en del av havnevesenets ordinære virksomhet. På dette område inntar havnevesenet en monopolstilling og handler helt selvstendig. Båteieren hadde her ingen mulighet til å influere på havnevesenets disposisjoner.

I denne sak har havnevesenet lagt ut fortøyningen på et lite egnet sted - noe som resulterte i at fortøyningen under uheldige værforhold ikke klarte å holde fartøyet på plass. Det var ikke trossen som røk. Skaden skyldtes at kjettingen var for kort og/eller at moringen var utlagt på et ikke egnet sted.

Etter den ankende parts mening kan det ikke være tvil om at havnevesenet har utvist forsømmelse.

Woie bestrider at de påberopte dommer gir støtte for lagmannsrettens domsresultat. Denne sak har så spesielle momenter at det klart atskiller seg fra tidligere saker. Et tilfelle som det foreliggende synes tidligere ikke å ha vært behandlet av våre domstoler.

Magnar Woie har lagt ned denne påstand:

«1. Magnar Woie frifinnes.

2. Ragnar Johnsen og Staubo & Søn, dets konkursbo tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Magnar Woie for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom bygger på en riktig lovforståelse.

Rederansvaret etter §233 er kommet istedenfor den tidligere §8 og har et tilsvarende innhold. Dette rederansvar går lenger enn det alminnelige husbondansvar - samtidig som det er begrenset etter §234. Denne ordning er begrunnet i risikobetraktninger og imøtekommer et behov for å kunne dekke ansvaret forsikringsmessig - noe den ankende part også har gjort.

Etter ankemotpartenes syn må det være klart at havnevesenet her opptrådte «i skipets tjeneste». Fortøyning av båt er ledd i den typiske redervirksomhet.

Ankemotpartene har ellers i det vesentlige gjort gjeldende de samme synspunkter som ble fremholdt for lagmannsretten.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Ragnar Johnsen og Staubo & Søn A/S tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Som tidligere nevnt foreligger ankesaken i samme skikkelse som for de foregående instanser.

Sakens tvistepunkt gjelder forståelsen av uttrykket arbeid utført «i skipets tjeneste». Partene er således enige om at de øvrige vilkår er oppfylt for ansvar etter sjøloven §233. Det bestrides således ikke at havnevesenet har utvist uaktsomhet ved utleggingen av fortøyningen, mens båteieren ikke kan legges noe til last.

Jeg er på samme måte som byretten og lagmannsretten kommet til at båtens reder i dette tilfelle må holdes ansvarlig etter sjøloven §233.

Denne bestemmelse har på den ene side en preventiv funksjon, samtidig som den fremmer rimelige risikosynspunkter: at rederen er nærmere enn den uskyldig skadelidte til å bære tap som er forvoldt under «arbeid i skipets tjeneste». Regelen angir videre en klar kanalisering av erstatningsansvaret. Den skadelidte kan rette ansvar mot en enkelt kilde: rederen. Denne kan i sin tur kreve erstatning av skadevolderen, jfr. bestemmelsens annet ledd.

Regelen i §233 rekker ut over det såkalte husbondansvar, idet rederen etter gjeldende rett har ansvar også for selvstendige oppdragsgivere, når disse volder skade ved uaktsomhet under utføring av arbeidsoperasjoner som foretas «i skipets tjeneste». Ansvar for skade forvoldt av selvstendige oppdragsgivere må - ut fra bestemmelsens formål - antas å kunne ilegges også hvor eieren må bruke hjelpere som han ikke fritt kan velge. Dette synspunkt ble lagt til grunn i dom om ansvar for arbeid utført av tvangslos, på en tid da loven ikke inneholdt uttrykkelig bestemmelse om «los», slik loven nå gjør. Se dom i Rt-1923-58. I den foreliggende sak har båteieren - slik lagmannsretten anfører - funnet det hensiktsmessig å få anordnet fast fortøyning for sin båt på Bodø havn. Han har latt havnevesenet utføre arbeidet med fortøyningen for sin båt. Han har betalt en godtgjørelse for dette arbeid, som ble utført i båtens og eierens interesse.

Etter min oppfatning må fortøyning anses å inngå som naturlig ledd i den maritime del av rederivirksomheten og som sådan omfattes av ansvarsregelen i §233. Jeg nevner at den danske Sø- og Handelsret ved en dom i 1919, inntatt i UfR 1919 462, fastslo at en lystkutters fortøyning til bøye - «uansett ved hvem dette Arbejde er udført - er et i Skibets Tjeneste udført Arbejde». I den foreliggende sak ble den anvendte fortøyning som tilhørte Woie, lagt ut på hans anmodning og for å tjene som fortøyning til hans båt. Jeg anser det da klart at arbeidet er utført «i skipets tjeneste». Jeg kan ikke se at den omstendighet at havnevesenet var medvirkende ved utleggingen av fortøyningen - nemlig ved anvisning av ankerplass og bestemmelse om kjettingens lengde - bringer saken i en annen stilling.

Etter prosedyren finner jeg grunn til å tilføye at det ikke er grunnlag for å foreta noen innskrenkende fortolkning av bestemmelsen i §233, slik at eiere av fritidsbåter skulle falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Jeg finner grunn til å bemerke at Sjøfartsdirektoratet i brev av 4. april 1977 har uttalt at bestemmelsene i sjøloven kapittel 10 også gjelder lystbåteiere, se vedlegg III i NOU 1978:32 side 74. Også i henseende til sjøloven §233 må et fartøy av denne type anses som skip, jfr. uttalelse i Rt-1973-1334 på side 1337-1338.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom, også for så vidt angår dommens punkt 2 - slik at Magnar Woie fritas for å svare omkostninger for byretten.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må pålegges å svare saksomkostninger for Høyesterett.

Ankemotpartene har fremlagt omkostningsoppgave som viser samlede omkostninger for Høyesterett med kr. 12350 - herav kr. 350,- til dekning av utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Magnar Woie til Ragnar Johnsen og Staubo & Søn A/S tilsammen 12350 - tolv tusen tre hundre og femti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Hellesylt, Skåre og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Kjell Hugaas med sjøkyndige domsmenn):

Saken gjelder krav om erstatning for skade på fly. Saksøkte nr. 1, Ragnar Johnsen, er eier av et Cessna sjøfly 185 med registreringsmerke LN-DBJ, saksøkte nr. 2, Staubo & Søn A/S, er kaskoassurandør av flyet. Saksøkte Magnar Woie er eier av en båt med kjenningsmerke LM-4954. Den 18. oktober 1978 lå flyet og båten fortøyet på Bodø havn, båten noe vest for flyet.

Om kvelden blåste det opp til kuling til liten storm fra vest - vest nordvest, og ca kl. 23.45 drev båten ned på flyet, først mot flyets venstre side, deretter mot flyets høyre side, hvor den ble liggende å slå mot flyet i ca to timer før det lyktes å fjerne den ved hjelp av en redningsskøyte. - - -

Etter rettens oppfatning er det på det rene at den direkte årsak til at båten drev av, var at den utlagte fortøyning ikke var tilstrekkelig til å holde båten under de værforhold som rådet den kvelden/natten.

Etter det opplyste er LM-4954 en lystbåt på ca 30 fot. Saksøkte har opplyst at båtens vekt er ca 3 tonn. Drektigheten er i målebrev av 11. februar 1974 oppgitt til 7,40 reg. tonn brutto, 3,45 reg. tonn netto.

Den fortøyning (moring) som ble benyttet, bestod av et betonglodd på 950 kg (luftvekt), med festeløkke i 1 1/2 Z stål. Til denne var det sjaklet inn seks meter 1 1/4 Z stolpekjetting og ca 21 meter 5/8Z sertifisert, kortlenket kjetting. Bøye med oppdrift 150-170 kg var festet i kjettingens øvre løkke. Opphaler, som båten var festet i var sjaklet inn under bøyen.

Det foreligger noe usikre opplysninger om dybdeforholdene der fortøyningen var lagt ut. Det er på det rene at det ikke ble foretatt noen måling, men vitnet Benjamin Hansen, formann i Bodø havnevesen, som foresto utleggingen av fortøyningen, har forklart at dybden var ca 17 meter på «middels vannstand». Det er opplyst av saksøker nr. 1 at det på det sted hvor flyet lå fortøyet, øst for båten, var dybden på middels lavvann 20 meter. Etter anmodning fra saksøkeren Ragnar Johnsen har Polardykk foretatt bunnundersøkelser. Om dette har de avgitt rapport i brev av 8. august 1979 til Ragnar Johnsen, sålydende:

«Bunnundersøkelsen viser en dybde i området som på det grunneste ved staken er ca tre meter, herfra og østover er det avgående bunnforhold ned til en dybde på ca 22 meter. Bunnens beskaffenhet består av avgående fjell med leire og slam. Undersøkelsen er foretatt etter anvisning av Ragnar Johnsen, og stedet som er undersøkt er avmerket på vedlagte sjøkart.»

Rapportens opplysninger om at bunnen skrånet avgående mot det sted flyet lå fortøyet, bekreftes for øvrig av de dybder som er oppgitt på havnekart for Bodø, hvor h.h.v. båtens og flyets posisjon er avmerket. Parts- og vitneforklaring viser for øvrig at båten lå fortøyet noe øst for den omtalte stake på tre meters dybde, relativt nær staken. De data om dybdeforhold som er angitt på havnekartet, sannsynliggjør for øvrig at bunnen på det sted båten lå fortøyet skråner relativt meget mot øst. Retten legger videre til grunn at bunnforholdene her består av fjell, med leire og slam på. Etter rettens oppfatning var stedet ikke særlig egnet til utlegging av fast fortøyning, noe som også er bekreftet av opplysning fra vitnet Hansen, om at stedet nå ikke benyttes til fortøyning av båter. - - -

Etter rettens oppfatning er det overveiende sannsynlig at den primære årsak til at båten dregget og drev ned mot flyet, er at kjettingen fra loddet til båten (bøyen) var for kort. Under det sammentreff av vindforhold og tidevannsforhold som inntraff den natten havariet skjedde, har dette ført til at loddet er blitt løftet på en slik måte at det har glidd nedover bunnen. Retten viser for så vidt til den forklaring som er avgitt av havneformann Hansen, hvorav framgår at en ved bestemmelse av kjettingens lengde også må ta plasshensyn, for at båten ikke skal drive for mye i bøyen ved lavvann. - - -

Spørsmålet blir dernest om det som skjedde må betraktes som et hendelig uhell, nærmere konkretisert hvorvidt værforholdene den kveld havariet skjedde var så vidt ekstraordinære at det var upåregnelig at noe slikt skulle skje. Etter rettens oppfatning er dette ikke tilfelle. De foreliggende opplysninger viser tvert imot at vind av slik styrke i høyeste grad er påregnelig i Bodø havn. Meteorolog Ole Nilsen ved værtjenesten, Bodø lufthavn, har således i brev av 8. august 1979 til saksøkeren Ragnar Johnsen opplyst at det gjennomsnittlig observeres vind av sterk kulings styrke 17,3 dager i året, mens liten storm observeres gjennomsnittlig 2,5 dager på årsbasis. Disse tall gjelder middelvindstyrken, det vil si 10 min. middelvind. Etter rettens oppfatning er det heller ikke upåregnelig med sammentreff av slik vindstyrke og springflo, slik dette skjedde havarinatten. Retten er av den oppfatning at dette er forhold som tvert imot bør tas i betraktning ved utlegging av faste fortøyninger i Bodø havn. Det er derfor ved utlegging av fortøyningen utvist en uaktsomhet, som er tilstrekkelig til å begrunne erstatningsansvar.

Etter de forklaringer som er avgitt i retten, må retten legge til grunn at det er vanlig framgangsmåte ved utlegging av fortøyninger i Bodø havn at en henvender seg til havnevesenet. Det er under enhver omstendighet havnevesenet som anviser plass, men havnevesenet forestår vanligvis også selve utleggingen. Det ansees bevist at saksøkte Woie, da han skulle anskaffe fortøyning, henvendte seg til havnevesenet. Han fikk der opplysninger om hvilket utstyr han måtte ha. Det ble bl.a. opplyst at det var tilstrekkelig med et lodd på 700-750 kg. Han skaffet deretter dette lodd fra Mur- og Betong, Bodø. Fabrikken hadde ikke lodd av denne størrelse på lager, og det ble til at han i stedet anskaffet et lodd på 950 kg, altså vesentlig mer en det havnevesenets folk hadde ansett som nødvendig. Videre anskaffet han kjetting, nemlig seks meter 1 1/4 Z skipskjetting og et lås (27,5 meter 5/8Z sertifisert ankerkjetting). Loddet og kjettingene med nødvendig øvrig utstyr leverte han på havnevesenet, og etter at fortøyningen var lagt ut, fikk han i retur seks meter av ankerkjettingen, som var blitt til overs. - - -

Fra saksøkerens side er det hevdet at saksøkte, som reder er ansvarlig for fortøyningen av båten, hva enten han gjør dette selv eller lar andre utføre det. Det er vist til sjøloven §233. Retten er enig i dette, og finner det ikke tvilsomt at havnevesenets folk, som foresto utleggingen av den faste fortøyning, utførte «arbeid i skipets tjeneste». Til støtte for dette viser retten til Brækkhus: «Juridiske arbeider fra sjø og land», 269, særlig 281 (om tvangslos) og 288, samt til dommer i «Nordiske dommer i sjøfartsanliggender» 1952 133 og 1958 562. Som ovenfor nevnt er retten kommet til at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved utleggelsen av fortøyningen, og rederen må derfor være ansvarlig for skadene i samsvar med bestemmelsen i sjøloven §233. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Bård Gaarder, Erling Rege og Hans Chr. Rittun): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og er enig i dens begrunnelse. Med bakgrunn i partenes anførsler for lagmannsretten bemerkes videre:

Det er ikke klarlagt om Bodø havnevesen ville ha tillatt at Woie selv la ut fortøyningen, eventuelt med hjelp fra andre enn havnevesenet. Men selv om Woie var bundet til å overlate utleggingen til havnevesenet, og i den forbindelse måtte rette seg etter de pålegg og instrukser han fikk om anskaffelse av utstyr, mener lagmannsretten at han er ansvarlig for havnevesenets feil i medhold av sjøloven §233. Det vil ofte være mulig for en småbåteier å velge mellom forskjellige fortøyningssteder for sitt fartøy. Woie fant det hensiktsmessig å få anordnet fast fortøyning for sin båt på Bodø havn. Det virker ikke urimelig at han da må avfinne seg med at havnevesenet bestemmer hvordan fortøyningen skal være og at det er havnevesenet selv som skal legge den ut. Også fremstillingen i Brækhus, 280-281 taler til støtte for at Woie ikke kommer unna ansvar etter sjøloven §233 med den begrunnelse at han var bundet til å engasjere havnevesenet som hjelper.

Lagmannsretten er videre enig med ankemotpartene i at det ikke er noe argument for å frita Woie for erstatningsansvar at havnevesenet hefter direkte overfor skadelidte for skade voldt ved egen uaktsomhet. Regressregelen i sjøloven §233 annet ledd bygger således på den forutsetning at skadevolderen (hjelperen) er direkte ansvarlig overfor skadelidte.

Endelig mener lagmannsretten at arbeidet med å legge ut fortøyning for Woies lystbåt inngikk som et ledd i den typiske redervirksomhet. Man slutter seg til den argumentasjon ankemotpartene på dette punkt har gjort gjeldende. Videre peker man på at fortøyningen var bestemt til å brukes bare av Woies lystbåt. Den kan derfor ikke sammenliknes med en kai som hvem som helst kan fortøye til.

Heller ikke er det grunnlag for å likestille den hjelp havnevesenet har gitt Woie med assistanse fra visse typer landbasert virksomhet som etter praksis ikke omfattes av sjøloven §233, jfr. Brækhus 293, pkt. g. Det å få lagt ut fast fortøyning for en lystbåt, inngår som en typisk del av rederens nautiske virksomhet. - - -