Rt-1985-344

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-03-22
Publisert:	Rt-1985-344 (82-85)
Stikkord:	Familierett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. mars 1985 i l.nr. 54 B/1985
Parter:	A (advokat Jan Villum - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/h.r.advokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Røstad, Løchen, Bugge, Backer, Blom
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953), Barnevernloven (1953) §48, §20

Dommer Røstad: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak som fylkesmannen i Vestfold traffødt xx.xx.1983 med stadfestelse av Y barnevernsnemnds vedtak av 19. mai 1983 om 1) å opprettholde nemndsomsorgen for C, født xx.xx.1977, og 2) å frata hans mor, A foreldreansvaret for C.

Ved flere anledninger hadde Y barnevernsnemnd - i det vesentlige i forståelse med barnets mor - for kortere tid måttet ta hånd om C. I en ny krisesituasjon fattet nemnda 6. juli 1982 vedtak om å overta omsorgen for C, og i medhold av barnevernsloven §19 å plassere ham i fosterhjem hos fru D og D, hvor han tidligere hadde vært anbrakt.

Moren, som tidligere forgjeves hadde påklagd vedtaket om anbringelse av sønnen hos ekteparet fru D og D, søkte 11. april 1983 under henvisning til barnevernsloven §48 om på ny å få omsorgen for sønnen.

Søknaden ble 19. mai 1983 behandlet i møte i samsvar med barnevernsloven §5. Nemnda fattet enstemmig vedtak om å opprettholde vedtaket av 6. juli 1982 om nemndovertagelse av omsorgen for C. Nemnda traff videre vedtak om å frata moren foreldreansvaret for C - et tiltak som var blitt drøftet i et tidligere møte i nemnda, men da var blitt utsatt. Vedtaket om å frata moren foreldreansvaret ble truffet under dissens. Den tilkalte dommer stemte imot, da han mente at fratagelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon på det daværende tidspunkt ville være et for drastisk skritt.

Etter at fylkesmannen hadde opprettholdt de to nemndvedtak, tok C's mor ut stevning for rettslig overprøving, og T herredsrett - satt med sakkyndige domsmenn, en psykiater og en sosialkonsulent - avsa 3. april 1984 dom med denne domsslutning:

«Følgende vedtak av 14. oktober 1983 av Fylkesmannen i Vestfold stadfestes:

1. vedtak om i medhold av barnevernsloven §19 å stadfeste tidligere vedtak om overtagelse av omsorgen for C, født xx.xx.1977, og anbringe ham i fosterhjem hos fru D og D, og

2. vedtak om i medhold av barnevernsloven §20 å frata A foreldreansvaret for C.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom, som for punkt 2 er avsagt under dissens. Rettsformannen fant at det ikke kunne være nødvendig å frata moren foreldreansvaret.

I henhold til tvistemålsloven §485 har A påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken er rettet mot dommen i sin helhet. Den ankende part hevder at herredsretten har tatt feil både med hensyn til morens muligheter til nå å kunne overta omsorgen for gutten, og med hensyn til nødvendigheten av å frata henne foreldreansvaret etter barnevernsloven §20.

Til bruk for Høyesteretts behandling av anken er det avholdt bevisopptak ved T herredsrett, hvor den ankende part og 12 vitner har avgitt forklaring. Tre av vitnene er nye for Høyesterett.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt psykolog Aase Frostad Fasting og psykolog Terje Galtung. De sakkyndige har avgitt en felles skriftlig uttalelse, supplert med særlig uttalelse i spørsmålet om å frata moren foreldreansvaret. De sakkyndige har møtt for Høyesterett og utdypet enkelte punkter i deres erklæringer.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter.

Herredsretten har gjort utførlig rede for morens forhold og livsførsel og for de nærmere omstendigheter som ledet til de ulike inngrep fra barnevernsmyndighetenes side.

Den ankende - A - part har ikke hatt noen innvendinger mot herredsrettens beskrivelse av de faktiske forhold. Hun har medgitt at hun - etter en trist og vanskelig barndom - har ført en omflakkende tilværelse, periodevis med misbruk av alkohol og andre rusmidler og med store vanskeligheter i samliv og samvær med andre. To tidligere ekteskap er gått under, og hun har også flere brutte samboer-forhold.

Hun vil ikke bestride at det har vært grunnlag for å treffe midlertidige vedtak om nemndomsorg for C. Men hennes livsforhold er senere blitt vesentlig endret. Hun har overvunnet sin hang til rusmidler. Hun er igjen blitt gift og har sammen med sin nye ektefelle fått et godt hjem. Ektefellene fikk i november 1984 barn sammen - en gutt, som har brakt mer fasthet og orden over hennes liv. Det er på bakgrunn av denne vesentlige endring i hjemme- og livsforhold man nå må vurdere om omsorgen for C kan føres tilbake til henne.

Hun innrømmer at en positiv endring i livsforholdene ikke nødvendigvis medfører at omsorgen skal tilbakeføres til moren - i et tilfelle som dette. Det er fastslått i rettspraksis at tilbakeføring av omsorgen i medhold av barnevernsloven §48 tredje ledd forutsetter en vurdering fra barnevernsnemndas side - også med hensyn til hvilken virkning det vil ha for barnet om det blir flyttet tilbake til henne.

I dette tilfelle er det tale om tilbakeføring av omsorgen til den person som C har levd sammen med i om lag 3 1/2 år av guttens 7 år, og som gutten kjenner godt og har et fortrolig og nært forhold til. Moren kan nå tilby C et godt hjem, i en rommelig, velstelt leilighet. C vil her møte en farsfigur i morens nåværende mann, og han vil få en liten bror som han kan være sammen med. C er også vel fortrolig med forholdene på morens oppholdssted, og vil lett kunne etablere et nært forhold til mormor, og finne seg til rette i de oversiktlige forhold ved den lokale skole.

For at man skal kunne nekte tilbakeføring til den biologiske mor - som nå har gode forhold å tilby C - må det foreligge meget tungtveiende grunner. Ved vurderingen av hvem som skal ha omsorgsfunksjonen, må det gjelde som et overordnet mål at barnet søkes sikret oppvekst sammen med sine biologiske foreldre, i dette tilfelle guttens mor. Det vil være det beste for gutten og moren at de igjen kan bo sammen - nå under helt andre positive omstendigheter. Nektes moren rett til igjen å få omsorgen for C, vil hun bli sterkere rammet av en slik avgjørelse enn fosterforeldrene vil bli ved en tilbakeføring av omsorgen.

De sakkyndiges erklæring er preget av en ensidig hensyntagen til barnets situasjon, slik at man overser vanlige livsforhold med de muligheter som der finnes for utvikling av dypt og trygt fellesskap.

Alt i alt må omstendighetene tilsi at omsorgen for C tilbakeføres til moren, som - siden vedtaket om nemndomsorg - er blitt langt mer moden, festnet og sikker i sin holdning til familie og samfunn.

Subsidiært gjøres det gjeldende at moren under ingen omstendighet bør fratas forledreansvaret. Det vil innebære et alt for drastisk skritt, slik det har vært fremholdt både av den tilkalte dommer i barnevernsnemnda, av fagdommeren i herredsretten og opprinnelig av Sosialdepartementet. I denne sak har det ikke foreligget noe motsetningsforhold mellom fosterforeldrene og moren. Fra alle hold har det ellers vært fremholdt at det er riktig og viktig at C får opprettholde kontakten med sin mor. Det kan ikke ses å foreligge omstendigheter som kan berettige at man fratar moren foreldreansvar.

A har lagt ned denne påstand:

«1. Fylkesmannen i Vestfolds vedtak av 14. oktober 1983 om å opprettholde barnevernsnemndens omsorg for C, født xx.xx.1977, om fortsatt fosterhjemsplassering, oppheves.

2. Fylkesmannens vedtak av 14. oktober 1983 om å frata A foreldreansvaret for sønnen C, født xx.xx.1977, oppheves.»

Ankemotparten - Staten v/Sosialdepartementet - har henholdt seg til herredsrettens dom og gjort gjeldende at denne bygger på en riktig bevisvurdering og lovanvendelse.

Dommens riktighet - når det gjelder spørsmålet om fortsatt nemndomsorg - er blitt bestyrket ved opplysninger som senere er fremkommet, blant annet gjennom de sakkyndiges erklæringer.

Vektige grunner taler for at nemndomsorgen opprettholdes. Selv under de gunstige forhold som C lever under hos fosterforeldrene, frembyr han klare tegn på psykisk skade - skadevirkninger som utvilsomt vil forsterkes om han blir overført til et nytt miljø, med mange usikre faktorer. Det kan neppe anses tvilsomt at hensynet til barnets beste taler for at C fortsatt får være hos fosterforeldrene.

Sosialdepartementet stilte seg opprinnelig avventende til forslaget om å frata moren foreldreansvaret. Etter de bestemte uttalelser som de oppnevnte sakkyndige nå har avgitt om dette spørsmål, vil ankemotparten påstå stadfestelse også av denne del av herredsrettens dom.

Staten har lagt ned denne påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Før jeg gjør rede for mitt syn på de to spørsmål saken gjelder, finner jeg det riktig å gjengi noen bemerkninger fra det vedtak som er innbrakt til rettslig overprøving.

Av hensyn til sakens alvor og omfang fant fylkesmannen det nødvendig å sørge for at den ble grundig belyst. Fylkets barnevernskonsulent foretok en rekke undersøkelser i saken og hadde samtaler med flere av de personer som kunne bidra til å belyse saken.

I noen generelle bemerkninger fremholdt fylkesmannen at C synes å ha hatt en usedvanlig utrygg oppvekst med stadig skiftning av både bosted og omsorgsperson. Før gutten fylte fem år hadde han vært utsatt for elleve flytninger som hadde innebåret separasjon fra omsorgspersoner. Fem av flytningene hadde vært helt uforberedt for gutten, som i sin oppvekst hittil hadde hatt fem farsfigurer. C hadde ikke opplevd å bo sammenhengende på ett sted lenger enn den tid han nå hadde vært i sitt siste fosterhjem. Som et generelt inntrykk bemerket fylkesmannen at barnevernsnemnda - «i sin streben etter å hjelpe og støtte mor og få henne inn i en stabil omsorgsfunksjon» - i forhold til C ikke i tilstrekkelig grad hadde maktet å vareta guttens behov for trygghet og stabilitet.

Som ledd i avgjørelsen av morens klage over vedtaket om fortsatt nemndomsorg bemerket fylkesmannen at C's livssituasjon tilsa at det ikke var riktig å tilbakeføre ham til en person, som gjennom mange år hadde vist markant sviktende omsorgsevne. «C's historie er selv i barnevernssammenheng eksepsjonell. Det er heldigvis sjelden at barn flyttes så ofte».

Til klagen over frakjennelse av foreldreansvaret bemerket fylkesmannen blant annet at C's vanskelige barneår hadde gitt ham skader som det stabile forsterhjemsforholdet nå var i ferd med å rette opp. Guttens ustabile barndom hadde også skadet hans forhold til moren. Selv om C - inntil da - hadde tilbrakt mest tid sammen med moren, hadde altfor meget av denne tiden vært vond og skadelig for C. Fylkesmannen fremhevet at fosterhjemsplassering er et midlertidig tiltak. Både for C og fosterforeldrene vil en fosterhjemsplassering ha noe usikkert over seg. Fremtiden vil i slike forhold alltid være usikker og kan ikke planlegges. «Det er et sterkt inngrep mot A å frata henne foreldreansvaret», bemerket fylkesmannen videre. «Dette særlig fordi A tidligere i sitt liv har opplevd så mye vondt og vanskelig. Barnevernsloven overordnede prinsipp er imidlertid barnets beste. Fylkesmannen finner at hensynet til barnet her må veie tyngre enn hensynet til mor.» I den nærmere begrunnelse for avgjørelsen fremhevet fylkesmannen at det måtte være en forutsetning for en utvikling av en sunn personlighet at C nå fikk en trygg og stabil tilværelse. «I denne saken kan dette best trygges ved å frata A foreldreansvaret i sin helhet slik at C kan adopteres av sine fosterforeldre.»

Til sakens to tvistespørsmål vil jeg bemerke:

1. Tilbakeføring av omsorgen, jfr. barnevernsloven §48 tredje ledd.

Høyesterett har i 1984 i to avgjørelser - jfr. Rt-1984-77 og Rt-1984-289 - klarlagt innholdet av bestemmelsen i barnevernsloven §48 tredje ledd.

Den begrunnelse som herredsretten har gitt for å nekte tilbakeføring av omsorgen, samsvarer godt med den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i de to nevnte høyesterettsavgjørelser, og som må legges til grunn for avgjørelsen av denne sak.

Herredsrettens oppfatning om at «det er stor risiko for at tilbakeføring av C til moren i alle fall i løpet av de nærmeste år framover vil kunne bli meget uheldig og kanskje ødeleggende for hans utvikling», er blitt bestyrket og utdypet i den erklæring og de forklaringer som de oppnevnte sakkyndige har avgitt for Høyesterett.

De sakkyndige har forklart at de ikke vil dra i tvil at moren har både ønske og intensjon om å overta omsorgen for C, og at hun i den senere tid har klart å forbedre sin personlige situasjon i ganske sterk grad. De anser likevel at hun ikke har kapasitet til å gi C betryggende omsorg, idet hennes oppvekst og utvikling gjennom barndom og ungdom har ført til skader i hennes personlighet.

De sakkyndige har understreket at C har vært utsatt for elleve atskillelser fra omsorgspersoner, og at disse brudd har skjedd i en fase av livet «hvor en regner at et barn er mest sårbart med hensyn til psykiske skader ved brudd i kontakten med moren».

De sakkyndige har fremholdt at C har betydelige psykiske problemer som i høy grad virker hemmende på hans fungering. De psykiske problemer er i erklæringen blitt samlet i fire hovedgrupper: «a) separasjonsangst i alle situasjoner der han skal forlate fosterforeldrene. Bl.a. har dette gitt seg utslag i langvarig vegring mot å gå på skolen.

b) langvarige problemer i leggesituasjonen. Innsovningsvansker de fleste kvelder kan stå på i flere timer. c) sengevæting som først sist høst har opphørt. d) spiseproblemer som fremdeles vedvarer idet han stadig er meget langsom m.h.t. å få i seg mat.»

Psykiske problemer av denne art kan nok opptre hos mange barn, men forekommer hos C i meget sterk grad og omfang.

C er av de sakkyndige blitt karakterisert som en utrygg og engstelig gutt - trekk som særlig trer frem i situasjoner som innebærer separasjon fra kjente omsorgspersoner. Han anses videre som en behandlingstrengende gutt som bør få bearbeidet den angst og utrygghet som hans atferd gir uttrykk om.

Om C's mor har de sakkyndige uttalt at hun viser en begrenset evne til å sette seg inn i C's behov og hans problemer. Hun har etter deres oppfatning vist liten evne til å utsette egen behovstilfredsstillelse til fordel for barnets behov. «Hele hennes livsførsel har vært preget av at hennes behov, ønsker, følelser har gått foran barnets. Selv om hun nå har levd et stabilere liv, er det også ut fra samtale nå lite som tyder på at hun har forandret seg grunnleggende med hensyn til dette.» Morens evne til å leve seg inn i og forstå guttens opplevelser og situasjoner er alt for begrenset til at det i dag synes forsvarlig å anbefale at hun får omsorgen for et så skadet barn.

Fosterforeldrene er blitt karakterisert som følelsesmessig stabile. De har i stor grad overskudd og omsorg for C.

De sakkyndige har ellers uttalt:

«Med den ekte interessen fosterforeldrene har hatt i disse årene, og fortsatt har, representerer de den største garantien for en trygg oppvekst-tilværelse for C. Dette spesielt når en tar i betraktning de særegne problemer han vil komme til å slite med fortsatt.»

Det er ellers tilføyd at C selv har en sterk samhørighet med fosterforeldrene.

I spørsmålet om fortsatt omsorgsovertagelse eller oppheving av omsorgen har de sakkyndige gitt denne konklusjon:

«C er en 7 år gammel gutt som p.g.a. den tilværelse han har hatt de første 5 årene, i dag frambyr store fungeringsproblemer. Disse stiller store krav til de daglige omsorgspersoner. Disse må ha en kombinasjon av spesiell tålmodighet, romslighet, varme, innlevelsesevne og kontinuitet. Han er nå sterkt knyttet til sine fosterforeldre. For event. å kunne gå inn på spørsmålet om oppheving av omsorgen, må han være garantert tilsvarende gunstige betingelser hos sin mor.

Selvom hans mor for tiden lever et stabilt liv, er dette foreløpig ganske kortvarig (noen måneder/opptil 1 år). Dessuten viser hun altfor liten forståelse for hans særlige behov og problemer. Det er lite som gir garantier for at hennes innlevelsesevne overfor C og hennes prioriteringer er vesentlig endret. Med et spebarn er hennes omsorgsmuligheter overfor C ytterligere redusert. Stefaren kan muligens i den nåværende situasjon være en støtte for henne. Men i det lange løp må hans tidligere psykiske problemer og fortsatte mangel på arbeid anses som bekymringsfull.

I den situasjon vil det ikke være tilrådelig at omsorgen oppheves.»

Jeg må etter dette legge til grunn at det vil innebære en reell fare for at C vil utsettes for ytterligere skadevirkninger om han nå skulle tilbakeføres til moren.

På dette grunnlag anser jeg det klart at tilbakeføring ikke bør foretas, og at herredsrettens enstemmige dom på dette punkt må stadfestes.

2. Frakjennelse av foreldreansvaret, jfr. barnevernsloven §20.

Dette spørsmål har for meg stått som mer tvilsomt enn spørsmålet om fortsatt nemnd-omsorg. Frakjennelse av foreldreansvaret innebærer et meget sterkt inngrep i både morens og barnets livsforhold, og det må kunne anføres sterke grunner for at man går til et så inngripende tiltak.

Dette spørsmål er for Høyesterett blitt langt bedre belyst enn det var for herredsretten.

De sakkyndige har i sin erklæring uttalt at utrygghet og selvusikkerhet er problemer C vil komme til å slite med i mange år. Spørsmål om tilhørighet - noen å stole på - dersom nye farer truer i fremtiden, vil være en del av hans psykiske tilværelse. De sakkyndige har så fremholdt:

«For å redusere usikkerhets-momentene mest mulig, vil det være av stor betydning å kunne betrygge ham på en stabil tilværelse i lang tid framover.

Det vil være av spesiell betydning dersom forholdet til fosterforeldrene kan gjøres mer permanent enn et fosterhjemsforhold gir mulighet for.»

I en tilleggserklæring har de sakkyndige fremhevet at det i årene fremover vil stå som et sentralt psykologisk problem for C: hvor hører jeg egentlig til? Et viktig tiltak for å dempe skadevirkningene ved en slik utrygghet vil være - uttaler de sakkyndige - «å gjøre den nåværende omsorgssituasjonen permanent ved at han adopteres av fosterforeldrene».

De sakkyndige har drøftet momenter som kan tale mot en slik ordning. Etter en avveining av motstående hensyn har de sakkyndige funnet at forholdene i fosterhjemmet på lang sikt byr på de beste muligheter for en heldig utvikling av C's personlighet. Det er de følelsesmessige og sosiale forhold rundt ham i de nærmeste årene som vil avgjøre «i hvilken grad hans første 5 års problemfylte liv vil slå ut i voksen alder. Og i så henseende vil moren ikke ha tilstrekkelig å gi ham for å sikre en positiv utvikling.» - «Etter vår vurdering er det viktigst å prioritere vedtak og tiltak som mest sannsynlig kan restituere hans allerede hardt belastede personlighet på lang sikt. I så henseende vil en klargjøring av hvor han hører til være av avgjørende betydning.»

De sakkyndige anbefalte at det ble truffet vedtak om frakjennelse av foreldreansvar, slik at fosterforeldrene kunne få adgang til å adoptere C som de alledere har hatt hos seg i mange år.

For Høyesterett er det blitt opplyst at fosterforeldrene alt i august 1983 har innlevert søknad om å få adoptere C - en søknad som er blitt stilt i bero i påvente av avgjørelse i denne sak.

De hensyn som taler for frakjennelse av foreldreansvaret, er - etter mitt skjønn - så tungtveiende at slik avgjørelse bør treffes, slik også herredsrettens flertall fant berettiget.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bugge, kst. dommer Backer og dommer Blom: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius Ingvald Falch, oppnevnt settedommer med domsmenn): - - -

Retten skal først gi en oversikt over de begivenheter som førte frem til de vedtak fra barnevernsmyndighetene som er under behandling i saken.

Den 8. mai 1978 reiste A, som er født xx.xx.1954, fra X, hvor hun bodde sammen med sin ektefelle B og fellesbarnet C. Hun tok med seg C og flyttet hjem til sin mor og stefar i Y. Før dette hadde X barnevernsnemnd fattet vedtak om vernetiltak for C etter barnevernsloven §16C og §18. I brev av 22. mai 1978 til Y Sosialkontor meddelte X Sosialkontor at vernetiltakene inntil videre ble opprettholdt, og barnevernsnemnda i Y ble bedt om å føre tilsyn med C. Årsaken til vernetiltakene var alkoholmisbruk fra begge foreldres side.

Som tilsynsfører for A og B oppnevnte Y barnevernsnemnd i møte 10. august 1978 helsesøster i Y, 10. vitne G.

Det bemerkes at A og B senere er blitt skilt.

Høsten 1978 flyttet A med C til en venn i Z ved navn E. Etter en kort stund flyttet hun tilbake til sin mor og stefar.

I juni 1979 flyttet A og C til et pensjonat i Æ, og senere på sommeren bodde de delvis på - - - pensjonat i Ø og delvis hos en venn i Ø ved navn F.

13. august 1979 mens A og C bodde på - - - pensjonat overtok Ø barnevernsnemnd omsorgen for C etter barnevernsloven §11 på grunn av angivelig vanskjøtsel, og A overlot omsorgen for barnet frivillig til nemnda, foreløpig for 2 uker. 21. august 1979 erklærte Y barnevernsnemnd seg enig i det som var gjort og vedtok å overta omsorgen for C etter barnevernsloven §19. A overlot frivillig omsorgen til nemnda, foreløpig for en måned.

Etter å ha vært til observasjon på - - - Sentralsykehus ble C plassert i fosterhjem hos 6. og 7. vitne, ekteparet fru D og D i Å og hos dem var han fra 13. august til 3. oktober 1979.

I slutten av august 1979 flyttet A inn i kommunal leilighet på - - - ved S. 7. september 1979 giftet hun seg med en mann ved navn H og han flyttet inn i hennes leilighet. I oktober ble så C flyttet fra fosterforeldrene til moren og stefaren på - - -.

Den 7. februar 1980 besluttet formannen i Y barnevernsnemnd å overta omsorgen for C etter barnevernsloven §11 idet A var forsvunnet. Det viste seg at hun og ektemannen var fengslet i Oslo mistenkt for narkotikasalg, og at hun var i fengsel. Senere besluttet barnevernsnemnda med suksessive samtykkeerklæringer fra moren fortsatt å ha omsorgen for C, og han var påny anbragt hos fru D og D som fosterforeldre fra 7. februar 1980 til 16. januar 1981.

Ekteskapet mellom A og H varte til februar/mars 1980, ialt ca 6 måneder.

Ved Oslo byretts dom av 6. juni 1980 ble A for øvrig dømt etter straffeloven §258, jfr. §257 og legemiddelloven.

Våren/sommeren 1980, altså mens C var i fosterhjem, var A sammen med en mann fra Z ved navn J. Hun flyttet hjem til ham og C kom på besøk dit i helgene etter avtale.

I desember samme år flyttet A inn i kommunal leilighet i Æ gamle skole, hvor hun fortsatt bor, og J flyttet dit sammen med henne.

Helsesøster G flyttet fra Y våren 1980, og etter henne var K en kortere periode tilsynsfører, og deretter, etter at C kom hjem til moren, fra 16. januar 1981, formannen i Y barnevernsnemnd, 5. vitne M.

Den 3. november 1981 kom M på besøk til A og C. J var da nettopp reist fra henne. Hun ba M ta hånd om C i 3 dager. Det ble til at M og hennes mann da hadde C boende hjemme hos seg fra 3. november til 18. november 1981. Dagen etter fikk for øvrig M beskjed om at A var innlagt på T sykehus etter at hun hadde inntatt en blanding av alkohol og medikamenter. 18. november 1981 fikk A igjen tilbake C.

Etter at J reiste fra henne flyttet før nevnte F inn, og etter at hun fikk C tilbake bodde hun og F delvis hos henne i Æ og delvis hos F i Ø. I januar 1982 flyttet J igjen fast inn hos A.

I tiden 17. juni til 20. juni 1982 var A borte fra hjemmet uten at noen visste hvor hun oppholdt seg. J tok seg da av C i forståelse med M i egenskap av støttekontakt. Den 19. juni kom J til støttekontakten med C etter hennes oppfordring. Han var da oppbragt over at A enda ikke hadde gitt livstegn fra seg, og sa at han ikke orket å ha gutten lenger. 20. juni 1982, fattet nestformannen i Y barnevernsnemnd, vedtak etter barnevernsloven §11 om midlertidig anbringelse av C hos M og herr M, og dette vedtaket ble stadfestet av barnevernsnemnda i møte 22. juni 1982. I samme møte ble besluttet å la saken gå over til behandling etter barnevernsloven §5a og b med tilkallelse av dommeren med sikte på varig plassering av C i fosterhjem etter barnevernsloven §19, idet man ikke hadde fått morens samtykke hertil. Samtidig ble det besluttet at det skulle vurderes fratagelse av foreldremyndigheten (foreldreansvaret) etter barnevernsloven §20.

I møte overensstemmende med barnevernsloven §5a og b den 6. juli 1982 vedtok nemnda å overta omsorgen for C i medhold av barnevernsloven §19, og at han skulle anbringes i fosterhjem hos fru D og D, Å hvis det ikke var mulig å få han plassert i fosterhjem hos M og herr M. Spørsmålet om foreldreansvaret ble utsatt for senere vurdering.

M og herr M, som selv har fire barn, fant ikke å kunne påta seg oppdraget som fosterforeldre.

Vedtaket om anbringelse av C hos fru D og D påklaget A til fylkesmannen. Klagen ble gitt oppsettende virkning og i mellomtiden ble C boende hos M og herr M.

Den 5. august 1982 forkastet fylkesmannen klagen og stadfestet det påklagede vedtak.

Etter dette har C vært fosterhjemsplassert hos M og herr M fra 20. juni til 5. august 1982, og fra dette tidspunkt og fortsatt hos fru D og D.

I brev av 11. april 1983 til Y barnevernsnemnd søkte advokat Inge Hobæk på vegne av A om tilbakeføring av C til moren snarest mulig. Det ble i søknaden henvist til barnevernsloven §48 idet det ble hevdet at det ikke lenger var tilstrekkelig grunn til åtgjerdene.

Denne søknaden danner bakgrunnen for de vedtak fra barnevernsmyndighetene som er nevnt innledningsvis, og som er gjenstand for prøvelse i denne sak.

Det skal nevnes at vedtaket i barnevernsnemnda om å ta fra moren foreldreansvaret ble fattet mot dommerens stemme, idet han fant at adopsjon, som man siktet mot som begrunnelse for vedtaket, var et for drastisk skritt.

Angående A's livsforhold etter at barnevernsnemnda siste gang overtok omsorgen for C skal bemerkes at samboerforholdet mellom henne og J såvidt skjønnes opphørte i begynnelsen av 1983. I mars 1983 flyttet en ny samboer inn hos henne, nemlig en mann ved navn N. I møtet 19. mai 1983 ble fra A's side fremholdt at hun nå levde et stabilt liv, at hun bodde fast sammen med N, at han var glad i barn og at de nå kunne være to om omsorgen.

Imidlertid flyttet N fra A's hjem høsten 1983 og fra november 1983 fikk hun en ny samboer, 2. vitne O. Disse to inngikk ekteskap i februar 1984. - - -