Rt-1985-173
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-02-15 |
| Publisert: | Rt-1985-173 (41-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 15. februar 1985 i l.nr. 26/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer advokat Rolf B. Nybakk). |
| Forfatter: | Dolva, Bugge, Løchen, Aasland, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §326, §127 |
Dommer Dolva: A, født xx.xx.1955, ble den 12. juni 1984 av politimesteren i Ringerike forelagt en bot på kr. 500, subsidiært 10 dager fengsel, for overtredelse av straffeloven §326 første ledd nr. 2
«ved lørdag 28. januar 1984, ca kl. 11.45 i Y sentrum i X, da lensmannsbetjent Sverre L. Mostue påtalte hennes parkering utenfor X gjestgiveri i strid med skiltet «Stopp forbudt», å ha opptrådt sjikanerende og ubehersket overfor lensmannsbetjenten idet hun brukte munn mot ham og herunder bl.a. kalte ham for «et rasshøl», liksom gebyrlappen ble kastet etter ham, alt mens det oppholdt seg andre personer i nærheten.»
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt til Hallingdal herredsrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §377. Herredsretten avsa den 20. september 1984 dom i saken med slik domsslutning:
«A frifinnes.»
Saksforholdet for øvrig og domfeltes personlige forhold framgår av dommen.
Dommen ble avsagt under dissens. Herredsretten fant enstemmig at tiltalte hadde opptrådt som beskrevet i forelegget. Rettens flertall, meddommerne, fant imidlertid at det forelå straffrihetsgrunner, noe rettens formann ikke var enig i.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen til opphevelse, prinsipalt på grunn av feil lovanvendelse, subsidiært på grunn av saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Det er uklart hvilket rettslig grunnlag herredsrettens flertall bygger sin avgjørelse på. Slik jeg forstår flertallet, vurderer de situasjonen slik at lensmannsbetjenten har opptrådt lite skjønnsomt, og at siktedes reaksjon på den bakgrunn er unnskyldelig og fører til frifinnelse. Forsvareren har i denne sammenheng vist til at prinsippet i straffeloven §127 annet ledd kommer tilsvarende til anvendelse også ved §326, jfr. Rt-1979-1086, og hevdet at det for mindre graverende forhold vil kreves tilsvarende mindre for straffrihet, og videre at det er situasjonen slik den ble oppfattet av tiltalte, som her er avgjørende. Jeg viser til den beskrivelse av situasjonen som er gitt i herredsrettens dom, hvor det framgår at tiltalte av lensmannsbetjenten først ble oppfordret til å flytte bilen, og at han deretter tok en tur på postkontoret, men at bilen fremdeles ikke var flyttet da han kom tilbake noen minutter senere. Slik forholdet er beskrevet, har herredsrettens flertall stilt et for lempelig krav for frifinnelse på nevnte grunnlag. Det er nevnt i dommen at datteren på 10 år ble redd og løp bortover gaten, men det framgår ikke at det ved anledningen oppstod nevneverdig fare eller risiko. Heller ikke de øvrige momenter som er nevnt av herredsrettens flertall, kan begrunne frifinnelse.
Flertallets avgjørelse bærer sterkt preg av å være truffet på rimelighetsgrunnlag. Jeg nevner spesielt at det ikke hører under retten å ta standpunkt til påtalespørsmålet. Hvorvidt saken skal fremmes for retten eller om påtale kan unnlates, hører det under påtalemyndigheten å ta standpunkt til.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende.
Løchen, Aasland og Michelsen: Likeså.
Av herredsretten dom (kst. sorenskriver Bjarne Mathiesen med domsmenn): - - -
Retten finner bevist lørdag 28. januar 1984 at lensmannsbetjent Mostue i X hadde fått ordre av lensmannen om å ta seg av mulig feilparkering i X sentrum. Mostue opptrådte i uniform. En rekke biler var parkert utenfor X Gjestgiveri hvor det med skilt er angitt parkring forbudt. Straks Mostue viste seg i uniform ble alle bilene flyttet med unntak av den personbil som tilhørte A. A var inne i en forretning og handlet sammen med datteren som hadde fødselsdag denne dagen. Det kom en mann inn og fortalte henne at lensmannsbetjent Mostue stod ved bilen hennes. Vedkommende hjalp henne ut med varene hun hadde handlet. Da hun kom ut fikk hun beskjed av Mostue om å flytte bilen da den sto feilparkert. Datteren ble redd og begynte å løpe bortover gaten. A hevder at hun da måtte hente datteren først før hun flyttet bilen, men Mostue ga beskjed om at bilen måtte flyttes umiddelbart. A har fortalt at hun nå «tente» og at hun skjelte ut lensmannsbetjenten, og hun benekter ikke at hun kunne ha brukt uttrykket «rasshøl», men hun kan ikke huske selv hvilket ord hun brukte. Lensmannsbetjenten gikk så på postkontoret ca 30 meter unna for å hente posten i en postboks. Han kom så tilbake etter noen få minutter, men A's bil sto fremdeles feilparkert og var ikke flyttet. A var til stede. Da hun fremdeles nektet å flytte bilen, satte lensmannsbetjenten på en lapp for parkeringsbegyr. Han hadde gitt beskjed om at bilen ville bli tauet bort hvis den ikke ble flyttet. Lensmannsbetjenten gikk så over på den andre siden av gaten, men A slengte fremdeles ukvemsord etter ham, deriblant uttrykket «rasshøl». Det var svært mange mennesker til stede denne lørdags formiddagen.
A har forklart at når hun «tente» så skyldtes det flere bakenforliggende forhold. Politiet har flere ganger vært hjemme hos henne og bl.a. har det vært foretatt ransakinger i forbindelse med mistanke om straffbare forhold av hennes samboer. Datteren har herunder vært tilstede og blitt oppskremt. Bilen hennes har også blitt stoppet av politiet med datteren til stede. Hun opplyser at datteren er blitt hysterisk, og det var grunnen til at hun løp sin veg da hun denne lørdags formiddagen fikk se politibetjenten i uniform.
Det har vært vanskelig å få A's begrunnelse for at hun ikke skulle være straffskyldig. Hun hevder at lensmannsbetjenten kunne opptrådt på en penere måte. Hun hadde også datteren å ta hensyn til, og pålegg om å flytte bilen burde vært utsatt til hun hadde fått tak i datteren. Dette var grunnen til at hun brukte ukvemsord mot lensmannsbetjenten.
Rettens flertall, de to domsmenn, finner at A bør frifinnes. De viser til at det er en bagatellmessig affære som ikke burde vært anmeldt, men skværet opp på en annen måte. De mener at det må ligge et slags hevnmotiv bak anmeldelsen, og dette må ha sin grunn i de tidligere forhold med samboeren. A burde fått anledning til å flytte bilen først. Hun hadde to ting å passe på, bilen og datteren, og det var naturlig at hun først ville ta hensyn til datteren. Domsmennene mener at hun nok ville ha flyttet bilen hvis hun ikke hadde hatt datteren å tenke på, og da ville episoden i det hele tatt ikke oppstått. Domsmennene peker også på at A generelt er i en vanskelig situasjon og både hun og datteren har vært mobbet i forbindelse med samboerens forhold. Hun har vanskelig for å skille mellom det som er rett og galt, og det var ikke så urimelig at hun «tente» og brukte ukvemsord. Hun hadde neppe fullt herredømme over seg selv. Domsmennene viser for så vidt til den forklaring om tiltaltes alminnelige situasjon som psykolog Kilnes har gitt under hovedforhandlingen. - - -