Rt-1985-132
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-02-06 |
| Publisert: | Rt-1985-132 (30-85) |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 6. februar 1985 i l.nr. 19/1985 |
| Parter: | 1. Svein Inge Hansen m.fl. (13 parter) (høyesterettsadvokat Nils Moe) mot 1. Knut Larsen m.fl. (24 parter) (advokat Rigmor Røger - til prøve) og 25. Svanhild Olsen m.fl. (47 parter). |
| Forfatter: | Langvand, Hellesylt, Michelsen, Sinding-Larsen, Blom |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Langvand: Søre Vesterålen jordskifterett avsa 8. juli 1981 dom i tvist om eiendomsretten til grunnen i utmarken under gården Hennes Øvre, gnr. 3 i Hadsel, og om grensen mellom gårdens innmark og utmark. Tvisten var reist i forbindelse med krav om skifte av utmarken. Jordskifterettens dom har denne domsslutning:
«1. Grunnen i utmarka til Hennes øvre, gnr. 3 i Hadsel herred tilkjennes de matrikulerte bruk som eiendomsrett med grenser som beskrevet for de enkelte bruks utmarksteiger. Særskilte eller felles rettigheter i utmarka består som bruksretter slik disse er anført i de enkelte bruks hjemmelsdokumenter.
2. Grensa mellom inn- og utmark til Hennes øvre gnr. 3 i Hadsel fastsettes å gå fra grensa mot Hennes nedre til Bankobergan slik som beskrevet i off. jordskifte, sluttet 22. april 1975. Herfra skal grensa gå langs østre grense for innmarksteig til gnr. 3 bnr. 12 sørover til Vintervegen. Herfra skal grensa følge Vintervegen østover til Kaljordvatnet.»
Jordskifterettens dom ble anket til Hålogaland lagmannsrett av i alt 14 eiere av bruk under gnr. 3. Når det gjelder partsforholdet for øvrig for lagmannsretten, fremgår det av lagmannsrettens dom at alle som var parter for jordskifteretten, og som ikke hadde anket jordskifterettens dom, var oppført som ankemotparter i ankeerklæringen til lagmannsretten. Dette gjaldt både de parter som hadde gitt uttrykk for at de hadde sammenfallende interesser med de ankende parter, men som ikke var representert og heller ikke hadde nedlagt påstand, og de som skriftlig hadde meddelt lagmannsretten at de ikke anså seg berørt av tvisten. I lagmannsrettens dom er det uttalt blant annet følgende: «Samtlige parter er imidlertid innkalt til ankeforhandlingen, og lagmannsrettens dom vil etter dette ha virkning i forhold til alle de som i ankeerklæringen er benevnt som parter i saken.»
Hålogaland lagmannsretts dom av 16. juli 1982 har slik domsslutning:
«1. Eiendomsretten i utmarken under gården Hennes øvre, gnr. 3 i Hadsel ligger i fellesskap for de beiteberettigede bruk.
2. Jordskifterettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til jordskifterettens og lagmannsrettens dommer.
Tretten eiere av bruk under gnr. 3 har anket lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 3, til Høyesterett.
Tjuefire grunneiere har som ankemotparter vært representert for Høyesterett.
De samme ankemotparter erklærte aksessorisk motanke mot lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2. Ved prosesskrift av 10. januar 1985 ble motanken trukket tilbake, og saken ble for motankens vedkommende hevet ved Høyesteretts kjennelse av 29. januar 1985.
Førtisju eiere av bruk under gnr. 3 som var parter for jordskifteretten og lagmannsretten, har ikke vært representert og har heller ikke møtt ved ankebehandlingen i Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Vesterålen herredsrett, hvor 3 av de ankende parter og 8 ankemotparter har gitt forklaring. En av disse ble ikke avhørt for lagmannsretten. Det er fremlagt noen nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken foreligger for øvrig i samme skikkelse som for jordskifteretten og lagmannsretten.
De ankende parter har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil både i bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Det var i ankeerklæringen i tillegg påberopt at det forelå saksbehandlingsfeil, men dette er frafalt under prosedyren for Høyesterett. Anførslene for Høyesterett er i det vesentlige følgende:
Ved avgjørelsen av den foreliggende tvist må det tas utgangspunkt i delingsforretningen av 20. september 1858. Denne forretning er, når den ses i sammenheng med andre opplysninger i saken, tilstrekkelig klar til at det ikke er behov for å falle tilbake på den presumpsjon som er lagt til grunn av Høyesterett i dommen i Rt-1978-241 flg. for tilfelle av at det ikke uttrykkelig eller tydelig fremgår om grunneiendomsretten er skiftet. Når det i delingsforretningen av 1858 tales om «at bytte Udmarken», betyr dette at det foregikk et fullstendig skifte og ikke bare en deling av enkelte beføyelser mens eiendomsretten til selve grunnen fortsatt skulle ligge i fellesskap. At det foregikk et skifte også av grunneiendomsretten, har støtte både i ordlyden og i at forretningen særskilt nevner de beføyelser som fortsatt skulle være felles. Det er etter de ankende parters oppfatning ikke holdepunkt for ankemotpartenes anførsler om at en i 1858 ikke var seg bevisst en resteiendomsrett i tillegg til de enkelte beføyelser over grunnen.
Det taler videre for at eiendomsretten til grunnen ble delt i 1858 at grensene mellom teigene ble trukket som rette linjer fra sjø, elv eller vann og til høyeste fjell. En slik grensefastsettelse ville ikke ha vært naturlig dersom det bare var skogen og torvskjæret som ble delt.
De andre uttrykk som er brukt i forretningen av 1858 er alle godt forenlige med at det fant sted en fullstendig eiendomsdeling av utmarken. Selv om uttrykket «eier» isolert sett ikke gir noe avgjørende holdepunkt ved fortolkningen, taler også denne språkbruk nærmest for at en beskrev en deling til eiendom, når uttrykket ses i sammenheng med de salg til brukerne som fant sted i de følgende årtier. Når det i forretningen er brukt formuleringen «fri Adgang saavel for Huses opsættelse . . .», tar dette etter de ankende parters mening sikte på rett til oppsetting av kvernhus. At oppføring av slike hus «bare (skulde) indtræffe paa Ens Udbytte», samsvarer best med at det hadde funnet sted en deling av utmarksteigene til eiendom.
Det som senere har skjedd på Hennes bestyrker at forretningen av 1858 innebar en eiendomsdeling og ikke en bruksregulering slik det er anført fra ankemotpartene. De ankende parter har her vist til senere skylddelingsforretninger. Ordlyden i skylddelingsforretningene viser at det må ha funnet sted en oppdyrking i området. Videre er det på det rene at de skjøter som har vært utferdiget er underskrevet av den oppsitter som ved delingsforretningen var utlagt vedkommende teig som grunnstykket ble fraskilt. Disse forhold lar seg ikke forene med at det etter delingen av 1858 fortsatt var sameie i utmarken.
Utskiftningsforretningen av 1888 må tolkes ut fra den begjæring som var fremsatt av grunneierne. Om denne heter det at det fra flere eiere var fremkommet forlangende til utskiftningsformannen om «at opgaa, afmærke og beskrive samt bevidne Delingen af Udmarken, som ifølge Skjelsforretning thinglæst 8§ Juni 1859 ved mindelig Udskiftning er delt og vedtaget af de daværende Opsiddere». På denne bakgrunn kan det ikke være tale om at 1888-forretningen etablerte sameie i grunn som var delt til eiendom i 1858. Språkbruken i forretningen av 1888 er for øvrig lite konsekvent. De uttrykk som er brukt kan derfor ikke tillegges særlig vekt ved fortolkningen av delingsforretningen av 1858. Etter de ankende parters mening lar de uttrykk som er brukt i forretningen av 1888 seg ikke forene med den forståelse at forretningen av 1858 delte utmarken til eiendom.
De ankende parter anfører at det ikke kan legges særlig vekt på de forklaringer som er avgitt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det dreier seg her om partsforklaringer som er farget av den foreliggende tvist.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: Søre Vesterålen jordskifteretts dom av 8. juli 1981 pkt. 1 stadfestes.
2. Subsidiært: Eiendomsretten i utmarken under gården Øvre Hennes, gnr. 3, i Hadsel, ligger i fellesskap.
3. I begge tilfelle: De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotpartene har i utgangspunktet vist til sine anførsler for lagmannsretten og til lagmannsrettens begrunnelse for at eiendommen til utmarken ligger i fellesskap. De har for Høyesterett ytterligere anført:
En riktig fortolkning av forretningen av 1858 må føre til at det var en bruksregulering som fant sted og ikke en deling av utmarken til eiendom. Selv om en isolert fortolkning av delingsforretningen nok lar seg forene med at en delte utmarken til eiendom, strider denne forståelse mot de øvrige tolkingsmomenter som må tas i betraktning. Ankemotpartene viser blant annet til utskiftningsforretningene av 1844 og 1888. Sett på bakgrunn av forretningen av 1844 da gården Hennes ble delt i to, og de uttrykk som ble brukt i den forbindelse, er det overveiende sannsynlig at både eiere og brukere i 1858 - slik det var vanlig på denne tiden - tenkte på enkeltbeføyelsene og ikke på grunnverdien. Når det gjelder forretningen av 1888, må det antas at oppsitterne selv fulgte med i utformingen av protokollen og at de uttrykk som er brukt skulle klargjøre hva som var tilsiktet i 1858. Når forretningen av 1888 eksempelvis taler om deling av «Skoven og Torvskjæret i Udmarken» og om at «Torvskjæret med Skov» er delt, er det en presisering av at det var substansen som var delt og ikke grunnen. Det kan ikke føre til et annet resultat at delingsforretningen av 1858 konsekvent bruker uttrykket «eier». Skulle det være tale om eiendomsrett til grunnen, ville det være i strid med at Job og Hans Johnsen på dette tidspunkt var eiere av hele Hennes Øvre. Uttrykket må derfor ta sikte på at den leilending som ble tildelt den enkelte teig var «eier» av de beføyelser som var aktuelle, som for eksempel retten til å ta brenne i skogen på teigen samt til å skjære torv. Heller ikke kan oppregningen av fellesrettigheter tillegges den vekt som jordskifteretten har gjort. Det var vanlig å formulere det på denne måten selv om også grunnen skulle ligge i fellesskap. Slik ble det for eksempel gjort ved utskiftningen på gården Rødsand som ligger i samme distrikt som Hennes.
Ankemotpartene anfører at den ekspansjon som fant sted i bruken av det såkalte «rektangelet» i tiden etter 1858, skjedde på annet grunnlag enn delingsforretningen. Det må her legges til grunn at det i forbindelse med det generasjonsskifte som fant sted på Hennes øvre i 1870-årene har vært behov for mer dyrkingsland. Mye tyder på at det skjedde en gradvis oppdyrking av utmarken i dette området og med gjensidig frafall av den felles beiteretten. Endringene må således ha vært både av faktisk og rettslig art.
Også senere konkrete begivenheter og oppsitternes egen rettsoppfatning må tillegges vekt ved bedømmelsen av retten til utmarken. Det er et faktum at det ikke har vært stridigheter etter 1888 før på 1970-tallet da det ble åpnet et grustak i tvisteområdet. Det som imidlertid virkelig skapte strid, var at det i slutten av 1970-årene ble dannet en grunneierforening som blant annet skulle ta seg av ferskvannsfisket. I denne forening fikk bare de som hadde skogteiger være med, ikke grunneiere som kun hadde beiterett. Ankemotpartene hevder at det før tvistene oppstod var den alminnelige oppfatning blant grunneierne at de var sameiere i utmarken. Dette viste seg blant annet ved at et grusuttak skjedde etter behov der hvor grusen var å finne, også om det var på teiger som var utlagt til andre ved delingsforretningen. Også vannledninger ble om nødvendig lagt over andres teiger uten at det ble spurt om tillatelse. Den rettsoppfatning som er kommet frem i bevisopptakene, er i samsvar med den nevnte faktiske bruk. Det går dessuten frem at de nåværende grunneieres oppfatning bygger på overleveringer fra dem som før satt med gårdene. De ankende parter anfører at opplysningene er tilstrekkelig klare til at det kan fastslås at grunnen i utmarken ligger i sameie mellom de beiteberettigede bruk. Subsidiært følger det av høyesterettsdommen i Rt-1978-241 at dette må bli resultatet dersom en ikke finner de gamle dokumentene tilstrekkelig klare.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder pkt. 1.
2. De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten. Innledningsvis nevner jeg at det under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble protokollert følgende i rettsboken:
«Med bakgrunn i det som var fremkommet under saksforberedelsen, reiste rettens formann spørsmålet om omfanget av det som er behandlet for jordskifteretten. Det var enighet om at jordskifterettens dom - domsslutningens pkt. 1 - må forstås slik at den kun har behandlet spørsmålet om det for utmarken i gnr. 3 er felles eiendomsrett til grunnen eller om denne er utskilt til de enkelte bruk med full eiendomsrett. Jordskifteretten har ikke tatt standpunkt til hvilke bruk som måtte ha eiendomsrett, eventuelt rettigheter, innenfor tvisteområdet - herunder om enkelte av partene kan ha ervervet eiendomsrett ved godtroerverv.»
I lagmannsrettens dom uttales det om samme spørsmål:
«Lagmannsretten behandler først spørsmålet om eiendomsrett til grunnen i utmarken under gnr. 3, Hennes øvre. Det bemerkes at lagmannsretten herunder ikke tar stilling til de enkelte bruks rettigheter, f.eks. om det for enkelte bruk kan være tale om godtro-erverv. Det vises for så vidt til det som er protokollert i rettsboken. Lagmannsretten tilføyer at dette spørsmålet heller ikke er behandlet av jordskifteretten, og det forståes slik at eventuell tvist om de enkelte bruks rettigheter vil bli behandlet og avgjort senere under jordskiftet.»
Partenes prosessfullmektig har for Høyesterett bekreftet at tvisten er begrenset slik som nevnt.
Ved utskiftningsforretning av 20. juli 1844 ble gården Hennes delt i Hennes Nedre og Hennes Øvre. Hennes Øvre bestod av løpenummerne 6, 7, 8 og 9. Eiendommen ble eid av brødrene Hans og Job Johnsen, men var bortfestet på livstid til tre festere, slik at nr. 8 og 9, som bare hadde halv skyld i forhold til nr. 6 og 7, var på samme festers hånd. Ved utskiftningsforretningen ble det videre foretatt en deling av innmarken på Hennes Øvre på de tre oppsittere. Innmarken lå lengst i vest på eiendommen, mens utmarken strakte seg østover langs sjøen og deretter langs Kaljordselven og Kaljordsvannet, som dannet grensen mot naboeiendommen Kaljord. Utmarken ble ikke delt. Det het om denne:
«Torvmark og Havnegang var disse 3 Opsiddere enige om fremdeles at have i Fællesskab, hvorimod de vedtoge, at den lille, til Gaarden liggende Brændeskov fremdeles skulde være fælles, men at Den Ene ikke skulde tage Mere deraf nogen Gang end de to Andre.»
I 1858 ble det på ny holdt utskiftning på Hennes Øvre. I protokollen het det innledningsvis:
«Aar 1858 den 20. September blev paa Gaarden øvre Hennæs efter Overeenskomst mellem Opsidderne og skriftlig Erklæring af 4. September fra Jordeierne Job Johnsen og Hans Olas Johnsen om at de vilde være tilfreds med det saaledes som Opsidderne tilsammen med 3 andre Mænd fandt den hensigtsmæssigt at bytte Udmarken.»
Deretter følger en beskrivelse under punkt A-O av 15 teiger regnet østfra og vestover. Teigene begynte ved Kaljordsvannet, Kaljordselven eller sjøen og var derfra avgrenset med stort sett rette linjer til «høyeste fjell». Hver oppsitter skulle «eie» fem teiger, slik at alle fikk teig både til vannet, elven og sjøen. Mellom de teigene som nå ble beskrevet, og det tidligere utskiftede innmarksområde ble det liggende et utmarksområde, som da fortsatt var uutskiftet. Avslutningsvis i forretningen under bokstavene P-S omhandles rettigheter som fortsatt skulle være felles, multeplukking, utnyttelse av det som fantes i fjæren, og bruk av den «gamle Vintervei langs Fjeldbakken» til «Kreaturdrift». Under bokstav Q er en delvis noe uklar bestemmelse om bruk av elven.
Etter sin ordlyd - «bytte Udmarken» - innebærer forretningen en fullstendig deling av utmarken med unntak for de beføyelser som var særskilt oppregnet. Ordet «bytte» kunne nok ha vært brukt selv om meningen bare var å dele visse bestemte former for rådighet, men forretningen inneholder ikke noe om hvilke rådighetsformer som i tilfelle skulle være gjenstand for deling, bare betegnelsen «Udmarken» som omfattet det hele. Når det er sagt at oppsitteren «eier» de enkelte teiger, kan det også tyde på at de skulle ha en eiers rådighet, selv om uttrykksmåten heller ikke er uforenlig med at de bare skulle ha bestemte beføyelser. At den rådighet som skulle beholdes i fellesskap, er særskilt angitt, trekker også i retning av at de enkelte oppsittere skulle ha den rådighet som ikke var unntatt. Når grenselinjene ble trukket helt til fjells, taler det mot at en, som ankemotpartene hevder, bare tenkte seg en deling av skog og torv, som ikke fantes oppover i fjellet. Jeg kan således ikke se at det er holdepunkter for at deling av «Udmarken» bare skulle omfatte visse beføyelser. Det er nok så at det på den tid da delingen ble foretatt, ikke var uvanlig med en slik begrenset deling, men dette kan ikke være avgjørende når en annen forståelse av den foreliggende forretning virker mer nærliggende, og det heller ikke er noen holdepunkter for at oppsitterne bare har tatt sikte på en begrenset deling.
I årene mellom 1858 og 1888 da den neste utskiftning som gjaldt tvisteområdet fant sted, skjedde det en betydelig oppdyrking i de teigene som støtte til sjøen, i området mellom sjøen og Vinterveien. Dette området, som ligger utenfor tvistefeltet, er i saken delvis omtalt som «rektangelet». Det fant her også sted skylddeling av nye bruk og husmannsplasser. Ankemotpartene erkjenner at dette området i 1888 ble ansett for å tilhøre de enkelte bruk med full eiendomsrett, men hevder at det ikke gir grunnlag for slutninger om hvilken rettstilstand som ble etablert ved utskiftningen i 1858. Det anføres at det er skjedd rettslige og faktiske endringer når det gjelder dette området etter 1858. Det er imidlertid ikke vist til konkrete omstendigheter som kan bygge opp under en slik antagelse. Det er etter mitt syn mest nærliggende at oppsitternes disposisjoner har vært et utslag av deres forståelse av 1858-forretningen. De disposisjoner oppsitterne foretok i tiden etter 1858, viser for øvrig også hvorfor de måtte være interessert i en fullstendig deling fremfor en deling som bare gjaldt skog og torv. Det er i 1858-forretningen ikke sondret mellom den del av utmarksteigene som ligger innenfor «rektangelet» og resten av teigene, og disposisjonene i «rektangelet» er derfor en sterk indikasjon på at det skjedde en fullstendig deling av hele utmarken.
I 1888 ble det begjært utskiftning av en del av den utmark som ikke var delt i 1858. - Et stykke langs sjøen nærmest innmarken var da allerede utskiftet i 1877. - I 1888-forretningen heter det: «. . . men under denne Forretning er fra flere Eiere fremkommet Forlangende om, at opgaa, afmærke og beskrive samt bevidne Delingen af Udmarken, som ifølge Skjelsforretningen thinglæst 8§ Juni 1859 ved mindelig Udskiftning er delt og vedtaget af de daværende Opsiddere.» Senere i protokollen heter det:
«Foruden foranførte Deling er, som i Forretningens 1ste Session indtaget, forlangt at Udskiftningsretten skulde afmærke (og) beskrive Delingen af Skogen og Torvmarken, der, som det sees af Skjelsforretningen var delt og vedtaget af de daværende 3 Ejere af Øvre-Hennæs. - Nu da Indmarken med mere er afhjemlet og delt igjen paa flere end 3 Lodejere er Delingen af Udmarken ogsaa foretaget derefter, idet bemærkes, at denne Deling for det væsentligste er udført af Lodejerne selv med Bistand af Udskiftningsretten som bevidner, at delingen er saa hensigtsmæssig, som forholdene tilstede.»
Det fremgår av dette at det ikke ble begjært og heller ikke foretatt noen endringer av de teiggrenser som ble fastsatt i 1858, men er skjedd en avmerkning og en beskrivelse, og det ble foretatt en ytterligere oppdeling innenfor de gamle teiger. I den utstrekning det var skjedd en deling av eiendomsretten i 1858 kunne dette, slik begjæringen til utskiftningsretten var formet, ikke endres ved forretningen av 1888. Jeg peker i denne forbindelse også på at de forskjellige løpenummer nå også hadde forskjellige eiere, idet Hans Johnsen hadde solgt nr. 6 og nr. 8 til brukerne henholdsvis i 1858 og 1860, og Job Johnsen hadde solgt nr. 9 i 1875. Partene er også enige om at 1888-forretningen ikke har endret det som ble fastsatt om grunneiendomsretten i 1858. Ankemotpartene mener imidlertid at det som er sagt i 1888 viser hva som må ha vært ment i 1858.
Jeg kan imidlertid ikke se at 1888-forretningen gir tilstrekkelige holdepunkter for å fortolke 1858-forretningen slik at den bare gjelder skog og torvmyr. Det er riktignok både i det jeg alt har gjengitt og ellers i 1888-forretningen brukt uttrykk som «Skoven og Torvmarken», men det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta verken at denne uttrykksmåten er nærmere overveid eller at den er i samsvar med loddeiernes syn. Jeg tilføyer at det også i denne forretning uttrykkelig er angitt hvilke rettigheter som skal være felles.
Etter mitt syn kan man ikke av det som er fremlagt av senere dokumenter vedrørende eiendommen, trekke sikre slutninger om hvorvidt utmarken har vært ansett felles. Det er riktignok i flere delingsforretninger tale om felles utmark, men det er uklart om det er tale om fellesskap bare innen det enkelte løpenummer eller i den samlede utmark for Hennes Øvre. Heller ikke de foreliggende partsforklaringer gir særlig veiledning. Det som foreligger av opplysninger om forholdene etter 1888, gir således verken veiledning når det gjelder tolking av 1858-forretningen, eller grunnlag for å fastslå at det senere er etablert en fast rettsoppfatning om at utmarken er felles.
Etter den forståelse av delingsforretningen av 20. september 1858 som jeg tidligere har gjort rede for, finner jeg som jordskifteretten at utmarken under Hennes øvre, gnr. 3 i Hadsel, er utskilt til de enkelte bruk med full eiendomsrett innenfor det utmarksfelt som er beskrevet i jordskifterettens dom. Jeg finner imidlertid at det bør formes ny domskonklusjon.
Anken har ført frem, men jeg antar etter sakens art og omstendighetene for øvrig at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Utmarken under Hennes Øvre, gnr. 3 i Hadsel, er utskilt til de enkelte bruk med full eiendomsrett med grenser som beskrevet for de enkelte bruks utmarksteiger.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Michelsen, Sinding-Larsen og Blom: Likeså.