Rt-1973-1334

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-11-23
Publisert:	Rt-1973-1334
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 155B/1973
Parter:	William og Tore William Skiftesvik (advokat Pål W. Lorentzen - til prøve) mot Ingeborg Grindevoll m.fl. (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen)
Forfatter:	Stabel, Sandene, Lorentzen, Roll-Matthiesen, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §8, Norske Lov (1687) 3-, §255, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §2, §21

Dommer Stabel: Den 20. juli 1968 ble Hans Grindevoll pårent av en 141/2 fots passbåt med påhengsmotor mens han fisket fra en mindre båt i Bjørnefjorden. Passbåten ble ført av den da 16 år gamle Tore Skiftesvik og tilhørte hans far, William Skiftesvik. Ved sammenstøtet ble Grindevoll påført skader som førte til at han døde på sykehus en uke senere. Hans enke, Ingeborg Grindevoll og hans umyndige barn Jenny og Tore, reiste erstatningskrav mot William og Tore Skiftesvik, som de anså solidarisk ansvarlige for deres tap av forsørger. Enkens krav var også begrunnet med at hennes egen ervervsevne var blitt redusert som følge av det sjokk hun fikk ved mannens død. - Midthordland herredsrett - dommerfullmektig med sjøkyndige domsmenn - avsa den 24. mai 1971 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Tore William Skiftesvik og William Skiftesvik dømmes - in solidum - til å betale til Ingeborg Grindevoll og hennes barn Jenny og Tore kr. 110.000,- etthundreogtitusenkroner.

2. Tore William Skiftesvik og William Skiftesvik dømmes - in solidum - til å erstatte det offentliges omkostninger i den benifiserte sak med kr. 3.000,- tretusenkroner.

3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. l og 2 nevnte er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse for de saksøkte.»

William og Tore Skiftesvik anket over dommen til Gulating lagmannsrett, og fru Grindevoll og hennes barn motanket for så vidt angikk erstatningsutmålingen. Anken ble avgjort av lagmannsretten den 1. september 1972 ved dom med denne domsslutning:

«William Skiftesvik og Tore William Skiftesvik dømmes til en for begge og begge for en å betale til Ingeborg Grindevoll og hennes barn Jenny og Tore tilsammen 85.000,- åttifemtusen - kroner med 4 - fire prosent årlig rente fra 1. september 1972 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner.

Side:1335

William og Tore Skiftesvik har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Begge mener at de burde vært frifunnet for erstatningskravet, og at erstatningen under enhver omstendighet er satt for høyt.

Tore Skiftesvik erkjenner for Høyesterett at ulykken ble voldt uaktsomt fra hans side, om enn ved en uaktsomhet som må anses lite graverende.

William Skiftesvik hevder at lagmannsretten har tatt feil ved å anse ham ansvarlig som «reder» i medhold av sjølovens §8 slik bestemmelsen lød før lovendring av 7. april 1972. I sistnevnte henseende har han riktignok nå erkjent at passbåten tross sin beskjedne størrelse faller innenfor det sjørettslige skipsbegrep. Herav følger dog ikke nødvendigvis at alle bestemmelser i sjøloven får anvendelse på slike fartøyer. For §8's vedkommende kan dette være tvilsomt, men det er etter Skifteviks mening ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet, da han under ingen omstendighet kan anses som reder i bestemmelsens forstand når det gjelder ansvar for skade voldt av hans sønn som låntaker av båten. Når lagmannsretten har gjort dette, er det ut fra en funksjonell betraktning som ikke har dekning i lovens §8. Bestemmelsens motiver og forhistorie viser at rederansvaret ikke er et eieransvar, men snarere et husbonds- eller arbeidsgiveransvar med rot i Norske Lovs 3-21-2. Dessuten må det være en forutsetning for anvendelsen av §8 at skadevolderen med rimelighet kan henføres under en av de kategorier som er særskilt nevnt i første ledd: «skipsfører, mannskap, los eller andre som utfører arbeid i skipets tjeneste.» Lagmannsretten har ikke gjort noe forsøk På å begrunne at Tore inntok en slik stilling. Herredsretten gjorde derimot et forsøk på det og kom til at Tore måtte likestilles med «andre som utfører arbeide i skipets tjeneste», men denne oppfatning er uholdbar På bakgrunn av lovbestemmelsens forhistorie som viser at man ved det nevnte uttrykk bare har tenkt på los og stuere. For at andre ikke-ansatte skal kunne pådra skipets eier rederansvar, må det ut fra lovens alminnelige motivering iallfall være en forutsetning at vedkommende har opptrådt i eier ens interesse. I denne sammenheng er henvist til at ved utleie av skip er det leietakeren, ikke eieren, som rederansvaret hviler på. Samme regel må som utgangspunkt gjelde ved lån.

Etter William Skiftesviks oppfatning inneholder sjølovens §8 en uttømmende regulering av vilkårene for å holde et fartøys eier objektivt ansvarlig for tredjemanns-skader i forbindelse med fartøyets drift. Et ulovfestet objektivt ansvar i tillegg til eller ved siden av §8 kan ikke anerkjennes, og det er heller ikke noen rettspolitisk grunn til å gjøre det. Det bestrides at bruk av passbåter rent generelt har vist seg å innebære en stor risiko for personskader utenfor fartøyet. Forsikringsstatistikken viser tvert imot at slik skadeforvoldelse forekommer sjelden.

Både Tore og William Skiftesvik gjør gjeldende - for Williams vedkommende subsidiært - at de etterlatte etter Hans

Side:1336

Grindevoll ikke har lidt noe økonomisk tap ved å miste sin forsørger, iallfall ikke noe tap av betydning. Grindevoll hadde i årene forut for sin død en beskjeden og ustabil inntekt, og det er ingen grunn til å regne med at dette forhold ville endret seg om han hadde fått leve. De etterlattes bruttotap kan ikke beregnes på noe høyere grunnlag enn den påregnelige nettoinntekt pr. dødsdagen, med fradrag av en så stor del - anslagsvis 50 % - som det må antas ville ha gått med til hans eget forbruk. Den økonomiske fordel som de etterlatte er gått glipp av etter en slik beregning, er mer enn oppveiet ved offentlige trygder som er blitt utbetalt som følge av dødsfallet, og som fortsatt vil bli utbetalt.

For så vidt reduksjon av fru Grindevolls egen ervervsevne er trukket inn i erstatningsoppgjøret, gjør William og Tore Skiftesvik gjeldende at det påberopte sjokk ikke har vært årsak til fruens reduserte arbeidsevne, og at sjokkskaden under ingen omstendighet var av slik art og styrke at den etter Høyesteretts praksis kan gi grunnlag for erstatning. Det er henvist til avgjørelse i Rt-1966-163.

Endelig gjør William og Tore Skiftesvik gjeldende at i den samlede vurdering som må foretas etter straffelovens ikrafttredelseslovs §21, må det også tas rimelig hensyn til deres egen økonomiske situasjon, noe lagmannsretten ikke har gjort. I denne sammenheng er opplyst at William Skiftesvik etter lagmannsrettens dom er blitt rammet av en alvorlig sykdom og må innstille seg på kanskje å leve av pensjon for fremtiden. Tore Skiftesvik er student, han har ingen formue og for tiden ingen inntekt. Under sine studier er han avhengig av lån.

William og Tore Skiftesvik har nedlagt denne påstand:

«I hovedanken: De ankende parter frifinnes.

I motanken: De ankende parter frifinnes.

I begge tilfeller: De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ingeborg, Jenny og Tore Grindevoll har tatt til gjenmæle. Overfor William Skiftesvik gjør de ikke lenger gjeldende at det var uaktsomt av ham å la sønnen Tore bruke båten. Som ansvarsgrunnlag overfor William Skiftesvik anføres prinsipalt at han er ansvarlig som reder etter sjølovens §8. Hva innholdet i denne bestemmelse angår viser de til lagmannsrettens begrunnelse, og tar avstand fra de ankende parters oppfatning om at rederansvaret i prinsippet er et arbeidsgiveransvar. Det riktige synspunkt må være at §8 er rettet mot den for hvis regning fartøyet holdes i drift, og at ansvaret altså i moderne språkbruk er et driftsherreansvar. Herom er henvist til Selvig: «Det såkalte husbondsansvar» 61 og 74 og til Falkanger: «Leie av skib» 524 -25. Den driftsherreinteresse William Skiftesvik hadde i det foreliggende tilfelle, bestod i å ha båten til disposisjon for seg og sin familie - til transport, fiske og rekreasjon på familiens landsted. Som eksponent for denne interesse var det at Tore med sin fars tillatelse brukte båten den dag da ulykken fant sted. Det er søkt å si at han var låntaker av den. Han brukte den

Side:1337

som representant for sin far, båtens eier. I relasjon til regelen i sjølovens §8 er det da ikke unaturlig å karakterisere William Skiftesvik som «reder», mens Tore i bestemmelsens forstand utførte «arbeid i skipets tjeneste».

Subsidiært hevder fru Grindevoll og hennes barn at William Skiftesvik må være erstatningspliktig etter ikke lovfestede regler om objektivt ansvar for farlig virksomhet.

Når det gjelder lagmannsrettens erstatningsutmåling, har fru Grindevoll og barna erklært motanke overfor begge de ankende parter. De mener at erstatningen er satt for lavt, og fremhever særlig at Hans Grindevolls lønnsinntekter i årene før ulykken ikke gir et fullstendig uttrykk for hva han bidrog med til familens underhold. En del av sin tid brukte han til å skaffe familien «naturalinntekter» ved egenarbeid På hus som han bygde, ved vedlikehold av huset, arbeid i haven, fiske og småjobber m.v. Hva angår Ingeborg Grindevolls krav om erstatning for nedsatt ervervsevne presiseres at dette bare refererer seg til de første par år da hun var sterkt nedbrutt etter mannens død. - For Høyesterett er det samlede erstatningskrav begrenset oppad til kr. 150.000.

Fru Grindevoll og hennes barn har fått bevilling av Justisdepartementet til fri sakførsel for samlige instanser.

De har nedlagt slik påstand:

«1. William Skiftesvik og Tore Skiftesvik dømmes til en for begge og begge for en å betale til Ingeborg Grindevoll og hennes barn, Jenny og Tore, erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 150.000,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av William og Tore Skiftesvik, Ingeborg Grindevoll og tre vitner. Det er lagt frem noen nye dokumenter til belysning av blant annet partenes økonomiske situasjon.

Jeg behandler først ansvarsgrunnlaget, og er her kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

I forhold til Tore Skiftesvik er det nå enighet mellom partene om at ansvarsgrunnlag er tilstede i og med at han har erkjent uaktsomhet i forbindelse med skadeforvoldelsen.

Når det gjelder William Skiftesvik er - som tidligere nevnt - kravet for Høyesterett prinsipalt begrunnet med at han ifølge sjølovens §8 har objektivt rederansvar for Tores manøvrering som førte til ulykken.

Den første forutsetning for at slikt ansvar kan konstateres er at det fartøy Tore førte - en 14 1/2 fots passbåt med 18 HK påhengsmotor - er å anse som skip i bestemmelsens forstand. På samme måte som herredsretten og lagmannsretten antar jeg at spørsmålet må besvares bekreftende, og jeg kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tar da ikke standpunkt til om fartøyer av denne type i alle henseender må anses som

Side:1338

skip i forhold til sjøloven. Avgjørende i den foreliggende sak må være at bruken av hurtiggående passbåter byr på betydelige risikomomenter i forhold til annen trafikk På sjøen. Ut fra formålet med sjølovens §8 synes det da naturlig å la bestemmelsen få anvendelse på skade som voldes ved bruk av slike fartøyer. Jeg finner en viss støtte for resultatet i Rt-1966-916 og 1973 433 hvor Høyesterett i relasjon til straffeloven har ansett sammenlignbare småfartøyer som skip ut fra hensynet til å skape sikkerhet og avverge fare i sjøtrafikken.

Jeg kan heller ikke være enig med William Skiftesvik i at ordlyden i og formålet med sjølovens §8 utelukker ham fra å bli pålagt rederansvar i det foreliggende tilfelle. Når skaden i utgangspunktet anses undergitt ansvarsregelen i §8, må herav følge at enten William Skiftesvik eller Tore Skiftesvik må anses som reder i bestemmelsens forstand. Det forekommer meg da nokså klart at rederansvaret må bæres av William Skiftesvik som eier av båten. Det virker søkt å se det slik at Tore under sin leilighetsvise bruk av den opptrådte som låntaker med en interesse atskilt fra farens eierinteresse. Når det gjelder arten av denne eierinteresse - eller om man vil driftsherreinteresse - kan jeg slutte meg til ankemotpartenes anførsler som jeg har referert tidligere. Tore var ved anledningen båtens fører og direkte ansvarlig for navigeringen. Det er etter min mening dekning for å si at han under sin bruk av båten opptrådte i «skipets tjeneste», slik dette uttrykk er brukt i sjølovens §8.

Etter dette blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om et erstatningsansvar for William Skiftesvik også ville kunne utledes av ulovfestet rett.

Jeg går så over til å behandle størrelsen av den erstatning som William og Tore Skiftesvik bør pålegges å betale. Kravet er bygd på straffelovens ikrafttredelseslovs §21 slik bestemmelsen lød før lovendring av 25. mai 1973. Det dreier seg om en sterkt skjønnsmessig helhetsvurdering hvor størrelsen av det økonomiske tap bare har betydning som et moment blant mange andre. Om det faktiske grunnlag for vurderingen henviser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens dom. Med visse reservasjoner kan jeg også slutte meg til de synspunkter lagmannsretten har gitt uttrykk for. Skjønt Hans Grindevoll hadde beskjedne lønnsinntekter i årene før han døde, må jeg etter det opplyste regne med at han ved annen virksomhet tilførte familien økonomiske verdier av ikke liten betydning for den levestandard som kunne holdes, således ved oppføring og vedlikehold av eget hus. Jeg bygger på at situasjonen i så henseende ville vært uforandret i mange år fremover dersom han hadde fått leve, og finner det klart at de etterlattes økonomiske tap ikke i sin helhet kan anses dekket ved trygdeytelser som følge av dødsfallet.

I motsetning til lagmannsretten finner jeg derimot ikke å kunne bygge på at Ingeborg Grindevolls egen ervervsevne er blitt nevneverdig nedsatt som følge av påkjenningene ved mannens død - bortsett fra de første måneder etter dødsfallet. Hun

Side:1339

begynte å arbeide igjen i 1969 og fortsatte til hun ble oppsagt På grunn av innskrenkninger sommeren 1971. Når hun ikke har tatt nytt arbeid siden, må det antas å skyldes dels en naturlig aldersutvikling, dels psykiske vansker som hun led under allerede før mannens død.

Også de erstatningspliktiges økonomiske evne kommer i betraktning ved den samlede vurdering som skal foretas. I så henseende er situasjonen noe endret etter lagmannsrettens dom. Tore Skiftesvik er nå opptatt som student ved Norges Tekniske Høgskole, han er for tiden uten inntekt, har ingen formue og er avhengig av studielån og bidrag som han måtte kunne få fra sin far. Om William Skiftesvik er opplyst at han er blitt rammet av en alvorlig sykdom og er under behandling På sykehus. En fremlagt legeerklæring konkluderer slik:

«Utsiktene til varig helbredelse er svært små, selv om det kan være håp om at pasienten får lange, gode perioder i forbindelse med kurbehandlingen.

Fremtidige arbeidsinntekter vil være avhengig av hans helbredstilstand som man altså ikke kan uttale seg sikkert om på det nåværende tidspunkt. Det er imidlertid sannsynlig at hans arbeidsevne vil bli betydelig nedsatt På grunn av sykdom og behandling.»

Etter en samlet vurdering er jeg blitt stående ved at erstatningsansvaret bør reduseres noe i forhold til lagmannsrettens ansettelse. Jeg antar at beløpet bør settes til kr. 60.000, heri inkludert renter til Høyesteretts dom.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. For Høyesterett har ingen av partene fått fullt medhold i sine påstander, og da saken hva ansvarsgrunnlaget angår har reist spørsmål av prinsipiell art, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

William Skiftesvik og Tore William Skiftesvik dømmes til én for begge og begge for én å betale til Ingeborg Grindevoll og hennes barn Jenny og Tore tilsammen 60.000 - seksti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 23. november 1973 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Roll-Matthiesen og Hiorthøy: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Svein Erik Krogvold med sjøkyndige domsmenn, skipsførerne Trovik og Qvigstad):

Lørdag 20. juli 1968 var Hans Grindevoll ute og fisket i Bjørnefjorden. Han benyttet en robåt som var påmontert en liten påhengsmotor. Sammen med ham i båten var hans 9 1/2 år gamle barnebarn,

Side:1340

Bjørn Grindevoll. Ved 22.30-tiden ble robåten pårendt av en motorbåt ført av Tore Skiftesvik. Motorbåten er På ca. 14 1/2 fot, av plast, flatbunnet og med en 18 HK Evenrude motor, og eies av William Skiftesvik. Med i motorbåten var Tore Skiftesvik, som satt helt akterut og styrte, og Helge Davidsen, som er en jevnaldrende venn av Tore Skiftesvik. Helge Davidsen lå forut, oppe på dekket av motorbåten.

Hans Grindevoll lå i ro med sin båt, og fisket. Da båten ble truffet av motorbåten sto han oppreist i båten, og ble kastet i sjøen. Han ble forholdsvis raskt plukket opp av Helge Davidsen som også var falt i sjøen, og bragt opp i motorbåten, og kjørt til land. Hans Grindevoll hadde fått endel skader i brystet, og var forholdsvis medtatt. Han ble ført til Os i motorbåten, og senere på kvelden ført i legevaktbil til Haukeland sykehus. Han avgikk ved døden 27. juli 1968 ved 17-tiden.

Hans Grindevoll var født xx.xx.1911, og var således ved ulykken 57 år gammel. Han var gift og hadde fire barn, hvorav to fortsatt ble forsørget. - - -

Rettens bemerkninger:

1. Retten legger følgende faktiske forhold til grunn for sin avgjørelse.

Etter det som er fremkommet under hovedforhandlingen finner retten det bevist at kollisjonen skjedde ca. kl. 22.1522.30. Det var pent lettskyet vær, og retten legger til grunn at det ikke var helt mørkt. Solnedgang var kl. 21.35. Retten henviser i den anledning til det dokumenterte skriv fra Værvarslinga på Vestlandet (dok. 3).

Retten finner det bevist at Grindevoll lå i ro og fisket, ca. 100 meter fra land, i utkanten av fiskeplassen («fluen»). Robåten var lakket utvendig, og således forholdsvis lys. Tore Skiftesvik satt helt bak i motorbåten (ved påhengsmotoren) og styrte, mens Helge Davidsen lå oppe på dekket helt forut. Båten gikk med full fart, hvilket retten legger til grunn var ca. 18 knop. Motorbåten var på vei innover, og retten finner det bevist at Helge Davidsen ble oppmerksom på robåten og skrek opp og vinket, for å advare Tore Skiftesvik. Tore Skiftesvik oppdaget imidlertid hverken dette eller robåten før i kollisjonsøyeblikket.

Retten finner det bevist at det ikke var mørkere enn at de båter som befant seg ute på fiskeplassen var fullt synlig i god avstand. Retten henviser i den anledning til at samtlige av de vitner som selv var ute på fiskeplassen på det tidspunkt, har forklart i retten at de så klart de båter som var ute.

Likeledes finner retten det bevist at robåten til Grindevoll lå på tvers av motorbåtens kurs, og at motorbåten traff robåten på siden, like bak midten, og at robåten ble presset en tanke ned, og at motorbåten så skurte langs robåten akterover for til slutt å skade plastdekslet over robåtens påhengsmotor. Grindevoll stod oppreist i robåten i kollisjonsøyeblikket og ble kastet over bord. Retten finner det ikke klarlagt om Grindevoll ble truffet i siden av motorbåtens stevn, eller om han ble påført skadene ved at han falt mot f. eks. robåtens tollegang og keip. Retten finner dette uten betydning, fordi det er på det rene at Grindevoll ved kollisjonen ble påført brudd på fire ribben, hvorav to ribben ble brukket på to eller flere steder, og at begge lungene ble punktert av bensplintene. Retten henvises i den anledning til den medisinske

Side:1341

sakkyndiges forklaring. I kollisjonsøyeblikket lå Bjørn Grindevoll foran i båten, og han hadde lagt seg ned umiddelbart før kollisjonen.

Retten finner det bevist at kollisjonen må ha vært forholdsvis kraftig. Det skulle være tilstrekkelig å henvise til at motorbåten kjørte med full fart, hvilket var ca. 18 knop, og til at motorbåten traff robåten praktisk talt midtskips. Retten henviser også til at de vitner som var ute i båt på feltet har forklart at de hørte et kraftig «brak» eller «smell» ved sammenstøtet.

Retten finner det også bevist at kollisjonen, og den skade som Grindevoll ble påført ved denne, er den primære og vesentlige årsak til at Grindevoll senere døde. At Grindevoll senere fikk lungebetennelse vil retten karakterisere som en «naturlig» sykdomsutvikling, hensett til de skader Grindevoll ble påført ved kollisjonen. Retten henviser spesielt til at begge lungene ble punktert av de brukne ribben, og at han etter den sakkyndiges mening ble påført en meget alvorlig skade ved kollisjonen. Retten finner det derfor bevist at det foreligger årsakssammenheng mellom Tore Grindevolls manøvrering av motorbåten og Grindevolls død. Retten finner også at det foreligger adekvans, fordi det etter rettens mening er meget påregnelig at en kollisjon ved den fart motorbåten holdt, ville kunne føre til betydelige skader på person og gods, og også kunne medføre dødsfall.

2. Spørsmålet om Tore Skiftesviks erstatningsansvar.

Retten finner at Tore Skiftesvik må ha utvist en meget betydelig grad av uaktsomhet, og ansvarsløshet, ved den aktuelle manøvrering av motorbåten. Han har kjørt med full fart innover mot land, og har forklart at han ikke så hverken at Helge Davidsen gjorde anskrik forut på dekket til motorbåten, eller så selve robåten før i selve kollisjonsøyeblikket. Forholdet må derfor - etter rettens mening - enten ha vært at Tore Skiftesvik har sett en annen vei og ikke hatt oppmerksomheten rettet forover, eller at motorbåtens forparti har vært såpass meget hevet at sikten forover var hindret, eller så har Helge Davidsen som lå på fordekket hindret sikten forover. I alle tilfelle har Tore Skiftesvik utvist betydelig uaktsomhet ved å fortsette å kjøre i 18 knops fart, uten hensyn til om hans utsikt forover kunne være hindret. Retten har funnet det bevist at Grindevolls robåt - på tross av en eventuell landskygge - må ha vært godt synlig på god avstand.

Tore Skiftesvik var på denne tid ca. 16 1/2 år gammel, og retten er til en viss grad enig med de saksøkte i at det må stilles noe lempeligere krav til så unge folk. Man kan derfor ikke fullt ut anvende den vanlige, objektive culpa-norm som man benytter ved vurderingen av voksne folks handlemåte. Imidlertid må man kunne stille visse krav selv til 16-åringer. Ungdom på det alderstrinn er etter rettens mening så pass intellektuelt utviklet at de har evner til å foreta forholdsvis betydelige vurderinger av hva som er aktsom og hva som er uaktsom handlemåte. Når man er 16 år gammel må man kunne kreve et visst minimum av ansvarsfølelse, og 16-åringer må også være forberedt på å bli trukket til ansvar for graverende hensynløs og uaktsom handlemåte.

I nærværende sak finner retten Tore Skiftesviks forhold så graverende og grovt uaktsomt, at han må være errtatningsansvarlig etter de ordinære rettsgrunnsetninger om culpa.

Side:1342

3. Spørsmålet om William Skiftesviks erstatningsansvar. - - -

b) Erstatningsansvar etter sjølovens §8?

Retten er noe i tvil om hvorvidt sjølovens objektive ansvar for rederen, kan gjøres gjeldende i nærværende sak. Lovens ordlyd gir ikke direkte støtte hverken for å anvende loven eller unnlate å anvende loven i nærværende tilfelle.

Slik retten ser det må det trekkes en nedre grense for hva som skal anses for «skip» og følgelig reguleres av sjøfartsloven. Det skulle være åpenbart innlysende at sjøfartsloven ikke får anvendelse på f. eks. kajakker. Men det er etter rettens mening noe tvilsomt hvor grensen mellom «skip» og mindre båter konkret skal trekkes. Sjur Brækhus har delvis behandlet spørsmålet i sitt foredrag «Det begrensede rederansvar» - Brækhus: «Juridiske arbeider fra sjø og land» side 204-205, og retten er enig i at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Etter rettens mening må det legges avgjørende vekt på den aktuelle båts størrelse og fart. Retten finner en viss støtte for sin vurdering i tre dommer som er gjengitt i «Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender» (senere benevnt ND). Retten vil således henvise til dom av Bergen byrett i ND-1941-89, og til dom av Christania Sjørett i HD 1905 25. Likeledes vil retten henvise til den svenske dom avsagt av «Høgsta domstolen» i ND-1958-24, og den danske dom i Ugeskrift for Retsvæsen 1963 65.

Retten legger avgjørende vekt på at det i nærværende sak gjelder en båt av 14 1/2 fots lengde, og at det er en motorbåt som kan gjøre ca. 18 knops fart. Det er således en forholdsvis stor motorbåt som er i stand til å gjøre en ganske betydelig hastighet Det er derfor etter rettens mening naturlig å gi sjølovens regler anvendelse på båter av denne type, da de ikke kommer i den kategori av småbåter hvor sjøloven overhodet ikke har noen praktisk betydning. Når båtene kommer opp i en størrelse av 14 1/2 fot og en betydelig hastighet, finner retten at sjøloven vil ha en praktisk betydning. Retten finner og en viss støtte for sitt syn i den innstilling som ble avgitt vedrørende spørsmålet om det skulle innføres tvungen ansvarsforsikring for småbåter.

Retten finner derfor at den aktuelle båt kommer inn under sjølovens regler. William Skiftesvik må da være «reder» i sjøl. §8's forstand. Han er båtens eier, og retten er ikke enig med de saksøkte i at det vil være unaturlig eller søkt å karakterisere ham som «reder». Betegnelsen reder er riktignok vanligvis bare benyttet når det gjelder større båter i kommersiell skipsfart, og ikke når det gjelder lystbåter. Retten finner ikke dette rettslig avgjørende, og finner at William Skiftesvik må gå inn under rederbegrepet i sjøl. i §8. Retten vil i den anledning henvise til Brækhus, 1. c. side 294-295. I og med at retten har funnet at motorbåten går inn under sjøloven, er William Skiftesvik den person som qua eier er den mest naurlige å benevne reder. Etter rettens mening vil det ikke forandre den rettslige situasjon at båten blir kortvarig utlånt til andre. Låntagerens tilknytning til båten vil ved slike kortvarige lån være så løs, at det ikke vil være naturlig at låntageren skal betraktes som reder. Ansvaret etter sjøl. §8 må fortsatt påhvile eieren ved slike kortvarige, leilighetsvise utlån. Retten henviser i den anledning til Brækhus, 1. c. side 295, note 68, Erling Selvig: «Det

Side:1343

såkalte husbondansvar», side 26, og til dom av Bergen Byrett i ND-1963-20.

Da retten har funnet at William Skiftesvik blir å, karakterisere som reder, må han også hefte for den skade Tore Skiftesvik bar forårsaket. Sjølovens §8 nevner først ansvar for «skibsfører, mannskap eller los» og dette er ikke aktuelt i nærværende sak. Derimot må Tore Siftesvik betraktes som «andre som utfører arbeide i skibets tjeneste». Ner rettens mening må dette uttrykk omfatte alle personer som rederen lar komme ombord, og som forutsettes å delta i skibets navigering. Ved lystfartøyer, som i nærværende sak, vil det oftest ikke foreligge ordinære mannskapsforhold, eller tjenesteforhold. Rederen må i disse tilfelle hefte for alle personer som er ombord, og som deltar i skipets drift. Retten henviser i den anledning til Brækhus, 1. c. side 278-280, særlig side 280.

I nærværende tilfelle har William Skiftesvik overlatt båten, og følgelig dens navigering, til Tore Skiftesvik og han må da følgelig qua reder hefte for de feil og forsømmelser Tore Skiftesvik begår under manøvreringen av båten.

Det forhold at William Skiftesvik ikke selv var med i båten, finner retten uten rettslig betydning. Det er ikke avgjørende om rederen har hatt direkte overoppsyn med hva sine hjelpere foretar seg. I nærværende tilfelle ble båten utlånt forholdsvis kortvarig, og retten finner det uten betydning at ikke William Skiftesvik selv var ombord Han må tross dette hefte qua reder for Tore Skiftesviks feil eller forsømmelser. Retten vil i den anledning henvise til Brækhus, 1. c. side 284-285, og til Selvig, 1. c. side 73.

Retten konkluderer derfor med at William Skiftesvik hefter overfor saksøkerne etter sjølovens §8. Ansvarsbegrensningene i sjøl. §255 har ikke aktualitet i nærværende tilfelle. Den nedre ansvarsgrense i §255 annet ledd overstiger nemlig klart erstatningskravet i nærværende sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommer Odd Schei og sorenskriver Sverre Nygaard):

- - -

Lagmannsretten ser saken på samme måte som herredsretten når det gjelder ansvarsspørsmålet og kan som det vil fremgå, i vesentlig utstrekning tiltre herredsrettens domsgrunner så langt,

Den oppfatning av hendelsesforløpet da ulykken fant sted, som lagmannsretten har fått etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, faller i alt vesentlig sammen med hva herredsretten sees å ha lagt til grunn. Etter det som er opplyst, ligger det nær å tro at sammenstøtet - som det er anført av ankemotpartene - må ha funnet sted litt tidligere på kvelden enn herredsretten har gått ut fra, kanskje bortimot en halvtime før. Det er likeledes mulig at paasbåtens fart ikke var fullt så stor som herredsretten har antatt - det er fremholdt at den iallfall ikke kunne gjøre mer enn 16 knop. Noen forskjell for vurderingen av hendelsesforløpet og båtførerens uaktsomhet kan ikke en slik redusert toppfart i tilfelle gi grunnlag for, og fant kollisjonen sted

Side:1344

allerede kl. 22 eller bortimot det, var det bare dessto større grunn til å gå ut fra at Grindevolls båt måtte være synlig på god avstand

Lagmannsretten viser etter dette ellers til den redegjørelse herredsretten har gitt for hendelsesforløpet. Det er på det rene at Tore Skiftesvik overhodet ikke er blitt oppmerksom på Grindevolls båt før han kjørte i den. Det kan etter det som er fremkommet, ikke ha vært mørkere enn at båten, en vanlig oljet robåt, som helst må karakteriseres som lys, skulle være godt synlig, hva enten det ene eller det annet tidspunkt legges til grunn. Helge Davidsen, som lå på dekket forut på passbåten, har forklart at sikten var god utpå. Også andre vitner har forklart at det var god sikt og ikke vanskelig å se båtene på kollisjonsstedet fra fiskeplassen utenfor. To vitner som var der, sier at de etter kollisjonen tydelig så Grindevolls og Davidsens hoder i sjøen fra fiskeplassen, 100-150 m unna. Davidsen har forklart at det var vanskelig å se nærmere land Han fikk likevel øye på Grindevoll da de var Kloss innpå, og skrek opp for å varsle Tore Skiftesvik, men da var det for sent.

De to guttene i passbåten var på vei hjem etter å ha vært ute og fisket. Det er en vanlig fiskeplass over et større område like utenfor kollisjonsstedet, og det var en rekke båter som fisket der denne kvelden. De to guttene som selv hadde ligget der med båten, måtte derfor være forberedt på at det var båter i farvannet, og Tore Skiftsvik hadde særlig oppfordring til å kjøre med forsiktighet.

Etter det som kunne iakttas under demonstrasjonen av passbåten under befaringen, er det ikke holdepunkt for å gå ut fra at båtens forparti har vært hevet i noen grad slik at det nevneverdig kan ha hindret sikten forover, og heller ikke synes Helge Davidsens stilling på fordekket å kunne ha hatt noen betydning i så måte. Det er mulig at Tore Skiftesvik har sett en annen vei og ikke hatt tilstrekkelig oppmerksomhet rettet forover. Men lagmannsretten finner ikke å kunne se bort fra at det har vært virkningen av land-skyggen som har vært årsaken til at han ikke ble oppmerksom på Grindevolls båt, som lå nærmere land. Dette er i seg selv ikke usannsynlig og det synes å stemme med det som kan sluttes av Davidsens forklaring.

Forutsettes det at landskyggen hadde den virkning at det ble vanskeligere å se nærmere land, kan det forklare og til en viss grad unnskylde at Tore Skiftesvik ikke fikk øye på Grindevolls båt før kollisjonen. Men det har likevel skortet på oppmerksomhet hos ham og den aktsomhetsplikt som de rådende forhold påla ham, har han etter lagmannsrettens syn klart nok tilsidesatt ved å fortsette å kjøre med full fart innover mot land.

Lagmannsretten finner det etter dette lite tvilsomt at Tore Skiftesvik har vist en slik mangel på aktsomhet at det må pådra ham ansvar for følgene av sammenstøtet etter vanlige erstatningsregler. Om selve kollisjonen og det som skjedde da, vises til herredsrettens domsgrunner. Etter de medisinsk sakkyndiges erklæringer må det ansees for å være på det rene at Grindevolls død var en følge av den skade han ble påført ved sammenstøtet. Dette er som nevnt heller ikke bestridt, og lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette.

Når det gjelder et mulig erstatningsansvar for William Skiftesvik

Side:1345

er lagmannsretten enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for noe uaktsomhetsansvar, og finner det tilstrekkelig å vise til hva herredsretten har anført i denne sammenheng. På den annen side er lagmannsretten også enig med herredsretten når den under noen tvil er kommet til at William Skiftesvik må antas å hefte for skaden på grunnlag av den tidligere ansvarsregel i sjølovens §8. Lagmannsretten kan likeledes i det vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner på dette punkt.

Hva som skal anses som skip i sjølovens forstand og dermed hvilket omfang ansvarsregelen i lovens §8 skal ha i så måte, er ikke sagt i sjøloven selv. Spørsmålet synes i teori og praksis å ha vært drøftet fortrinsvis i forhold til sjølovens regler om begrensning av rederansvaret og sjøpantereglene, og det er i og for seg klart at skipsbegrepet må avgrenses særskilt i relasjon til hver enkelt bestemmelse. Men som det er nevnt i komitéinnstillingen av 1967 om obligatorisk forsikring for småfartøyer (s. 6), opereres det tradisjonelt med et skipsbegrep som er noenlunde ens for hele sjøretten. Det er for såvidt neppe tvilsomt at det ikke er grunn til å avgrense skipsbegrepet i sjølovens §8 på noen annen måte enn i forhold til ansvarsbegrensningsreglene.

Som det er nevnt av herredsretten, er det i dette tilfelle spørsmål om den nedre grense for hva som skal anses som skip etter sjøloven. Dette er i enkelte henseender tvilsomt og avgjørelsen synes i noen grad å måtte bero På et konkret skjønn. Men etter teori og rettspraksis synes det å måtte legges til grunn at grensen må trekkes langt ned, formentlig så langt ned at bare de minste småbåter - robåter, prammer, joller, kajakker, kanoer o. l. - faller utenfor det alminnelige skipsbegrep, jfr. den nevnte innstilling 7. Stortingets justiskomité forutsetter i en innstilling til endringsloven av 12. juni 1964 om sjølovens bestemmelser om begrensning av rederansvaret, jfr. Innst. O. XII for 1963-64 4 at sjøloven har anvendelse også på lystfartøyer, seilbåter, motorbåter, og passbåter, men uten forøvrig å gå inn på hvor lite et fartøy skal være for å regnes som skip i forhold til begrensningsreglene.

På bakgrunn av dette og den domspraksis som herredsretten viser til, kan det ikke sees å være noe til hinder for at et fartøy av den type det her er tale om, anses som skip i sjølovens forstand Lagmannsretten er også enig i at det er rimelig og naturlig å anta at sjølovens ansvarsregler har anvendelse på Skiftesviks passbåt. Den kan vel neppe karakteriseres som noen stor motorbåt, men her synes det ved vurderingen å burde legges avgjørende vekt på at den har stor motorkraft i forhold til størrelsen og kan gjøre betydelig fart.

Det følger av dette at det ikke kan sees å være noe grunnlag for å anta at ansvarsregelen i sjølovens §8 omfatter bare den ervervsmessige drevne skipsfart, jfr. i denne forbindelse også Brækhus: Rederens husbondsansvar (Juridiske arbeider) 280 og innstillingen om ansvarsforsikring for småfartøyer 7. Antas det at passbåten må ansees som skip i sjølovens forstand, antas følgen da videre å måtte være at eieren i dette tilfelle også må ansees som reder i den betydning dette begrep har i loven og at Tore Skiftesvik må anses for å ha utført arbeid i skipets tjeneste. Rettslig sett kan det i denne sammenheng ikke være avgjørende at det kan sies å være søkt og kunstig å kalle William Skiftesvik i hans egenskap av eier av en passbåt for reder i vanlig

Side:1346

forstand. Anvendelsen av ansvarsregelen i sjølovens §8 kan heller ikke sees å forutsette noe arbeidstaker- eller tjensteforhold, jfr. Brækhus 280 og Selvik: Det såkalte husbondansvar 84 flg. Funksjonelt sett utførte Tore Skiftesvik arbeid i skipets tjeneste i og med at han kjørte båten, selv om han gjorde det for sin fornøyelses skyld og i egenskap av låntaker av båten Etter den forståelse av loven som også lagmannsretten mener må legges til grunn, vil en lystbåteier i det hele måtte antas å svare for de feil som gjøres under manøvreringen av båten av personer som han kortvarig har overlatt den til, forutsatt at båten overhodet anses som skip i lovens forstand.

Lagmannsretten finner det forøvrig tilstrekkelig å henholde seg i det vesentlige til den begrunnelse herredsretten har gitt for at William Skiftesvik i dette tilfelle må anses erstatningsansvarlig etter sjølovens §8. Spørsmålet om objektivt ansvar på annet grunnlag er det dermed ikke foranledning til å ta opp.

De ankende vil etter dette bli pålagt å betale erstatning for forsørgertap i samsvar med regelen i straffelovens ikrafttredeleeslov §2l.

Ankemotpartene har som nevnt fremlagt en ny tapsberegning for lagmannsretten. De har der beregnet inntektstapet som følge av Grindevolls død til ca. kr. 104.000,- til nå og til ca. kr. 200.000,- i fremtiden. Med fradrag av mottatte og beregnede ytelser fra folketrygden kommer de på dette grunnlag til et anslått netto-tap på ialt noe over kr. 150.000,- og på dette er påstanden i motanken basert.

Utgangspunktet for dette anslag er at Grindevolls årsIønn ved dødsfallet i 1968 var kr. 21.500,- og at verdien av hans egeninnsats på annen måte kunne anslåes til ca. kr. 2.500,- pr. år. Videre er' fru Grindevolls inntekter som garderobedame på Hotel Bristol - ca. kr. 7.000,- pr. år - trukket inn. Denne inntekt ble sterkt redusert etter mannens død, noe som etter hennes mening skyldtes den psykiske påkjenning ved dødsfallet og dessuten omsorgen for barna, som hun ble alene med. Hennes lege har opplyst at hun har vært sykelig, hun har lidt av nevrose av depressiv art, og at mannens død har forverret hennes depresjon. I alt har hun etter det opplyste selv tjent ca. kr. 12.700,- etter mannens død.

Hans Grindevoll var såkalt altmuligmann i finmaet Teknisk Bygg, han var ikke faglært og hans Iønnsinntekter i årene før han døde, har etter det opplyste variert endel og til dels ligget godt under inntekten ved dødsfallet. Det må formodes at hans inntekter fortsatt ville ha vært nokså beskjedne om han hadde levet.

Da Grindevoll døde, forsørget han to barn, Jenny og Tore, som da var henholdsvis 18 og 16 år gamle. Jenny har etter dødsfallet tildels gått på skole, og til dels vært i arbeid Hun er nå gift og selvforsørgende. Tore går fortsatt på skole, for tiden er han på yrkesskole på Rubbestadneset og vil etter hva det er opplyst utdanne seg til formingslærer. Moren har etter hva hun har forklart, i det vesentlige forsørget barna under skolegangen, men Tore har hatt inntekter på feriearbeid og begge barna har hatt stipendier. Moren har etter det opplyste opptatt banklån for å klare å underholde barna. Gjelden beløper seg nå til kr. 21.650,-. Hun eier et vanlig husbankhus, som er belånt med kr. 24.000,-.

Side:1347

Når det gjelder skadevolderen Tore Skiftesvik er det opplyst at han f. t. er i militærtjeneste etter å ha tatt artium og at han tar sikte på teknisk utdannelse, fortrinnsvis ved høyskolen i Trondheim. Han har ingen formue. William Skiftesvik er ingeniør ved Bergens Mekaniske Verksteder, og har nå en bruttoinntekt på ca. kr. 80.000,-. Nevneverdig formue har heller ikke han.

Lagmannsretten finner det vanskelig å anslå det tap fru Grindevoll og hennes barn har lidt som følge av Grindevolls død og i ennå høyere grad usikkert i hvilken utstrekning det vil bli inntektstap i fremtiden. Grindevoll var 57 år da han døde, og det er rimelig å gå ut fra at han om ulykken ikke hadde skjedd, ville ha vært i arbeid en god del år ennå, muligens til sitt fylte 70 år. Hva han ville ha tjent og hvor meget han ville ha kunnet yte til familiens underhold, er det neppe lett å ha noen sikker mening om, selv om hans inntekt ved dødsfallet tas som utgangspunkt. Når det gjelder fru Grindevolls tap i egen inntekt, synes det også tvilsomt hvor langt det har sammenheng med mannens død. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at hennes reduserte arbeidsinntekter iallfall i noen utstrekning er en følge av påkjenningen ved at mannen omkom, og at dette også har nedsatt hennes arbeidsevne for fremtiden, og finner for såvidt å måtte anse inntektstapet for hennes del som en påregnelig følge av ulykken.

Tapet må vurderes på basis av dagens pengeverdi, og det må gjøres fradrag for diskontering til nåtidsverdi av de fremtidige inntekter det ville kunne regnes med. Det må likeledes tas hensyn til utgifter i forbindelse med opptjeningen og i noen grad til skatter, og det må tas i betraktning at Grindevolls eget forbruk ville ha lagt beslag på ikke så lite av inntektene.

Ansettelsen av erstatningen for forsørgertap vil etter dette måtte bli nokså skjønnspreget, og lagmannsretten er blitt stående ved å sette erstatningen til kr. 85.000,-, inklusive renter til domsavsigelsen. Dette beløp vil de ankende i fellesskap bli dømt til å betale ankemotpartene. Til domsbeløpet kommer vanlig prosessrente fra domsavsigelsen. - - -